Jeg trenger litt trøst...

[maire]

I dag tidlig ble jeg vekket av at småjentene mine var veldig urolige. Pappaen, som skulle ha stått opp med dem, hadde bare satt på en video og gått og lagt seg igjen. De er såpass små at de ikke kan overlates til seg selv.

Men, jeg skulle tidlig av gårde for å rekke min første time med gruppeterapi, så jeg ble nødt til å vekke pappaen og be han ta ansvar. Det skulle jeg aldri ha gjort..

Pappaen står opp, kjefter meg og ungene huden full, og setter seg foran tv'n. Ungene gråter og er lei seg, jeg blir fortvilet på deres vegne og tar deres parti og ber pappaen om å ta seg sammen. Det skulle jeg heller aldri ha gjort..

Ny runde med overhøvling, før han tar på seg jakka og sier at vi får klare oss selv. Nå kjenner jeg fortvilelsen koker i meg. 20 minutter igjen før gruppeterapien begynner, jeg grudde meg noe helt forferdelig til timen, og der sto jeg med to halvnakne, forgråtte og sultne unger, som ikke skjønte hvorfor pappa var så sint.

Etter 5 minutter kom pappaen inn igjen, og da måtte jeg gjøre meg hard og forlate barna.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble fryktelig sint på pappaen, men jeg viste det ikke. Jeg snakket og oppførte meg rolig hele tiden. Men, det er vel lov å bli sint på slik oppførsel?

Tør nesten ikke reagere på noen slike episoder lenger, fordi det er jeg som går til behandling og er "ustabil". Men, ville ikke andre blitt fortvilet i samme situasjon? Og jeg må vel sette grenser for ham av hensyn til barna i alle fall?

Men, hvordan skal jeg nå fram? Jeg har forsøkt, og forsøker med fornuft, men blir bare møtt med sinne. Jeg har forsøkt å overse og overhøre, men det syns jeg blir feil de gangene han lar humøret sitt gå utover barna. Selvfølgelig liker jeg ikke at han er urimelig overfor meg heller, men jeg kan tygge i meg ganske mye for egen del.

Hvis jeg til slutt sprekker og slår neven i bordet og bruker høy stemme, eller i frustrasjon gjør andre krasse ting (som å sette kaffekoppen hardt fra meg, eller slenge igjen døra til oppvaskmaskinen), så er det en bekreftelse for ham på at jeg virkelig er ustabil og ute og kjører. Det bruker han mot meg for alt hva det er verdt.

Nå sitter jeg her og er kvalm og uvel, med fryktelig stive skuldre og med gråten i halsen og lurer på hvordan det er normalt å reagere på sånne hendelser?

Jeg er også ganske sikker på at mannen min er deprimert igjen, og har vært det en stund, men han oppsøker ikke hjelp. I stedet sparker og skriker han etter meg og barna. Han er ikke slik når han er seg selv, og jeg er sikker på at han har det vondt. Men, det har jo barna og jeg også.

Vet ikke hva jeg vil med dette lange innlegget egentlig. Er bare så forferdelig lei meg.

[Gjest Katharos]

Føler veldig med deg. Det er fort gjort å si noe a la "ta med deg ungene og flytt"..

Men hvis han er deprimert, forklarer jo det hvorfor han oppførte seg så urimelig.

Håper han søker hjelp. Det er urettferdig av ham å bruke diagnosen din mot deg, særlig når du i det minste går i behandling - mens han ikke gjør det!

God klem til deg!

[Gjest koma]

Huffda. Selv om han er deprimert, har han jo ingen rett til å behandle deg og barna sånn! Høres helt forferdelig ut. Føler med deg. Du kan ikke gi ham et ultimatum: at hvis han ikke søker hjelp, så flytter du ut/må han flytte ut? Det virker jo ikke som noe sunt forhold ihvertfall...Men jeg vet ikke. Håper det bedrer seg for deg/dere. Og lykke til m gruppebehandlingen! Går i gruppe selv.

Stor klem fra

[maire]

Føler veldig med deg. Det er fort gjort å si noe a la "ta med deg ungene og flytt"..

Men hvis han er deprimert, forklarer jo det hvorfor han oppførte seg så urimelig.

Håper han søker hjelp. Det er urettferdig av ham å bruke diagnosen din mot deg, særlig når du i det minste går i behandling - mens han ikke gjør det!

God klem til deg!

Tusen takk for klemmen :-) Utrolig hvor godt det kan kjennes med en klem over internett, fra en man ikke kjenner, når det river og sliter i en som verst. Tusen takk..

Jeg er ikke fullt så lei meg lenger. Har tenkt som så at jeg er flink som ikke hisser meg opp. og at jeg er flink som er der for barna.

Kan ikke tvinge mannen min til å søke hjelp igjen, men jeg sa forrige gang han var deprimert at jeg ikke ville godta en slik runde til (han blir veldig aggresiv når han er deprimert).

Jeg kommer til å la ham få en sjanse til å søke hjelp, men om han fortsetter å la frustrasjonene sine gå utover oss, vil jeg stille hardere krav.

Jeg vet vi kan gå i parterapi, og ønsker han et normalt familieliv sammen med barna og meg, så får han stille opp.

Kanskje innser han underveis at han er i behov av individualterapi/medisiner igjen. Det tror i hvert fall jeg at han er. Tusen takk for trøsteklemmen:-)

[maire]

Huffda. Selv om han er deprimert, har han jo ingen rett til å behandle deg og barna sånn! Høres helt forferdelig ut. Føler med deg. Du kan ikke gi ham et ultimatum: at hvis han ikke søker hjelp, så flytter du ut/må han flytte ut? Det virker jo ikke som noe sunt forhold ihvertfall...Men jeg vet ikke. Håper det bedrer seg for deg/dere. Og lykke til m gruppebehandlingen! Går i gruppe selv.

Stor klem fra

Hei koma!

Jeg vil ikke gi ham et slikt ultimatum, for jeg vet hvor forferdelig det er å være deprimert selv.

Men, jeg må jo beskytte barna, og det tvinger meg til å stille krav til ham. Er bare så usikker på _hvordan_..

Er også usikker på om det er jeg som er helt på viddene, og at slik oppførsel er noe som man bare må akseptere når man lever sammen med noen som er tidvis deprimert?

Vet ikke hvor lenge jeg kan klare det, eller hvor lenge det er sundt for barna, men jeg håper liksom hver gang han er deprimert at det er noe jeg kan gjøre som løser problemene, og gjør det verdt og fortsette i forholdet.

Det var forresten helt forferdlig skummelt å være med i gruppeterapi. Har du gått lenge i gruppe og blir det bedre etter hvert?

[Gjest Katharos]

Tusen takk for klemmen :-) Utrolig hvor godt det kan kjennes med en klem over internett, fra en man ikke kjenner, når det river og sliter i en som verst. Tusen takk..

Jeg er ikke fullt så lei meg lenger. Har tenkt som så at jeg er flink som ikke hisser meg opp. og at jeg er flink som er der for barna.

Kan ikke tvinge mannen min til å søke hjelp igjen, men jeg sa forrige gang han var deprimert at jeg ikke ville godta en slik runde til (han blir veldig aggresiv når han er deprimert).

Jeg kommer til å la ham få en sjanse til å søke hjelp, men om han fortsetter å la frustrasjonene sine gå utover oss, vil jeg stille hardere krav.

Jeg vet vi kan gå i parterapi, og ønsker han et normalt familieliv sammen med barna og meg, så får han stille opp.

Kanskje innser han underveis at han er i behov av individualterapi/medisiner igjen. Det tror i hvert fall jeg at han er. Tusen takk for trøsteklemmen:-)

Det var deg vel unt

Du har vært til støtte for meg også, med noe jeg skrev under et annet nick. Så takk selv!

Og bare apropos parterapi;

det har vi prøvd, og det gjorde underverker!

Det er som i den der sviskete låten med Patti Smyth og Don Henley - "Sometimes love just ain`t enough". Og da er det jaggu godt det finnes hjelp å få

[Gjest koma]

Hei koma!

Jeg vil ikke gi ham et slikt ultimatum, for jeg vet hvor forferdelig det er å være deprimert selv.

Men, jeg må jo beskytte barna, og det tvinger meg til å stille krav til ham. Er bare så usikker på _hvordan_..

Er også usikker på om det er jeg som er helt på viddene, og at slik oppførsel er noe som man bare må akseptere når man lever sammen med noen som er tidvis deprimert?

Vet ikke hvor lenge jeg kan klare det, eller hvor lenge det er sundt for barna, men jeg håper liksom hver gang han er deprimert at det er noe jeg kan gjøre som løser problemene, og gjør det verdt og fortsette i forholdet.

Det var forresten helt forferdlig skummelt å være med i gruppeterapi. Har du gått lenge i gruppe og blir det bedre etter hvert?

Ikke lett å vite hva en skal gjøre..Familieterapi er sikkert ikke dumt å prøve.

Gruppe er skummelt,ja:( Men det blir bedre, ihvertfall synes jeg det.Litt nifst ennå da. Uææ. Men folkene, både deltakerne og lederne, er veldig greie, må jeg si. Selv om hun ene psykologen(er to stk) er veldig STRENG. Hjelpemeg. Jeg skjelver i buksene;) Har ikke gått så lenge, fem ganger er det vel.

Jeg går i bulimi-behandling, forresten,hvilken sort gruppe er det du er begynt i da?

Mange varme tanker,

[maire]

Ikke lett å vite hva en skal gjøre..Familieterapi er sikkert ikke dumt å prøve.

Gruppe er skummelt,ja:( Men det blir bedre, ihvertfall synes jeg det.Litt nifst ennå da. Uææ. Men folkene, både deltakerne og lederne, er veldig greie, må jeg si. Selv om hun ene psykologen(er to stk) er veldig STRENG. Hjelpemeg. Jeg skjelver i buksene;) Har ikke gått så lenge, fem ganger er det vel.

Jeg går i bulimi-behandling, forresten,hvilken sort gruppe er det du er begynt i da?

Mange varme tanker,

Hei igjen Koma

Jeg går i en gruppe som går to ganger i uka med litt ymse blanding av folk. Tror det er hovedsakelig folk med pf'r der + ulike typer angst.

Var så skrekkslagen da jeg var der i går at jeg ikke vet hvilket inntrykk jeg egentlig sitter igjen med. Men, det blir nok bedre etter hvert.

Inntil videre skal jeg gå i individualterapi i tillegg også. Det syns jeg er trygt.

Det har vært så mange andre ting å ta på fatt på hos meg at vi ikke har fått tatt tak i spiseforstyrrelsene mine (enda). Jeg har en blandingsproblematikk, dvs jeg veksler mellom å sulte meg, overspise, eller overspise og kaste opp igjen.

Hvordan behandles du for bulemien din? Virker det?

[maire]

Det var deg vel unt

Du har vært til støtte for meg også, med noe jeg skrev under et annet nick. Så takk selv!

Og bare apropos parterapi;

det har vi prøvd, og det gjorde underverker!

Det er som i den der sviskete låten med Patti Smyth og Don Henley - "Sometimes love just ain`t enough". Og da er det jaggu godt det finnes hjelp å få

"Det er som i den der sviskete låten med Patti Smyth og Don Henley - "Sometimes love just ain`t enough". Og da er det jaggu godt det finnes hjelp å få :)"

Der fikk du fram et stort smil hos meg :-)

Mannen min har vært positiv til parterapi tidligere, men trekker seg når det ser ut til å kunne bli en realitet. Men, jeg har ikke tenkt til å gi meg. Av hensyn til oss alle må han ha en eller annen form for hjelp.

Må bare finne ut hvordan jeg kan få ham til å velge det selv. Det er bare da han går inn for ting :-/

[Gjest Katharos]

"Det er som i den der sviskete låten med Patti Smyth og Don Henley - "Sometimes love just ain`t enough". Og da er det jaggu godt det finnes hjelp å få :)"

Der fikk du fram et stort smil hos meg :-)

Mannen min har vært positiv til parterapi tidligere, men trekker seg når det ser ut til å kunne bli en realitet. Men, jeg har ikke tenkt til å gi meg. Av hensyn til oss alle må han ha en eller annen form for hjelp.

Må bare finne ut hvordan jeg kan få ham til å velge det selv. Det er bare da han går inn for ting :-/

Hvis du bestiller time hos familieterapeut/parterapeut (familievernkontoret) - tror du han følger med, da, motvillig eller ei?

Det kan hende det er lettere å begynne der. Både fordi dere antakelig lærer å prate sammen på en annen måte, og fordi han han får erfare at terapi faktisk har noe for seg Og dermed finner han kanskje på det selv, å få hjelp for sine personlige problemer? Lov å håpe i alle fall!

Høres spennende ut med den der gruppeterapien - tror jeg hadde tisset på meg om jeg skulle gått til noe sånt. Er det flest med bpf, eller var det skruer av andre slag der også?

Jeg venter på et brev i posten, en utredningstime. Er ikke kommet lenger - men det er jaggu langt likevel - i forhold til det å vente på at ens personlighet skal "gå over", som et slags virus...!

*litt stolt og litt redd*

[maire]

Hvis du bestiller time hos familieterapeut/parterapeut (familievernkontoret) - tror du han følger med, da, motvillig eller ei?

Det kan hende det er lettere å begynne der. Både fordi dere antakelig lærer å prate sammen på en annen måte, og fordi han han får erfare at terapi faktisk har noe for seg Og dermed finner han kanskje på det selv, å få hjelp for sine personlige problemer? Lov å håpe i alle fall!

Høres spennende ut med den der gruppeterapien - tror jeg hadde tisset på meg om jeg skulle gått til noe sånt. Er det flest med bpf, eller var det skruer av andre slag der også?

Jeg venter på et brev i posten, en utredningstime. Er ikke kommet lenger - men det er jaggu langt likevel - i forhold til det å vente på at ens personlighet skal "gå over", som et slags virus...!

*litt stolt og litt redd*

Hmm..det kan tenkes det vil fungere hvis jeg bare bestiller time og ber han være med på den. Hehe..at jeg ikke har tenkt på det. Har liksom forsøkt å bearbeide ham til å være enig først, men han klarer ikke å ta standpunkt til noe som helst om dagen.

Han har gått i terapi for alvorlig depresjon tidligere, og hadde veldig god nytte av både samtaleterapi og medisiner. Så han _vet_ jo at det virker.

Gruppeterapien er skummel. Foreløbig har jeg bare vært i en blandet gruppe med alle mulige skruer fra skuffen som skal sorteres og fordeles på ulike grupper senere. En slags innføring. Men, det var grusomt nok å komme inn i et rom med 10-15 totalt ukjente.

Jeg plasserte meg i rommet på en sånn måte at jeg ikke kunne rømme om det ble for jævlig. Det var nok smart, for ellers ville jeg løpt ut når jeg skulle presentere meg, men jeg klarte å si navnet mitt

Er spent på hvem av de jeg allerede har møtt, jeg senere kommer til å gå i samme gruppe med. Psykologene er ikke helt sikre på diagnosen min ennå. Jeg oppfyller mange av "kravene" til emosjonelt ustabil, men det er angsten og depresjonene som plager meg mest.

Skjønner godt du venter spent på brevet i posten. Det er først etter utredingen at den virkelige jobben begynner. Jobben med å bli frisk og fungerende igjen. Håper du får svar snart og at du kommer i en god behandlers hender!

[Gjest koma]

Hei igjen Koma

Jeg går i en gruppe som går to ganger i uka med litt ymse blanding av folk. Tror det er hovedsakelig folk med pf'r der + ulike typer angst.

Var så skrekkslagen da jeg var der i går at jeg ikke vet hvilket inntrykk jeg egentlig sitter igjen med. Men, det blir nok bedre etter hvert.

Inntil videre skal jeg gå i individualterapi i tillegg også. Det syns jeg er trygt.

Det har vært så mange andre ting å ta på fatt på hos meg at vi ikke har fått tatt tak i spiseforstyrrelsene mine (enda). Jeg har en blandingsproblematikk, dvs jeg veksler mellom å sulte meg, overspise, eller overspise og kaste opp igjen.

Hvordan behandles du for bulemien din? Virker det?

Hei på deg igjen maire=)

Håper du har hatt en litt bedre dag i dag?

Selv har jeg hatt en ok dag til nå. Skjønt:)

Du, det er helt naturlig å være nervøs første gang i (ny) behandling, tror jeg. De andre deltakerne var sikkert like redde som deg. Hva var det du syntes var skumlest da? Fremmede folk? Behandlerne? Virket opplegget skremmende? Husk at det er gjerne ved å brøyte seg vei gjennom skumle landskap at en kan få til forandring. Så ikke gi opp, prøv videre, vennen. Du er tøff.

Jeg skal i gruppa igjen i morgen. Som sagt, så har jeg ikke gått så lenge, så jeg vet ikke om behandlingen vil hjelpe ennå. Hittil har den vel ikke det.. Eller-det har gått litt opp og ned. Behandlingen består i kognitiv terapi. Vi fører matdagbok for å bli mer oppmerksomme på spise-og tankemønsteret vårt, og skal litt etter litt prøve å endre på begge deler.

Å veksle mellom perioder med overspising og oppkast og sult,slik du beskriver, tror jeg er vanlig for mange med sf.Jeg selv pendler mellom anorektiske dager/uker, og dager med spisekick og oppkast. Det er jo en ond sirkel: når en sulter seg bygger suget seg opp, til man en ettermiddag kommer hjem, trøtt og sliten, og ikke klarer å stå i mot lenger...

Løsningen er visst å stoppe sulten... Begynne med regelmessige måltider-5-6 stk hver dag(iiik!). Da vil spisekickene bli færre. Så det er et tips om du vil prøve på egenhånd: gradvis innføre måltider på bestemte tider.(Kan f.eks. begynne med å prøve å spise frokost hver dag til fast tid. Eller lunsj,hvis det er enklere....om du er B-menneske som meg;)

Virker jo i grunnen ganske logisk, da..Bare den dumme spiseforstyrra hjernen min ville tro på det!! Du vet sikkert hvordan det er. Er nok bare vi som har opplevd sf på kroppen som forstår hvor vanskelig det er å spise PASSE-hverken for mye eller for lite. Håper vi begge kan klare det en gang, Maire.

Har du forresten lest Sterk/Svak av Finn Skårderud? Hvis ikke kan det anbefales. Bra sf-bok.

Lykke til med behandlingen og alt.

Klem

[maire]

Hei på deg igjen maire=)

Håper du har hatt en litt bedre dag i dag?

Selv har jeg hatt en ok dag til nå. Skjønt:)

Du, det er helt naturlig å være nervøs første gang i (ny) behandling, tror jeg. De andre deltakerne var sikkert like redde som deg. Hva var det du syntes var skumlest da? Fremmede folk? Behandlerne? Virket opplegget skremmende? Husk at det er gjerne ved å brøyte seg vei gjennom skumle landskap at en kan få til forandring. Så ikke gi opp, prøv videre, vennen. Du er tøff.

Jeg skal i gruppa igjen i morgen. Som sagt, så har jeg ikke gått så lenge, så jeg vet ikke om behandlingen vil hjelpe ennå. Hittil har den vel ikke det.. Eller-det har gått litt opp og ned. Behandlingen består i kognitiv terapi. Vi fører matdagbok for å bli mer oppmerksomme på spise-og tankemønsteret vårt, og skal litt etter litt prøve å endre på begge deler.

Å veksle mellom perioder med overspising og oppkast og sult,slik du beskriver, tror jeg er vanlig for mange med sf.Jeg selv pendler mellom anorektiske dager/uker, og dager med spisekick og oppkast. Det er jo en ond sirkel: når en sulter seg bygger suget seg opp, til man en ettermiddag kommer hjem, trøtt og sliten, og ikke klarer å stå i mot lenger...

Løsningen er visst å stoppe sulten... Begynne med regelmessige måltider-5-6 stk hver dag(iiik!). Da vil spisekickene bli færre. Så det er et tips om du vil prøve på egenhånd: gradvis innføre måltider på bestemte tider.(Kan f.eks. begynne med å prøve å spise frokost hver dag til fast tid. Eller lunsj,hvis det er enklere....om du er B-menneske som meg;)

Virker jo i grunnen ganske logisk, da..Bare den dumme spiseforstyrra hjernen min ville tro på det!! Du vet sikkert hvordan det er. Er nok bare vi som har opplevd sf på kroppen som forstår hvor vanskelig det er å spise PASSE-hverken for mye eller for lite. Håper vi begge kan klare det en gang, Maire.

Har du forresten lest Sterk/Svak av Finn Skårderud? Hvis ikke kan det anbefales. Bra sf-bok.

Lykke til med behandlingen og alt.

Klem

:-) Når det gjelder gruppeterapien er jeg redd for alt. Redd for mange mennesker på en gang, redd for behandlerne, redd for å si dumme ting, for å såre noen, ikke virke forståelsesfull nok for andres problemer, redd for at mine egne vansker skal virke bagatellmessige, og at jeg egentlig ikke har noe der å gjøre.

Det var forresten en veldig god ide og føre en slags dagbok over det man spiser. Jeg har riktignok forsøkt ved å melde meg inn i vektklubben.no, men jeg orket ikke å følge opp med og beskrive i detalj alt jeg puttet i munnen, så det ble med forsøket.

Men, det er kanskje enklere om jeg bare skriver ting ned for hånd i en bok jeg har lett tilgjengelig. Tror jeg skal forsøke det :-)

Tusen takk for gode råd og for at du svarer meg. Vi får "heie" på hverandre så vi kan bli fortest mulig friske :-)