Skummelt

[Gjest Wiola]

Siden jeg kom tilbake til skolebenken etter ferien har humøret mitt vært dårligere enn vanlig. På en måte var det deilig å komme tilbake, hjemme sitter jeg nesten bare hjemme p.g.a strenge foreldre og få venner. Her har jeg et stort nok sosialt nettverk, men det gjør alt vanskeligere. For her må jeg konfrontere alle følelsene mine, det er så mange mennesker og så mange inntrykk. Det står for eksempel klarere for meg enn noensinne at jeg må være lesbisk eller bifil. Flere av vennene mine her nede har en sånn legning, men jeg får meg ikke til å stå fram. Jeg vil ikke bli satt i bås, og foreldrene mine hjemme kan ikke få vite noe. Blir deprimert bare av tanken, at de ikke skal se meg stifte familie og alt det der sånn som de ser det for seg. Dette gjør på en måte at jeg ikke har lyst til å dra hjem, p.g.a følelser som har blusset opp i det siste vet jeg ikke om jeg kan se dem inn i øynene en gang. Vet de aldri ville ha godtatt dette. Jeg trives på skulen men føler likevel at tiden bare renner, at den renner fra meg, til tider føler jeg meg nesten livløs, at jeg har mistet en gnist jeg hadde før noen måneder siden. Og trøsten finner jeg ikke mennesker, men i kunsten. Jeg klarer ikke å åpne meg for folk, fortelle hvordan jeg har det. Har problemer med å se folk i øynene. Av og til er det som om ingen egentlig ikke kjenner meg, og kjenner heller ikke meg selv.Jeg vet ikke hva jeg er, og jeg vet ikke hvilket liv jeg vil leve.

[cathlin]

Hei Wiola!

Hør her, du har ingenting å skamme deg over.

Følelser er skumle, men de gjør oss levende. Håper du får gnisten din tilbake snart.

mvh