foreldre lykkeligst med ett barn?

[Gjest Minas Tirith]

Selv om du vinkler dette på dem som har et _valg_ så er det jo et slag i magen til alle dem som ikke har et valg også.

Og jeg er sikker på at du finner folk fra barnerike familier som har sine negative opplevelser om det også, uten at man av den grunn nødvendigvis skal bruke dette som et argument mot å få flere barn.

det er pussig i grunn, at den som "ender" opp med "bare" ett barn etter utallige prøverørsforsøk etc er "heldige", mens den som ikke har en tilsvarende historie å slå i bordet med er "egoistisk".

Er vi ikke alle egoistiske når vi får barn, da? Hvem er det egentlig som får barn for å sikre læreryrkets fremtid for eksempel??

Og er foreldrenes lykke noe som er fy og fy? I samlivsforum nevnes det ofte at den beste gaven man kan gi sine barn (evt sitt barn) er at mor og far er venner og kjærester.

Godt skrevet!

Mange gode poeng her, hvorfor hekter man seg så opp i antall barn? Det viktigste er vel at man har det greit og føler man har kapasitet til det antall unger man har.

[Gjest KariKruskakli]

Ja, det er mange dyr i arken! ;-)

Vi har oftere hatt med venner hjem fra bhg/sfo enn motsatt, men det synes jeg er helt greit. Trenger ikke noen "likedeling" på dette området.

Men jeg har noen ganger følt at _enkelte_ av dem med flere barn nesten synes det er rett og rimelig at jeg oftere tar med ekstra barn hjem enn motsatt, fordi jeg har en enklere timeplan enn de har! :-(

Akkurat som det at jeg har ett barn gjor det rimelig å forvente at jeg skal øse av mitt overskudd på alle andres barn.

Men jeg må absolutt understreke at dette IKKE gjelder de fleste!

Og noen antydet endogtil at dersom jeg skulle ta med deres eldste barn hjem fra bhg (dvs det som var jevngammel med mitt) så burde jeg ta med lillesøskenet også, fordi når de hentet mitt barn fikk jo jeg helt "barnefri", mens de måtte jo uansett til bhg og hente lillebror!

Når jeg leser det du skriver, så får det meg til å tenke at man kanskje er veldig flink til se ting fra sitt ståsted.

For jeg har ofte hatt på følelsen av at det er motsatt.

Men når det gjelder å ta med andre barn på ferie, tror jeg nok du har rett, For oss er det vanskelig, da vi ikke har plass til flere enn våre egne barn i baksetet. Vi har gjort det noen ganger, men da må minstemor sitte i fanget.

På båtturer har vi ofte med oss andre barn.

[Gjest KariKruskakli]

Hmmm. Ja egen lykke er vel viktig, det.

Som enebarn, vil jeg bare si at de foreldrene som kan velge hvor mange barn de vil ha, tenker mer på seg selv enn på barnet sitt hvis de med vilje lar barnet være enebarn.

"Som enebarn, vil jeg bare si at de foreldrene som kan velge hvor mange barn de vil ha, tenker mer på seg selv enn på barnet sitt hvis de med vilje lar barnet være enebarn"

Men det gjør vi som velger flere barn også.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg tenkte på meg selv, da jeg skaffet meg 3 barn.

[Anaïs]

Du får det nesten til å høres negativt ut at man har mange venner på besøk! :-)

Fordi vi har bare ett barn har vi kanskje nettopp det _overskuddet_ til å ha venner på besøk som mange med flere barn mangler, og mange barn foretrekker jo å leke med jevnaldrende venner.

Jeg fryder meg ihvertfall over å ha et hjem der det flommer over av barnets venner og der det er kun barnets egne firtidsaktiviteter som setter bom for vennebesøk - ikke alt det som søsknene deltar på.

Men som alltid her i vferden er det er fordeler og ulemper ved det meste, og det finnes ikke én løsning som er den riktige for alle - heldigvis!

Men som en annen lenger ned her sa at det var litt feilig å lese en slik artikkel som er litt "pro" enebarn, hva enten det er selvvalgt eller ikke. For det er liksom "lov" å messe ivei om hvor ille det er å ha enebarn, men nåde den som våger å påstå at den med flere barn ikke har tid og overskudd til å følge opp barna sine! ;-)

Helt enig med deg, og jeg nekter à tro at det à vaere enebarn noevdendigvis er leit.

Husker selv at jeg oensket à vaere enebarn som liten, hadde et veldig dàrlig forhold til min storesöster (og har det fremdeles) som sà pà meg som en inntrenger, var ofte brutal og ikke saerlig velmenende.

[morsan]

Når jeg leser det du skriver, så får det meg til å tenke at man kanskje er veldig flink til se ting fra sitt ståsted.

For jeg har ofte hatt på følelsen av at det er motsatt.

Men når det gjelder å ta med andre barn på ferie, tror jeg nok du har rett, For oss er det vanskelig, da vi ikke har plass til flere enn våre egne barn i baksetet. Vi har gjort det noen ganger, men da må minstemor sitte i fanget.

På båtturer har vi ofte med oss andre barn.

Ja, enhver er jo seg selv nærmest og ser det lettest fra sitt eget ståsted! ;-)

Men jeg har på følelsen at flerbarnsfamiliene lettere generaliserer ettbarnsfamiliene, nettopp fordi sistnevnte er i mindretall. Og når man ikke kjenner så mange tror man at "alle" er slik og slik.

Mens vi som er en ettbarnsfamilie kjenner jo desidert flest familier som IKKE er det, og da tenker man at "den familien ber slik" og "den er slik", og ikke genheraliserer og tror at "alle" er like.

[morsan]

Godt skrevet!

Mange gode poeng her, hvorfor hekter man seg så opp i antall barn? Det viktigste er vel at man har det greit og føler man har kapasitet til det antall unger man har.

Enig.

Og tilsvarende kan anføres om dette med aldresforksjell mellom barn også.

Enkelte - både her inne på DOL og ellers i samfunnet - ser ut til å ha "sett lyset" og funnet ut den enste riktige sannhet, og kritiserer i øst og vest folk som får barn tettere eller med større aldersforskjell enn dem selv.

Likeså har jeg skjønt på flere jeg kjenner at man får de mest utrolige kommentarer hvis man velger å få 4-5 barn.

Faktisk møter jeg ofte minst fordømmelse fra dem som har valgt litt "utradisjonelt" og fått mange barn, enn det jeg får fra dem som har to barn med 2,5 års aldersforskjell! ;-)

Kanskje de har møtt så mange kommentarer selv at de holder seg for god til å blande seg opp i andres liv? *S*

[Gjest KariKruskakli]

Ja, enhver er jo seg selv nærmest og ser det lettest fra sitt eget ståsted! ;-)

Men jeg har på følelsen at flerbarnsfamiliene lettere generaliserer ettbarnsfamiliene, nettopp fordi sistnevnte er i mindretall. Og når man ikke kjenner så mange tror man at "alle" er slik og slik.

Mens vi som er en ettbarnsfamilie kjenner jo desidert flest familier som IKKE er det, og da tenker man at "den familien ber slik" og "den er slik", og ikke genheraliserer og tror at "alle" er like.

Det er sikkert sant.

Jeg kjenner mange familier med flere barn, og det er nok ganske likelig fordelt mellom oss.

Nå, har datteren min størst rom i venneflokken og DET er nok grunnen til at de samles der, når de er mange.

[Ugga Bugga]

Undersøkelser som påstår å måle "lykke" bør tas med en god klype salt.

[laban]

Enig.

Og tilsvarende kan anføres om dette med aldresforksjell mellom barn også.

Enkelte - både her inne på DOL og ellers i samfunnet - ser ut til å ha "sett lyset" og funnet ut den enste riktige sannhet, og kritiserer i øst og vest folk som får barn tettere eller med større aldersforskjell enn dem selv.

Likeså har jeg skjønt på flere jeg kjenner at man får de mest utrolige kommentarer hvis man velger å få 4-5 barn.

Faktisk møter jeg ofte minst fordømmelse fra dem som har valgt litt "utradisjonelt" og fått mange barn, enn det jeg får fra dem som har to barn med 2,5 års aldersforskjell! ;-)

Kanskje de har møtt så mange kommentarer selv at de holder seg for god til å blande seg opp i andres liv? *S*

Du skal ikke se helt bort fra en slik effekt.

Etter først å ha fått noe som så ut til å bli et enebarn, og deretter etter MYE styr og strev klart å lage et småsøsken - som mange betrakter som et enebarn nr. 2, vi har altså en dobbel feiltakelse og er dessuten altfor gamle - er jeg blitt veldig tolerant i tankegangen overfor andres valg og skjebne.

[morsan]

Du skal ikke se helt bort fra en slik effekt.

Etter først å ha fått noe som så ut til å bli et enebarn, og deretter etter MYE styr og strev klart å lage et småsøsken - som mange betrakter som et enebarn nr. 2, vi har altså en dobbel feiltakelse og er dessuten altfor gamle - er jeg blitt veldig tolerant i tankegangen overfor andres valg og skjebne.

"vi har altså en dobbel feiltakelse og er dessuten altfor gamle"

*lol* Ja, det er "typisk" at det som "alle" i utgangspunktet synes var et must - nemlig å få mer en ett barn, plutselig ikke er et must lenger men kanskje heller litt dumt når bare aldersforskjellen blir "stor nok"!!

"er jeg blitt veldig tolerant i tankegangen overfor andres valg og skjebne."

*S*

[laban]

"vi har altså en dobbel feiltakelse og er dessuten altfor gamle"

*lol* Ja, det er "typisk" at det som "alle" i utgangspunktet synes var et must - nemlig å få mer en ett barn, plutselig ikke er et must lenger men kanskje heller litt dumt når bare aldersforskjellen blir "stor nok"!!

"er jeg blitt veldig tolerant i tankegangen overfor andres valg og skjebne."

*S*

Ja, det vi burde ha gjort, var selvsagt å returnere den eldste da vi forsto at vi ville få problemer med å få fler. "Dessverre" gikk det veldig lett å få henne, så vi ante ikke at det var noe vanskelig.

Ingen av mine føler seg som enebarn. Men de har selvsagt ikke noen tett lekekamerat innen familien. Derimot har de noen å krangle med - akkurat som jeg har registrert at mange søsken med "ideell" avstand mellom, har.

[serendipity]

Hmmm. Ja egen lykke er vel viktig, det.

Som enebarn, vil jeg bare si at de foreldrene som kan velge hvor mange barn de vil ha, tenker mer på seg selv enn på barnet sitt hvis de med vilje lar barnet være enebarn.

Mulig du er et unntak, men jeg har to kusiner og en beste venninne som er enebarn, og da sier de aldri virkelig savnet søsken da da var små. Innimellom sånn litt, men ikke _egentlig_, men min bestevenninne sider at hun nå (31 år) gjerne skulle hatt søsken nå... i voksen alder.

Jeg tror foerldre er lykkeligst dersom de får det antall barn de ønsker som de i tillegg klarer å følge opp alle sammem, eller det barnet de får. Man føler seg neppe lykkelig når man føler man ikke strekker til for barna.

[serendipity]

Du får det nesten til å høres negativt ut at man har mange venner på besøk! :-)

Fordi vi har bare ett barn har vi kanskje nettopp det _overskuddet_ til å ha venner på besøk som mange med flere barn mangler, og mange barn foretrekker jo å leke med jevnaldrende venner.

Jeg fryder meg ihvertfall over å ha et hjem der det flommer over av barnets venner og der det er kun barnets egne firtidsaktiviteter som setter bom for vennebesøk - ikke alt det som søsknene deltar på.

Men som alltid her i vferden er det er fordeler og ulemper ved det meste, og det finnes ikke én løsning som er den riktige for alle - heldigvis!

Men som en annen lenger ned her sa at det var litt feilig å lese en slik artikkel som er litt "pro" enebarn, hva enten det er selvvalgt eller ikke. For det er liksom "lov" å messe ivei om hvor ille det er å ha enebarn, men nåde den som våger å påstå at den med flere barn ikke har tid og overskudd til å følge opp barna sine! ;-)

Enig!!!! Og dessuten lager jeg ikke lekekamerater til barnet vårt,for det er det fullt av i nabolaget. Så argument om at tette barn for at de skal leke sammen "kjøper ikke jeg".

[serendipity]

Ja, det vi burde ha gjort, var selvsagt å returnere den eldste da vi forsto at vi ville få problemer med å få fler. "Dessverre" gikk det veldig lett å få henne, så vi ante ikke at det var noe vanskelig.

Ingen av mine føler seg som enebarn. Men de har selvsagt ikke noen tett lekekamerat innen familien. Derimot har de noen å krangle med - akkurat som jeg har registrert at mange søsken med "ideell" avstand mellom, har.

Men man produserer da ikke ekekamerater til sine egne unger. (detkan de jo finne i andre..) Man lager et søsken for livet, og da er det bare de første årene av livet uansett at de vil leke med hverandre..

[kaffepiken]

Jeg har to barn og kan ikke uttale meg om hvorvidt jeg ville vært lykkeligere om vi hadde hatt bare ett barn.

Alt jeg kan si er at jeg elsker begge barna mine og jeg tror de begge setter pris på å ha søsken. I den grad at de presser på for å få fler - men som jeg sier, de kan ikke få alt de ønsker seg. Har halvveis lovet dem en katt ;o)

[skorpionfisken]

Selv om du vinkler dette på dem som har et _valg_ så er det jo et slag i magen til alle dem som ikke har et valg også.

Og jeg er sikker på at du finner folk fra barnerike familier som har sine negative opplevelser om det også, uten at man av den grunn nødvendigvis skal bruke dette som et argument mot å få flere barn.

det er pussig i grunn, at den som "ender" opp med "bare" ett barn etter utallige prøverørsforsøk etc er "heldige", mens den som ikke har en tilsvarende historie å slå i bordet med er "egoistisk".

Er vi ikke alle egoistiske når vi får barn, da? Hvem er det egentlig som får barn for å sikre læreryrkets fremtid for eksempel??

Og er foreldrenes lykke noe som er fy og fy? I samlivsforum nevnes det ofte at den beste gaven man kan gi sine barn (evt sitt barn) er at mor og far er venner og kjærester.

Jeg vinkler det til de som har et valg fordi jeg vet at mange ikke har et valg. Mine foreldre hadde ikke valget fordi de mistet alle de andre. De angret likevel på at de ikke adopterte et barn.

Jeg fikk også bare en egenfødt. Men med erfaringen som enebarn med meg valgte vi å adoptere ett barn til.

Jeg er fullt på det rene at ikke alle kan få barn, ei heller ved adopsjon. Jeg skjønner godt at noen barn blir enebarn.

Men for barnets skyld burde man sette alt inn på å få søsken til barnet, synes jeg.

Jeg har erfart ensomheten i å være enebarn, og jeg gruer meg til mine foreldre blir gamle og etterhvert faller fra slik at det blir bare meg igjen alene.

[laban]

Men man produserer da ikke ekekamerater til sine egne unger. (detkan de jo finne i andre..) Man lager et søsken for livet, og da er det bare de første årene av livet uansett at de vil leke med hverandre..

Det tror jeg vi er helt enige om.

[morsan]

Jeg vinkler det til de som har et valg fordi jeg vet at mange ikke har et valg. Mine foreldre hadde ikke valget fordi de mistet alle de andre. De angret likevel på at de ikke adopterte et barn.

Jeg fikk også bare en egenfødt. Men med erfaringen som enebarn med meg valgte vi å adoptere ett barn til.

Jeg er fullt på det rene at ikke alle kan få barn, ei heller ved adopsjon. Jeg skjønner godt at noen barn blir enebarn.

Men for barnets skyld burde man sette alt inn på å få søsken til barnet, synes jeg.

Jeg har erfart ensomheten i å være enebarn, og jeg gruer meg til mine foreldre blir gamle og etterhvert faller fra slik at det blir bare meg igjen alene.

Men det er likefullt DIN erfaring som du når gjør til en allmenn "regel".

Var det å være enebarn sp ille at du heller skulle ønske at du ikke var født kanskje?

Og dette med "valg": Det blir det samme som å si at det er fryktelig egositisk/galt av damer å vente til de er 30-35-40 (stryk det som ikke passer) før de får barn.

Og når så noen tar seg nær av en slik generalisering og sier at de ikke hadde noen å få barn med da de var yngre, eller de har strevd i mange mange år før de endelig lyktes med å få barn, så sier man at "Ja, kritikken gjelder jo selvsagt kun dem som har et valg, da!"

Men da er det jo for sent - for da har man jo allerede stemplet alle "gamle" mødre med at det de har gjort er uheldig for barnet.

[skorpionfisken]

Men det er likefullt DIN erfaring som du når gjør til en allmenn "regel".

Var det å være enebarn sp ille at du heller skulle ønske at du ikke var født kanskje?

Og dette med "valg": Det blir det samme som å si at det er fryktelig egositisk/galt av damer å vente til de er 30-35-40 (stryk det som ikke passer) før de får barn.

Og når så noen tar seg nær av en slik generalisering og sier at de ikke hadde noen å få barn med da de var yngre, eller de har strevd i mange mange år før de endelig lyktes med å få barn, så sier man at "Ja, kritikken gjelder jo selvsagt kun dem som har et valg, da!"

Men da er det jo for sent - for da har man jo allerede stemplet alle "gamle" mødre med at det de har gjort er uheldig for barnet.

Ja det er min erfaring. Det er ikke gitt at alle har samme erfaring. De må gjerne skrive inn og fortelle hvor lykkelige de er som enebarn og hvor glade de er for at de ikke har søsken.

Men de som har søsken vet jo ikke hvordan det er å være enebarn, så det gjør kanskje ikke noe om jeg sier at det ikke er helt bra, sånn at de kan tenke på om de kanskje skulle hatt flere barn.

Du sier de som er eldre foreldre ikke har mulighet til å skaffe søsken. Jeg har ikke noen plass fordømt hverken eldre foreldre eller foreldre som på grunn av prøverør endelig har fått et barn og ikke får flere.

Jeg sier bare at de som har et valg bør tenke på det.

Jeg savnet søsken som barn, men det var ikke et inderlig savn. Jeg var det eneste enebarnet jeg visste om og det var litt rart. Det var en jente til, og det var litt leit da hun som 14 åring fikk en bror husker jeg.

Det er nå som voksen jeg virkelig savner søsken. Jeg hadde ingen å snu meg til da jeg ble skilt. Mine foreldre var jo der, men de sier man ikke alt til. Mange av mine venninner var felles venner. Venninner jeg ikke ville si alt til. Min nærmeste fortrolige venninne var var min eksmanns søster. Det er klart at i en krise var hun nærmere sin bror enn meg. Mine barn er også mine nærmeste, men de kan man ikke blande inn i skilsmissen fra deres far.

Da min far ble alvorlig syk ble min mor veldig avhengig av meg. Alt falt på meg en periode til de grader at det gikk ut over jobben min. Men jeg hadde jo ingen søsken å dele hverken det praktiske eller det følelsesmessige med. Heldigvis ble han helt bra igjen.

Jeg gruer for den dagen da en av dem sitter igjen alene. Jeg gruer for den dagen da begge er borte. Da er det bare meg, bare meg som må ordne med begravelse og praktiske ting rundt det.

Men det er klart, det er virkelig mange fordeler med å være enebarn også. Man er alene om alt, oppmerksomheten, det materielle, besteforeldre og øvrige familie har jo bedre tid til ett barn enn ti barn. Man er alene om arven. Men jeg tror ikke det oppveier å ha søsken.

[morsan]

Ja det er min erfaring. Det er ikke gitt at alle har samme erfaring. De må gjerne skrive inn og fortelle hvor lykkelige de er som enebarn og hvor glade de er for at de ikke har søsken.

Men de som har søsken vet jo ikke hvordan det er å være enebarn, så det gjør kanskje ikke noe om jeg sier at det ikke er helt bra, sånn at de kan tenke på om de kanskje skulle hatt flere barn.

Du sier de som er eldre foreldre ikke har mulighet til å skaffe søsken. Jeg har ikke noen plass fordømt hverken eldre foreldre eller foreldre som på grunn av prøverør endelig har fått et barn og ikke får flere.

Jeg sier bare at de som har et valg bør tenke på det.

Jeg savnet søsken som barn, men det var ikke et inderlig savn. Jeg var det eneste enebarnet jeg visste om og det var litt rart. Det var en jente til, og det var litt leit da hun som 14 åring fikk en bror husker jeg.

Det er nå som voksen jeg virkelig savner søsken. Jeg hadde ingen å snu meg til da jeg ble skilt. Mine foreldre var jo der, men de sier man ikke alt til. Mange av mine venninner var felles venner. Venninner jeg ikke ville si alt til. Min nærmeste fortrolige venninne var var min eksmanns søster. Det er klart at i en krise var hun nærmere sin bror enn meg. Mine barn er også mine nærmeste, men de kan man ikke blande inn i skilsmissen fra deres far.

Da min far ble alvorlig syk ble min mor veldig avhengig av meg. Alt falt på meg en periode til de grader at det gikk ut over jobben min. Men jeg hadde jo ingen søsken å dele hverken det praktiske eller det følelsesmessige med. Heldigvis ble han helt bra igjen.

Jeg gruer for den dagen da en av dem sitter igjen alene. Jeg gruer for den dagen da begge er borte. Da er det bare meg, bare meg som må ordne med begravelse og praktiske ting rundt det.

Men det er klart, det er virkelig mange fordeler med å være enebarn også. Man er alene om alt, oppmerksomheten, det materielle, besteforeldre og øvrige familie har jo bedre tid til ett barn enn ti barn. Man er alene om arven. Men jeg tror ikke det oppveier å ha søsken.

Jeg har absolutt ingen problemer med å se fordelene ved å ha søsken, ei heller at ens syn på saken kan endre seg med alderen.

Men jeg har ikke sagt at dem som er eldre mødre ikke kan få flere barn! ;-) Da må du lese om igjen! :-)

Jeg reagerte på den ensidige "fordømmelsen" i ditt første innlegg. Det innlegget som jeg svarer på nå er adskillig mer nyansert og forteller din historie slik at den viser en side av saken - til ettertanke.

Og det var denne generelle "fordømmelsen"/generaliseringen i ditt første innlegg jeg likestilte med annen fordømmelse (ikke fra deg men fra andre), som f eks den som var rettet mot de "eldre" mødrene for en tid tilbake: Man unnskylder seg med at kritikken kun gjelder dem som har et reelt valg (enten det er alder å få barn i eller antall barn eller aldersforskjell mellom barna osv osv), men likefullt så rammer kritikken like mye dem som er i samme situasjon UTEN at det har vært et valg.

Og dessuten: Hva er å ha "et valg"? Har alle som fysisk er i stand til å få mer enn ett barn "et valg", eller kan det kanskje tenkes at det er andre forhold rundt deres liv og levnet som gjør at valget ikke føles så reelt?

Det er helt OK at du forteller om dine opplevelser med å være enebarn, og at du på bakgrunn av dette oppfrodrer andre til å tenke seg om, men jeg synes ikke ditt første innlegg var i den kategorien, for der la du opp til at foreldre bevisst setter sin egen lykke foran barnets, og det er en stempling av ettbarnsforeldre som jeg ikke kjenner meg igjen i:

"Hmmm. Ja egen lykke er vel viktig, det.

Som enebarn, vil jeg bare si at de foreldrene som kan velge hvor mange barn de vil ha, tenker mer på seg selv enn på barnet sitt hvis de med vilje lar barnet være enebarn. "

med vennlig hilsen