Lurer på om jeg skal gjøre det slutt - igjen!

[Gjest gjøre det slutt?]

Gang på gang det siste året har jeg tenkt å gjøre det slutt. Vi krangler ikke, men prater svært lite sammen. Det virker som vi har lite til felles annet enn ungene, og vi klarer ikke å bli med på hverandres ting. Dvs. jeg opplever at han ikke er med på mine ideèr, og jeg føler at jeg må kjempe for å få ting ut av han. Jeg tror han føler at jeg maser og presser meg på. Han er en taus type, og sier at jeg ikke skal spørre om ting når han er i en stille periode. Men må jeg akseptere at han er i stille perioder?

Han er kjempeflink med ungene, leker med de på ettermiddagen, legger de gjerne, kler på de på morgenen, men henter og bringer svært sjelden, selvom han kan ha fridager på vanlige hverdager.

Det er endel småting, men det er småting - bortsett fra dette med at vi prater minimalt sammen, og at det er lite latter mellom oss.

Jeg er av den typen som mener at man skal holde sammen uansett.

Men nå vet jeg ikke.

[Velouria]

Det første du bør gjøre er å sette dere ned og snakke ordentlig sammen etter barna har lagt seg, eller er borte. Du må lytte på og forstå det han sier og omvendt. Kanskje han er vant med at det er sånn det skal være i en familie at kvinnen gjør det praktiske med barna og mannen har kosen og det morsomme?

Snakk ordentlig sammen og ikke start med "du gjør jo ingenting her!" e.l

Du kan jo foreslå familieterapi kanskje, sånn at dere får rydda opp i tingene med en upartisk person som hjelper dere å forstå hverandre?

[PieLill]

Jeg tror du, han og barnet har veldig mye å tape på et brudd. Om dette forholdet blir slutt, vil du fort kunne oppleve omtrent det samme i et annet forhold.

Dere har også mye å tape på å ikke ta tak i tingene.

Slik du beskriver det høres det ut som et forhold som skranter slik alle forhold kan, men som ikke har gått seg surt? Mulig han ikke opplever dette på langt nær så håpløst og fatalt som du gjør?

Har du noen tanker om hva som kan hjelpe for å bedre kommunikasjonen og forståelsen dere imellom? Kan dere ordne opp i det på egen hånd? Trenger dere "nøytral" hjelp?

Har du lest boken "Menn er fra Mars og kvinner fra Vensu"? Man behøver ikke være enig i alt som står der, men det er en del å plukke opp.

mvh

[damedame]

"Men må jeg akseptere at han er i stille perioder?"

Får umiddelbart et inntrykk av at det er et av hans karakteristika. Om det stemmer, så tror jeg absolutt det er best å akseptere det, ja.

Kan dere finne en felles interesse i fellesskap, uten at den ene må invitere den andre med? Finne noe sammen. Gjøre det til en felles utfordring.

[Gjest amparro]

Jeg synes ikke du burde gi opp. Slike perioder du beskrivver her får alle. Etter flere år i nytt forhold kan det samme skje, mest sansynlig.

Hva med å forsøke familieterapi? Det er gratis på familievernkontoret og kan anbefales :-)

Lykke til!

[jubalong70]

Personlig synes jeg ikke det høres ut som om dere har "god nok grunn" til å gjøre det slutt.

Hva med å prøve å snakke med noen nøytrale. Noen som kan se begges sider uten å bli irritert eller oppbragt.

Familievernkontoret er bl.a. et slikt sted. Du trenger ingen henvisning fra lege.

Ut i fra det du skriver virker det som om dere har kommet inn i en ond sirkel. Du maser fordi han er stille og han er stille fordi du maser. Jeg prøver ikke å fordele skyld - jeg aner ikke hva som kom først av høna og egget her.

Du beskriver ham som en god far, som har behov for å være litt alene til tider.

(Derfor henter han ikke barna når han har fri.)

Du forstår ikke hvorfor han har dette behovet, og blir irritert over det.

Dette kan løses!!!