hva ville dere gjort i et slikt tilfelle?

[Gjest trenger sårt råd]

Hvis en mann først får 1 barn med ei dame og så 2 med en annen...det første barnet bor hos moren og hennes nye mann. Er på besøk hos faren annenhver helg, men vil plutselig ikke være der lenger. Han vil bare være hos moren. Ingen spesiell grunn, han er bare mammagutt og får det mer som han vil der. Faren setter mer grenser men er der alikevel for han -både innen lek,samtaler og aktiviteter. Moren synes gutten må få viljen sin og bare være der en dag i ny og ne.

Hva bør man gjøre? Godta guttens ønske? Hva da med forholdet far-sønn?

Gutten er 7 år.

[Sofies mamma]

Tja. Hvis gutten ikke vil, så synes jeg nesten han må slippe. Hvis mors nye mann er en farsfigur for han, så kanskje han erstatter faren i noen grad. Hvis han absolutt ikke vil så er det jo vanskelig å tvinge.

[Gjest trenger sårt råd]

Tja. Hvis gutten ikke vil, så synes jeg nesten han må slippe. Hvis mors nye mann er en farsfigur for han, så kanskje han erstatter faren i noen grad. Hvis han absolutt ikke vil så er det jo vanskelig å tvinge.

Ja men hva da med far? Han har jo en far som er glad i han også. Skal han bare gi f i sønnen da -bare fordi moren har en ny mann??

[Gjest Montass]

Tja. Hvis gutten ikke vil, så synes jeg nesten han må slippe. Hvis mors nye mann er en farsfigur for han, så kanskje han erstatter faren i noen grad. Hvis han absolutt ikke vil så er det jo vanskelig å tvinge.

ungen er syv år jo...klart han vil vere med mor som gir han det han VIL! Synest ikke ungen skal bestemme i dette tilfellet.

[Lillemus]

Da må faren gå i seg selv og tenke over hvorfor sønnen heller vil være hos moren.

Har han noe som er sitt eget hos pappa f.eks.? Eller ligger han på flatseng inne på rommet til et av halvsøsknene?

Er han som et familiemedlem eller er han "på besøk"?

[Cumbria]

Man må jo prøve å kartlegge grunnen til at gutten ikke vil være hos far sin.

Hvis det bare er vanlig før-pubertil opposisjon, synes jeg slett ikke mora skal føye ham og la han bestemme hvor han vil være.

[Atene]

Min niåring vil ikke til faren.

Foreløbig har jeg sagt at han skal dra likevel, at han har godt av å kjenne pappaen sin. Jeg synes bestemt at en syvåring er for liten til å bestemme sånt selv.

Men man skal selvfølgelig lytte til barnets grunner. Kanskje det er detaljer ved ordningen som kan tilpasses ?

[bb71]

I utgangspunktet er en avtale en avtale, og bør holdes. Med små barn kan det være vanskelig å finne grunnen til at barnet ikke vil til den ene. Kanskje ny partner gjør det vanskelig? Det viktige her er at far og mor er voksne og snakker samme, ikke anklager hverandre osv. (som du gjør med manglende grenser). Kanskje bli enige om hvilke grenser som skal gjelde, og ha en del felles. Begge må gi og ta, og i den store sammenheng er det kanskje noen grenser far kan lempe på? Jeg tenker at mat og leggetid er noe man f.eks. kan være fleksibel på.

[Åsemor]

Mor bør sette grenser!

[mumitrollet]

Om det ikke er noen spesiell grunn til at han nekter, synes jeg faktisk at barnet skal vite hvem det er som bestemmer. Særlig i slike saker er det viktig og betryggende at foreldrene bestemmer og setter grenser for hva barnet skal ta ansvar for å velge. Om han får lov til å "velge" mellom foreldrene, kan det føre til en samvittighetskonflikt senere. For han må vel fortsette å velge når han først er begynt? I neste omgang kan han bruke dette mot dere, at han heller vil til pappa når du er kjip.

Mener nå jeg.

[Sofies mamma]

ungen er syv år jo...klart han vil vere med mor som gir han det han VIL! Synest ikke ungen skal bestemme i dette tilfellet.

Nei, hvis noe kan gjøres for at det er bedre. At mor endrer noe f.eks, så er det jo best at han har kontakt med far og. Men hvis et barn ikke vil id et hele tatt, så er det og vanskelig.

[Sofies mamma]

Ja men hva da med far? Han har jo en far som er glad i han også. Skal han bare gi f i sønnen da -bare fordi moren har en ny mann??

Det bør jo prøves ulike ordninger for å få det til å fungere. Mor, far tenker gjennom hvorfor han ikke vil. HAr det noe med regler, søsken, stemor osv å gjøre...

Men hvis det har kommet så langt at han uansett ikke vil, så er det jo ugreit å tvinge barnet, synes jeg,

[Dorthe]

Det har man da virkelig ikke lov til. Hvis faren vil ha ungen, risikerer man tvangsbøter hvis man ikke sender han dit.

Men uansett så synes jeg ikke unger i den alderen skal få bestemme sjøl så lenge det ikke er noe galt som skjer hos faren.

[Dorthe]

Tja. Hvis gutten ikke vil, så synes jeg nesten han må slippe. Hvis mors nye mann er en farsfigur for han, så kanskje han erstatter faren i noen grad. Hvis han absolutt ikke vil så er det jo vanskelig å tvinge.

Det er som skrevet tidligere ikke lov å ikke sende ungen til samvær. Dessuten er han for liten til å bestemme.

Men selvfølgelig burde man ta en prat med guttungen og spørre hvorfor han ikke vil.

[Gjest Mamman til Brage]

Så lenge far er en ansvarsfull og god far bør mor si klart fra at gutten må til far. Helst bør mor, far og barn sette seg ned sammen og snakke om hva som gjør at gutten ikke vil. En 7åring skal ikke kunne få bestemme hvor han skal bo.

[Sofies mamma]

Det er som skrevet tidligere ikke lov å ikke sende ungen til samvær. Dessuten er han for liten til å bestemme.

Men selvfølgelig burde man ta en prat med guttungen og spørre hvorfor han ikke vil.

Jeg mente ikke at mor skal holde igjen. Jeg mener at de uansett må bli enige om hvilken ordning de har.

[skygge]

hmmm, tror jeg ville ha prøvd å finne ut hvorfor ikke gutten ville være der. Hvis alt annet virker ok, kansje grunnen kan være at han ikke har noen/mange venner der faren bor. At det kan bli litt kjedelig ?

Men bare sånn uten videre godta guttens ønske om å ikke ha samvær med sin far, hadde jeg ikke gått med på.

En 7 åringen kan ikke få lov til å bestemme, han er for ung til det.

Men da går jeg utifra at det ikke er store problemer hjemme hos far da Men at han er en oppegående person med gode fars egenskaper.

Her må mor og far samarbeide for å løse situasjonen.. syns jeg..

[Gjest litt i samme siutasjon]

Jeg er litt i samme situasjon, min mann har et barn fra før som nå er 4 år. Vi får høre fra mor at barnet ofte ikke vil til pappa når tiden er inne for det, men når barnet kommer virker det kun som om h*n stortrives. Og ofte motsatt, når tiden er inne for å hjem til mor, vil h*n ikke det.

Barn er vanedyr, men med en unik omstillingsevne og trives ofte der de er. Så tror at mange har dette problemet.Men sånne er det vel ofte når barna skal i barnehagen også, de vil ikke at mor/far skal gå, men så fort de er ute av syne er alt bra.

Så barenet må nok bare forklares at mor og far er enige om at barnet skal være litt hos de begge to osv.

Om det blir en sak ut av dette så sies det at barn skal få ytre sin mening når de er fylt 7 år, men det må nok mye mer til for at far mister retten til sitt samvær.

[cec5]

Sålenge gutten ikke lider noen nød hos far, bør samværet oppfylles. Mor bør også oppmuntre til samvær. Det har jeg måttet gjort med 5 åringen min når han i perioder ikke har villet dra til faren. Jeg kan ikke fordra faren hans, men jeg tror likevel han er en ok far når guttungen er der. Og jeg synes det er viktig at unger kjenner begge foreldrene sine.

Kanskje far kan ordne time på familievernkontoret og få hjelp derfra? Hvis han og mor ikke samarbeider så godt?? Det er ikke riktig at mor dikkedarrer med ungen og sier han ikke trenger dra til far (såfremst far er en ok omsorgsperson da).