For mye oppmerksomhet?

[Gjest Mamma til gutter på 5 og 7]

Tror dere det går an å gi sine barna for mye oppmerksomhet?

Jeg har fra jeg ble mor første gang i 98 vær lidenskaplig opptatt av barna mine. Jeg ser dem og bekrefter dem så mye som mulig. Men i det siste har tanken slått meg at jeg kan ha gitt dem for mye oppmerksomhet. Hver gang de får en tanke i hodet, har tegnet en tegning eller bygget en legobil,så må de rope "mamma se her!" eller "du mamma atte...". Når sønnen min får ballen på fotballbanen blir han så opptatt av å sjekke om jeg ser på han at han minster ballen like fort.

Alt dette er jo på en måte sjarmerende, men det kan bli litt mye "mamma!" i løpet av en dag kjenner jeg. Jeg er jo glad for at de vil vise meg ting og fortelle meg om det de tenker på, men det virker på en måte litt vell usjølstendig når de må innvovere meg i det aller meste. Dette er muligens et slags luksusproblem, men skjønner dere hva jeg mener??

[Gjest sol etter regn]

Hehe. Skjønner hva du mener, og kjenner meg litt igjen med det "mamma-maset". Mulig du har gitt dem litt i overkant oppmerksomhet, og dermed trigget dette.

I en annen tråd for en stund siden ble det snakket om det å rose. Jeg har tro på å sette fokus på opplevelsen barna har, ikke prestasjonene. Ved å vise at du SER dem når de roper ("ja, har du det gøy nå?" osv) men ikke rose ubegrenset (og HVER gang) de gjør noe - så vil det muligens endre seg. Men vil nok ta litt tid..

[Gjest mamma til gutter på 5 og 7]

Hehe. Skjønner hva du mener, og kjenner meg litt igjen med det "mamma-maset". Mulig du har gitt dem litt i overkant oppmerksomhet, og dermed trigget dette.

I en annen tråd for en stund siden ble det snakket om det å rose. Jeg har tro på å sette fokus på opplevelsen barna har, ikke prestasjonene. Ved å vise at du SER dem når de roper ("ja, har du det gøy nå?" osv) men ikke rose ubegrenset (og HVER gang) de gjør noe - så vil det muligens endre seg. Men vil nok ta litt tid..

Ja det med å gi bekreftelse på opplevelsen og ikke prestasjonen har jeg hørt før, og det er nok en veldig god ide. Men du hverden så lett ordene "å så flink du er" ramler ut av munnen min. Jeg roser og skryter av de mest selvfølgelige ting. Jeg hører det sjøl at dette blir feil innimellom, men ordene bare løper ut av munnen min.

Ja ja sikkert ikke den værste feilen jeg kan gjøre men )

[PieLill]

Jeg tror det finnes langt verre feil en mamma kan gjøre. Etter mitt syn er det du har gjort i hovedsak riktig. Barn skal ikke bli for selvstendige for fort.

;-)

Dessuten, mamma er de første årene som regel sentrum i barnas univers. Det skal være slik, men iblant kan man føle det blir litt anmasende.

Når du er til stedet sammen med barna synes jeg du skal fortsette å være til stedet for dem. Men kanskje det er situasjoner der du trenger å trekke deg tilbake?

Hva med å stikke av fra fotballtreninga eller gjemme hodet bak en diger avis? Slik hjelper du poden å konsentrere seg og ikke behøve umiddelbar oppmerksomhet og tilbakemelding på det han gjør. Du vil definitivt ikke være den første som har gjort noe slikt. ;-)

Skap situasjoner der barna klarer seg på egenhånd. Be dem gjøre noe du vet de kan mestre mens du er i vaskekjelleren etc. Bruk så lang tid at de får fullført uten din hjelp og oppmuntring under veis.

Når et mindre barn kaster noe i sølpla sier jeg ikke at de er flinke. Selvfølgelig klarer de å plukke opp noe å plassere det i søppelkassen. Det er da ingen prestasjon. Det jeg derimot sier er at det er bra at de gjorde det. Så får vi det ryddig og trivelig. Tusen takk!

Tror ikke du skal være for redd for å gi dem for mye oppmerksomhet.

mvh

[Gjest annade]

Jeg er også en slik mamma. Det jeg derimot er nøyen på å forklare er at de må forstå at læreren ikke har mulighet til å se de så mye. Dette er det viktig at barn forstår. Forstår de ikke det vil de få mange nedrelag på skolen hvor læreren har mange som skal ha sitt.

[Basf]

Ja det med å gi bekreftelse på opplevelsen og ikke prestasjonen har jeg hørt før, og det er nok en veldig god ide. Men du hverden så lett ordene "å så flink du er" ramler ut av munnen min. Jeg roser og skryter av de mest selvfølgelige ting. Jeg hører det sjøl at dette blir feil innimellom, men ordene bare løper ut av munnen min.

Ja ja sikkert ikke den værste feilen jeg kan gjøre men )

Det blir lettere med trening, og hvis man tenker mer på det.

Har faktisk selv nærmest klart å "utrydde" 'å så flink du er', men gir nok selv guttungen mye feedback allikevel....

[Gjest Pås]

Jeg skjønner akkurat hva du mener, jeg har gjort akkurat det samme selv! Nå er min eldste 15, og "du, mamma" er favoritten når han er hjemme. Han leser utrolig mye aviser, og ALT! skal diskuteres! Når jeg hører han i trappen, vet jeg at "du, mamma" er rett rundt hjørnet...

Men, du verden for en fin gutt! Vi diskuterte vennskap for noen dager siden, og han spurte hva som menes med "en god venn". Da jeg svarte at det er en han kan gå til med alt som er vanskelig, svarte han forvirret "men jeg har jo deg å gå til", tenkte jeg at jeg har sannelig fått igjen for strevet.

Lykke til med barneoppdragelsen, du høster som du sår! :-)

mvh

[Gjest sol etter regn]

Det blir lettere med trening, og hvis man tenker mer på det.

Har faktisk selv nærmest klart å "utrydde" 'å så flink du er', men gir nok selv guttungen mye feedback allikevel....

En dame jeg kjenner fra bosnia skjønte ikke hva vi snakket om da vi sa "flink". I deres vokabular FINNES ikke ordet FLINK, og de har heller ikke en erstatning for det. Ganske morsomt når vi diskuterte det å rose barn... Og en liten tankevekker til oss som fort kan bli prestasjonsorientert.. Det ER faktisk et fullstendig overflødig ord spør du meg!

(og så tar jeg meg selv i det flere ganger, jeg også. Men øvelse gjør mester... )

[favn]

Nei, du kan ikke gi for mye oppmerksomhet av den typen du snakker om.

Det jevner seg ut etter hvert som de vokser til og radius og omgangskrets blir større.

Det blir bare feil på alle måter, synes jeg, å kjipe med ungene med henvisning til at de før eller siden likevel blir skuffet eller får seg en smell.

Jada, jeg har også sånne 'mamma, vet du...'-unger

[Gjest Mamma til gutter på 5 og 7]

Nei, du kan ikke gi for mye oppmerksomhet av den typen du snakker om.

Det jevner seg ut etter hvert som de vokser til og radius og omgangskrets blir større.

Det blir bare feil på alle måter, synes jeg, å kjipe med ungene med henvisning til at de før eller siden likevel blir skuffet eller får seg en smell.

Jada, jeg har også sånne 'mamma, vet du...'-unger

På et vis har du nok rett. Men jeg har tro på det noen sa her i tråden at det er viktig å fokusere på opplevelsene og følelsene framfor prestasjonene. Som f.eks. si "ja nå ser jeg du koser deg og har det gøy" framfor det evinnelige "å så flink du er!".

I tillegg tror jeg nok at min umiddelbare respons på "du mamma!" kan ha ført til at de nå snakker til meg sjøl om jeg snakker med andre eller sitter i telefonen.

Jo jeg tror nok fortsatt at jeg har gitt gutta litt for mye og av og til feilslått oppmerksomhet, men tror likevel det er mye bedre enn det motsatte...

[favn]

På et vis har du nok rett. Men jeg har tro på det noen sa her i tråden at det er viktig å fokusere på opplevelsene og følelsene framfor prestasjonene. Som f.eks. si "ja nå ser jeg du koser deg og har det gøy" framfor det evinnelige "å så flink du er!".

I tillegg tror jeg nok at min umiddelbare respons på "du mamma!" kan ha ført til at de nå snakker til meg sjøl om jeg snakker med andre eller sitter i telefonen.

Jo jeg tror nok fortsatt at jeg har gitt gutta litt for mye og av og til feilslått oppmerksomhet, men tror likevel det er mye bedre enn det motsatte...

'det er viktig å fokusere på opplevelsene og følelsene framfor prestasjonene. Som f.eks. si "ja nå ser jeg du koser deg og har det gøy" framfor det evinnelige "å så flink du er!".'

Jeg ser ingen problemer med begge deler: Glede seg sammen med barnet - og gi positiv feedback over at barnet gjør sitt beste og flytter grenser.

Vanligvis går jo slikt hånd i hånd uansett... det et barn ikke mestrer, er heller ikke noe moro å holde på med. Alternativet med å trekke seg passer kanskje ikke når det gjelder akkurat denne saken, så da gjelder det å bidra til at lystfaktoren stiger.

Men uansett og om detaljene er sånn eller slik - å øse av kjærlighet, være positiv og å veilede og rettlede barn er etter min mening det lureste man gjør. Sikkert ikke revolusjonerende

[Gjest M.Angelica]

'det er viktig å fokusere på opplevelsene og følelsene framfor prestasjonene. Som f.eks. si "ja nå ser jeg du koser deg og har det gøy" framfor det evinnelige "å så flink du er!".'

Jeg ser ingen problemer med begge deler: Glede seg sammen med barnet - og gi positiv feedback over at barnet gjør sitt beste og flytter grenser.

Vanligvis går jo slikt hånd i hånd uansett... det et barn ikke mestrer, er heller ikke noe moro å holde på med. Alternativet med å trekke seg passer kanskje ikke når det gjelder akkurat denne saken, så da gjelder det å bidra til at lystfaktoren stiger.

Men uansett og om detaljene er sånn eller slik - å øse av kjærlighet, være positiv og å veilede og rettlede barn er etter min mening det lureste man gjør. Sikkert ikke revolusjonerende

"Jeg ser ingen problemer med begge deler: Glede seg sammen med barnet - og gi positiv feedback over at barnet gjør sitt beste og flytter grenser."

Enig =)

[puttelull]

Jeg er også en slik mamma. Det jeg derimot er nøyen på å forklare er at de må forstå at læreren ikke har mulighet til å se de så mye. Dette er det viktig at barn forstår. Forstår de ikke det vil de få mange nedrelag på skolen hvor læreren har mange som skal ha sitt.

Nettopp! Det er mange elever som er så vant med 150% oppmerksomhet fra hjemmet, og som ikke takler å ikke være midtpunktet hvor de enn beveger seg! Det kan bli litt mye av det gode!

Men jeg er jo mamma selv, og ser at det er en vanskelig balansegang, dette her! Man vil jo gjerne gi barna trygghet på at de er verdt noe, og rose dem... Ungene tar ikke skade av oppmerksomhet, men det er viktig å belære dem litt om at i et klasserom er det _mange_ som skal ha oppmerksomhet, og at de da må vente på tur!!!

[Gjest sol etter regn]

Nettopp! Det er mange elever som er så vant med 150% oppmerksomhet fra hjemmet, og som ikke takler å ikke være midtpunktet hvor de enn beveger seg! Det kan bli litt mye av det gode!

Men jeg er jo mamma selv, og ser at det er en vanskelig balansegang, dette her! Man vil jo gjerne gi barna trygghet på at de er verdt noe, og rose dem... Ungene tar ikke skade av oppmerksomhet, men det er viktig å belære dem litt om at i et klasserom er det _mange_ som skal ha oppmerksomhet, og at de da må vente på tur!!!

Det hjelper jo ikke å SI at "på skolen må du klare deg med mindre oppmerksomhet", det blir for abstrakt for et lite barn. Du må gi barnet sjanse til å øve seg på å takle dette, og det må begynne i hjemmet. Overgangen kan nok bli stor hvis ikke.

mvh