Ekspertsvar Pms- Begynner å bli et stort problem for meg

[Gjest KariKruskakli]

Hvis du leser innlegget engang til så er jeg ikke så sikker på at vi snakker om alvorlige bivirkninger av PMS, men vi snakker om en alvorlig ekteskapskrise. Når det går først og fremst utover mannen så er det en grunn til det. Når KK er engstelig pga. det så tyder det enda mere på en krise som hun må finne en vei utav, og ikke med piller. Hvis bivirkningene var alvorlige så ville det gått utover alt og alle, hjemmebane skal være trygg.

Jeg har brukt antidepressiva i en periode og ja jeg hadde det verst i perioden før mensen, men det var pga. humørsvingninger og når jeg var helt nede hele tiden så gikk jeg ekstra langt ned i den perioden. Hadde lange samtaler med lege og psykolog om det, og de er kvinner begge to. Begge ville reagert på psykiaterens svar her, og det ville mange andre ha gjort som er utdannet helsepersonell.

Kanskje vi skal flytte over til samliv? Føler behov for å oppklare litt.

Litt rart å lese andre kommentere ekteskapet mitt på den måten.

Vi har/hatt noen problemer. Jeg har skrevet om dette inne på samliv tidligere.Men å si at det er en alvorlig ekteskapskrise, blir feil. Men helt riktig når jeg er premenstruell;)

I vår og sommer har det vært en del diskusjoner rundt hans jobb og prioriteringer.

Han driver eget firma, og gjør det svært bra. I tillegg har han en helt vanlig jobb som sivilingeniør.

I forbindelse med den vanlige jobben, bodde han hjemmefra i 4 måneder og kom hjem i helgene. Da han var hjemme var det stor aktivitet i forbindelse med det private firma. Telefoner hele tiden,papirarbeid, møter osv.

I tillegg er han svært opptatt av å få mest mulig ut av fritiden. Han er en friluftsmann.

Alt dette er ting jeg setter pris på. Jeg er stolt av han. Han er flink og han lykkes med ting han foretar seg.

Men noen ganger føler jeg at det blir for mye for meg. Spesielt når jeg er premenstruell. Han er så fokusert på å ordne diverse ting og tang, at jeg føler meg oversett. Skulle ønske han kunne se meg litt også. Men nærheten blir borte i praktiske gjøremål.

Tror jeg rett og slett blir sjalu på livet hans og jobben hans.Kanskje jeg har mer behov for nærhet når jeg er premenstruell, og dermed bare ser det negative i alt han holder på med da. Tror det kan være slik.

Jeg blir også såret over at han tar viktige avgjørelser over hodet på meg.

Temeperamentet som jeg nevnte går gjerne på små filleting.

Et lite eksempel: Han ser i kjøleskapet at en av ungene har åpnet en ny hvitost, mens den andre bare er halvspist.

Da kan han bryte ut i raseri.

- jeg gidder f... ikke kjøpe flere hvitoster, hvis det skal være slik sløseri og bla bla bla. Og så gir han seg ikke, men går og gnåler på det samme en lang stund.

Så jeg blir jeg sint og sier at her bruker du millioner på feriehus her og der, seilbåt og osv, og så gidder du lage slik styr om en hvitost?

Hvis ungene har mistet noe f.eks, så får jeg beskjed om ikke si noe til pappa, for han blir så sint.

Disse tingene takler jeg dårligere når jeg er premenstruell. De vokser seg store i hodet mitt, og jeg ser bare negative ting med mannen min. Dermed tar jeg tak i det, og fremprovoserer enda mer av de egenskapene jeg ikke liker.

Jeg har hatt en 2-3 innlegg på samliv da humøret mitt har vært som verst.

Men som oftes tror jeg at jeg har uttrykt at jeg er svært fornøyd med livet mitt.

Når jeg blir meg selv igjen, ser jeg også alt det postive med han. Han er også en omsorgsfull pappa, han er flink til å ta dem med på turer osv.

Vi har det stort sett fint sammen, og vi har reist og gjort mye sammen i disse 15 årene.

Men jeg føler kanskje at livet kan bli vel aktivt noen ganger.

Det ble mye om meg og mitt dette, men du får får kanskje et annet syn på det nå?

[Gjest KariKruskakli]

Hei KariKruskakli!

Morsomt navn forresten!!

Jeg er 23 år, og sliter ikke fryktelig med pms (heldigvis) annet enn at jeg blir litt deppa og kan få litt milde angstanfall i uka før mensen. det kommer mye an påå omstendighetene. og nå vet jeg jo ikke hvordan det fungerer i et samliv. MEN, jeg er datter av en meget premenstruell mamma, og en meget frustrert pappa. De er nå skilt, ble skilt når jeg var 15. Da var jeg bare lettet, så slapp jeg reseriutbruddene til mamma, og jeg slapp å se på frustrasjonen til pappa med at han ikke kom igjennom med noen fornuftige ord når det var som hetest. Det var fælt å høre kranglingen, og jeg lå og gråt på rommet helt fra jeg var veldig lita. Da jeg ble større, fikk jeg store problemer selv med mammas raseriutbrudd. Hun kan ikke se sine egne feil, alt er min feil, jeg er dum, jeg har dårlige venner, etc etc. Etterpå later hun som ingenting. Det er DET som er problemet!!! Hadde hun kunne snakket ut om det som skjemmer henne og innrømt at innerst inne har hun problemer, hadde aøt vært så mye bedre! Vi som har levd med dette, har gått rundt og trodd at det var våres feil, helt til nå. Nå er jeg voksen og skjønner hva som har foregått. Når jeg føler meg ille til sinns, må jeg prøve å stoppe opp og TENKE! Du har et ansvar for de rundt deg, selv om du føler det fælt der og da. Jeg har store problemer med min mamma og mitt selvbilde og alt i dag, på grunn av min mammas pms og mangel på kommunikasjon. SÅ ta tak i deg!!! Det er mitt beste råd.

Synd at du har opplevd dette. Men historie din er litt annerledes enn vår.

Kan berolige deg med at jeg har ett godt forhold til ungene;)

[Gjest sintsintsint!!!!!]

Mange fagmennesker vil protestere kraftig på ditt svar, og det vil jeg gjøre også. Antidepressiva har bivirkninger som det ikke er mulig å se bort i fra. Når en mann sier til en dame at tiden er for lengst moden for SSRI så blir jeg ekstra provosert. Slike argumenter har vært brukt i alle år av menn for å vise kvinner hvor ustabile de er og at de må bestemme i denne verden. Når slike ting som mensen må behandles med piller, ja hvilken vei er vi på da? Kanskje vi burde heller begynne å innrømme at humørsvingninger er en del av hverdagen, vi er ikke strålende blide hele tiden.

hei!! jeg er så inderlig enig med deg , LisaDora. Har lest en del av innleggene her nå, og NHD's svar. Innleggene er seriøse, lange og ærlige framstillinger av et personlig/menneskelig problem. De eneste svarene NHD gir, er i legemidlenes favør. Mange lidelser kan man lære å leve med, og til en viss grad styre, det har jeg en urokkelig tro på. Han tar seg jo ikke tid til et ekte svar, bare ramser opp en rekke piller man kan ta.. Jeg blir forferdelig frustrert og sint når jeg ser slik, ikke minst fordi jeg er nær venn av en som omtrent mistet seg selv og hodet på grunn av piller som ble gitt for en lett tenåringsdepresjon. Somadril, Valium, Imovane, Zyprexa. You name it. Legen skrev resepter så det flagra rundt han. Piller gis i alt for stor grad istedenfor samtaleterapi, og det er Skummelt!!!

[Gjest Timari]

Hvor mye hun er plaget, og hva som er hva er vanskelig å lese ut av et eneste innlegg. Hvis det ikke skal mere til for å si at tiden er for lengst moden for antidepressiva så er jeg mere enn skeptisk. Når antidepressiva blir tilbudt på den måten NHD gjør uten noensinne å nevne bivirkninger, så lukter det rett og slett salg og markedsføring.

vet ikke hvor mye du har vært inne på dette forumet, men svarene til NHD kan ikke sammenliknes med en legekonsultasjon. Han gir tips til hva som kan gjøres. Det er ens egen fastlege som skal fortelle deg om bivirkninger av preparater.

Er også enig i at svarene til NHD kan være veldig korte, ofte blir de litt brutalt fremstilt pga kortheten. Men dette er ikke noe man betaler for, han svarer litt her og der og gir ofte ikke lange svar.

Man må ha det i bakhodet at NHD er psykiater og svarer på spørsmål med sin medisinske bakgrunn. Det er bivirkninger med AD, men om han han skulle ramse opp alle sammen som man kanskje ville oppleve, eller ikke oppleve ville blitt for omfattende.Slike ting er det meningen at man skal snakke med en fysisk lege om.

Tror ikke man skal tolke svaret til NHD som noe annet en som et forslag. Og når man først spør om ting her på psykiatriforumet så er det vel også naturlig at han som psykiater vil foreslå medisinering?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

hei!! jeg er så inderlig enig med deg , LisaDora. Har lest en del av innleggene her nå, og NHD's svar. Innleggene er seriøse, lange og ærlige framstillinger av et personlig/menneskelig problem. De eneste svarene NHD gir, er i legemidlenes favør. Mange lidelser kan man lære å leve med, og til en viss grad styre, det har jeg en urokkelig tro på. Han tar seg jo ikke tid til et ekte svar, bare ramser opp en rekke piller man kan ta.. Jeg blir forferdelig frustrert og sint når jeg ser slik, ikke minst fordi jeg er nær venn av en som omtrent mistet seg selv og hodet på grunn av piller som ble gitt for en lett tenåringsdepresjon. Somadril, Valium, Imovane, Zyprexa. You name it. Legen skrev resepter så det flagra rundt han. Piller gis i alt for stor grad istedenfor samtaleterapi, og det er Skummelt!!!

1. Les referansene i mitt innlegg "PMS-referanser". Er de som har skrevet dette også "kjøpt og betalt". Gjelder det også Tidsskriftet som ved sin aksept av artikkelen går god for fagligheten i dens innhold?

2. Før du slenger ut en så usaklig påstand: Vis meg et svar jeg har gitt som ikke er i tråd med nasjonale og internasjonale anerkjente behandlingsveiledere.

[Gjest KariKruskakli]

vet ikke hvor mye du har vært inne på dette forumet, men svarene til NHD kan ikke sammenliknes med en legekonsultasjon. Han gir tips til hva som kan gjøres. Det er ens egen fastlege som skal fortelle deg om bivirkninger av preparater.

Er også enig i at svarene til NHD kan være veldig korte, ofte blir de litt brutalt fremstilt pga kortheten. Men dette er ikke noe man betaler for, han svarer litt her og der og gir ofte ikke lange svar.

Man må ha det i bakhodet at NHD er psykiater og svarer på spørsmål med sin medisinske bakgrunn. Det er bivirkninger med AD, men om han han skulle ramse opp alle sammen som man kanskje ville oppleve, eller ikke oppleve ville blitt for omfattende.Slike ting er det meningen at man skal snakke med en fysisk lege om.

Tror ikke man skal tolke svaret til NHD som noe annet en som et forslag. Og når man først spør om ting her på psykiatriforumet så er det vel også naturlig at han som psykiater vil foreslå medisinering?

Jeg hadde heller ikke ventet meg å få et samlivsekspert-svar her;)

Vet egentlig ikke hva jeg hadde forventet. Noe å putte i munnen var det nok. Likevel skvatt jeg litt da jeg så ordet lykkepiller. Men hva ellers skulle han foreslå?

Han nevnte også p-piller og ga meg noen gode linker, så jeg er i grunnen fornøyd med svaret jeg.

Jeg vet hva jeg skal gjøre nå, og det blir ikke lykkepiller i første omgang. Kanskje ikke i neste omgang heller;)

[LisaDora]

Jeg brakk benet en gang. Etter det mener jeg meg berettiget til å uttale meg om ortopedi med stor tyngde.

Faren min hadde angina. Han kan måle seg med den beste kardiolog!

Jeg har ikke fortalt deg hva jeg driver med til daglig, men at jeg har en solid kompetanse. Jeg har medisinsk utdannelse i tillegg til egen erfaring.

Alle kan brekke benet, også leger.

Det inngår i min kompetanse å ha respekt for egen opplevelser, noe det virker som du har problemer med.

[LisaDora]

Kan du være så vennlig å kommentere de to referansene det er vist til i foregående innlegg?

Er det meg eller NHD som skal kommentere dem?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det meg eller NHD som skal kommentere dem?

Jeg antar at det er du LisaDora. Jeg har allerede gått god for dem.

Med din medisinske utdannelse går det sikkert greit :-)

[LisaDora]

1. Les referansene i mitt innlegg "PMS-referanser". Er de som har skrevet dette også "kjøpt og betalt". Gjelder det også Tidsskriftet som ved sin aksept av artikkelen går god for fagligheten i dens innhold?

2. Før du slenger ut en så usaklig påstand: Vis meg et svar jeg har gitt som ikke er i tråd med nasjonale og internasjonale anerkjente behandlingsveiledere.

Legevitenskapen strides om antidepressiva. Jeg er godt kjent med vitenskap og forskning, og det finnes ikke en sannhet. I et så omfattende marked som legemiddelindustrien så foregår det mye forskning på vegne av produsentene. Det er vel og bra siden det fører vitenskapen videre, og derfor bl.a. lever jeg i dag (et godt liv til og med), men det utfordrer oss alle sammen til kritisk tenkning. Leger har hatt altfor mye makt til å uttale seg om hva som helst, og jeg har stusset på uttalelser fra deg om barneoppdragelse og undervisning som jeg tviler på at du har internasjonal og nasjonal forskning bak.

[LisaDora]

Jeg antar at det er du LisaDora. Jeg har allerede gått god for dem.

Med din medisinske utdannelse går det sikkert greit :-)

Med min medisinske utdannelse? Hva i alle dager mener du? Jeg har holdt min utdannelse for meg selv.

[LisaDora]

vet ikke hvor mye du har vært inne på dette forumet, men svarene til NHD kan ikke sammenliknes med en legekonsultasjon. Han gir tips til hva som kan gjøres. Det er ens egen fastlege som skal fortelle deg om bivirkninger av preparater.

Er også enig i at svarene til NHD kan være veldig korte, ofte blir de litt brutalt fremstilt pga kortheten. Men dette er ikke noe man betaler for, han svarer litt her og der og gir ofte ikke lange svar.

Man må ha det i bakhodet at NHD er psykiater og svarer på spørsmål med sin medisinske bakgrunn. Det er bivirkninger med AD, men om han han skulle ramse opp alle sammen som man kanskje ville oppleve, eller ikke oppleve ville blitt for omfattende.Slike ting er det meningen at man skal snakke med en fysisk lege om.

Tror ikke man skal tolke svaret til NHD som noe annet en som et forslag. Og når man først spør om ting her på psykiatriforumet så er det vel også naturlig at han som psykiater vil foreslå medisinering?

Jeg har vært mye her, og kjenner godt hans svar. Jeg ser ingen grunn til ikke å kritisere dem når jeg føler for det. En psykiater må kunne føre en dialog. Jeg er overhodet ikke ute etter han personlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Legevitenskapen strides om antidepressiva. Jeg er godt kjent med vitenskap og forskning, og det finnes ikke en sannhet. I et så omfattende marked som legemiddelindustrien så foregår det mye forskning på vegne av produsentene. Det er vel og bra siden det fører vitenskapen videre, og derfor bl.a. lever jeg i dag (et godt liv til og med), men det utfordrer oss alle sammen til kritisk tenkning. Leger har hatt altfor mye makt til å uttale seg om hva som helst, og jeg har stusset på uttalelser fra deg om barneoppdragelse og undervisning som jeg tviler på at du har internasjonal og nasjonal forskning bak.

Det er noe uenighet også blant leger om ulike typer medisiner. Derfor lages det med jevne mellomrom behandlingsveiledere/guidelines som godkjennes av helsemyndigheter og/eller foreninger ( i dette tilfelle av psykiatere og psykologer). Jeg holder meg til disse, og jeg vil påstå at det er langt mer kritikkverdig når leger og psykologer bruker sin fagautoritet til å anbefale behandlinger som er i strid med slike overordnede anbefalinger.

Når jeg uttaler meg om ikke-medikamentelle spørsmål, er vel det irrelevant i forhold til problemstillingen i overskriften.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med min medisinske utdannelse? Hva i alle dager mener du? Jeg har holdt min utdannelse for meg selv.

Kopi av ditt innlegg fra kl. 16.10 i dag:

"Jeg har ikke fortalt deg hva jeg driver med til daglig, men at jeg har en solid kompetanse. Jeg har medisinsk utdannelse i tillegg til egen erfaring."

[LisaDora]

Kanskje vi skal flytte over til samliv? Føler behov for å oppklare litt.

Litt rart å lese andre kommentere ekteskapet mitt på den måten.

Vi har/hatt noen problemer. Jeg har skrevet om dette inne på samliv tidligere.Men å si at det er en alvorlig ekteskapskrise, blir feil. Men helt riktig når jeg er premenstruell;)

I vår og sommer har det vært en del diskusjoner rundt hans jobb og prioriteringer.

Han driver eget firma, og gjør det svært bra. I tillegg har han en helt vanlig jobb som sivilingeniør.

I forbindelse med den vanlige jobben, bodde han hjemmefra i 4 måneder og kom hjem i helgene. Da han var hjemme var det stor aktivitet i forbindelse med det private firma. Telefoner hele tiden,papirarbeid, møter osv.

I tillegg er han svært opptatt av å få mest mulig ut av fritiden. Han er en friluftsmann.

Alt dette er ting jeg setter pris på. Jeg er stolt av han. Han er flink og han lykkes med ting han foretar seg.

Men noen ganger føler jeg at det blir for mye for meg. Spesielt når jeg er premenstruell. Han er så fokusert på å ordne diverse ting og tang, at jeg føler meg oversett. Skulle ønske han kunne se meg litt også. Men nærheten blir borte i praktiske gjøremål.

Tror jeg rett og slett blir sjalu på livet hans og jobben hans.Kanskje jeg har mer behov for nærhet når jeg er premenstruell, og dermed bare ser det negative i alt han holder på med da. Tror det kan være slik.

Jeg blir også såret over at han tar viktige avgjørelser over hodet på meg.

Temeperamentet som jeg nevnte går gjerne på små filleting.

Et lite eksempel: Han ser i kjøleskapet at en av ungene har åpnet en ny hvitost, mens den andre bare er halvspist.

Da kan han bryte ut i raseri.

- jeg gidder f... ikke kjøpe flere hvitoster, hvis det skal være slik sløseri og bla bla bla. Og så gir han seg ikke, men går og gnåler på det samme en lang stund.

Så jeg blir jeg sint og sier at her bruker du millioner på feriehus her og der, seilbåt og osv, og så gidder du lage slik styr om en hvitost?

Hvis ungene har mistet noe f.eks, så får jeg beskjed om ikke si noe til pappa, for han blir så sint.

Disse tingene takler jeg dårligere når jeg er premenstruell. De vokser seg store i hodet mitt, og jeg ser bare negative ting med mannen min. Dermed tar jeg tak i det, og fremprovoserer enda mer av de egenskapene jeg ikke liker.

Jeg har hatt en 2-3 innlegg på samliv da humøret mitt har vært som verst.

Men som oftes tror jeg at jeg har uttrykt at jeg er svært fornøyd med livet mitt.

Når jeg blir meg selv igjen, ser jeg også alt det postive med han. Han er også en omsorgsfull pappa, han er flink til å ta dem med på turer osv.

Vi har det stort sett fint sammen, og vi har reist og gjort mye sammen i disse 15 årene.

Men jeg føler kanskje at livet kan bli vel aktivt noen ganger.

Det ble mye om meg og mitt dette, men du får får kanskje et annet syn på det nå?

Nei jeg får egentlig ikke et annet syn på det. Det du snakker om er høyst menneskelige ting, og noe jeg har erfaring med. En ekteskapskrise betyr ikke at ikke du elsker mannen din og ser det positive ved ham. Det betyr at man har problemer som du beskriver.

Hvis du ikke hadde hatt følelser for ham så hadde det vært lite problem. Da hadde det vært mye enklere å gå sin vei. slik du har det nå

så tolker jeg det slik at du vil jobbe for å holde på ekteskapet netopp pga. det positive,uansett PMS eller ikke.

[LisaDora]

Kopi av ditt innlegg fra kl. 16.10 i dag:

"Jeg har ikke fortalt deg hva jeg driver med til daglig, men at jeg har en solid kompetanse. Jeg har medisinsk utdannelse i tillegg til egen erfaring."

Og det synes du gir grunnlag til å svare meg slik, til og med med smilefjes for å vise hvor lite alvorlig dette er.

[LisaDora]

Det er noe uenighet også blant leger om ulike typer medisiner. Derfor lages det med jevne mellomrom behandlingsveiledere/guidelines som godkjennes av helsemyndigheter og/eller foreninger ( i dette tilfelle av psykiatere og psykologer). Jeg holder meg til disse, og jeg vil påstå at det er langt mer kritikkverdig når leger og psykologer bruker sin fagautoritet til å anbefale behandlinger som er i strid med slike overordnede anbefalinger.

Når jeg uttaler meg om ikke-medikamentelle spørsmål, er vel det irrelevant i forhold til problemstillingen i overskriften.

Leger, psykologer og psykiatere som jeg har snakket med har ikke vist noe eller veldig lite om de seksuelle bivirkningene som kvinner opplever ved antidepressiva. De har vist interesse for mine historier og skaffet seg mere viten. Dette gjelder de som skriver ut medikamentene. Dette for å orientere om fakta, jeg er glad for å kunne bidra til mere viten.

Du har selv svart meg at det er noe jeg må leve med. Jeg vil heller leve med PMS. Forskning og vitenskap kan ikke tvinge meg til å velge det ene eller det andre.

Psykologer har annen forskning å vise til som bygger på andre ting enn medisinering.

Jeg tror at du må være klar over at du har en makt og autoritet her på dette forumet uansett hvilken emner du omtaler.

[Gjest Timari]

Jeg har vært mye her, og kjenner godt hans svar. Jeg ser ingen grunn til ikke å kritisere dem når jeg føler for det. En psykiater må kunne føre en dialog. Jeg er overhodet ikke ute etter han personlig.

jeg er heller ikke enig med alt NHD sier her på forumet så det er sagt. Har også hatt diskusjoner her ang svar han har gitt som jeg synes har vært litt brutalt.

Men i dette tilfellet ser jeg ikke noe feil med hans forslag eller påstand om medisinering. og jeg regner med at KK har nok selvinnsikt til å selv ta et valg med hva hun ønsker å gjøre ang problemet sitt:)

[LisaDora]

jeg er heller ikke enig med alt NHD sier her på forumet så det er sagt. Har også hatt diskusjoner her ang svar han har gitt som jeg synes har vært litt brutalt.

Men i dette tilfellet ser jeg ikke noe feil med hans forslag eller påstand om medisinering. og jeg regner med at KK har nok selvinnsikt til å selv ta et valg med hva hun ønsker å gjøre ang problemet sitt:)

Og der er vi ikke helt enige og det er greit. Jeg reagerer på hans råd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Og det synes du gir grunnlag til å svare meg slik, til og med med smilefjes for å vise hvor lite alvorlig dette er.

Smilefjeset var for å være hyggelig til en kollega.

Jeg vil gjerne at du fokuserer på å kommentere referansene. Det er interessant hvis du tolker dem på en helt annen måte enn meg.