Ekspertsvar Trengst virkelig alle disse lykkepillene?

[rose23]

Lykkepiller selger som hakka møkk, og er blitt den tredje mest solgte medikamentgruppa i Norge. Vet legene virkelig hva de gjør når de skriver ut disse reseptene?

I steden for å bedøve følelsene med piller år etter år, er det ikke bedre å ta tak i det som gjør at en blir deprimert?

Jeg sluttet på remeron etter 6 års bruk for noen måneder siden. Er som å få et nytt liv. Jeg er ikke så utrolig glemsk og distre som jeg var før. Jeg har også at fått følelsene tilbake, både de og vonde. Før var det bare en desperat tomhet.

Jeg nekter å tro at depresjoner bare skyldest en ubalanse i hjerna. Men dette er tydligvis sterkt forankret med alle leger og psykiatere.

[cathlin]

Det er en del psykiatere som er sykelig opphengt i piller.

[rose23]

Det er en del psykiatere som er sykelig opphengt i piller.

Enig, er du redd for noe er det angstdempende eller antipsykotiske midler. Er du lei av livet eller mangler energi skriver de antideporessiva på reseptblokka si. Har du nerveproblemer får du beroligende piller.

[Gjest Timari]

jeg er enig med deg i dette. Jeg er ikke mostander av AD, og tror at mange mennesker kan trenge det i en krisesituasjon.Jeg tror også at noen kan ha biologiske depresjoner, men at ikke alle har det. Problemet er at man blir gående på slike piller alt for lenge og ikke får noe hjelp til å slutte med det. jeg selv går på stor medisinsk coctail og lurer på hvordan eller når jeg skal slutte på dette.

Det er klart at det tar mindre ressurser å gi noen piller enn å gå til bunnen av problemene.

[Jeg er en annen]

"Jeg nekter å tro at depresjoner bare skyldest en ubalanse i hjerna."

Ut fra det man vet i dag er det overveiende sannsynlig at _alle_ mentale fenomener er forårsaket av hjernefysiologiske forhold. Men dette sier ikke noe om hva som forårsaker en ubalanse -- det kan være noe man opplever, eller det kan være arvelige disposisjoner. Man vet at hjernen reorganiserer seg i forhold til nye opplevelser, den lar seg altså påvirke av miljøet, men det er like "biologisk" for det. Problemstillingen handler egentlig om hva som er arv og hva som er miljøpåvirkning. Og selv om f.eks. depresjoner skyldes en ubalanse i hjernen betyr ikke det at snakketerapi ikke kan hjelpe, for også snakketerapi har potensiale til å forandre hjernen.

[PieLill]

"Jeg nekter å tro at depresjoner bare skyldest en ubalanse i hjerna."

Ut fra det man vet i dag er det overveiende sannsynlig at _alle_ mentale fenomener er forårsaket av hjernefysiologiske forhold. Men dette sier ikke noe om hva som forårsaker en ubalanse -- det kan være noe man opplever, eller det kan være arvelige disposisjoner. Man vet at hjernen reorganiserer seg i forhold til nye opplevelser, den lar seg altså påvirke av miljøet, men det er like "biologisk" for det. Problemstillingen handler egentlig om hva som er arv og hva som er miljøpåvirkning. Og selv om f.eks. depresjoner skyldes en ubalanse i hjernen betyr ikke det at snakketerapi ikke kan hjelpe, for også snakketerapi har potensiale til å forandre hjernen.

"Ut fra det man vet i dag er det overveiende sannsynlig..."

Det jeg iblant lurer fælt på er: "Hvor mye _vet_ man egentlig i dag? Og hvor riktig tolker vi den viten vi har i dag."

Hver gang fagfolk skal forklare og/eller bortforklare grov feilbehandling eller feildiagnostisering forsvarer de seg med: "Ut fra den viten vi hadde da...."

Men går vi tilbake til "da" var de pokker så skråsikre, kjepphøye og uangripelige i sine konklusjoner og metoder. Se bare på alle insest-justismordene. Eller alle psykiske diagnoser som etter hvert har blitt ganske så fysiske.

Litt større ydmykhet i forhold til alt de ikke vet, ville kommet pasientene til gode.

mvh

[cathlin]

Enig, er du redd for noe er det angstdempende eller antipsykotiske midler. Er du lei av livet eller mangler energi skriver de antideporessiva på reseptblokka si. Har du nerveproblemer får du beroligende piller.

Jah. Mange av oss på den andre siden av kontorpulten har jo faktisk følelser, som trenger å komme til uttrykk.

[Jeg er en annen]

"Ut fra det man vet i dag er det overveiende sannsynlig..."

Det jeg iblant lurer fælt på er: "Hvor mye _vet_ man egentlig i dag? Og hvor riktig tolker vi den viten vi har i dag."

Hver gang fagfolk skal forklare og/eller bortforklare grov feilbehandling eller feildiagnostisering forsvarer de seg med: "Ut fra den viten vi hadde da...."

Men går vi tilbake til "da" var de pokker så skråsikre, kjepphøye og uangripelige i sine konklusjoner og metoder. Se bare på alle insest-justismordene. Eller alle psykiske diagnoser som etter hvert har blitt ganske så fysiske.

Litt større ydmykhet i forhold til alt de ikke vet, ville kommet pasientene til gode.

mvh

"Hvor mye _vet_ man egentlig i dag? Og hvor riktig tolker vi den viten vi har i dag."

Når det gjelder at mentale fenomener har et fysisk fundament så er dette en svært sterk teori. Vitenen på dette området kommer ikke først og fremst fra psykiatri, men fra psykologi, biologi, filosofi og kunstig intelligens -- alle disipliner som møtes i nye tverrfaglige feltet nevrovitenskap.

Når det gjelder _behandlingsmetoder_ i psykiatrien spesifikt, så er jeg helt enig i at disse ikke har et særlig sterkt vitenskapelig fundament -- men det er en annen diskusjon.

Et rent materialistisk menneskesyn er _ikke_ det samme som et deterministisk. Ofte hører man at én psykiask lidelse er "biologisk", mens en annen i mindre grad er det (f.eks. bipolar lidelse vs. borderline pf). Men denne språkbruken er meningsløs, så lenge man godtar at alle mentale fenomener har en fysisk basis (dvs: alt er biologi). Det riktige ville være å omtale visse lidelser som mer arvelige eller genetisk determinerte enn andre.

Erfaringer -- alt man opplever -- påvirker hjernen fysisk, forandrer fyringsmønstrene mellom nevronene. Ulike egenskaper, som tradisjonelt har vært knyttet til et sjelsbegrep, som samvittighet, omsorg etc. kan knyttes til ulike områder i hjernen. Personer som får skader i disse områdene gjennomgår også personlighetsforandringer ("sjelen" er skadet, kunne man si). Dette motbeviser jo ikke i seg selv at mennesket ikke har en metafysisk komponent, en sjel, men det er et begrep man overhodet ikke trenger for å forklare kjente mentale fenomener. Alt menneskelig kan forklares som en funskjon av hjerneaktivitet. Riktignok er f.eks. bevissthet dårlig forstått, men vi vet hvilke områder i hjernen som er knyttet til fenomenet. Veldig mye gjenstår, selvsagt, og mye spennende kan skje. Selv tror jeg vi på sikt kan komme til å se en spennende vitenskapelig aksept (og forklaring?) av fenomener som telepati, clairvoyance o.l. -- og men jeg tror ikke man vil måtte ty til metafysikk for å forklare dem.

[PieLill]

"Ut fra det man vet i dag er det overveiende sannsynlig..."

Det jeg iblant lurer fælt på er: "Hvor mye _vet_ man egentlig i dag? Og hvor riktig tolker vi den viten vi har i dag."

Hver gang fagfolk skal forklare og/eller bortforklare grov feilbehandling eller feildiagnostisering forsvarer de seg med: "Ut fra den viten vi hadde da...."

Men går vi tilbake til "da" var de pokker så skråsikre, kjepphøye og uangripelige i sine konklusjoner og metoder. Se bare på alle insest-justismordene. Eller alle psykiske diagnoser som etter hvert har blitt ganske så fysiske.

Litt større ydmykhet i forhold til alt de ikke vet, ville kommet pasientene til gode.

mvh

Ingen sannhet er mer kortvarig enn en vitenskaplig.

mvh

[PieLill]

"Hvor mye _vet_ man egentlig i dag? Og hvor riktig tolker vi den viten vi har i dag."

Når det gjelder at mentale fenomener har et fysisk fundament så er dette en svært sterk teori. Vitenen på dette området kommer ikke først og fremst fra psykiatri, men fra psykologi, biologi, filosofi og kunstig intelligens -- alle disipliner som møtes i nye tverrfaglige feltet nevrovitenskap.

Når det gjelder _behandlingsmetoder_ i psykiatrien spesifikt, så er jeg helt enig i at disse ikke har et særlig sterkt vitenskapelig fundament -- men det er en annen diskusjon.

Et rent materialistisk menneskesyn er _ikke_ det samme som et deterministisk. Ofte hører man at én psykiask lidelse er "biologisk", mens en annen i mindre grad er det (f.eks. bipolar lidelse vs. borderline pf). Men denne språkbruken er meningsløs, så lenge man godtar at alle mentale fenomener har en fysisk basis (dvs: alt er biologi). Det riktige ville være å omtale visse lidelser som mer arvelige eller genetisk determinerte enn andre.

Erfaringer -- alt man opplever -- påvirker hjernen fysisk, forandrer fyringsmønstrene mellom nevronene. Ulike egenskaper, som tradisjonelt har vært knyttet til et sjelsbegrep, som samvittighet, omsorg etc. kan knyttes til ulike områder i hjernen. Personer som får skader i disse områdene gjennomgår også personlighetsforandringer ("sjelen" er skadet, kunne man si). Dette motbeviser jo ikke i seg selv at mennesket ikke har en metafysisk komponent, en sjel, men det er et begrep man overhodet ikke trenger for å forklare kjente mentale fenomener. Alt menneskelig kan forklares som en funskjon av hjerneaktivitet. Riktignok er f.eks. bevissthet dårlig forstått, men vi vet hvilke områder i hjernen som er knyttet til fenomenet. Veldig mye gjenstår, selvsagt, og mye spennende kan skje. Selv tror jeg vi på sikt kan komme til å se en spennende vitenskapelig aksept (og forklaring?) av fenomener som telepati, clairvoyance o.l. -- og men jeg tror ikke man vil måtte ty til metafysikk for å forklare dem.

Ingen sannhet er mer kortvarig enn en vitenskaplig.

mvh

[Jeg er en annen]

Ingen sannhet er mer kortvarig enn en vitenskaplig.

mvh

Det er vel en litt enkelt avskrivning. Veldig mye av den naturvitenskapelige kunnskapen har utviklet seg lineært, sannhetene avløser ikke hverandre, men bygger på hverandre (f.eks. er Newtons tyngdelov fortsatt gyldig etter Einsteins relativitetsteori, Einstein la bare til litt).

Vitenskapelig sannhet er as good as it gets mht. sannhet slik jeg ser det, for hva er alternativet? Til sammenligning er kulturelle og religiøse sannheter langt mer relative.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ingen sannhet er mer kortvarig enn en vitenskaplig.

mvh

Av alt vi vet og ikke vet, er det som er vist ved god vitenskap minst usikkert.

[PieLill]

Det er vel en litt enkelt avskrivning. Veldig mye av den naturvitenskapelige kunnskapen har utviklet seg lineært, sannhetene avløser ikke hverandre, men bygger på hverandre (f.eks. er Newtons tyngdelov fortsatt gyldig etter Einsteins relativitetsteori, Einstein la bare til litt).

Vitenskapelig sannhet er as good as it gets mht. sannhet slik jeg ser det, for hva er alternativet? Til sammenligning er kulturelle og religiøse sannheter langt mer relative.

Det er ingen avskrivning, men det er en oppfordring til å ta inn "vitenskaplige sannheter" og bombastiske uttalelser fra fagfolk med en passende dose salt.

mvh

[PieLill]

Av alt vi vet og ikke vet, er det som er vist ved god vitenskap minst usikkert.

Det er den ene siden av saken.

Den andre siden er at vitenskapen i vesten på mange måter har overtatt religionens rolle som sannhetsmonopolist.

mvh

[maire]

Jeg tror at en av grunnene til at "lykkepillene" ligger som nummer tre på pilletoppen, er fordi de har vist seg å kunne være effektive på flere områder enn bare depresjon.

De kan hjelpe på sosialangst, tvangstanker, og sikkert litt på annen angst også.

Jeg tror vi trenger alle disse "lykkepillene", jeg. De har i alle fall gitt meg mye bedre vilkår for å streve meg igjennom det jeg sliter med.

[gunter]

Det er den ene siden av saken.

Den andre siden er at vitenskapen i vesten på mange måter har overtatt religionens rolle som sannhetsmonopolist.

mvh

Jeg synes nå det er bra at det finnes medisiner imot depresjoner og angst.

Hver og en må selvsagt få bestemme om de vil ta imot medisiner eller ikke. Det er for all del også lov til å være skeptisk.

Det kommer jo også an på hvor mye en har å tape på å prøve medisinen, eller fortsette å ha det vondt? Hva har man å tape?

Det er jo ikke sikkert at medisinen kommer til å virke, men har en det ille nok over lengre tid, tror jeg det er sjansen verdt å prøve. Man kan jo også velge selv om en vil slutte med dem.

Alle de som har hatt skikkelig angst og depresjon tror jeg nok er veldig glad for at denne medisinen finnes.

Har vært vitne til en person som i et langt liv har vært psykisk syk og nektet å ta imot hjelp. H#n valgte heller å ligge på loftet å rope og gråte når h#n var psyk. Ser ikke at dette er noe bedre alternativ?

Det er selvsagt et valg alle har rett til å ta? Men kanske noen ganger hjelper det barn og andre voksne i nærheten av den psyke at h#n tar imot medisiner?

Jeg tror dette "farlighetsstemplet" som noen setter på antidepressiva er noe overdrevet. Men selvsagt er det lov å være skeptisk. Men jeg synes nå vi skal være lykkelige for at det virkelig idag finnes en medisin mot angst/depresjon. Verden går heldigvis videre!!

Hvem ville sagt nei takk til antibiotika hvis de fikk lungebetennelse? Denne medisinen er jo heller ikke ufarlig. Men hva kan konsekvensen være hvis en ikke tar dem?

[PieLill]

Jeg synes nå det er bra at det finnes medisiner imot depresjoner og angst.

Hver og en må selvsagt få bestemme om de vil ta imot medisiner eller ikke. Det er for all del også lov til å være skeptisk.

Det kommer jo også an på hvor mye en har å tape på å prøve medisinen, eller fortsette å ha det vondt? Hva har man å tape?

Det er jo ikke sikkert at medisinen kommer til å virke, men har en det ille nok over lengre tid, tror jeg det er sjansen verdt å prøve. Man kan jo også velge selv om en vil slutte med dem.

Alle de som har hatt skikkelig angst og depresjon tror jeg nok er veldig glad for at denne medisinen finnes.

Har vært vitne til en person som i et langt liv har vært psykisk syk og nektet å ta imot hjelp. H#n valgte heller å ligge på loftet å rope og gråte når h#n var psyk. Ser ikke at dette er noe bedre alternativ?

Det er selvsagt et valg alle har rett til å ta? Men kanske noen ganger hjelper det barn og andre voksne i nærheten av den psyke at h#n tar imot medisiner?

Jeg tror dette "farlighetsstemplet" som noen setter på antidepressiva er noe overdrevet. Men selvsagt er det lov å være skeptisk. Men jeg synes nå vi skal være lykkelige for at det virkelig idag finnes en medisin mot angst/depresjon. Verden går heldigvis videre!!

Hvem ville sagt nei takk til antibiotika hvis de fikk lungebetennelse? Denne medisinen er jo heller ikke ufarlig. Men hva kan konsekvensen være hvis en ikke tar dem?

Jeg er ikke prinsippielt imot medisiner. Det er etter mitt syn alltid en kost-nyttevurdering som bør gjøres ut fra en praktisk og ikke idealistisk vurdering.

Det jeg utvikler en stadig sterkere allergi mot er bombastiske vitneskaplige "sannheter". Om noen år er det ikke så sant lengre og de som trødde sannhetene over folk fraskriver seg ansvaret for konsekvensene.

mvh

[LisaDora]

Det er den ene siden av saken.

Den andre siden er at vitenskapen i vesten på mange måter har overtatt religionens rolle som sannhetsmonopolist.

mvh

Veldig bra skrevet;)

[Gjest brown eyed girl]

"Ut fra det man vet i dag er det overveiende sannsynlig..."

Det jeg iblant lurer fælt på er: "Hvor mye _vet_ man egentlig i dag? Og hvor riktig tolker vi den viten vi har i dag."

Hver gang fagfolk skal forklare og/eller bortforklare grov feilbehandling eller feildiagnostisering forsvarer de seg med: "Ut fra den viten vi hadde da...."

Men går vi tilbake til "da" var de pokker så skråsikre, kjepphøye og uangripelige i sine konklusjoner og metoder. Se bare på alle insest-justismordene. Eller alle psykiske diagnoser som etter hvert har blitt ganske så fysiske.

Litt større ydmykhet i forhold til alt de ikke vet, ville kommet pasientene til gode.

mvh

* Klapp klapp * veldig ærlig og bra innlegg!

[Jeg er en annen]

Det er den ene siden av saken.

Den andre siden er at vitenskapen i vesten på mange måter har overtatt religionens rolle som sannhetsmonopolist.

mvh

"Den andre siden er at vitenskapen i vesten på mange måter har overtatt religionens rolle som sannhetsmonopolist."

Og takke faen for det, hadde jeg nær sagt