Sønner og døtre - fordeler og ulemper?

[Mrs. Wallace]

Ok, litt flåsete tittel. Men innleggene om fortrolig samtale med barna fikk meg til å tenke litt.

Er det sånn (som innleggene kan tyde på) at jenter er mer mottagelige for fortrolig prat i tenåra enn hva gutter er?

Eller er det fordi jenter prater med mor, og gutter med far - og det er flere damer som skriver her?

Hva skal til for at barna åpner seg i tenårsperioden? Og er det kjønnsforskjeller?

Selv hadde jeg en fortrolig og fin tone med mamma i hele oppveksten, men da jeg ble tenåring var mye kjipt og vanskelig å åpne seg med. Hadde nok heller villet prate med pappa (for å få mannsperspektivet på problemene mine), men han var ganske reservert på det området.

Mannen min forteller at han hadde mange og lange samtaler med mora si om forhold, jenter og slike ting i løpet av tenårene, men at faren var ganske fjern.

Hva har dere opplevd? Og dere som har store unger: Hva er deres erfaring?

Dette er spennende!!

[laguna1365380434]

Både jeg og min bror er langt mere fortrolige,og har alltid vært det, med vår mor enn med vår far.

Men det tror jeg rett og slett kommer av at begge to av oss ligner så langt og mye mere på mutter på alle måter, fatter er velmenende men litt fjern og "ukjent" (+ at han var mye rasende da vi var tenåringer..;-))

Litt kjipt for fatter at mutter "har" begge ungene, jeg tror faktisk han er lei for det, men det er vrient å gjøre noe med, vi er rett og slett bare ikke så nære ham som vi er mutter, og han tenker så annerledes enn oss.

Vet ikke om slikt sier noe om noe, folk er jo bare forskjellige noen ganger selvom de er aldri så mye i slekt..Men han prøver og prøvde, han er og var veldig tilstede for oss..jeg prøver også, men han er som sagt fundamentalt forskjellig fra meg som person, andre interesser og andre tenkesett,mens jeg, mor og bror connecter som bare det.

:-)

[Mista nikket]

Min erfaring er at det er det samme om det er gutt eller jente. Jeg begynte tidlig og ha fortrolige samtaler med mine barn, tenker da på barneskolen. De hadde aldri problemer med å komme til meg med sine problemer når de ble eldre. Det har vært sex, prevensjon, kjærlighet og sorg. Tanker de hadde. Jeg møtte dem aldri med noe nedlatende holdninger eller med pekefinger.Jeg tok deres meninger og tanker på alvor.

En venninne av datter sa engang :Det der kan du vel ikke snakke med mora di om. Datter svarte da at kan jeg ikke snakke med mora mi om det, hvem skal jeg da si det til ?

Min erfaring er at man må begynne tidlig. Kommer de i tenårene tror jeg det er forsent og begynne å ha åpen fortrolighet.

[sheba]

Min erfaring er at det er det samme om det er gutt eller jente. Jeg begynte tidlig og ha fortrolige samtaler med mine barn, tenker da på barneskolen. De hadde aldri problemer med å komme til meg med sine problemer når de ble eldre. Det har vært sex, prevensjon, kjærlighet og sorg. Tanker de hadde. Jeg møtte dem aldri med noe nedlatende holdninger eller med pekefinger.Jeg tok deres meninger og tanker på alvor.

En venninne av datter sa engang :Det der kan du vel ikke snakke med mora di om. Datter svarte da at kan jeg ikke snakke med mora mi om det, hvem skal jeg da si det til ?

Min erfaring er at man må begynne tidlig. Kommer de i tenårene tror jeg det er forsent og begynne å ha åpen fortrolighet.

Sånn har jeg det også:-)

men ungenes pappa er nesten utestewngt pga flåsete kommentarer om kjærester og jenter.. det er så tåpelig:-)

[Mista nikket]

Sånn har jeg det også:-)

men ungenes pappa er nesten utestewngt pga flåsete kommentarer om kjærester og jenter.. det er så tåpelig:-)

Ja, det er mest jeg som har samtalene. Far sitter der å følger med, men mange ganger kommer de hjem bare for å snakke med mamma.

Det å kunne flåse sammen er også viktig. Sønn og jeg hadde en flåsete samtale mens han hadde en kamerat inne. Han satt med store øyne og snudde hodet fra sønn til meg akkurat som om han satt å så på tennis.

Men det viktigste begynn tidlig.

[Mrs. Wallace]

Både jeg og min bror er langt mere fortrolige,og har alltid vært det, med vår mor enn med vår far.

Men det tror jeg rett og slett kommer av at begge to av oss ligner så langt og mye mere på mutter på alle måter, fatter er velmenende men litt fjern og "ukjent" (+ at han var mye rasende da vi var tenåringer..;-))

Litt kjipt for fatter at mutter "har" begge ungene, jeg tror faktisk han er lei for det, men det er vrient å gjøre noe med, vi er rett og slett bare ikke så nære ham som vi er mutter, og han tenker så annerledes enn oss.

Vet ikke om slikt sier noe om noe, folk er jo bare forskjellige noen ganger selvom de er aldri så mye i slekt..Men han prøver og prøvde, han er og var veldig tilstede for oss..jeg prøver også, men han er som sagt fundamentalt forskjellig fra meg som person, andre interesser og andre tenkesett,mens jeg, mor og bror connecter som bare det.

:-)

De fleste jeg kjenner (og det er maaange, hehe) melder at de har bedre kontakt med mor enn med far.

I en del tilfeller er det nok personligheten som spiller inn, men i andre tilfeller for folk på vår alder (altså "voksne" folk) innbiller jeg meg at det har vel så mye med farsrollen å gjøre.

Jeg ser at mannen min og faren hans er skremmende like på veldig mange punkter. En viktig ting er allikevel forskjellig: Mannen min har vært en tilstedeværende far fra dag én, både fysisk og følelsesmessig.

Det kan han takke sin samtid for, som har åpnet for at han a) fikk en oppvekst som tillot ham å velge etter personlighet, ikke kjønn og har vist at dagens fedre er noe mer enn forsørgere.

Min "fjerne" far, som jobbet sg gjennom oppveksten min, har i senere år myknet til en nær og følelsesladd far og bestefar. Men han var oppvokst med et fedreideal som innebar å forsørge familien, ikke å være følelsesmessig tilstede.

Hoi, det var en lang og tendensiøs digresjon på svaret ditt... )

[Dorthe]

Jeg vet faktisk ikke om det er kjønnsforskjeller eller om ungene rett og slett er forskjellige.

Eldstemannen min er av den tause sorten. Han har aldri fortalt noe særlig verken fra skole eller fritid. Det siste var ikke egentlig nødvendig for både han og kompisene hans var hjemme hos meg omtrent døgnet rundt fra de ble tenåringer og til han flyttet hjemmenifra. Det jeg vet om han og jenter har jeg stort sett hørt av kompisene hans som sladret. Men han og dattera mi har veldig god kontakt og jeg vet at de snakker mye sammen.

Dattera mi er slik som snakker om alt. Jeg tror ikke hun har en hemmelighet for meg, tror nok ikke hun hadde klart å holde kjeft selv om hun ville. Jeg har hørt ting som jeg egentlig ikke ville vite men har hørt på likevel fordi jeg skjønte at hun trengte å snakke.

Minstemann er sånn midt i mellom. Forteller noe men ikke alt og særlig ikke kjipe ting.

[yeehaw]

Hos har det alltid vært far som har vært den vi (to søstre) har vært mest fortrolige med, er nok fordi han begynt tidlig å prate med oss mer enn det mor gjorde.

[skorpionfisken]

Jeg har et bestemt inntrykk av at jeg har et fortrolig og godt forhold til min sønn. Vi prater om alt, og han forteller masse.

Men nå har det dukket opp noe jeg ikke ante noe om. Noe jeg burde sett og skjønt kanskje. Nå forteller han ting som har skjedd tidligere, som jeg ikke trodde ville skje, (med oss mener jeg, det er sånt som bare skjer med andre) men som jeg i ettertid ser at, ja selvfølgelig, sånn er det.

Jeg tror det er mye om barna som vi ikke vet noe om, og som vi ikke får vite heller før barna selv velger å fortelle.

Men når jeg tenker etter, så er det mye jeg ikke fortalte mine foreldre. Noe har de hørt i ettertid, og noe får de aldri høre.

[jubalong70]

Nå var min mor og far skilt, og jeg så svært lite til far. Men mor og jeg hadde et kjempegodt forhold, og vi kunne snakke om det aller meste. Noe fortalte jeg om med en gang, andre ting ventet jeg litt med...

Tror også at lillebroren min hadde et godt forhold til henne - helt til hun fikk den dritten av en samboer hun har. (Unnskyld, men jeg klarer ham bare ikke.)

Han bare rakket ned på lillebror som fortsatt bodde hjemme. Da skar det seg selvsagt totalt.

Jeg tror det er viktig å etablere et godt forhold fra begynnelsen. Altså fra barnet er lite. Også tror jeg det er viktig at vi som foreldre er ærlige når vi snakker med barna våre, og at vi viser respekt for deres følelser.

Jeg har bl.a. en onkel - veldig grei altså, men han ertet meg bestandig for kjærestene mine. Så ble det til at jeg ikke fortalte noe mer om dem da, til han.

[pip]

Jeg tror det kommer helt ann på person, og svært lite på kjønn.

JEg prater ikke noe mer elelr mindre til noen av ungen emine. Men de er forskejllige som typer, en spør og graver om alt, en grunner på ting kjempelenge, for det kommer et spørsmål som tydelig er klekket ut over flere dager.

[pip]

Jeg tror det kommer helt ann på person, og svært lite på kjønn.

JEg prater ikke noe mer elelr mindre til noen av ungen emine. Men de er forskejllige som typer, en spør og graver om alt, en grunner på ting kjempelenge, for det kommer et spørsmål som tydelig er klekket ut over flere dager.

Sorry alle feilene, dette gikk litt fort i svingene.

[morsan]

Selv kommer jeg fra en ren søsterflokk, og vi har hatt varierende fortrolighet med mor/far, så jeg tror at det er mer et spørsmål om personlighet på begge sider.