Kunne du tenke deg å oppdra barna andre steder enn i Norge?

[Gjest betasuppe]

"Alle" i Norge snakker om hvor fint og flott det er å få vokse opp i Norge. Man får inntrykk av at de fleste har skog og mark rett utenfor stuedøra og masse jevnaldrende barn i nabolaget.

Vi bor for tiden i nærheten av Berlin,- vi bor landelig, men sentralt (hvis det går?, har lekeplasser og barn rundt oss. Men vi bor altså ikke i Norge.

Familie og slekt i Norge lurer på om vi ikke kommer hjem snart så barna "kan vokse opp i Norge". Hva svarer man på sånt?

Regnes det som barnemishandling å la barna vokse opp andre steder?

Vi er i Norge flere ganger i året og ser besteforeldrene mer enn nok:)

Barnet mitt er halvt norsk, halvt tysk og jeg håper vi klarer å videreføre det beste fra begge kulturer. Og kanskje flytter vi jo tilbake til Norge en gang.

Hadde det vært uaktuelt for deg å bo noe annet sted enn i Norge?

[Gjest ut - jeg vil ut]

Å ja; det er mange steder jeg kunne tenke meg å bodd med barna. Vi vurderer faktisk ett år i Sør Afrika når den eldste går i ungdomsskolen, men det er et stykke fram dit. Jeg kunne godt tenkt med flere land i Europa også. Dessverre er det vanskelig å gjøre det i praksis, da vi har en familiegård å ta oss av....

[Jentene2]

Hadde godt kunnet tenke meg å bo "utenlands", jeg tror barn får litt ekstra kunnskaper om å se at alt ikke er likt. Ettersom barnet også er tyskt er det jo flott at h*n får så nære kontakt med begge sine kulturer. jeg er selv oppvokst i et annet land, men var ofte på besøk i Norge. derfor føler jeg meg hjemme begge steder.

Tyskland er da et flott land å bo i!

[emin]

JEG kunne ikke tenkt meg å flytte utenlands, det samme sier mannen, men det er da sikkert ikke noe problem å gjøre det for dem som har lyst.

[KaVa]

Dersom livet brakte meg til et annet land, ser jeg ingen problemer med å oppdra ungene i et annet land. Så lenge barnas behov blir møtt, er det greit for meg :-)

(Kommentarene kommer nok mer av at dere er savnet :-)

[laban]

Det er mange millioner tyskere som kunne tenkt seg å bo der de bor, altså i Tyskland, og samtidig ha muligheten for å feriere (nesten) gratis i Norge :-)

Barn vokser det opp overalt. Det er ikke bare noen få, enkle parametre som avgjør om man har en god barndom eller ikke. Det er vel ikke mer korrekt å bo i ditt hjemland enn i farens hjemland. Totalen, bl.a. jobbmuligheter, må avgjøre. Det er sånn for de fleste av oss - alle bor ikke på det ideelle sted for hele familien i Norge, heller.

Vi bor like ved skogen og Akerselva - og tenåringsdatteren min ønsker vi hadde bodd sentralt i London...

[Basf]

Jeg kunne ikke tenke meg å flytte, men det er fordi det er her vi har familie og venner, og ikke nødvendigvis fordi det er bedre å vokse opp her enn andre steder.

Vil tro kommentarene kommer fordi de "der hjemme" ønsker å se dere ENDA mer:-)

[GKL]

Kunne godt tenkt meg en periode i et annet land, 2-3 år eller no' sånt. Blir kanskje aktuelt også, ettersom husbonden jobber for et firma som er representert i flere land. Men det er i Norge vi har det sosiale nettverket og familien vår, tror det er uaktuelt å emigrere for godt.

Når jeg tenker over det så er det faktisk (for oss) like uaktuelt å bosette oss permanent i en annen landsdel enn den vi bor i nå også. Så det er ikke "utlandet" det er noe galt med.

Og så er det ikke til å komme utenom at det faktisk (objektivt sett) er veldig bra å bo i Norge. Til tross for den nylig avsluttede valgkampens svartmaling av både skole, helsevesen og eldreomsorg. De jeg kjenner som har hatt en periode i utlandet hevder å ha sett nettopp det tydeligere enn før de "reiste ut".

[Gjest Elextra]

Jeg er overbevist om at unger kan ha det like bra i mange andre land som i Norge. Dessuten tror jeg det er sunt for norske (og andre) barn og oppleve andre kulturer, og selvfølgelig også å lære andre språk.

Når det er sagt ville jeg være litt redd for å rykke barna opp fra miljøet i Norge, og "ta fra dem" tilknytningen her. Jeg har voksne venner som har vokst opp med diplomatforeldre eller expat-foreldre, og som føler de hadde en litt rotløs barndom, og savner barndomsvenner de har holdt kontakten med. Men slikt er selvfølgelig veldig individuelt.

Annerledes blir det om barna vokser helt opp et annet sted og får tilknytning der, eller om de er såpass store at de har en solid tilknytning her før familien flytter ut.

Kunne i grunnen godt tenkt meg et år eller så ute selv :-). Men ikke alltid så lett å gjennomføre i praksis.

[Åsemor]

Kunne godt tenkt meg en periode i et annet land, 2-3 år eller no' sånt. Blir kanskje aktuelt også, ettersom husbonden jobber for et firma som er representert i flere land. Men det er i Norge vi har det sosiale nettverket og familien vår, tror det er uaktuelt å emigrere for godt.

Når jeg tenker over det så er det faktisk (for oss) like uaktuelt å bosette oss permanent i en annen landsdel enn den vi bor i nå også. Så det er ikke "utlandet" det er noe galt med.

Og så er det ikke til å komme utenom at det faktisk (objektivt sett) er veldig bra å bo i Norge. Til tross for den nylig avsluttede valgkampens svartmaling av både skole, helsevesen og eldreomsorg. De jeg kjenner som har hatt en periode i utlandet hevder å ha sett nettopp det tydeligere enn før de "reiste ut".

"Når jeg tenker over det så er det faktisk (for oss) like uaktuelt å bosette oss permanent i en annen landsdel enn den vi bor i nå også. Så det er ikke "utlandet" det er noe galt med."

Samme her! Kunne ikke tenkt meg å flytte lenger enn innen fylket eller nabofylket.

[jubalong70]

Jeg kunne godt tenkt meg å oppdra barn andre steder. Det som hadde vært viktig for meg var å ha et trygt lekemiljø i nærheten, ha gode kontakter som kan stille opp når det trengs, og mulighet til å dra til Norge ganske ofte.

Har selv bodd i Nederland i noen år, og har ingen motforestillinger mot å oppdra barn der. Er også halvt tysk, og har vært MYYYYYYE i Tyskland, så jeg vet at det hadde vært greit å bodd der med barn også.

Bymiljøene i utlandet er ofte mye mer tilrettelagt for barn, enn her i Norge. Det finnes mange flere lekeplasser og parker der man kan ta med barna. Og så finnes det selvsagt "landet" i andre land også...

Skolesystemene er forskjellige, og det må man jo tenke på. Men det er jo langt fra skadelig å gå på en annen skole enn den norske!

Nei, kos dere i Berlin så lenge dere føler det er greit. Ikke hør på familien din. Hvis dere begge har lyst til å flytte, så gjør for all del det, men da skal det være fordi dere virkelig har lyst, ikke fordi det er "bedre" å vokse opp i Norge.

[Velouria]

Jeg kunne helt klart tenkt meg å bo utenlands med barna, men siden jeg og faren ikke er kjærester blir det litt vanskelig.

Vi snakket faktisk om å bo et år eller flere i Gambia, men det ble aldri noe av. Kunne også godt tenke meg å bo forskjellige steder i USA, Skottland, Frankrike, Nederland, Danmark og Spania. Og hadde det vært praktisk mulig hadde jeg ikke nølt et sekund.

Grunnene til at de vil ha dere hjem er sikkert fordi de savner dere. og kanskje at det ukjente er litt skummelt og rart for familie og venner som ikke tør å ta sjansen selv.

Det vokser opp flotte mennesker i hele verden, så jeg ser ikke problemer ved det, bare fordeler.

[Mrs. Wallace]

Jeg kunne godt bodd i andre land i perioder, feks et års tid av gangen.

Men jeg ville aldri bosatt meg permanent i noe annet land, kanskje med unntak av Danmark. Der kunne jeg nok klart å bo.

Jeg mener absolutt ikke at det er verken feil eller skadelig for barn å vokse opp andre steder, altså - litt avhengig av land, naturligvis.

Men for meg er Norge det beste alternativet. Det er på grunn av mange ting, men viktigst er nok frihet, demokrati, likestilling, permisjonsordninger, barnas rettsvern og nøkternheten i forhold til barneoppdragelse.

Jeg ville aldri bodd et sted hvor det er godtatt med fysisk avstraffelse av barn, for eksempel. Eller et sted hvor foreldre forventes å jobbe de fleste av døgnets våkne timer, samtidig som barnehageordninger er ikke-eksisterende.

[monass]

Vi bodde i Tyskland før vi fikk barn, men ønsket å bo i Norge når vi bestemte oss for å få barn. Det var fordi det var bedre økonomiske vilkår som gjorde at en av oss kunne være hjemme til barnet var 1 år, og barnehagetilbud HELE arbeidsdagen fra barna var 1 år slik at begge kunne være i fullt arbeid. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å flytte tilbake når eldste skulle starte skolen -for skolesystemet virker bedre i Tyskland enn i Norge. Imidlertid gikk vi fra hverandre, og han flyttet alene til Tyskland :-) Ungene og jeg trives godt i Norge -med hyppige besøk i Tyskland.

Det er klart det "eneste riktige" ikke er å la barna vokse opp i Norge. Er helt sikker på at det er like bra de fleste steder i verden

[Ugga Bugga]

Jeg for min del kan godt tenke meg flere utenlandsopphold av kortere varighet (et halvt år eller et år). Men på lang sikt ser jeg for meg å bo her i Norge.

Men det er selvsagt ingenting i veien for å oppdra barn andre steder. Det blir folk av de som vokser opp utenfor Norge også.

Det finnes skog og natur i og rundt Berlin, og sikkert ikke mer kriminalitet/narkotika osv der enn i Oslo. Så jeg ser ikke problemet.

Kommentarene dere har fått går nok mer på at familien deres i Norge savner dere.

[Glimtipper]

Faren til sønnen min er britisk, så vi kan godt tenke oss å flytte til England i noen år. Halve familien er tross alt der. Men nå tar det like lang tid med fly fra London til Oslo, som det tar fra Tromsø til Oslo (der besteforeldre på min side bor).

Men jeg kan ikke tenke meg at barnet (barna) vårt (våre) går på skole der før de(t) eventuelt er over 12 år, så det må bli før eller etter det. Skolen i England er streng, med mye pugging, store klasser og dårlig oppføling av hver enkelt elev. De har alt for lange dager etter min mening.

[Gjest synes jeg spør du meg]

Det er jo ikke til å komme bortifra at Norge er det beste landet i verden å bo i -sett utifra økonomi, miljø, samfunnsmessige goder etc. Men det er klart det kan være bra å vokse opp i andre land også! Jeg personlig ville ikke bodd andre steder med barn -med mindre jeg hadde en utenlandsk mann. Det skyldes mer at jeg er knyttet til familien min og venner og ville ikke vært dem foruten i hverdagen.

Hvis jeg skulle fått velge måtte det isåfall vært Frankrike eller Italia...

[Lluvia]

Ja! Og det har vi også gjort. Vi står faktisk på flyttefot hjem til Norge nå, og det er med blandede følelser vi reiser hjem.

Norge er et flott sted å bo. Det er et rikt land med høy levestandard, høy grad av likestilling og sosiale rettigheter. Det er lett å slå seg på brystet, men det gjør ikke nødvendigvis oss eller barna våre til lykkeligere individer, ei heller gir det oss bedre livskvalitet enn mange andre steder rundt om i verden.

Familien din savner dere og vil ha dere hjem av den grunn... helt sikkert. Men "slå tilbake" med alt det positive barna får. De får to språk, lærer å kjenne to kulturer fra innsiden, kan med letthet velge å studere i begge land. For en gave!