Gå til innhold

kreft og psykiske reaksjoner


12345li

Anbefalte innlegg

Jeg har fått en kreftdiagnose og er under behandling. Behandlingen er tøff. Jeg har en forholdsvis bra prognose (60-70 prosent ) etter fullført behandling. Behandlingen går over lang tid. Det er ca et halvt år siden jeg fikk diagnosen. Mitt problem når det gjelder psykiske reaksjoner er at jeg gråter så lett. Jeg har problemer med å snakke om min situasjon (og av og til også tenke på den) uten å begynne å gråte. Dette fører til at jeg isolerer med mer enn det som er nødvendig av helsemessige årsaker nå under behandlingen. Jeg sover også dårlig og våkner svært tidlig. Det er naturligvis naturlig å bli lei seg i en slik situasjon, men jeg føler at min gråt gir feil signaler om hvordan jeg har det og tar situasjonen. Jeg har venner og slekt som jeg kan snakke med, men ønsker ikke hele tiden å snakke om meg og mine problem, selv det selvfølgelig skjer ofte nå. Sykdommen har vært et sjokk for meg og jeg er naturligvis engstelig for framtiden. Men jeg er også optimistisk og gleder meg til å begynne på jobb igjen. Hvordan kan jeg best mulig komme meg gjennom og mester på en bedre måte mine psykiske reaksjoner? Hvor lenge må jeg regne med at jeg vil ha såpass sterke reaksjoner som jeg nå opplever? Jeg ønsker å mestre situasjonen bedre og har ikke lyst til at alle og en hver skal synes synd på meg i alle situasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest brown eyed girl

Er dessverre veldig kjent med kreftdiagnose, og det er normalt at du føler som du gjør. Behandlingen er tøff, du engster deg, du har kanskje skyldfølelse fordi du føler at du er for kravstor el. ( Selv om du helt sikkert ikke er det ).

Du burde kanskje fått terapihjelp? Antidepressiva? Søvnmedisin? Kanskje alle tre tingene?

Ingenting kan forandre det faktum at du faktisk har kreft, men det går an å hjelpe deg med å kunne leve med dette på best mulig måte!

Ønsker deg all lykke for framtiden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg synes du har veldig mange kloke og reflekterende tanker. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selv om jeg ikke har hatt kreft men en annen alvorlig sykdom.

jeg synes det er viktig at du har noen du kan prate med, hvor ditt velvære skal være i fokus. Vet av erfaring at psykologer desverre ikke vokser på trær, og at det kan være en kamp å begynne å kontakte dem nå i den situasjonen du er i. Det tror jeg ikke at jeg ville ha utsatt deg for alene.

Har du et menneske du stoler på? et menneske hvor du virkelig kan gråte ut? Mulig at du må betale en del for det men det kan være verdt å gjøre det i den situasjonen du er i.

Forstår at du er redd for å "bruke opp" vennene dine. Men prøv å ikke være så tapper hele tiden. Du må ikke alltid være den sterke samtidig som du heller ikke skal belaste dem med alle dine sorger og bekymringer. Det må være litt jevnt fordelt mellom vennene dine.

Ellers så skrik ut, om du orker det. skriv ned tankene dine. og snakk med noen som tar deg på alvor

ønsker deg lykke til :)

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Selv har jeg hatt god nytte av omsorgssenteret for Kreftforeningen. De ga meg mye støtte.

Ellers har det vært fantastisk å ha verdens mest støttende psykolog!

Dertil en god fastlege! Ja, jeg er priviligert, jeg vet det!

Det er flere år siden siste operasjon. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å snakke om hva dette har gjort med livet mitt.

Jeg har desverre ikke kommet tilbake til den mer robuste personen jeg var før. Jeg føler meg ekstremt tynnhudet, og skjør.

Sydommen har forandret livet mitt, og det vil sannsynligvis prege meg for resten av livet.

Psykisk sett er det et før og etter i forhold til sykdomsperioden. Jeg har nærmest blitt "allergisk" mot stress og "krav" utenfra.

Man skulle tro at man etter krevende runder i helsevesenet ble tøffere i trynet, men i mitt tilfelle er det stikk motsatt.

Hvis du går rundt med klump i halsen, og gråter for det minste, er det ikke unormalt.

Jeg håper du finner noen gode, profesjonelle støttespillere, slik at du slipper å føle at du belaster ditt nærmiljø i for stor grad. De har også sin sorg å slite med.

Good luck!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dessverre veldig kjent med kreftdiagnose, og det er normalt at du føler som du gjør. Behandlingen er tøff, du engster deg, du har kanskje skyldfølelse fordi du føler at du er for kravstor el. ( Selv om du helt sikkert ikke er det ).

Du burde kanskje fått terapihjelp? Antidepressiva? Søvnmedisin? Kanskje alle tre tingene?

Ingenting kan forandre det faktum at du faktisk har kreft, men det går an å hjelpe deg med å kunne leve med dette på best mulig måte!

Ønsker deg all lykke for framtiden!

Takk for empatiske og innsiktsfulle svar. Svarene går i retning av å søke å få mer profesjonell hjelp. Dette har også vært i mine tanker. Det som holder meg tilbake er for det første at dette vil være ressurskrevende både å finne fram til noen og så den bruke tid og de pengene jeg så vil bruke. Men kanskje ikke minst er det usikkerhet hos meg på at profesjonell hjelp faktisk er nødvendig og vil hjelpe meg. Jeg er også litt redd for å bli hengende med og kanskje nærmest dyrke (litt satt på spissen) situasjonen som kreftpasient. Aller helst vil jeg bare komme meg igjennom og bli ferdig med dette og så komme tilbake til normalen der jeg kan jobbe og bidra overfor andre. Ved å fokusere sterkt på situasjonen og dermed identiteten som kreftpasient så vedlikeholder jeg kanskje vanskene i stedet for å komme meg ut av det og videre? Vil tiden like gjerne hjelpe meg slik at jeg ikke alltid trenger å bli overveldet av gråt og tristhet? Likedan med søvnløsheten, vil den kunne like gjerne gå over dersom jeg tar tiden til hjelp? Det som er helt klart er at den situasjonen som nå er vond og uholdbar for meg. Det jeg er usikker på er hva det er ”å hente” for meg ved å oppsøke profesjonell hjelp og om min status når det gjelder psykiske reaksjon nå er av en slik karakter at profesjonell hjelp vil bety en forskjell? Jeg lurer også på hva de profesjonell og hjelpeapparatet vil mene i en slik situasjon. Har de et bidrag eller er jeg best tjent med å forsøke å mestre situasjonen selv? Vil gråten lettere opphøre ved deres hjelp, står jeg i fare for i bli hengende fast i denne situasjonen dersom jeg ikke oppsøker mer hjelp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for empatiske og innsiktsfulle svar. Svarene går i retning av å søke å få mer profesjonell hjelp. Dette har også vært i mine tanker. Det som holder meg tilbake er for det første at dette vil være ressurskrevende både å finne fram til noen og så den bruke tid og de pengene jeg så vil bruke. Men kanskje ikke minst er det usikkerhet hos meg på at profesjonell hjelp faktisk er nødvendig og vil hjelpe meg. Jeg er også litt redd for å bli hengende med og kanskje nærmest dyrke (litt satt på spissen) situasjonen som kreftpasient. Aller helst vil jeg bare komme meg igjennom og bli ferdig med dette og så komme tilbake til normalen der jeg kan jobbe og bidra overfor andre. Ved å fokusere sterkt på situasjonen og dermed identiteten som kreftpasient så vedlikeholder jeg kanskje vanskene i stedet for å komme meg ut av det og videre? Vil tiden like gjerne hjelpe meg slik at jeg ikke alltid trenger å bli overveldet av gråt og tristhet? Likedan med søvnløsheten, vil den kunne like gjerne gå over dersom jeg tar tiden til hjelp? Det som er helt klart er at den situasjonen som nå er vond og uholdbar for meg. Det jeg er usikker på er hva det er ”å hente” for meg ved å oppsøke profesjonell hjelp og om min status når det gjelder psykiske reaksjon nå er av en slik karakter at profesjonell hjelp vil bety en forskjell? Jeg lurer også på hva de profesjonell og hjelpeapparatet vil mene i en slik situasjon. Har de et bidrag eller er jeg best tjent med å forsøke å mestre situasjonen selv? Vil gråten lettere opphøre ved deres hjelp, står jeg i fare for i bli hengende fast i denne situasjonen dersom jeg ikke oppsøker mer hjelp?

Kjære deg!

Jeg vil anbefale deg å kontakte fastlegen, som kan henvise deg til en psykolog.

Jeg har sjøl vært gjennom en tøff periode med kreftbehandling, og tok kontakt med psykolog. Dette gjorde jeg fordi jeg ville snakke/gjøre meg ferdig med denne sykdomsperioden når jeg var ferdig. Jeg vil ikke slite med følelse og minner som plager meg i årevis etterpå.

En psykolog kan hjelpe deg med å få ut alt du bærer på, og så kan du bruke kreftene dine på hverdagen og resten av livet ditt!

(Fastlegene har lister over de som har avtale med kommunen, så du ikke trenger å betale mer enn til frikortsgrensa.)

Anbefales!

Lykke til - husk at de fleste blir friske av kreft nå!!!! Stå på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...