Hvordan kan man miste 2 ettåringer!!!

[favn]

Jeg kverulerer ikke - jeg holder på samme argument; det er uforsvarlig å gå fra barna alene - uansett omstendighet.

Bør forelderen SE på barnet hele tiden, eller er det rom for å snu ryggen til dann og vann?

[Gjest men dann]

Bør forelderen SE på barnet hele tiden, eller er det rom for å snu ryggen til dann og vann?

Ikke vann

[Gjest abrahamsen]

Tror enten at folk ikke er ærlige mot seg selv eller rett og slett ikke tenker på alle farer som _kan_ skje i løpet av et småbarnsliv.

Alle jeg vet om har en eller annen hendelse der de tenker "heldigvis gikk det bra". Og i etterkant ser at en burde gjort ting anderledes. Men om ulykken hadde vært ute, da ville man blitt stemplet som ansvarsløs.

Når ulykker skjer setter vi oss på den høye hest og hevder at dette kunne _aldri_ skjedd meg, men slik er det faktisk ikke.

Vi er alle mennesker og vi gjør feilvurderinger hver dag, men noen blir mer fatale enn andre....

Veldig enig med deg!

[Gjest Persille]

Bør forelderen SE på barnet hele tiden, eller er det rom for å snu ryggen til dann og vann?

I prinsipp bør man se barna hele tiden.

Du skjønner poenget mitt her - det er satt på spissen. Men vi skal være utrolig forsiktige med å hevde at vi er bedre enn andre. Så lenge de ikke kan ta ansvar for seg selv (og det kan de jo ikke) så skal man ikke snu ryggen til dem.

Tenk om de ansatte i en bhg hadde snudd ryggen til noen - snur seg tilbake etter ett minutt, og oppdager et barn som henger i huskestativet etter skjerfet. Hva hadde du sagt da? De var til stede, gjorde jobben sin, men sto med ryggen til i ett minutt fordi de måtte knyte skoene til et annet barn...

Uhell kan skje, og de kan skje oss alle.

[skorpionfisken]

Nå var det vel ikke snakk om sekunder her da, det tar vel litt lenger tid å bytte bleier på et barn. Det tar også lenger tid enn sekunder for to barn å gå 150 meter for så å falle i ett vann. Alle kan miste barna av syne noen sekunder, men da er de ikke så vanskelig å finne etterpå da, noen meter unna kanskje, men ikke 150 meter...

Det er jo ikke bare for barnas trygghet man skal passe på dem. Det er jo like mye for sin egen samvittighet og mentale helses skyld. Den dagmammaen vil vel aldri kunne leve et normalt liv etter dette. Hun er vel fullstendig ødelagt av skyldfølelse og fortvilelse. Man kan bli gal av mindre. Hva vi andre måtte mene eller ikke mene om det er vel knekkende likegyldig for henne. Hun vil antakelig uansett klandre seg selv hele livet uansett om andre sier at hun ikke skal ta på seg skylden. Tanker som hadde jeg bare, og hvorfor gjorde jeg ikke sånn, og hvis bare det og det så hadde ikke det skjedd. De tankene må hun plages med resten av livet selv om andre kanskje ikke bebreider henne for det.

"Man går på do, haster har løs mage i dag". Man tar med seg barna faktisk, løs mage eller barn, da får man bytte truse etterpå om det ble krise.

"Barnas mor ringer å ber deg plukke opp noe på butikken. Småprater hyggelig et par minutter." -mens du ser på barna, forsvinner de av syne så si til mor at du må få ringe henne igjen, for nå må jeg se etter barna.

"Man må lete etter noen sko." Mens barna er sammen med deg på plassen du leter.

"De knuser glass og man må ta barna på et annet rom mens man støvsuger." Man stiller barna utafor glassene, om det er i et annet rom så er døra inn dit åpen og man prater med barna mens man støvsuger.

"Man må gå inn igjen etter husnøkkelen eller vannflasken". Da tar man barna med inn igjen.

"Man tar middagskottelettene ut av fryseren." Da tar man også barna med, evt venter med det til ettåringene har formiddagshvilen sin.

"Man får et astmaanfall." Da gjør man alt man kan for å holde øye med barnea mens man innhalerer medisin, og så ringer etter hjelp. Man overlater barna til andre fordi man er syk og ikke kan ta vare på dem selv.

"Man får noe i øyet." Det tar sekunder å fjerne det, barna når ikke å gå 150 meter på den tida.

"Man vrikker foten." Likevel kommer barna først, man hinker etter dem og ringer etter hjelp som kan overta barna om man ikke selv kan passe dem lengre.

"Det kommer en hund uten bånd som man må få unna." Man tar barna unna og driter i hunden. Gå inn (med barna) og ring politiet for å få dem til å fjerne hunden.

"Man kjenner et migreneanfall er på vei og går inn å finne imigran." Men man tar barna med seg inn.

"Man må gå inne for å hente plaster" og tar igjen barna med seg inn.

Man lar ikke to ettåringer være igjen alene ute mens man går inn for å bytte bleie på et tredje barn.

[snø]

Jeg er enig med deg.

Men jeg ville personlig ikke kunne bodd ved vann, eller en skummel vei uten å ha skikkelig gjerde hvor så små barn ikke kom seg ut.

En ting da å ha ett barn å se etter, men å passe barn, uten skikkelig sikring rundt tomta, det ville jeg i utgangspuntket ikke følte meg vel med.

Dette var kanskje en digresjon?

Vi bor rett ved en større vei (50 kmt, fylkesvei), og vi har valgt å ikke gjerde inn hele tomten. Det har vært en bevisst handling fra vår side. Et gjerde med port kan fort bli falsk trygghet. Pluteselig glemmer noen å lukke, eller ungen klatrer over (vi har en klatremus...).

I stedet har vi valgt å passe veldig godt på, og ikke minst drive skremselpropaganda mot veien. Ungene har ikke våget å nærme seg veien. Det har vi selvfølgelig aldri stolt 100% på, så vi har jo også passet på.

Men, vi kunne jo aldri ha bodd her, om vi ikke hadde kunnet forholde oss til veien, som faktisk er her. Og som sagt - vi klarer oss uten å gjerde inn hele tomta.

Beste hilsen fra

[favn]

I prinsipp bør man se barna hele tiden.

Du skjønner poenget mitt her - det er satt på spissen. Men vi skal være utrolig forsiktige med å hevde at vi er bedre enn andre. Så lenge de ikke kan ta ansvar for seg selv (og det kan de jo ikke) så skal man ikke snu ryggen til dem.

Tenk om de ansatte i en bhg hadde snudd ryggen til noen - snur seg tilbake etter ett minutt, og oppdager et barn som henger i huskestativet etter skjerfet. Hva hadde du sagt da? De var til stede, gjorde jobben sin, men sto med ryggen til i ett minutt fordi de måtte knyte skoene til et annet barn...

Uhell kan skje, og de kan skje oss alle.

Jeg vet da utmerket godt at barnehageansatte ikke ser alle barna til enhver tid.

[morsan]

- Man snur seg for å gi det gråtende barnet i baksetet smokken sin

- Man får plutselig en oppringing på mobiltelefonen

- Man kikker ut av sidevinduet fordi man akkurat kjørte forbi noen rådyr ute på et jorde

- Man skifter CD på CD-spilleren

etc etc

Det er jo "bare menneskelig" og kan skje de fleste av oss, og som oftest så går det jo bra.

Men selv om man har hatt ren og skjær flaks: Er det riktig å si at dette er "godtagbar" oppførsel? Har vedkommende oppført seg så aktsom som han _burde_ i trafikken?

[maire]

Jeg er enig med deg.

Men jeg ville personlig ikke kunne bodd ved vann, eller en skummel vei uten å ha skikkelig gjerde hvor så små barn ikke kom seg ut.

En ting da å ha ett barn å se etter, men å passe barn, uten skikkelig sikring rundt tomta, det ville jeg i utgangspuntket ikke følte meg vel med.

Dette var kanskje en digresjon?

Må bare kommentere dette med gjerde rundt tomta. Jeg bor rett ved en usikret jernbanelinje og har stor hage. Da vi flyttet hit var mine døtre 1-2 år, og vi skjønte umiddelbart at vi måtte sette opp gjerde. Som sagt, så gjort, og vi trodde vi var trygge,

Men døtrene mine kom seg under gjerdet og ut på veien i løpet av ett minutt, enda glipen under gjerdet var svært lav! Så jeg tror at uansett om man forsikrer seg på alle mulige tenkelige måter, så er det de utenkelige tingene som skjer og som kanskje har ført til den tragiske ulykken i Moss.

Og utenkelige ting kan man ikke reservere seg mot. "Livet er et usikkert prosjekt", som NHD pleier å si.

[morsan]

Nå var det vel ikke snakk om sekunder her da, det tar vel litt lenger tid å bytte bleier på et barn. Det tar også lenger tid enn sekunder for to barn å gå 150 meter for så å falle i ett vann. Alle kan miste barna av syne noen sekunder, men da er de ikke så vanskelig å finne etterpå da, noen meter unna kanskje, men ikke 150 meter...

Det er jo ikke bare for barnas trygghet man skal passe på dem. Det er jo like mye for sin egen samvittighet og mentale helses skyld. Den dagmammaen vil vel aldri kunne leve et normalt liv etter dette. Hun er vel fullstendig ødelagt av skyldfølelse og fortvilelse. Man kan bli gal av mindre. Hva vi andre måtte mene eller ikke mene om det er vel knekkende likegyldig for henne. Hun vil antakelig uansett klandre seg selv hele livet uansett om andre sier at hun ikke skal ta på seg skylden. Tanker som hadde jeg bare, og hvorfor gjorde jeg ikke sånn, og hvis bare det og det så hadde ikke det skjedd. De tankene må hun plages med resten av livet selv om andre kanskje ikke bebreider henne for det.

"Man går på do, haster har løs mage i dag". Man tar med seg barna faktisk, løs mage eller barn, da får man bytte truse etterpå om det ble krise.

"Barnas mor ringer å ber deg plukke opp noe på butikken. Småprater hyggelig et par minutter." -mens du ser på barna, forsvinner de av syne så si til mor at du må få ringe henne igjen, for nå må jeg se etter barna.

"Man må lete etter noen sko." Mens barna er sammen med deg på plassen du leter.

"De knuser glass og man må ta barna på et annet rom mens man støvsuger." Man stiller barna utafor glassene, om det er i et annet rom så er døra inn dit åpen og man prater med barna mens man støvsuger.

"Man må gå inn igjen etter husnøkkelen eller vannflasken". Da tar man barna med inn igjen.

"Man tar middagskottelettene ut av fryseren." Da tar man også barna med, evt venter med det til ettåringene har formiddagshvilen sin.

"Man får et astmaanfall." Da gjør man alt man kan for å holde øye med barnea mens man innhalerer medisin, og så ringer etter hjelp. Man overlater barna til andre fordi man er syk og ikke kan ta vare på dem selv.

"Man får noe i øyet." Det tar sekunder å fjerne det, barna når ikke å gå 150 meter på den tida.

"Man vrikker foten." Likevel kommer barna først, man hinker etter dem og ringer etter hjelp som kan overta barna om man ikke selv kan passe dem lengre.

"Det kommer en hund uten bånd som man må få unna." Man tar barna unna og driter i hunden. Gå inn (med barna) og ring politiet for å få dem til å fjerne hunden.

"Man kjenner et migreneanfall er på vei og går inn å finne imigran." Men man tar barna med seg inn.

"Man må gå inne for å hente plaster" og tar igjen barna med seg inn.

Man lar ikke to ettåringer være igjen alene ute mens man går inn for å bytte bleie på et tredje barn.

ENIG!!!

[Gjest det skal bare noen sekund til.]

Det er latterlig å lese PieLills hysteriske, overbeskyttende og kjemper-med-nebb-og-klør-for-saken-innstilling i dette innlegget,og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Man skulle nesten tro det var denne PieLill som var den rammede dagmammaen

Det er også teit å lese om de som dømmer dagmammaen, for ingen har forutsetninger til å dømme og å kritisere.

Tenk om det hadde vært din egen unge og sarte datter som var dagmammaen i denne saken? tenk hvor vondt det ville vært for henne.

Tenk om du var moren til de to barna?

Det er mange ofre her i denne saken.

Jeg tror dagmammaen vet mer enn godt nok selv at hun burde passet på hvert sekund for å hindre tragedien.Jeg tror også at hun innerst inne vet at dette kan skje hvem som helst, og at hun trakk det tragiske livsloddet denne gangen.

Ingen mennesker er perfekte og feilfrie. Lignende kunne skjedd MANGE andre, men flaks og hell har sørget for at tragiske ting skjer de aller færreste, heldigvis!

Jeg husker en gang for lenge siden da jeg hadde et barn på samme alder. Den ene gangen da jeg slapp barnet ut av synet noen sekunder for lenge....var ungen plutselig borte.

Heldigvis(og tilfeldigvis) fant noen andre mennesker(etter noe som føltes som en lang evighet) igjen ungen, men det var flaks.

Og jeg var da kjent for å være verdens beste hønemor.

[Gjest katten kathinka]

Nå var det vel ikke snakk om sekunder her da, det tar vel litt lenger tid å bytte bleier på et barn. Det tar også lenger tid enn sekunder for to barn å gå 150 meter for så å falle i ett vann. Alle kan miste barna av syne noen sekunder, men da er de ikke så vanskelig å finne etterpå da, noen meter unna kanskje, men ikke 150 meter...

Det er jo ikke bare for barnas trygghet man skal passe på dem. Det er jo like mye for sin egen samvittighet og mentale helses skyld. Den dagmammaen vil vel aldri kunne leve et normalt liv etter dette. Hun er vel fullstendig ødelagt av skyldfølelse og fortvilelse. Man kan bli gal av mindre. Hva vi andre måtte mene eller ikke mene om det er vel knekkende likegyldig for henne. Hun vil antakelig uansett klandre seg selv hele livet uansett om andre sier at hun ikke skal ta på seg skylden. Tanker som hadde jeg bare, og hvorfor gjorde jeg ikke sånn, og hvis bare det og det så hadde ikke det skjedd. De tankene må hun plages med resten av livet selv om andre kanskje ikke bebreider henne for det.

"Man går på do, haster har løs mage i dag". Man tar med seg barna faktisk, løs mage eller barn, da får man bytte truse etterpå om det ble krise.

"Barnas mor ringer å ber deg plukke opp noe på butikken. Småprater hyggelig et par minutter." -mens du ser på barna, forsvinner de av syne så si til mor at du må få ringe henne igjen, for nå må jeg se etter barna.

"Man må lete etter noen sko." Mens barna er sammen med deg på plassen du leter.

"De knuser glass og man må ta barna på et annet rom mens man støvsuger." Man stiller barna utafor glassene, om det er i et annet rom så er døra inn dit åpen og man prater med barna mens man støvsuger.

"Man må gå inn igjen etter husnøkkelen eller vannflasken". Da tar man barna med inn igjen.

"Man tar middagskottelettene ut av fryseren." Da tar man også barna med, evt venter med det til ettåringene har formiddagshvilen sin.

"Man får et astmaanfall." Da gjør man alt man kan for å holde øye med barnea mens man innhalerer medisin, og så ringer etter hjelp. Man overlater barna til andre fordi man er syk og ikke kan ta vare på dem selv.

"Man får noe i øyet." Det tar sekunder å fjerne det, barna når ikke å gå 150 meter på den tida.

"Man vrikker foten." Likevel kommer barna først, man hinker etter dem og ringer etter hjelp som kan overta barna om man ikke selv kan passe dem lengre.

"Det kommer en hund uten bånd som man må få unna." Man tar barna unna og driter i hunden. Gå inn (med barna) og ring politiet for å få dem til å fjerne hunden.

"Man kjenner et migreneanfall er på vei og går inn å finne imigran." Men man tar barna med seg inn.

"Man må gå inne for å hente plaster" og tar igjen barna med seg inn.

Man lar ikke to ettåringer være igjen alene ute mens man går inn for å bytte bleie på et tredje barn.

Klart det er lett å svare etter boka når du sitter ved pc'n.

Men i hverdagen er det ofte det blir annerledes, og som oftest går det bra og vi tenker ikke på det. Mens andre ganger går det ille og da kan andre komme med anklagene. Og tenker vi oss godt om og er ærlige, tror jeg alle har gjort noe som kunne ført til farlige hendelser.

[morsan]

Klart det er lett å svare etter boka når du sitter ved pc'n.

Men i hverdagen er det ofte det blir annerledes, og som oftest går det bra og vi tenker ikke på det. Mens andre ganger går det ille og da kan andre komme med anklagene. Og tenker vi oss godt om og er ærlige, tror jeg alle har gjort noe som kunne ført til farlige hendelser.

De har vi sikkert, men det betyr IKKE det samme som at det vi gjorde var akseptabelt!

Jeg selv mistet mitt barn ned fra stellebordet en gang, og heldigvis gikk det utrolig bra med han. Men jeg vil ikke et sekund si at dette er "slikt som skjer" og "man er da bare et menneske", for jeg VET at den ENESTE grunnen til at han falt ned var at jeg ikke var så påpasselig som jeg burde eller pleide.

I følge teorien til enkelte i dnene tråden skulle min erfaring tilsi at jeg har forståelse med at andre mister barn ned fra stellebordet, men det har jeg altså ikke. istedenfor å "unnskylde" dem vil jeg heller si at det finnes ingen unnskyldning - du SKAL passe på barnet på stellebordet HELE tiden UANSETT!

[pip]

Må bare kommentere dette med gjerde rundt tomta. Jeg bor rett ved en usikret jernbanelinje og har stor hage. Da vi flyttet hit var mine døtre 1-2 år, og vi skjønte umiddelbart at vi måtte sette opp gjerde. Som sagt, så gjort, og vi trodde vi var trygge,

Men døtrene mine kom seg under gjerdet og ut på veien i løpet av ett minutt, enda glipen under gjerdet var svært lav! Så jeg tror at uansett om man forsikrer seg på alle mulige tenkelige måter, så er det de utenkelige tingene som skjer og som kanskje har ført til den tragiske ulykken i Moss.

Og utenkelige ting kan man ikke reservere seg mot. "Livet er et usikkert prosjekt", som NHD pleier å si.

Dette er jeg selvfølgelig helt enig i.

[serendipity]

Det er latterlig å lese PieLills hysteriske, overbeskyttende og kjemper-med-nebb-og-klør-for-saken-innstilling i dette innlegget,og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Man skulle nesten tro det var denne PieLill som var den rammede dagmammaen

Det er også teit å lese om de som dømmer dagmammaen, for ingen har forutsetninger til å dømme og å kritisere.

Tenk om det hadde vært din egen unge og sarte datter som var dagmammaen i denne saken? tenk hvor vondt det ville vært for henne.

Tenk om du var moren til de to barna?

Det er mange ofre her i denne saken.

Jeg tror dagmammaen vet mer enn godt nok selv at hun burde passet på hvert sekund for å hindre tragedien.Jeg tror også at hun innerst inne vet at dette kan skje hvem som helst, og at hun trakk det tragiske livsloddet denne gangen.

Ingen mennesker er perfekte og feilfrie. Lignende kunne skjedd MANGE andre, men flaks og hell har sørget for at tragiske ting skjer de aller færreste, heldigvis!

Jeg husker en gang for lenge siden da jeg hadde et barn på samme alder. Den ene gangen da jeg slapp barnet ut av synet noen sekunder for lenge....var ungen plutselig borte.

Heldigvis(og tilfeldigvis) fant noen andre mennesker(etter noe som føltes som en lang evighet) igjen ungen, men det var flaks.

Og jeg var da kjent for å være verdens beste hønemor.

Mulig jeg er litt dum her, men det jeg sytnes det virker som du og PieLill har samme instilling til saken, sånn i bunn og grunn.

[maire]

Nå var det vel ikke snakk om sekunder her da, det tar vel litt lenger tid å bytte bleier på et barn. Det tar også lenger tid enn sekunder for to barn å gå 150 meter for så å falle i ett vann. Alle kan miste barna av syne noen sekunder, men da er de ikke så vanskelig å finne etterpå da, noen meter unna kanskje, men ikke 150 meter...

Det er jo ikke bare for barnas trygghet man skal passe på dem. Det er jo like mye for sin egen samvittighet og mentale helses skyld. Den dagmammaen vil vel aldri kunne leve et normalt liv etter dette. Hun er vel fullstendig ødelagt av skyldfølelse og fortvilelse. Man kan bli gal av mindre. Hva vi andre måtte mene eller ikke mene om det er vel knekkende likegyldig for henne. Hun vil antakelig uansett klandre seg selv hele livet uansett om andre sier at hun ikke skal ta på seg skylden. Tanker som hadde jeg bare, og hvorfor gjorde jeg ikke sånn, og hvis bare det og det så hadde ikke det skjedd. De tankene må hun plages med resten av livet selv om andre kanskje ikke bebreider henne for det.

"Man går på do, haster har løs mage i dag". Man tar med seg barna faktisk, løs mage eller barn, da får man bytte truse etterpå om det ble krise.

"Barnas mor ringer å ber deg plukke opp noe på butikken. Småprater hyggelig et par minutter." -mens du ser på barna, forsvinner de av syne så si til mor at du må få ringe henne igjen, for nå må jeg se etter barna.

"Man må lete etter noen sko." Mens barna er sammen med deg på plassen du leter.

"De knuser glass og man må ta barna på et annet rom mens man støvsuger." Man stiller barna utafor glassene, om det er i et annet rom så er døra inn dit åpen og man prater med barna mens man støvsuger.

"Man må gå inn igjen etter husnøkkelen eller vannflasken". Da tar man barna med inn igjen.

"Man tar middagskottelettene ut av fryseren." Da tar man også barna med, evt venter med det til ettåringene har formiddagshvilen sin.

"Man får et astmaanfall." Da gjør man alt man kan for å holde øye med barnea mens man innhalerer medisin, og så ringer etter hjelp. Man overlater barna til andre fordi man er syk og ikke kan ta vare på dem selv.

"Man får noe i øyet." Det tar sekunder å fjerne det, barna når ikke å gå 150 meter på den tida.

"Man vrikker foten." Likevel kommer barna først, man hinker etter dem og ringer etter hjelp som kan overta barna om man ikke selv kan passe dem lengre.

"Det kommer en hund uten bånd som man må få unna." Man tar barna unna og driter i hunden. Gå inn (med barna) og ring politiet for å få dem til å fjerne hunden.

"Man kjenner et migreneanfall er på vei og går inn å finne imigran." Men man tar barna med seg inn.

"Man må gå inne for å hente plaster" og tar igjen barna med seg inn.

Man lar ikke to ettåringer være igjen alene ute mens man går inn for å bytte bleie på et tredje barn.

De fleste mennesker lever ikke i konstant terrorberedskap, der vi til enhver tid er årvåkne og forberedt på alt.

Jeg tror ikke en gang det er mulig å være et sunt, oppegående og mentalt friskt menneske, samtidig som man er så forberedt, og til en hver tid bevisst, eventuelle katastrofer, farer og ulykker.

[favn]

Nei, hvem som helst forlater ikke en, to eller tre ettåringer ute. Eller hvorsomhelst.

Jeg var i tvil om jeg skulle poste noe i denne tråden, familien, barnevakten og andre involverte må være knust av sorg og sjokk. Ikke noe ålreit å være spekulant og dommer fra sidenlinjen.

[Gjest Minas Tirith]

Uansett hvor barnet er, og i hvilken tilstand - så er det uaktsomt å forlate det.

Jeg sier ikke at denne dagmammaen har gjort det, og skylder heller ikke på noen - men i det innlegget jeg svarte på sto det at det var bedre å gå fra barnet i lekegrind enn ute - og det er det ikke.

"Uansett hvor barnet er, og i hvilken tilstand - så er det uaktsomt å forlate det."

For noe tull!

For det første er en lekegrind en mye tryggere plass å forlate en unge enn i ute.

Dessuten er den kommentaren så overdrevet at jeg synes synd på ungene dine hvis du virkelig mener det.

Hva med å la ungen sove i et annet rom om natta da? Teoretisk sett kan det jo skje noe da også. Er det liksom uansvarlig? For ikke å snakke om når ungen tar en lur om dagen, på rommet sitt eller ute i vogna?

Hva med alle andre tilsvarende situasjoner? Nei, ærlig talt.

[Gjest det skal(osv)]

Mulig jeg er litt dum her, men det jeg sytnes det virker som du og PieLill har samme instilling til saken, sånn i bunn og grunn.

Jo, det stemmer nok ser jeg(når jeg leser mitt eget innlegg-svar), men jeg prøver å ikke gjenta meg 10-20 ganger! ;D)

[Gjest katten kathinka]

De har vi sikkert, men det betyr IKKE det samme som at det vi gjorde var akseptabelt!

Jeg selv mistet mitt barn ned fra stellebordet en gang, og heldigvis gikk det utrolig bra med han. Men jeg vil ikke et sekund si at dette er "slikt som skjer" og "man er da bare et menneske", for jeg VET at den ENESTE grunnen til at han falt ned var at jeg ikke var så påpasselig som jeg burde eller pleide.

I følge teorien til enkelte i dnene tråden skulle min erfaring tilsi at jeg har forståelse med at andre mister barn ned fra stellebordet, men det har jeg altså ikke. istedenfor å "unnskylde" dem vil jeg heller si at det finnes ingen unnskyldning - du SKAL passe på barnet på stellebordet HELE tiden UANSETT!

Om barne ditt døde av skadene, vil jeg tro du bebreidet deg selv så mye, at det ikke var behov for at andre skulle sitte på sin høye hest og hevde at "dette ville _aldri_ hendt meg, for jeg passer alltid så godt på".

Synes det er stykt gjort jeg. Vi kan selvfølgelig lære av denne tragiske hendelsen, men dømme skal vi ikke gjøre.