Jeg har endret meg etter jeg ble mor

[KaVa]

Jeg innser at jeg har blitt langt mer sårbar etter jeg ble mamma. Alt som har med unger å gjøre går en zillion ganger mer innpå meg nå, enn før.

Jeg klarer f.eks ikke å lese noe om tragedien som skjedde de to ettåringene (har fått med meg hva som har skjedd, men klarer ikke å lese mer om det eller å fundere "hva om, hvis atte osv.)

Jeg tenker ennå på Tsunamien, der noen vi kjenner mistet babyen sin. Det er vondere nå enn noen gang, fordi VÅR baby nå er like gammel som deres var da de mistet den. Kontrasten mellom vår lykke og deres tap blir på en måte for stort.

Å se reportasjer fra sultrammede eller katastroferammede barn, tåler jeg ikke lenger i det hele tatt. Skrur av tv'en.

Elsker krim, men kjøper ikke boka/ser ikke filmen dersom jeg vet at barn blir drept i den.

Og jeg som var rimelig "kald og følelsesløs" før - veldig lite gikk inn på meg.

Flere som har det som meg?

[Gjest Pås]

Ja! Sist jeg var hos frisøren, leste jeg intervjuet med en dame som hadde mistet 18-åringen sin i kreft. Da jeg skulle lese utrdag fra boken, kom tårene, jeg klarte rett og slett ikke å lese ferdig.

mvh

[snø]

Jupp!

Beste hilsen fra

[Lillemus]

Åja. Særlig det med tsunamien og orkanen i New Orleans. Tenk å miste barna sine og ikke engang vite om de lever eller ikke! Klarer knapt tenke tanken uten å miste pusten av skrekk.

[fei1365380229]

Ja jeg har endret meg veldig. Jeg liker f.eks. ikke å fly mer når ikke alle barna er med.

Jeg blir også kjempelei meg når noen mister barnet sitt.

Vi opplevde at en gutt i parallellklassen til eldstesønnen ble drept i en tragisk ulykke på skolen for et år siden og da fikk jeg nesten hysterisk anfall, det kunne like godt vært min sønn.

[Gjest Mom33]

Helt definitivt!

Vi har selv mistet et barn, vår første, så jeg vet godt hva det betyr å ha for få barn...

Alle katastrofer, all elendighet tar jeg så innover meg at jeg nesten blir redd. Men det er jo helt umulig å beskytte seg mot all elendighet, og det er kanskje ikke sundt heller...

Den tøffeste jenta i gata her har i alle fall blitt katastrofetenker...!

[morsan]

Jeg kjenner meg veldig igjen!

Bortsett fra at jeg var nokså "blaut" fra før, men det er faktisk mulig å bli enda mer slik.

[Aryane]

Ja jeg er akkurat sånn som deg, jeg satt f.eks en morning i sommer og storgråt midt på en campingplass i Kristiansand da jeg leste i VG om en liten gutt som hadde falt gjennom en luke på låvebroen.

Minsten min var 2 uker den dagen Baneheiadrapene fant sted, og da var det ekstra gale, jeg klarte ikke se TV eller lese en eneste avis uten at jeg gråt. Eks'en lurte nok på om det var fødselsdepresjon jeg led av.

Tror det er fordi når man blir foreldre kan man lettere sette seg inn i situasjonen, og se for seg hvordan man selv ville reagert om man hadde havnet i en slik tragedie. Ikke det at det går an å sette seg inn i det da, men man kan iallefall forestille seg hvor fælt de må ha det.

Så du er nok helt normal )

[Sofies mamma]

Ja, jeg har også blitt sånn. "Tåler" ingenting og gråter ofte når jeg ser nyhetene og leser avisa. Alt går så inn på meg. Også har jeg blitt utrolig takknemlig for alt jeg har.

[kati]

Kjenner meg igjen i der, ja.

[tiliti]

Jepp. Helt likedan.

har blitt hudløs.

[serendipity]

Jeg var vel rimelig myk tidligere også, men nå er jeg jo like "håpløs"....

[Glimtipper]

Jeg har aldri vært flink til å blokke vonde hendelser ute og det er mange artikler i avisen jeg ikke orker å lese. Men dette har ikke blitt verre etter at jeg fikk barn og retter seg ikke spesielt mot barn heller.

Men nå kan jeg selvfølgelig lettere forestille meg hvordan det er å miste et barn, så kanskje akkurat det er litt annerledes.

[Whimsy]

Og jeg er vel den eneste som ikke "bryr" meg om sånt.

Selvfølgelig er det trist at ting skjer. Dessverre er det blitt sånn at media tar opp så veldig mye mer sånt nå enn før, ekstra nyhetssendinger på "alle" kanaler, flere aviser som tar opp ulykkene osv.

Tsunamien var vel det som gikk mest inn på meg, mest fordi jeg en uke tidligere var i begravelsen til mamma.

Jeg feller ikke tårer bare fordi det er om ulykker, drap og andre sånne ting. Jeg blir sint,men jeg var faktisk litt blank på øynene da tobarnemoren nordpå ble drept av eksen(KaVa vet sikkert hvilken sak det dreier seg om)

[KaVa]

Og jeg er vel den eneste som ikke "bryr" meg om sånt.

Selvfølgelig er det trist at ting skjer. Dessverre er det blitt sånn at media tar opp så veldig mye mer sånt nå enn før, ekstra nyhetssendinger på "alle" kanaler, flere aviser som tar opp ulykkene osv.

Tsunamien var vel det som gikk mest inn på meg, mest fordi jeg en uke tidligere var i begravelsen til mamma.

Jeg feller ikke tårer bare fordi det er om ulykker, drap og andre sånne ting. Jeg blir sint,men jeg var faktisk litt blank på øynene da tobarnemoren nordpå ble drept av eksen(KaVa vet sikkert hvilken sak det dreier seg om)

Jepp - vet hva du snakker om. Og ja, jeg blir sinna av sånnt, jeg og. At voksne blir drept, går ikke inn på meg i samme grad.

[Whimsy]

Jepp - vet hva du snakker om. Og ja, jeg blir sinna av sånnt, jeg og. At voksne blir drept, går ikke inn på meg i samme grad.

Nei, at voksne generelt blir drept er ikke det samme som når barn er involvert.

Vi hadde nettopp kommet hjem fra begravelse og "julefeiring" når det der skjedde, var politibiler nedi gata her, Hadde det ikke vært for alt som skjedde før og i jula, hadde jeg ikke brydd meg i den grad jeg gjorde.

[Mrs. Wallace]

Åja!!!

Baneheiasaken skjedde mens jeg gikk gravid, og selv om den selvsagt hadde gått inn på meg uansett, fikk jeg nesten sammebrudd på den tiden. Kunne sitte og hylgråte i lange tider av gangen bare ved tanken.

Det første året etter at jeg fikk barn var aller verst, da følte jeg meg såpass hudløs at jeg rett og slett måtte sensurere min egen medietilgang. Selv filmer jeg vanligvis elsket, ble for tøff kost.

Nå er guttungen snart fem, men jeg er fremdeles myyye mer følsom enn jeg var i mitt gamle liv. Blir fysisk kvalm når jeg leser om unger som lider.

Jeg engasjerer meg mye mer i frivillig arbeid, også. Det er på en måte den gode bivirkningen av dette. Å prøve å hjelpe andre er en ok måte å kanalisere følelsene.

[Mrs. Wallace]

Glemte å nevne at jeg har fått flyskrekk etter at jeg fikk barn.

Før det elsket jeg å fly, men nå tenker jeg bare på hva som skal skje med guttungen dersom flyet styrter. ;o/

[kizmiaz]

Har det akkurat slik.

En tragedie som gjorde et forferdelig stort inntrykk på meg og som sitter i enda er Beslan-terroraksjonen. Den får jeg bare ikke utav hodet.

[KaVa]

Har det akkurat slik.

En tragedie som gjorde et forferdelig stort inntrykk på meg og som sitter i enda er Beslan-terroraksjonen. Den får jeg bare ikke utav hodet.

Huff, ja - samme her! Var gravid da det skjedde - og ekstra følsom. Grøt mye for ungene. Spesielt husker jeg at en unge ble skutt i ryggen da han/hun sprang til fontenen for å drikke. Grusomt.