Kan min mann ha ADHD?

[ivanni]

Han var svært urolig og umulig som barn, har jeg hørt. Lærerinnens skrekk. Som voksen, slik jeg kjenner han: Forferdelig håndskrift, klønete slik at han ofte ødelegger ting uten å mene det(feks knuser en bit av speilet han akkurat skulle henge opp), har ikke oversikt over økonomien(tror han har mer enn han har, og bruker dermed for mye), plumser ut med lovnader og løfter til ungene som han senere må trekke tilbake, har veldig mye humor, musikalsk, alltid på farten( tettpakket program fra morgen til kveld) forferdelig utolmodig, avbryter fordi han ikke har tolmodighet til å høre alt, blokkerer for kommunikasjon og kontakt ved feks å alltid gjøre andre ting mens vi skal snakke, hører ofte ikke etter, gjengir det som er sagt på en upresis og overdreven/underdreven måte; ser ikke nyansene, unnlater ofte å svare, går midt i setningen før det er kommet noe konklusjon, klarer ikke å planlegge, liker ikke å planlegge, alt skjer på impuls, ofte halvferdige prosjekter, begynner på nye prosjekter før de første er fullendt, eksisterer bare i nuet, god motorikk, opptatt og glad i sex, liker ikke annen kontakt utover sex(bortkastet tid), lite orden på dokumenter og papirer, går i full jobb og er aldri vekke fra jobben, voldsom i trafikken, voldsom lek med ungene, aser opp ungene, klarer ikke alltid å ivareta ungenes sikkerhet feks i trafikken, ofte støyende og morsom med ungene, uvøren, lek med ungene ender ofte i gråt fordi han ikke gir seg i tide, sjarmerende, midtpunkt, usikker på seg selv blandt andre, sier ytterst lite og dermed heller ikke noe feil(blandt andre enn familien), til tider litt kynisk feks med bikkja, kan "breie seg" overfor svakere personer, tolker dårlig signaler andre gir, -misforstår signaler og kroppsspråk, undervurderer andre, selvgod, vrir seg unna det meste, ofrer seg aldri for andre, glad i familien sin, egentlig veldig snill, ganske egoistisk, kan være spydig og kverulerende, kan kverulere om så motbevisene ligger foran nesen på han, sarkastisk, har aldri dårlig samvittighet for noe, .....listen kan gjøres enda lengre.

Jeg har vært så sint på han så mange ganger, og vært nær ved å skille meg. Jeg er blitt sjokkert så mange ganger over måten han kan være på. Jeg har til tider vært helt utslitt selv, av å passe på både han og ungene.

Men da jeg begynte å tenke tanken at han kanskje hadde ADHD el.l, så ser jeg alt i ett annet lys, og forstår han på en helt annen måte.

Er det mulig at jeg har rett i at han har ADHD?

Han vil ikke utredes, kan jeg gjøre noe for å få han til å ville det?

[Lillemus]

At du har holdt ut! ADHD eller ikke, jeg innrømmer glatt at et forhold med en sånn mann hadde jeg ikke holdt ut.

En hard måte å gjøre det på er å forlange at han lar seg blir utredet eller så går du fra ham? Men det er kanskje ikke det du ønsker?

[mamma til ni]

Det er veldig mulig han har ADHD. Eg ser mange likheitstrekk med min eks.mann som min psykiater meiner har ADHD.

Hadde min ville innsjå si "svakheit" og fått seg utreda, hadde det vore muligheiter for å jobbe med forholdet, men i og med han ikkje ser si rolle og legg alt ansvar over på meg så må eg berre gi meg.

Eg blei psykisk øydelag av å leve i vårt forhold.

[ivanni]

Det er veldig mulig han har ADHD. Eg ser mange likheitstrekk med min eks.mann som min psykiater meiner har ADHD.

Hadde min ville innsjå si "svakheit" og fått seg utreda, hadde det vore muligheiter for å jobbe med forholdet, men i og med han ikkje ser si rolle og legg alt ansvar over på meg så må eg berre gi meg.

Eg blei psykisk øydelag av å leve i vårt forhold.

Jeg er også bliit psykisk syk selv, ettersom jeg i lang tid trodde det var meg med var noe galt med. Og det mente jo også familien hans, fordi de er så innkjørt i å beskytte han(moren).

Men da jeg beynte å fokusere på hans måte å være på fremfor å lete etter alle feilene i meg, så er jeg blitt så mye sterkere.

Jeg kaller en spade for en spade og føler at jeg sloss hele tiden. Jeg føler at jeg må coatche han, veilede han. Og jeg har begynt å bli åpen overfor andre mennesker om dette også, og det vet han.

Og det har gitt resultater. Han har nok fått større selvinnsikt og er mer forsiktig, hører mer på meg og tar mer til seg.

Jeg tror han skjønner at han ikke er enkel.

I denne situasjonen, hvor det utenfra har sett ut som det er meg som er gal fordi jeg har fått nervesammenbrudd, har jeg måttet bli sterk som stål og stole 100% på meg selv og kjempe for det jeg tror på.

Jeg er glad i han, han er jo både morsom og skjønn. Oppi det hele. Men jeg ser han ikke alltid som min mann, men som ett ADHDbarn som jeg må både passe på og være bestemt med.

Jeg ville gitt helt opp hvis ikke jeg oppi det hele faktisk ser en utvikling til det bedre.

Jeg vet heller ikke hvor lenge jeg orker dette, jeg har blitt forelsket noen ganger i andre menn hvor jeg har opplevd at de har mye mer å gi meg av kontakt og omsorg.

[ivanni]

At du har holdt ut! ADHD eller ikke, jeg innrømmer glatt at et forhold med en sånn mann hadde jeg ikke holdt ut.

En hard måte å gjøre det på er å forlange at han lar seg blir utredet eller så går du fra ham? Men det er kanskje ikke det du ønsker?

Jeg har nesten ikke holdt ut. Jeg har hatt utallige nervesammenbrudd. Lenge fokuserte jeg på mine egne feil og hva jeg gjorde galt siden alt var så vanskelig, noe også både han og hans familie gjorde. Men nå når jeg klarer å fokusere på hans måte å være på, ser jeg at jeg faktisk har vært veldig flink som har holdt ut. Og jeg har fått selvtilliten tilbake, blitt sterkere enn stål!

Jeg vet ikke om jeg får han til å utrede seg. Først skal en av våre sønner utredes etter press fra skolen. Han er helt lik på faren! Hvis han har ADHD, er det enda mer innlysende at faren også har det. Og enten han er utredet eller ikke, kommer jeg til å fortelle alle at han har ADHD!

Puh...

[Nibe_82]

Jeg ser at det er lenge siden du skrev dette innlegget, men jeg bare må svare deg.

Det du forklarer, er som å høre forklaringen om min samboer, og han fikk i går bekreftet diagnosen adhd i en aldre av 23.

Vi har to barn sammen, og han holder på på akkurat samme måte med våres barn, som du beskriver skjer hos dere.

Det er kjempe vanskelig og tøft, men prøv og få ham utredet, så kanskje det går ann redde forholdet?

Jeg håper vi klarer redde vårt, jeg gruer meg bare til å se forandringene når han begynner på Ritalin.

Vil den jeg elsker forsvinne????

Føler med deg, det er UTROLIG tungt.

Jeg har blitt knekt sammen, flere ganger og kommer meg aldri opp igjen.

Håper jeg får til nå som han blir medisinert.

Klems

[ivanni]

Jeg ser at det er lenge siden du skrev dette innlegget, men jeg bare må svare deg.

Det du forklarer, er som å høre forklaringen om min samboer, og han fikk i går bekreftet diagnosen adhd i en aldre av 23.

Vi har to barn sammen, og han holder på på akkurat samme måte med våres barn, som du beskriver skjer hos dere.

Det er kjempe vanskelig og tøft, men prøv og få ham utredet, så kanskje det går ann redde forholdet?

Jeg håper vi klarer redde vårt, jeg gruer meg bare til å se forandringene når han begynner på Ritalin.

Vil den jeg elsker forsvinne????

Føler med deg, det er UTROLIG tungt.

Jeg har blitt knekt sammen, flere ganger og kommer meg aldri opp igjen.

Håper jeg får til nå som han blir medisinert.

Klems

Takk for svar ;-)

Ja, det er lenge siden jeg skrev innlegget, og jeg må bare fortelle at alt går fremdeles mye bedre!

Før ble beina mine slått vekk under meg av hans måte å være på, men jeg la ikke skylden på han, men på meg selv. Det var meg som ikke strakk til, det var meg som måtte bli flinkere og klare mer.

Men etter at jeg begynte å se han som en ADHDer, så er jeg blitt så mye mer trygg og selvsikker på meg selv. Nå har jeg tatt styringen over en del viktige ting hjemme, som eks økonomi. Jeg kan uttale meg bestemt, og si som at " Dette bestemmer jeg!, og Sånn skal det være!

Og han respekterer meg faktisk for det. Med litt protester innimellom kanskje.

Han har ikke utredet seg for ADHD, men han erkjenner at han er det. Og vi kan spøke med det når ting går på tverke, som "Å, du og den ADHDen din!"

Jeg forsøker å ikke bruke ADHDen mot han, men bruke det som en kilde til å forstå han, at han ikke gjør alt det gale med vilje. Jeg blir ikke så provosert og sint lenger på han. Og han føler seg også forstått gjennom ADHDen.

Det viktigste er oppi det hele at han har skjønt at han ikke er så enkel å leve med, så han har sluttet å legge skylden på meg for alt, og han er mer tilbøyelig til å rette seg etter hva jeg sier, dermed fungerer alt bedre i hverdagen.

Jeg er jo ett systemmenneske som trenger å ha oversikt og orden på ting.

Jeg er uansett glad i han, han har veldig mange gode sider. Han er morsom, trofast og får ting gjort i en fei. Jeg ville ikke byttet han vekk.

Og jeg har hatt en utvikling selv også, jeg er blitt mye mer selvsikker, bestemt og selvstendig.Mens jeg før var uselvstendig og lot han ta alle avgjørelser. Det gikk jo ikke.

[Nibe_82]

Takk for svar ;-)

Ja, det er lenge siden jeg skrev innlegget, og jeg må bare fortelle at alt går fremdeles mye bedre!

Før ble beina mine slått vekk under meg av hans måte å være på, men jeg la ikke skylden på han, men på meg selv. Det var meg som ikke strakk til, det var meg som måtte bli flinkere og klare mer.

Men etter at jeg begynte å se han som en ADHDer, så er jeg blitt så mye mer trygg og selvsikker på meg selv. Nå har jeg tatt styringen over en del viktige ting hjemme, som eks økonomi. Jeg kan uttale meg bestemt, og si som at " Dette bestemmer jeg!, og Sånn skal det være!

Og han respekterer meg faktisk for det. Med litt protester innimellom kanskje.

Han har ikke utredet seg for ADHD, men han erkjenner at han er det. Og vi kan spøke med det når ting går på tverke, som "Å, du og den ADHDen din!"

Jeg forsøker å ikke bruke ADHDen mot han, men bruke det som en kilde til å forstå han, at han ikke gjør alt det gale med vilje. Jeg blir ikke så provosert og sint lenger på han. Og han føler seg også forstått gjennom ADHDen.

Det viktigste er oppi det hele at han har skjønt at han ikke er så enkel å leve med, så han har sluttet å legge skylden på meg for alt, og han er mer tilbøyelig til å rette seg etter hva jeg sier, dermed fungerer alt bedre i hverdagen.

Jeg er jo ett systemmenneske som trenger å ha oversikt og orden på ting.

Jeg er uansett glad i han, han har veldig mange gode sider. Han er morsom, trofast og får ting gjort i en fei. Jeg ville ikke byttet han vekk.

Og jeg har hatt en utvikling selv også, jeg er blitt mye mer selvsikker, bestemt og selvstendig.Mens jeg før var uselvstendig og lot han ta alle avgjørelser. Det gikk jo ikke.

Så koselig og høre at ting har blitt bedre.

Kanskje vi kunne utvekslet mail adr eller noe, for du sitter tydleigvis på erfaringer jeg godt kunne tenkte meg å høre om.

Vi har nemlig nettopp funnet ut av det, og er på vei inn i det dere har jobbet dere gjennom..

Send meg gjerne en mail på: [email protected]

NbB