Kan du ikke bare ta deg sammen?!

[Hyperaktivt vesen :)]

Heizann alle sammen!

Jeg har veldig ofte fått høre dette, i mange mange år, ja hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen!? Jo fordi det går ikke an å ha kontroll på en motor som er ustabil, en må lære seg å kjøre den på en helt spesiell måte og skal andre kjøre med den vil de bare få problemer om de ikke vet hvordan den fungerer.

Jeg er nå 21 og hatt diagnosen i 3 år, og øker fortsatt medisinen (ritalin og cataprezan) den har jelp meg utrolig mye, er som en ny person. neste så jeg ikke skjønner at d gikk an å være som jeg var, hvordan i alle dager greide jeg å overleve dagen? Hver dag i 3 år (så sant jeg var på skolen og gjerne flere ganger for dagen) var jeg på kontoret for et eller annet jeg hadde gjort og ikke gjort. Hvorfor var det ingen som skjønte noe?!

Jeg var jo helt vil!!! Hadde ikke respekt for noe eller noen i det hele tatt!

Det er vel også flaks at mine to yngre søstre lever i dag, de fikk jammen gjennomgå, stakkars unger.

Jeg har gått glipp av hele grunnskolen, har ikke lært noe, fikk ikke inn noe, samme hvor mye jeg og lærerne prøvde, det var en sperre der.

Jeg er nå i fosterheim og det var de som tenkte at det måtte være noe og hjalp meg gjennom utredning og alt det der, foreldrene mine var bare i mot alt og "det feiler ikke ungen vår noe", stolte som de var, bullshitt, det er da vel ingen bakdel og få en diagnose så lenge en får det bedre og trenger den for å faktisk overleve!?

Moren min er fortsatt ganske i mot dette enda og boikotter utredningen av min yngste søster, men heldigvis vil søstra mi bli utreda selv no og vi håper at jeg kan være mors figur i denne prosessen, det høres kanskje sprøtt ut, men det er faktisk jeg som har oppdrad henne og ho kaller meg mamma innimellom (ho er 13 år)

Mor vår er alkoholiker skjønner dere og var ikke på denne jorda etter yngste vart fødd, ho har også nytt alkohol menst ho gikk gravid med alle 3.

Det blir etter hvert en lang og innviklet historie, men som de fleste vet så utvikler en person adhd etter traumer og skjer det en ny traume blir diagnosen enda mer forverret. Så for all del, ta vare på barnet om det skulle skje noe, tenk på at det kan bli verre, og da er det ikke mye som skal til av traume, kan være liten grad av mobbing også. Om andre ikke mener at det er alvorlig eller mye, så tar de feil, all form av mobbing og grad er like skadelig, det gjør noe med en.

Jeg utviklet min adhd sterkere ved at onkelen min døde da jeg var 11, mamma sine problem, krangling, mobbing i barneskolen, mobbing aav lærer, bestandig være den som ikke fikk være med inn til folk "nei du bare finner på tull og bråker så mye" til og med hos slekt opplevde jeg dette. Så var jeg alene igjenn, men synst ikke at det var så ille, for jeg hadde jo da hele skogen og fjøra for meg selv og lagde meg vener som jeg bare kunne ødelegge om de ikke var snille mot meg.

I dag er jeg som sagt 21 år, har studiekompetanse etter 4 år på vgs (landbruksskole, med en del praksis) lappen, en god heim å komme til (fosterheimen) og pappa er kommet på banen og hjelper meg det beste han kan og mine to søsken har jeg meget god kontakt med, mine beste venner, (lite kontakt med mor) og en besøksheim som jeg er i og de elsker jeg over alt på jord.

Søstra mi er veldig klengete, og det hater jeg, min kropp altså, ikke noe du kan "bruke" når du vil, bruker jeg å si til henne, så vi har avtale om at ho får en morgen klæm og en god natt klæm! Det funker for det meste.

Jeg kan forestn svare til et innlegg "Redd for kroppen sin?" Jeg hater tannlege, er redd for øynene mine, hater leger som skal ta på meg, mange sier at jeg har beibi hud. Men om jeg slår meg så merker jeg det ikke, når jeg var mindre sa jeg ingenting i fare for at jeg da måtte til lege, men i dag sjønner jeg at det er det beste, men jeg er ikke akkurat noe bli for det nei. Noen mener at det kan være en grad av autisme, men så stemmer ike det over ens med andre autistiske trekk, tourette,nei,hva kan det da være!? Ike vet jeg, jeg lurer faktisk på det samme og har tatt det opp med psykologen min, men vi har egentlig ikke kommet til noe svar enda....kjipt, for jeg føler at det er noe som er feil og mangler eller noe. Jeg krasjer liksom i meg selv på en måte! Merkelige greier!

Det ble jammen langt det her, kunne sikkert sittet å skreve en hel dag, men det får være nok for i dag tenker jeg!

Koz og Klæm!

[Stankel]

Hei!

Du har jammen hatt mye å slite med! Flott at du har fått det bedre nå. Og jeg syns det er fint gjort at du vil hjelpe søstrene dine til å få det bedre. Jeg tenkte litt på om du kan ha Asberger (en form for autisme) men jeg er ingen ekspert, Vil anbefale deg å ta en titt innom en hjemmeside og et forum for pårørende til, og de som selv har, ADHD, Asberger og Autisme. Der er det veldig mye aktivitet og mye kunnskap og erfaring. Tror du vil finne mye nyttig der. Du må registrere deg for å full tilgang til alt, men du kan være så anonym du vil. www.bokstavbarna.no

Ønsker deg lykke til videre i livet!

[Gjest tjohoi]

huff, du har ikke hatt det lett.. Men det er i dag du lever videre. Prøv å snu om, tenk positivt og se fremover.. Ikke vær så opptatt av diagnosen. Hva hjelper det? jo kanskje en kategorisering av deg i en større gruppe folk med lignende.. Men du er deg selv, du vil ikke finne noen som er identiske med deg.. Lev videre.. Vær stolt over det du har mestret :-) flott at du har klart vidregående. Supert! hva er drømmen din videre? Lev på den! Dyrk den kontakten du har fått tilbake med familien.. Snakk ut og ferdig, om det går, med psykologen din, og gjerne med din far... Vær stolt av deg selv :-) lykke til

[kannne]

Jeg tenker fort, kan ikek adhd folkene bare ta seg sammen? Sånn tenker jeg helt til en annen tanke slår meg. De kan ikke det, det er det samme som å si - kannne nå skal du jobbe i en gruppe. Jeg klarer ikke jobbe i gruppe. Så lar være å si noe.

[Hyperaktivt vesen :)]

Hei!

Du har jammen hatt mye å slite med! Flott at du har fått det bedre nå. Og jeg syns det er fint gjort at du vil hjelpe søstrene dine til å få det bedre. Jeg tenkte litt på om du kan ha Asberger (en form for autisme) men jeg er ingen ekspert, Vil anbefale deg å ta en titt innom en hjemmeside og et forum for pårørende til, og de som selv har, ADHD, Asberger og Autisme. Der er det veldig mye aktivitet og mye kunnskap og erfaring. Tror du vil finne mye nyttig der. Du må registrere deg for å full tilgang til alt, men du kan være så anonym du vil. www.bokstavbarna.no

Ønsker deg lykke til videre i livet!

Tusen takk for at d skreiv svar til meg. Setter veldig stor pris på d, skal høre med legen min om d kan være noe i det du skriver. Hørtes egentlig veldig speenende ut, d satt en tankevekker i meg der ja.

Takk igjenn!

koz og klæm!

[Hyperaktivt vesen :)]

Jeg tenker fort, kan ikek adhd folkene bare ta seg sammen? Sånn tenker jeg helt til en annen tanke slår meg. De kan ikke det, det er det samme som å si - kannne nå skal du jobbe i en gruppe. Jeg klarer ikke jobbe i gruppe. Så lar være å si noe.

Hei og sorry, men jeg skjønte egentlig ikke så mye av det du skreiv!? Var det "kjeft" til oss eller var det veldig ironisk!?

[Hyperaktivt vesen :)]

huff, du har ikke hatt det lett.. Men det er i dag du lever videre. Prøv å snu om, tenk positivt og se fremover.. Ikke vær så opptatt av diagnosen. Hva hjelper det? jo kanskje en kategorisering av deg i en større gruppe folk med lignende.. Men du er deg selv, du vil ikke finne noen som er identiske med deg.. Lev videre.. Vær stolt over det du har mestret :-) flott at du har klart vidregående. Supert! hva er drømmen din videre? Lev på den! Dyrk den kontakten du har fått tilbake med familien.. Snakk ut og ferdig, om det går, med psykologen din, og gjerne med din far... Vær stolt av deg selv :-) lykke til

Hei!

Mulig d he rett med det å ikke bruke diagnose betegnelser, men desverre har jeg erfart at en kommer ingen vei eller får ingen hjelp om en ikke har en forklaring på ting, slik kan det bare ikke være. Jeg er veldig åpen på mine diagnoser, det funker best. Jeg får mer forståelse blant venner, slekt og andre som står meg nær. Det er viktig å ikke bli uglesett eller tatt for å være uansvarlig, barnslig og ja ikke minst være det store "problemet" hele tiden noe skal skje.

Og det å forstå seg selv og vite hva som er "normalt" for diagnosen og hva er "vanlig" i det daglige hoss de fleste.

Jeg bruker ofte å si og mener fortsatt at det å ha adhd og bli tatt på alvor og få opp bacink fra de rundt deg og kunnskap om diagnosen og ikke minst deg selv, kan være å si at jeg har en gave av d sjeldne, nemlig adhd!

Og det er sant,hadde jeg ikke hatt den til tider ville jeg nok lagt i sengen og ikke orket stå opp, (på grunn av andre psykiske plager og mye traumebasert historie, gjennopplevinger, mareritt ol.)

Så adhd'en min er en motor som går uansett hva, ikke alltid bra, men det er i alle fall "makken" fra adhd som gjør til at jeg ikke faller sammen og eller blir sengeliggende. det går rett og slett ikke!

Koz og klæm!

[Gjest en mamma i nord]

Hei og sorry, men jeg skjønte egentlig ikke så mye av det du skreiv!? Var det "kjeft" til oss eller var det veldig ironisk!?

Tror neppe det var kjeft til dere det var ment som. Men å vise at det kan være vanskelig å forstå de problemer man ikke føler selv på kroppen.

[Hyperaktivt vesen :)]

Tror neppe det var kjeft til dere det var ment som. Men å vise at det kan være vanskelig å forstå de problemer man ikke føler selv på kroppen.

Ok! Var litt redd for at det var kjeft, det ska liksom ikke mye til og klart, det er ikke nekelt og vite, skjønne eller forstå ting som en ikke har erfart. Derfor er det viktig å gjøre det en kan for å prøve å ikke bare fryse oss ut og gi oss opp på en måte. Det er det alt for mange som gjør, spesielt i samfunnet der alle egentlig hører til, så hører vi liksom ikke til likevel!

Det er vondt og trist og oppleve, derfor mener jeg det er viktig med forståelse og respektere hverandres behov og følelser og at alle ikke er like.

Verden i dag er tøff å leve i utenom en har diagnose eller ikke. Det blir forlangt enormt av ungdommen og barna i skolen og hva de skal kunne og ikke kunne, hva de skal få lov til og ikke før det blir for mye av ting. Vansklig balansepunkt, derfor tror jeg at det blir mye krangling, uenighet, skillsmisse, vanskligstilte unger, "såkalte problembarn" alt på grunn av samfunnet og veldig ofte uenighet mellom foreldre som gjør til at unger og ungdom blir forvirret, usikre og vet egentlig ikke hva som er rett eller galt!

Regler og faste stramme rammer er det viktigste i oppveksten for at en skal kunne greie seg videre i livet. hadde mange adhd barn fått en oppvekst med sterke foreldre, sterke, faste og gode og trygge rammer, ja da hadde mange greid seg mye bedre og hatt en bedre verdag.

Klæm og koz!

[Gjest spespedstudenten]

hei

Det er en fagbok som er skrevet om ADHD, tourette og andre bokstavdiagnoser som heter "Hvorfor kan de ikke bare ta seg sammen?" Kom til å tenke på den når jeg leste innlegget ditt

Det er nok ganske vanskelig for folk flest å forstå hvorfor noen ikke klarer å holde impulsene sine inne, hvorfor noen ikke klarer å jobbe i gruppe, eller vente på tur

Hvordan man kan få folk til å forstå aner jeg ikke, men jeg forstår din frustrasjon ..Tror også at det er sunt å blåse ut innimellom

mvh