Han og ansvarlig om morgenene??

[Gjest anonymnt nick idag]

Jeg og mannen ligger på hver sitt soverom når vi skal sove, pga snorking, men det er ikke dette innlegget handler om.

Hver morgen må jeg sørge for at mannen kommer seg tidsnok opp. Det er han som skal levere ungen om morgenen. I perioder sover ungen veldig lite om natten, og det er jeg som tar meg av det. Da er jeg svært trøtt om morgenen.

Hvis jeg lar være å vekke mannen og blir liggende i sengen, hører jeg at han står opp og går slik at han akkurat når jobben. Da sjekker han ikke engang om jeg er hjemme eller ikke. Han tar det som en selvfølge at det er jeg som tar ansvaret for ungen.

Han blir ofte og irritert fordi jeg ikke har gjort ditt og gjort datt, og så klager han over at han ikke kommer til å nå jobben, enda jeg har tatt meg av ungen hele natten.

Hvordan skal jeg klare og snu dette? Jeg tror rett og slett at han ikke teller med det at jeg ikke får nattesøvnen. Det hjelper heller ikke å si at han skal ta seg av ungen om natten. Han har ikke kapasitet til det når han skal jobbe hele dagen, og han hadde aldri i verden brydd seg, men heller sovet videre. Det er pyton å være den som hele tiden har ansvar.

[Gjest Trøtt om morningen !]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd å gi, men gleder meg til å se svar fra andre, for jeg har det litt på samme måten.

Min samboer har et barn fra før som vi har hos oss 5 netter etterhverandre annenhver helg når vi har henne.

Min samboer sover som en stein om natta og hører henne aldri om hun våkner eller om det er noe. Det er alltid jeg som tar meg av henne om natten. (hun er 4 år). Og om morgenen, så er det jeg som må stå opp tidligst, først ordne meg selv, og deretter vekke de, så går han i dusjen og mens han ordner seg ordner jeg henne. Dette alltid uten unntak. Og jeg som deg - må sørge for at han kommer seg opp.

Dersom jeg skulle være uheldig og forsove meg eller noe fordi det har vært mye styr om natten, blir han dritsur for da ødelegger jeg alt for ham.

Her en gang jeg skulle i et møte på morgenen langt unna, måtte jeg dra tidligere enn vanlig, og da kan du jo tenke deg hvordan det gikk, først forsov de seg, og deretter gikk alt i ball.......

Dette er skikkeilg irritereende, at det alltid er meg, og at han har null forståelse at jeg er trøtt om morgenen. Og i tillegg er det hans barn, og det gjør det liksom ennå litt mer irriterende...

Og i helgene så hender det vi avtaler at om morgenen skal den ene få sove lenger enn den andre. Så når det er hans tur til å sove, lister jeg meg opp sammen med datteren og lar han sove i fred. Når det er min tur, så våkner jo ikke han av barnet, så jeg må først sørge for å få vekket han, og siden det er helg bruker han ca. en halvtime minst på å våkne, og deretter mye styr ut og inn av soverommet, før jeg kan få sove videre. Men da er jeg som regel lys våken, så vitsen er borte.......

Det hjelper ikke å snakke om det - enkelt å greit !

Jeg har forsøkt meg med å bare bli liggende osv., og tvinge ham opp, men det ender bare med at han blir sur, så da er hele dagen ødelagt og dt er ikke noe hyggelig...

[Gjest anonymnt nick idag]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd å gi, men gleder meg til å se svar fra andre, for jeg har det litt på samme måten.

Min samboer har et barn fra før som vi har hos oss 5 netter etterhverandre annenhver helg når vi har henne.

Min samboer sover som en stein om natta og hører henne aldri om hun våkner eller om det er noe. Det er alltid jeg som tar meg av henne om natten. (hun er 4 år). Og om morgenen, så er det jeg som må stå opp tidligst, først ordne meg selv, og deretter vekke de, så går han i dusjen og mens han ordner seg ordner jeg henne. Dette alltid uten unntak. Og jeg som deg - må sørge for at han kommer seg opp.

Dersom jeg skulle være uheldig og forsove meg eller noe fordi det har vært mye styr om natten, blir han dritsur for da ødelegger jeg alt for ham.

Her en gang jeg skulle i et møte på morgenen langt unna, måtte jeg dra tidligere enn vanlig, og da kan du jo tenke deg hvordan det gikk, først forsov de seg, og deretter gikk alt i ball.......

Dette er skikkeilg irritereende, at det alltid er meg, og at han har null forståelse at jeg er trøtt om morgenen. Og i tillegg er det hans barn, og det gjør det liksom ennå litt mer irriterende...

Og i helgene så hender det vi avtaler at om morgenen skal den ene få sove lenger enn den andre. Så når det er hans tur til å sove, lister jeg meg opp sammen med datteren og lar han sove i fred. Når det er min tur, så våkner jo ikke han av barnet, så jeg må først sørge for å få vekket han, og siden det er helg bruker han ca. en halvtime minst på å våkne, og deretter mye styr ut og inn av soverommet, før jeg kan få sove videre. Men da er jeg som regel lys våken, så vitsen er borte.......

Det hjelper ikke å snakke om det - enkelt å greit !

Jeg har forsøkt meg med å bare bli liggende osv., og tvinge ham opp, men det ender bare med at han blir sur, så da er hele dagen ødelagt og dt er ikke noe hyggelig...

åå som jeg kjenner meg igjen i det du sa om helgene. Når jeg skal få sovet ut så må jeg først opp av sengen og inn til mannen og mase. Jeg går ut igjen i sengen min (der ungen har lagt seg), ingenting skjer. Jeg opp av sengen igjen osv osv.

Når han har stått opp så fyker ungen ut og inn av soverommet. jeg må rope på mannen min flere gange.

Han kan prestere å si: "jeg går ut klokken 11, da kan du få sove helt i fred" Klokken 11 liksom. Tror han at jeg legger meg til å sove da, og kaster vekk hele dagen? Jeg blir så irritert!

[Speak]

Nattevåk er kjempeslitsomt!!!!

Jeg begynte å jobbe da vesla var 5 mnd. Fram til det hadde jeg tatt nettene. Det var føst da jeg begynte å jobbe at jeg forstod at den som skal på jobb også må ta litt av nattevåken. Et par dager i uke gjorde jeg det, og det gikk veldig greit.

Å sørge for at store barn og voksne folk kommer seg opp på morran er ikke riktig. Store barn og voksne folk må klare dette selv!!! Gi klar beskjed om at denne tiden nå er over.

Regner med at dere har to barn - ett lite som krever at man står opp på nattaen, og et litt større som skal i barnehagen. Kanskje du kan gjøre en avtale om å dele ansvaret for å lever i barnehagen? Hver annen dag f.eks.?

Det er jo helt umulig å få noen til å gjøre noe han/hun ikke er enig i å gjøre. Sett dere ned i ro og mak og snakk om dette - etter at barna er i seng.

Forklar at du ikke klarer å stå tidlig opp hver dag dersom du skal ta all nattevåk, og at det må bli en eller annen fordeling.

[Speak]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd å gi, men gleder meg til å se svar fra andre, for jeg har det litt på samme måten.

Min samboer har et barn fra før som vi har hos oss 5 netter etterhverandre annenhver helg når vi har henne.

Min samboer sover som en stein om natta og hører henne aldri om hun våkner eller om det er noe. Det er alltid jeg som tar meg av henne om natten. (hun er 4 år). Og om morgenen, så er det jeg som må stå opp tidligst, først ordne meg selv, og deretter vekke de, så går han i dusjen og mens han ordner seg ordner jeg henne. Dette alltid uten unntak. Og jeg som deg - må sørge for at han kommer seg opp.

Dersom jeg skulle være uheldig og forsove meg eller noe fordi det har vært mye styr om natten, blir han dritsur for da ødelegger jeg alt for ham.

Her en gang jeg skulle i et møte på morgenen langt unna, måtte jeg dra tidligere enn vanlig, og da kan du jo tenke deg hvordan det gikk, først forsov de seg, og deretter gikk alt i ball.......

Dette er skikkeilg irritereende, at det alltid er meg, og at han har null forståelse at jeg er trøtt om morgenen. Og i tillegg er det hans barn, og det gjør det liksom ennå litt mer irriterende...

Og i helgene så hender det vi avtaler at om morgenen skal den ene få sove lenger enn den andre. Så når det er hans tur til å sove, lister jeg meg opp sammen med datteren og lar han sove i fred. Når det er min tur, så våkner jo ikke han av barnet, så jeg må først sørge for å få vekket han, og siden det er helg bruker han ca. en halvtime minst på å våkne, og deretter mye styr ut og inn av soverommet, før jeg kan få sove videre. Men da er jeg som regel lys våken, så vitsen er borte.......

Det hjelper ikke å snakke om det - enkelt å greit !

Jeg har forsøkt meg med å bare bli liggende osv., og tvinge ham opp, men det ender bare med at han blir sur, så da er hele dagen ødelagt og dt er ikke noe hyggelig...

Det er hans barn, og hans ansvar. 100%. Synes jo at du også kan stille opp litt innimellom, men da skal han VITE at dette gjør du for han, og at du da gjør han en tjeneste. Tror det kommer til å slite deg ut ellers. (Har vært stemor i 9 år nå, så jeg har litt erfaring)

Og å vekke voksne folk er tull. Gi klar beskjed om at det nå er slutt på det. (Og ikke irriter deg over at han ikke klarer å stå opp.....det er vanskelig) Men etter en stund går det seg til. Gi han 14 dager, så er du antagelig ute av det.

Jeg brukte denne metoden på hans stesønn. Jeg hadde ikke energi til å få han opp på morran + vekke babyen vår og fikse alt.

[Gjest jordrotta]

Er du hjemmeværende? Eller skal du også på jobb?

[Gjest Elextra]

Blir provosert av å lese det - du er da ikke moren hans heller!? Antakelig har du skjemt ham bort ved å ta ansvar for det meste, men dette må det bli en endring på. Han må lære seg å ta sin del av ansvaret.

Det kan jo ikke fortsette slik, og det bør han forstå gjennom en grundig samtale, hvor dere fordeler ansvaret dere i mellom.

Lykke til..

[Gjest anonymnt nick idag]

Er du hjemmeværende? Eller skal du også på jobb?

ja, jeg skal og på jobb, men jeg har mulighet til å begynne litt seinere, noe jeg trenger når jeg ikke har sovet.

[Atene]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd å gi, men gleder meg til å se svar fra andre, for jeg har det litt på samme måten.

Min samboer har et barn fra før som vi har hos oss 5 netter etterhverandre annenhver helg når vi har henne.

Min samboer sover som en stein om natta og hører henne aldri om hun våkner eller om det er noe. Det er alltid jeg som tar meg av henne om natten. (hun er 4 år). Og om morgenen, så er det jeg som må stå opp tidligst, først ordne meg selv, og deretter vekke de, så går han i dusjen og mens han ordner seg ordner jeg henne. Dette alltid uten unntak. Og jeg som deg - må sørge for at han kommer seg opp.

Dersom jeg skulle være uheldig og forsove meg eller noe fordi det har vært mye styr om natten, blir han dritsur for da ødelegger jeg alt for ham.

Her en gang jeg skulle i et møte på morgenen langt unna, måtte jeg dra tidligere enn vanlig, og da kan du jo tenke deg hvordan det gikk, først forsov de seg, og deretter gikk alt i ball.......

Dette er skikkeilg irritereende, at det alltid er meg, og at han har null forståelse at jeg er trøtt om morgenen. Og i tillegg er det hans barn, og det gjør det liksom ennå litt mer irriterende...

Og i helgene så hender det vi avtaler at om morgenen skal den ene få sove lenger enn den andre. Så når det er hans tur til å sove, lister jeg meg opp sammen med datteren og lar han sove i fred. Når det er min tur, så våkner jo ikke han av barnet, så jeg må først sørge for å få vekket han, og siden det er helg bruker han ca. en halvtime minst på å våkne, og deretter mye styr ut og inn av soverommet, før jeg kan få sove videre. Men da er jeg som regel lys våken, så vitsen er borte.......

Det hjelper ikke å snakke om det - enkelt å greit !

Jeg har forsøkt meg med å bare bli liggende osv., og tvinge ham opp, men det ender bare med at han blir sur, så da er hele dagen ødelagt og dt er ikke noe hyggelig...

Dette er jo helt utrolig ! Hvorfor gidder du ?

Her hadde jeg bare gått til streik.

[Mrs. Wallace]

Beklager krassheten, men mannen din oppfører seg som en skikkelig drittunge.

Du har tre alternativer:

1) leve med det og fortsette å ta ansvar

2) forlate ham

3) ta deg bryet med å plukke av ham unotene

Ettersom jeg går ut fra at du er glad i mannen, og dere attpåtil har barn sammen, vil jeg naturlig nok anbefale alternativ tre.

Oppdragelse av ektefeller er ikke noen frøkensport, men som forelder har man forhåpentligvis litt erfaring når det gjelder trass. ;o)

Først og fremst må du forklare ham, rolig og tydelig, at han har like mye ansvar for barnet deres som du har. Dernest må du understreke at når dere har en avtale om at han skal gjøre noe, må du kunne gå ut fra at det skjer.

Jeg ser at du begynner på jobb litt senere. Har du anledning til å dra litt tidligere på jobb en periode? Reis avgårde, og overlat ansvaret for morgenen til mannen, slik dere er enige om. Da kan han ikke neglisjere det, og du kan ikke gripe inn.

Jeg skjønner at det er veldig slitsomt for deg å dra avgårde tidlig når du attpåtil har "nattevakt", men bit tennene sammen og se på det som en voksenvariant av skrikemetoden. Det er bare en kort periode, til ny adferd er innlært!

[Gjest blomsterløk]

Hvis du også skal på jobb om morgenen, hadde jeg kommet meg opp og avgårde før han.

Bare sagt hadet til han, slik at han vet at han er alene med barnet. For å ha det slik hadde jeg jammen ikke orket i lengden.

[Gjest Mom33]

Å kjære vene!

Jeg blir veldig provosert av å lese slike innlegg, jeg fatter ikke hva som foregår i hodet på slike menn? De må jo ha en veldig rar forestilling om hvordan et parforhold skal fungere!

Også blir jeg alltid undrende: Hvordan fungerer slike parforhold ellers? Hvem lager mat, hvem vasker gulv, klær, ordner ting? Får en følelse av at dette med å ordne ungen bare er en dråpe i et ellers velfylt beger.

Jeg har i grunnen ikke så voldsomt revolusjonerende råd å komme med, annet enn at du må ta en prat med gubben. Du får jo spørre da, hvordan han mener din hverdag er/bør være. Og det at han ikke klarer å stå opp/våkne, det er jo bare pisspreik. Bruk vann 2-3 ganger, lev med sur gubbe så ordner det seg nok.

Ærlig talt, voksne mannen som verken forstår at hans bedre halvdel også trenger søvn eller klarer å stå opp for egen maskin - langt mindre greier å ordne sitt eget barn??? Han hadde ikke blitt gammel i mitt hus...

[jonia]

Det må handling til for å få endret dette.

Han bør få klare beskjeder om hvordan du har tenkt å gjøre det framover.

OG: Du må gjennomføre det.

Gå på jobb før han. Du kan ikke være back-up for ham konstant.

Han MÅ stå opp sjøl uansett når han skal på jobb.

Gi ham en vekkerklokke i gave hvis han ikke har.

Du må antakelig stålsette deg mange ganger i løpet av døgnet for å ikke overta for ham.

Vær forberedt på at han vil bli sur, antakelig over tid.

Det kan ende med at du etter hvert bor sammen med en mann og ikke med et ekstra barn, slik du gjør nå.

Det kan også ende med full konflikt og misnøye fra ham.

Kanskje like greit å få opp i dagen hvor mye han vil bidra i heimen, så kan du vurdere hva du vil gjøre ut fra det?