Skikkelig dårlig samvittighet

[teletubbies]

Hver eneste dag er det kjefting på jentungen ( ho er 3,5 år), og det er når vi skal spise middag. Ho vil ikke spise i det hele tatt. Nekter plent. Når jeg sier til ho at når mamma og pappa er ferdig med å spise, så rydder mamma av bordet, og da får ikke du mat. Det bryr ho seg fint lite om. Og når jeg har vært på jobb fra 8-17, så er tålmodigheta mi lik 0. Når jeg begynner å rydde av bordet, så blir ho sinna for at jeg rydder bort tallerken hennes. Ho får en sjanse til til å spise opp maten sin. Når ho fortsatt ikke spiser, gir jeg ho ikke en sjanse til. Ho sitter ved kjøkkenbordet å griner. I dag ble jeg såååå sinna på ho. Jeg slo knyttneven i bordet og kjefta på ordentlig på ho. Så nå sitter jeg her med dårlig samvittighet. Jeg er av den typen, at når jeg blir sinna ( og det er faktisk ganske sjelden) blir jeg ordentlig sinna. Da kommer tårene på meg med en gang. Også får jeg dårlig samvittighet etterpå. Min samboer kom inn like etterpå, og lurte på hva som skjedde. Jeg fortalte han at jeg er en skikkelig dårlig mor. Han prøvde å trøste meg med at det er jeg ikke. Men allikevel så føler meg råtten..

Måtte bare få det ut.

Er det noen som har noen tips om hva jeg skal gjøre? Jeg orker ikke dette hver dag.

[Gjest KariKruskakli]

Dette er typisk trassalder, og noe jeg ikke hadde giddet å bruke tid på.

Vil hun ikke ha mat, så vil hun ikke. Hun spiser når hun er sulten. Ofte vil barn i trassalder det stikk motsatte av hva du vil, og dette er noe som går over.

[Gjest mirakel*2?]

Det er akkurat det samme her i hus. Det er grusomt.

Du er bare menneskelig, og har dine grenser du og. Bare det ikke skjer for ofte så går det greit. Før var jeg veldig opptatt av at han skulle spise, men det gidder jeg ikke lenger. Spiser han ikke, så får han heller legge seg sulten.

Det er en prøvelse denne perioden når de skal gjennom trassalderen.

[teletubbies]

Jeg håper for guds skyld at dette går over. Ellers blir jeg gæren. I kveld spiste vi middag klokka 18, og da er det sengetid for ho 1 time senere. Jeg sa til ho at da får du legge det uten mat, for det blir ikke noe kveldsmat nå. Men det hjalp ikke. Håper det blir bedre etterhvert. En ting er i hvertfall helt sikkert, og det er at jeg ikke kan la ho få det som ho vil. Da har jeg lagt gull egget.

Vi får ta tida til hjelp

[Mrs. Wallace]

Det nyeste Foreldre & Barn har en veldig fin artikkel om barn og spising, og hva man bør gjøre når de nekter å spise.

Les den - jeg synes i hvert fall den var veldig nyttig.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg håper for guds skyld at dette går over. Ellers blir jeg gæren. I kveld spiste vi middag klokka 18, og da er det sengetid for ho 1 time senere. Jeg sa til ho at da får du legge det uten mat, for det blir ikke noe kveldsmat nå. Men det hjalp ikke. Håper det blir bedre etterhvert. En ting er i hvertfall helt sikkert, og det er at jeg ikke kan la ho få det som ho vil. Da har jeg lagt gull egget.

Vi får ta tida til hjelp

"En ting er i hvertfall helt sikkert, og det er at jeg ikke kan la ho få det som ho vil. Da har jeg lagt gull egget"

Jeg er ikke helt enig her.

Hun skal ikke ha viljen sin på alle mulige områder, men det nytter ikke å tvinge i ungen mat. Du gjør måltidene til noe utrivelige greier og slik skal det ikke være.

Sett deg heller ned med faren og når hun ser at dere har det hyggelig rundt matbordet, kan det godt hende hun vil føle seg innkludert i fellesskapet helt av seg selv.

Hva med å prøve motsatt metode? Ikke spør om hun vil ha mat i det hele tatt. bare sett dere ned og spis. Kanskje reagerer hun helt motsatt da og blir kjempefornærmet over å ikke bli spurt?

[Gjest togli]

Jeg håper for guds skyld at dette går over. Ellers blir jeg gæren. I kveld spiste vi middag klokka 18, og da er det sengetid for ho 1 time senere. Jeg sa til ho at da får du legge det uten mat, for det blir ikke noe kveldsmat nå. Men det hjalp ikke. Håper det blir bedre etterhvert. En ting er i hvertfall helt sikkert, og det er at jeg ikke kan la ho få det som ho vil. Da har jeg lagt gull egget.

Vi får ta tida til hjelp

Vi har vært gjennom det samme som dere. Jenta vår som nå er fem år gammel, spiser fint lite middag. Hun liker stort sett bare det som begynner på -P-: Pølser, pizza, pannekaker, pommes frites osv ;-)

Hos oss ble det rett og slett veldig utrivelig rundt middagsbordet. Vi lokket og lurte og ungen ble bare mer og mer trassig. En dag bestemte vi oss for en gjensidig avtale: Vi skal aldri mer mase om at hun må smake på middagen. Vi skal legge middag på tallerkenen hennes og la henne selv bestemme om hun vil smake eller ikke. Til gjengjeld skal hun aldri si noe negativt om maten og heller ikke mase om å få annen mat.

Spiser hun ikke middagen, venter hun til kveldsmaten et par timer senere.

Det rare er at hun nå som hun ikke føler press på seg til å smake på maten, har beynt å bli litt nysgjerrig på hvordan ting smaker! Det gjelder å være tålmodig, men ting går sakte men sikkert framover. Jeg ser det er et stykke fram til målet ennå, men målet virker nærmere nå enn før. Vi alle har det iallefall mye triveligere rundt middagsbordet sånn som det er nå :-)

Press om å spise hjelper neppe!

Dessuten blir dere bare slitne og sure hvis dere skal blande dere opp i hvorvidt hun spiser middagen eller ikke...

[Gjest gladiol]

Jeg synes du gjør det rette, med unntak av kjeftingen.

Vi har vært igjennom dette med fire barn, særlig de tre minste og har forlangt at de skal sitte ved bordet selv om de ikke vil ha mat.

Noen ganger spiser de, andre ganger ikke.

Synes det er viktig at alle skal samles ved middagen og så må det bli opp til hver enkelt om de spiser eller ikke.

Jeg har heller aldri laget noe annet enn det vi andre spiser.

Tror det er bra at barna har klare grenser. Hun finner selv ut etter hvert at det kanskje kan være lurt å spise middag.

[Ørkenvandreren]

Hvis hun gis rimelig tid under måltidet, og ikke vil spise, er jeg enig; Da ryddes maten bort og hun får vente til neste måltid.

Resultatet på sikt er at hun lærer; enten å spise mens maten står på bordet (med mindre hun ikke er sulten, da får hun vente til neste måltid), og/eller at det ikke er akseptabelt å være en liten manipulator som skal bestemme matvanene/-rutinene i hjemmet.

[Velouria]

Ikke glem at barnet ditt er et barn, hun er bare 3,5 år. Jeg forstår selvsagt at det er frustrerende, men jeg syns det er du som skal ta deg sammen ikke barnet. Det er ganske skremmende for et lite barn og hver dag oppleve at mor eller far sprekker av sinne. Og jeg tror ikke det hjelper på barnets oppførsel i det hele tatt, hun blir bare redd og sint hun også.

Jeg håper at du i det minste sier unnskyld, men om dette skjer hver dag hjelper unnskyldningen lite.

Jeg har selv vokst opp med en sint mor uten særlig tålmodighet og jeg kan med hånden på hjertet si at vi ikke har et spesielt nært forhold i dag. Det er kanskje også grunnen til at jeg reagerer då sterkt. jeg kan også bli sint, utålmodig og sur inniblandt alle blir jo det. Men jeg syns du skal gå litt i deg selv og prøve å finne andre løsninger enn kjefting og smelling.

[Gjest KariKruskakli]

Vi har vært gjennom det samme som dere. Jenta vår som nå er fem år gammel, spiser fint lite middag. Hun liker stort sett bare det som begynner på -P-: Pølser, pizza, pannekaker, pommes frites osv ;-)

Hos oss ble det rett og slett veldig utrivelig rundt middagsbordet. Vi lokket og lurte og ungen ble bare mer og mer trassig. En dag bestemte vi oss for en gjensidig avtale: Vi skal aldri mer mase om at hun må smake på middagen. Vi skal legge middag på tallerkenen hennes og la henne selv bestemme om hun vil smake eller ikke. Til gjengjeld skal hun aldri si noe negativt om maten og heller ikke mase om å få annen mat.

Spiser hun ikke middagen, venter hun til kveldsmaten et par timer senere.

Det rare er at hun nå som hun ikke føler press på seg til å smake på maten, har beynt å bli litt nysgjerrig på hvordan ting smaker! Det gjelder å være tålmodig, men ting går sakte men sikkert framover. Jeg ser det er et stykke fram til målet ennå, men målet virker nærmere nå enn før. Vi alle har det iallefall mye triveligere rundt middagsbordet sånn som det er nå :-)

Press om å spise hjelper neppe!

Dessuten blir dere bare slitne og sure hvis dere skal blande dere opp i hvorvidt hun spiser middagen eller ikke...

"Det rare er at hun nå som hun ikke føler press på seg til å smake på maten, har beynt å bli litt nysgjerrig på hvordan ting smaker! Det gjelder å være tålmodig, men ting går sakte men sikkert framover. Jeg ser det er et stykke fram til målet ennå, men målet virker nærmere nå enn før. Vi alle har det iallefall mye triveligere rundt middagsbordet sånn som det er nå :-)"

Denne teorien har jeg tro på.

Jeg har aldri tvunget 4-åringen til å sitte ved matbordet å spise om hun ikke vil. Det jeg ser nå, er at hun synes det er koselig at vi alle er samlet ved bordet og hun er faktisk altetende.

[Gjest togli]

"Det rare er at hun nå som hun ikke føler press på seg til å smake på maten, har beynt å bli litt nysgjerrig på hvordan ting smaker! Det gjelder å være tålmodig, men ting går sakte men sikkert framover. Jeg ser det er et stykke fram til målet ennå, men målet virker nærmere nå enn før. Vi alle har det iallefall mye triveligere rundt middagsbordet sånn som det er nå :-)"

Denne teorien har jeg tro på.

Jeg har aldri tvunget 4-åringen til å sitte ved matbordet å spise om hun ikke vil. Det jeg ser nå, er at hun synes det er koselig at vi alle er samlet ved bordet og hun er faktisk altetende.

Du er heldig som har en som spiser alt. Satser på at vi når målet etterhvert vi også :-)

Glemte å si at femåringen vår _må_ sitte ved matbordet når vi spiser, uansett om hun spiser eller ei. Dette er heldigvis ikke noe problem.

Jeg tror vi foreldre må lære oss å behandle barna med respekt. Ingen tvinger oss til å smake på mat eller spise mat vi ikke liker. Skjønner godt at barna får aversjon mot mat hvis det skal være slik... Jeg tror vi bare må ha tillit til at barna med tid og stunder lærer seg å prøve på egen hånd.

Søstrene mine var begge veldig kresne mht middag. Omtrent hver eneste middag var det mas og styr rundt matbordet. Først når de ble så store at de fikk bestemme selv, begynte de å spise middag. Nå er begge stort sett altetende. Foreldrene mine sier selv at de hadde helt sikkert gjort det på en annen måte idag..

[Gjest KariKruskakli]

Du er heldig som har en som spiser alt. Satser på at vi når målet etterhvert vi også :-)

Glemte å si at femåringen vår _må_ sitte ved matbordet når vi spiser, uansett om hun spiser eller ei. Dette er heldigvis ikke noe problem.

Jeg tror vi foreldre må lære oss å behandle barna med respekt. Ingen tvinger oss til å smake på mat eller spise mat vi ikke liker. Skjønner godt at barna får aversjon mot mat hvis det skal være slik... Jeg tror vi bare må ha tillit til at barna med tid og stunder lærer seg å prøve på egen hånd.

Søstrene mine var begge veldig kresne mht middag. Omtrent hver eneste middag var det mas og styr rundt matbordet. Først når de ble så store at de fikk bestemme selv, begynte de å spise middag. Nå er begge stort sett altetende. Foreldrene mine sier selv at de hadde helt sikkert gjort det på en annen måte idag..

"Foreldrene mine sier selv at de hadde helt sikkert gjort det på en annen måte idag"

Nei, det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal gjøre ting riktig. Man gjør seg sine erfaringer etterhvert.

Jeg gjorde ting annerledes med min førstefødte. Var nok mer opptatt av at alt skulle være så perfekt. Når det ikke ble som jeg ønsket ble det mye kjas og mas, som sikkert gjorde det enda verre.

Hun er den dag i dag den av ungene som er mest kresen i matveien. Klager ofte på at vi ikke har noe god mat i huset.

Jeg vet ikke om det har noe med at vi var strengere med henne, men det er jo litt rart at når jeg var mer avslappet med de to andre, så ble ting mye bedre.

Nå skal det sies at hun eldste alltid har hatt en vilje av stål, og alltid har villet bestemme over seg selv, trassalder eller ei;o)

[favn]

Noen barn er uinteressert i mat, sånn er det bare. Det er ingenting mellom himmel og jord som får dem til å spise.

De 'lure' jeg har å komme med, dreier seg for det første om at dere kjører regime på at det eneste som er lov mellom måltidene er vann. Dessuten er det viktig med flere små måltider - små og mellomstore barn bør spise fem ganger om dagen. Husk at vann til maten fortrinnsvis kommer :etter: maten. Gi små porsjoner, en velfylt tallerken kan slå totalt ut. Servér alt nøye atskilt, ikke bland noe, det er kjempeskummelt for mange barn. Gi tran og kanskje Sana-sol, så får hun i alle fall sikret seg der.

[serendipity]

Jeg tror IKKE barn får store arr i sjelen at moe slår i bordet noen gnger (bare så det er sagt). Men derimot så tror jeg det bare virker mot sin hensikt. Det er bedre å la henne sitte der å se på dere spiser. Ignorer alt tull fre hennes side for å tiltrekke seg oppmerksomhet (om hun gjør det). Spør om hun er feridg å spise når dun ikke rører maten, sier hun ja, tar du tallerkenen hennes. Sier hun nei, sier du at nå må hun spise det hun vil ha for om litt tar du vell tallerkenen. Har hun da ikke spist tar du tallerkenen og så får hun hyle til hun gir seg.

Så får hun tilbud om kveldsmat når det er tid for det.

[Gjest togli]

"Foreldrene mine sier selv at de hadde helt sikkert gjort det på en annen måte idag"

Nei, det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal gjøre ting riktig. Man gjør seg sine erfaringer etterhvert.

Jeg gjorde ting annerledes med min førstefødte. Var nok mer opptatt av at alt skulle være så perfekt. Når det ikke ble som jeg ønsket ble det mye kjas og mas, som sikkert gjorde det enda verre.

Hun er den dag i dag den av ungene som er mest kresen i matveien. Klager ofte på at vi ikke har noe god mat i huset.

Jeg vet ikke om det har noe med at vi var strengere med henne, men det er jo litt rart at når jeg var mer avslappet med de to andre, så ble ting mye bedre.

Nå skal det sies at hun eldste alltid har hatt en vilje av stål, og alltid har villet bestemme over seg selv, trassalder eller ei;o)

Etter å ha fått tre barn, tror jeg på de som sier at det å være foreldre er den vanskeligste jobben som finnes :-)

Man får trøste seg med at man stort sett prøver å gjøre sitt beste ut fra det man vet der og da!