Sint pappa i barnehagen

[Gjest Anonym akkurat nå]

I dag hadde jeg en svært ubehagelig opplevelse i forbindelse med henting av mine barn på to og fire år. Gutten min på fire år sprang i forveien for å skifte for å gå hjem. Han har en lei uvane med å sparke av skoene sine, og hittil har det gått bra. Denne gangen hadde det tydeligvis ikke gått bra, for både han og en gutt på to år gråt da jeg kom inn. Jeg trodde min gutt hadde slått seg, jeg, for han gråt like sårt som den andre gutten. Da fortalte denne andre pappa`n at gutten min hadde sparket av seg skoen, og traff den andre i ansiktet. Jeg sa da litt strengt navnet til gutten min, før jeg forsøkte å trøste ham med at det var et uhell, og at han måtte si unnskyld til den gutten som hadde fått skoen i ansiktet. Pappa`n var så sint at han, mens gutten min gråtende sa unnskyld, overså ham og gikk i sinne ut av barnehagen. Jeg ble opprørt over denne oppførselen fra pappa`n. Jeg har ikke tall på alle de gule lappene jeg har fått med beskjed om at denne gutten har bitt min datter på to. En gang til blods. Ikke mye unnskyldning å få i forbindelse med biting av mitt barn. Men når min gutt ved et uhell sparker av skoen, da skal det ikke møtes med noen form for overbærenhet.

Jeg ringte opp denne pappa`n, som jeg forøvrig har et løst arbeidsforhold til, og sa at jeg reagerte på den situasjonen som hadde oppstått. Jeg var rolig og ikke oppjaget eller noe i de baner. Jeg fikk aldri utdypet noe, for da var det en sammenhengende banneremse og noe om hvem som skulle si unnskyld osv før han slang på røret. Jeg ble ganske satt ut av dette. Jeg innser at jeg med fordel kunne innledet samtalen annerledes, spurt om hvordan det hadde gått med gutten osv. Jeg fikk aldri sagt noe, for han var åpenbart sint over at jeg hørte på min gutt.? (Han opplevde tydeligvis det at jeg forklarte min gutt at det var et uhell og forsøkte å trøste ham også, som provoserende. Det er jo et uhell selv om det kan få større konsekvenser av og til enn en fireåring klarer å forstå) Han slang på røret, og det danner jo et ypperlig utgangspunkt for møter ved levering i fortsettelsen.

Ja, ja, jeg får vente på neste gule lapp om at han biter min datter igjen, og håper han da skjønner at dette går begge veier. Dumt å slenge skoen, javisst, og det tror jeg sønnen min lærte i dag. Men han lærte også noe om at voksne ikke nødvendigvis gidder å bry seg og sette seg inn i hvordan det er å gjøre noe dumt som man ikke skjønner kan få konsekvenser. Og noe med voksne som ikke gidder å høre på en liten gutts unnskyld.

Dere kloke hoder, overreagerer jeg? Sikkert dumt å ringe, men ellers..?

[Gjest mirakel*2?]

jøss! Det var en merkelig reaksjon av faren. Hvis jeg hadde vært i faren sin situasjon så hadde jeg sikkert trøstet min egen unge og så hadde jeg snudd meg til din unge og sagt trøstende at det bare var et uhell. Tror kanskje faren at gutten gjorde det med vilje? Kanskje han ikke fikk med seg alt?

[Gjest mirakel*2?]

jøss! Det var en merkelig reaksjon av faren. Hvis jeg hadde vært i faren sin situasjon så hadde jeg sikkert trøstet min egen unge og så hadde jeg snudd meg til din unge og sagt trøstende at det bare var et uhell. Tror kanskje faren at gutten gjorde det med vilje? Kanskje han ikke fikk med seg alt?

Stakkar ungen din som måtte oppleve en voksen slik, enda det var et uhell og han sa unnskyld.

[Gjest Anonym akkurat nå]

jøss! Det var en merkelig reaksjon av faren. Hvis jeg hadde vært i faren sin situasjon så hadde jeg sikkert trøstet min egen unge og så hadde jeg snudd meg til din unge og sagt trøstende at det bare var et uhell. Tror kanskje faren at gutten gjorde det med vilje? Kanskje han ikke fikk med seg alt?

Mitt inntrykk er at han mente at dette var gjort med vilje, og at han reagerte på at jeg gikk inn og sa det var et uhell. Men hallo, en sko som kastes av foten i garderoben og som siktes inn mot en liten gutts ansikt? Da ville han jo kastet den eller noe slikt. Jeg vet jo at han har kastet av seg skoen rett fra foten før, og jeg har sagt at han ikke må gjøre det. (han sier han har skjønt det nå)

Men kanskje det er poenget ved hvorfor pappa`n ble så sint. Men da bør han vel tenke seg litt om, og innse at barn gjør mange dumme, ugjennomtenkte ting. Gutten min var jo fryktelig lei seg for det inntrufne, han gråt like sårt som den lille gutten, og da burde pappa vel skjønne at gutten ikke gjorde dette for å være slem. Og det du skisserer, er hva jeg selv ville gjort, og hva jeg forventet av pappa`n. Jeg satt med hakelep da han gikk av gårde. Og dersom han trodde at gutten gjorde det med vilje, så burde han tatt seg tid til å prate med meg etter at vi hadde roet ungene for å formidle hva som skjedde (jeg var jo ikke der, og har jo bare pappas sinte utbrudd og min egen gutts versjon). Men da gutten min hadde sluttet å gråte hadde han altså gått.

[Gjest Anonym akkurat nå]

Stakkar ungen din som måtte oppleve en voksen slik, enda det var et uhell og han sa unnskyld.

Jeg har sagt til ham at jeg syntea pappa`n ikke oppførte seg som han skulle, som ikke hørte på da han sa unnskyld. Jeg forklarte at av og til oppfører voksne seg dumt, og i dag var det denne pappa`n. Andre ganger er det meg eller noen andre. Men det var dumt å bli sint på ham når det var et uhell, og han sa unnskyld. Og så kom det moralistiske, da, om at det var fryktelig dumt å slenge skoen i luften, og forklarte at gutten fikk nok veldig vondt i ansiktet sitt.

[PieLill]

For en utrolig ubehagelig og lei situasjon. Det er noen andre enn deg som overreagerer.

Jeg ville blitt irritert om et barn sparket skoene av veggimellom. Nettopp fordi noe slikt kunne skjedd. Var jeg alene med mine og et barn som gjorde det, uavhengig av hvor skoene traff, vil jeg snakket til barnet. (Ville selvsagt snakket til mine barn om de gjorde det.)

Om (en av) barnets foreldre var til stedet og ikke reagerte på "skosparkingen", ville jeg nok blitt noe frustrert.

Om et annet barn nettopp hadde fått en sko i ansiktet og "skosparkerens" mor kom inn å kalte det et uhell, kan det godt hende jeg hadde blitt litt sint. For alt hun visste kunne jeg ha bedt barnet mange ganger om å la være å sparke skoene sine på den måten rett før uhellet skjedde, pluss mange ganger tidligere. Det var ikke på noen måte et uhell at skoene ble sparket veggimellom. Det var en uvane og uskikk. Selv om jeg forstår det kan være gøy å gjøre. Men det var selvsagt et uhell at skoen traff et annet barn.

Slik du beskriver det synes jeg du var vel rask å trøste å unnskylde ditt eget barn. Det er god læring i å ikke få umiddelbar trøst i en slik situasjon, men i stedet måtte leve med det man har gjort et lite minutt før mamma kommer å glatter over. Kan hende var det slett ikke første gang denne mannens barn satt i skuddlinjen for din sønns sko. Etter mitt syn burde din første replikk handlet om at det er derfor du ikke skal sparke av skoene, ikke om at det var et uhell. Jeg kunne forstå om denne faren ble _litt_ sint/irritert.

Når det er sagt. Denne mannens reaksjon var hinsidiges alle proposjoner, all fornuft, all god folkeskikk og alle prinsipper om barneoppdragelse og å være gode rollemodeller. Din sønns og eventuelt din "forseelse" er ikke mer enn både store og små må regne med i en barnehage. Vi er da ikke så innmari feilfrie noen av oss.

Slik du beskriver det er den med størst mangel på modenhet og oppdragelse i denne situasjonen den voksne mannen. Du opptråtte voksent og ansvarlig, om enn litt vel unnskyldende overfor din sønn. Men du ba ham si unnskyld og skvære opp.

Det denne mannen presterte var, slik du beskriver det, på 2-årsnivå. Er det ikke slik en forurettiget 2-åring oppfører seg?

Å håndtere voksne som oppfører seg som barn synes jeg er utrolig vanskelig. Voksne aksepterer jo ikke å bli behandlet i forhold til den alderen de oppfører seg som.

Du gjorde rett i å si til gutten din at denne mannen ikke oppførte seg greit. Vet ikke om jeg hadde greid å pakke det like pent og diplomatisk inn som deg. ;-)

Du har også inderlig rett i at en annen gang er det ditt barn som får unngjelde for et av hans barns unoter, slik det har vært mange ganger før. Snakk om å kaste agurker når man sitter i drivhus!

Er det mulig å stifte fred med denne gubben av hensyn til din sønn? Tror ikke du kommer noen vei ved å gå inn i en maktkamp med ham. Han har jo allerede bevist at han er deg fullstendig overlegen hva 2-årsnivå-utageringer angår.

;-)

Kanskje du rett og slett må forholde deg til ham som en uppdragen 2-åring du ikke gidder å gå i konflikt med.

Håper dere finner en levelig løsning på dette.

mvh

[Gjest mirakel*2?]

Jeg har sagt til ham at jeg syntea pappa`n ikke oppførte seg som han skulle, som ikke hørte på da han sa unnskyld. Jeg forklarte at av og til oppfører voksne seg dumt, og i dag var det denne pappa`n. Andre ganger er det meg eller noen andre. Men det var dumt å bli sint på ham når det var et uhell, og han sa unnskyld. Og så kom det moralistiske, da, om at det var fryktelig dumt å slenge skoen i luften, og forklarte at gutten fikk nok veldig vondt i ansiktet sitt.

Det taklet du jo veldig bra

[Gjest Anonym akkurat nå]

For en utrolig ubehagelig og lei situasjon. Det er noen andre enn deg som overreagerer.

Jeg ville blitt irritert om et barn sparket skoene av veggimellom. Nettopp fordi noe slikt kunne skjedd. Var jeg alene med mine og et barn som gjorde det, uavhengig av hvor skoene traff, vil jeg snakket til barnet. (Ville selvsagt snakket til mine barn om de gjorde det.)

Om (en av) barnets foreldre var til stedet og ikke reagerte på "skosparkingen", ville jeg nok blitt noe frustrert.

Om et annet barn nettopp hadde fått en sko i ansiktet og "skosparkerens" mor kom inn å kalte det et uhell, kan det godt hende jeg hadde blitt litt sint. For alt hun visste kunne jeg ha bedt barnet mange ganger om å la være å sparke skoene sine på den måten rett før uhellet skjedde, pluss mange ganger tidligere. Det var ikke på noen måte et uhell at skoene ble sparket veggimellom. Det var en uvane og uskikk. Selv om jeg forstår det kan være gøy å gjøre. Men det var selvsagt et uhell at skoen traff et annet barn.

Slik du beskriver det synes jeg du var vel rask å trøste å unnskylde ditt eget barn. Det er god læring i å ikke få umiddelbar trøst i en slik situasjon, men i stedet måtte leve med det man har gjort et lite minutt før mamma kommer å glatter over. Kan hende var det slett ikke første gang denne mannens barn satt i skuddlinjen for din sønns sko. Etter mitt syn burde din første replikk handlet om at det er derfor du ikke skal sparke av skoene, ikke om at det var et uhell. Jeg kunne forstå om denne faren ble _litt_ sint/irritert.

Når det er sagt. Denne mannens reaksjon var hinsidiges alle proposjoner, all fornuft, all god folkeskikk og alle prinsipper om barneoppdragelse og å være gode rollemodeller. Din sønns og eventuelt din "forseelse" er ikke mer enn både store og små må regne med i en barnehage. Vi er da ikke så innmari feilfrie noen av oss.

Slik du beskriver det er den med størst mangel på modenhet og oppdragelse i denne situasjonen den voksne mannen. Du opptråtte voksent og ansvarlig, om enn litt vel unnskyldende overfor din sønn. Men du ba ham si unnskyld og skvære opp.

Det denne mannen presterte var, slik du beskriver det, på 2-årsnivå. Er det ikke slik en forurettiget 2-åring oppfører seg?

Å håndtere voksne som oppfører seg som barn synes jeg er utrolig vanskelig. Voksne aksepterer jo ikke å bli behandlet i forhold til den alderen de oppfører seg som.

Du gjorde rett i å si til gutten din at denne mannen ikke oppførte seg greit. Vet ikke om jeg hadde greid å pakke det like pent og diplomatisk inn som deg. ;-)

Du har også inderlig rett i at en annen gang er det ditt barn som får unngjelde for et av hans barns unoter, slik det har vært mange ganger før. Snakk om å kaste agurker når man sitter i drivhus!

Er det mulig å stifte fred med denne gubben av hensyn til din sønn? Tror ikke du kommer noen vei ved å gå inn i en maktkamp med ham. Han har jo allerede bevist at han er deg fullstendig overlegen hva 2-årsnivå-utageringer angår.

;-)

Kanskje du rett og slett må forholde deg til ham som en uppdragen 2-åring du ikke gidder å gå i konflikt med.

Håper dere finner en levelig løsning på dette.

mvh

Jeg har forklart gutten min noen ganger at han ikke skal sparke av seg skoene. Hanhar ikke gjort det så mange ganger. Jeg mener likevel at en fireåring ikke klarer å forstå konsekvensen av å sparke av seg skoen mht at det kan treffe andre. Når det skjedde, mener jeg det var et uhell at skoen traff i ansiktet.

Hadde gutten ikke vært dypt fortvilet, også på bakgrunn av mannens reaksjon overfor gutten min, ville jeg ikke trøstet ham umiddelbart. Jeg oppfattet jo med en gang at guttens far var sint, og at min gutt også oppfattet det. Dette var ingen trygg læringssituasjon for gutten min. Da var det naturlig å trøste ham først, deretter lære/forkalre etterpå. Det var i alle fall mine instinkter, men det er mulig det kunne vært gjort annerledes.

[Klara Q]

Det er nok mye mer hensiktsmessig å forklare gutten din at noen gang oppfører selv voksne mennesker seg dårlig (slik du forklarte - veldig bra), enn å prøve å oppdra disse sinte pappaene Det kunne blitt en lang, frustrerende ringerunde - som sannsynligvis ikke hadde hjulpet nevnverdig. Gutten din kommer nok til å oppleve mange uhøflige folk gjennom livet sitt, dessverre!

Men hvis du har samlet på de gule lappene, kan du jo ta dem med i barnehagen, bla dem opp foran den sinna faren og be ham/sønnen si unnskyld, gjerne tilsvarende antall ganger som du har lapper

Neida, ikke hør på meg - det der er jo langt i fra pedagogisk riktig, om enn aldri så fristende.

Du kan forøvrig innføre et belønningssystem for å få bukt med eventuelle andre potensielt helsefarlige uvaner?

[PieLill]

Jeg har forklart gutten min noen ganger at han ikke skal sparke av seg skoene. Hanhar ikke gjort det så mange ganger. Jeg mener likevel at en fireåring ikke klarer å forstå konsekvensen av å sparke av seg skoen mht at det kan treffe andre. Når det skjedde, mener jeg det var et uhell at skoen traff i ansiktet.

Hadde gutten ikke vært dypt fortvilet, også på bakgrunn av mannens reaksjon overfor gutten min, ville jeg ikke trøstet ham umiddelbart. Jeg oppfattet jo med en gang at guttens far var sint, og at min gutt også oppfattet det. Dette var ingen trygg læringssituasjon for gutten min. Da var det naturlig å trøste ham først, deretter lære/forkalre etterpå. Det var i alle fall mine instinkter, men det er mulig det kunne vært gjort annerledes.

Du har et poeng, og det kan godt hende at jeg ville handlet likt i din situasjon. I ettertid ville jeg da sikkert tenkt at jeg burde markert tydeligere at jeg ikke anså skosparking veggimellom som et uhell, selv om det var uttilsiktet at skoen skulle treffe noen. Ikke minst med tanke på den som hadde fått skoen i ansiktet.

En fireåring får ikke alltid med seg det man forsøker å forklare om konsekvenser. Du har helt rett i at han sikkert ikke fattet rekkeviddene av sporten sin. Hadde han visst hvor skoen kom til å lande, hadde han ikke sparket den. Så enkelt. Og det er det jo veldig bra at du markete der og da at du forsto.

Iblant insisterer vi jo både store og små på å ikke lære av andres feil, men gjøre våre egne. ;-)

Det du sannsynligvis får ut av dette er bråstopp på skosparkingen. Skulle han glemme seg er det helt sikkert nok å minne han på at den kan treffe noen. Slik sett har jo denne mannen gjort deg en tjeneste. ;-)

Sønnen din fikk også få et godt forbilde i en mor som taklet forelderkonflikten voksent. Det er ingen tvil om hvem av de to voksne han så i aksjon den dagen han ønsker å ligne.

Skosparkingen sorterer etter mitt syn inn under hverdagsfriksjon som fint lar seg løse. At en pappa greier å gjøre dette til en kjempekonflikt er jo tragikomisk.

Det mora til denne pappaen ikke har klart å lære ham på x? år, vil nok du også slite forgjeves med. Men det har du helt sikkert tenkt på. ;-)

Ha en god dag!

mvh

[Gjest Anonym akkurat nå]

Du har et poeng, og det kan godt hende at jeg ville handlet likt i din situasjon. I ettertid ville jeg da sikkert tenkt at jeg burde markert tydeligere at jeg ikke anså skosparking veggimellom som et uhell, selv om det var uttilsiktet at skoen skulle treffe noen. Ikke minst med tanke på den som hadde fått skoen i ansiktet.

En fireåring får ikke alltid med seg det man forsøker å forklare om konsekvenser. Du har helt rett i at han sikkert ikke fattet rekkeviddene av sporten sin. Hadde han visst hvor skoen kom til å lande, hadde han ikke sparket den. Så enkelt. Og det er det jo veldig bra at du markete der og da at du forsto.

Iblant insisterer vi jo både store og små på å ikke lære av andres feil, men gjøre våre egne. ;-)

Det du sannsynligvis får ut av dette er bråstopp på skosparkingen. Skulle han glemme seg er det helt sikkert nok å minne han på at den kan treffe noen. Slik sett har jo denne mannen gjort deg en tjeneste. ;-)

Sønnen din fikk også få et godt forbilde i en mor som taklet forelderkonflikten voksent. Det er ingen tvil om hvem av de to voksne han så i aksjon den dagen han ønsker å ligne.

Skosparkingen sorterer etter mitt syn inn under hverdagsfriksjon som fint lar seg løse. At en pappa greier å gjøre dette til en kjempekonflikt er jo tragikomisk.

Det mora til denne pappaen ikke har klart å lære ham på x? år, vil nok du også slite forgjeves med. Men det har du helt sikkert tenkt på. ;-)

Ha en god dag!

mvh

Jeg har markert tydelig allerede at sparking av sko ikke er lov. Da vi tok på de samme skoene i dag, forklarte jeg ham igjen at han ikke måtte sparke av skoene, og minnet om hva som hadde skjedd i går med den andre gutten. Jeg sa at gutten nok hadde fått fryktelig vondt i ansiktet sitt, og derfor hadde nok pappa`n både blitt sint og lei seg. Men jeg forsikret meg om, nærmest tok for gitt at gutten min nå skjønte hvor dumt det var å sparke av seg skoene, og at en annen kunne treffes neste gang. For neste gang kan det være bestekompisen eller søsteren eller en annen som fikk det i ansiktet. Jeg fikk et bestemt inntrykk av at han forsto, for å si det sånn. Så _nå_ skjønner han jo konsekvensen av dette, og da vil min reaksjon være deretter om dette skulle skje igjen. *banker i bordet*

Jeg får vondt av dem, jeg, av og til, når de gjør skikkelig teite ting som de der og da, men først der og da, skjønner rekkevidden av. Når de er dypt fortvilte, er det etter mitt skjønn som regel et tegn på at de skjønner at det var dumt, og har forstått det. Læringen er ikke alltid at vi skriver ting med store bokstaver der og da eller snakker strengt.

Men jeg måtte ha hjelp til å sortere hvordan min reaksjon hadde vært, for jeg tror nok at pappa`n hadde en forventing om at jeg skulle bli sint på min sønn der og da. Men det hadde da han allerede gjort for meg! Og hans reaksjon skapte jo min sønns reaksjon, som tok bort oppmerksomheten fra det min sønn egentlig hadde gjort, som var dumt, nemlig å spenne av seg skoen. Så viktig våre reaksjoner som voksne er! Og nei, jeg består ikke alltid testen selv!

Og det med hva moren ikke har lært osv og at jeg har tenkt på det, vel, nå har jeg tenkt grundig over det. Skikkelig dust å ringe. Ja ja.

Ha en god dag, du også!

Mvh

[PieLill]

Jeg har markert tydelig allerede at sparking av sko ikke er lov. Da vi tok på de samme skoene i dag, forklarte jeg ham igjen at han ikke måtte sparke av skoene, og minnet om hva som hadde skjedd i går med den andre gutten. Jeg sa at gutten nok hadde fått fryktelig vondt i ansiktet sitt, og derfor hadde nok pappa`n både blitt sint og lei seg. Men jeg forsikret meg om, nærmest tok for gitt at gutten min nå skjønte hvor dumt det var å sparke av seg skoene, og at en annen kunne treffes neste gang. For neste gang kan det være bestekompisen eller søsteren eller en annen som fikk det i ansiktet. Jeg fikk et bestemt inntrykk av at han forsto, for å si det sånn. Så _nå_ skjønner han jo konsekvensen av dette, og da vil min reaksjon være deretter om dette skulle skje igjen. *banker i bordet*

Jeg får vondt av dem, jeg, av og til, når de gjør skikkelig teite ting som de der og da, men først der og da, skjønner rekkevidden av. Når de er dypt fortvilte, er det etter mitt skjønn som regel et tegn på at de skjønner at det var dumt, og har forstått det. Læringen er ikke alltid at vi skriver ting med store bokstaver der og da eller snakker strengt.

Men jeg måtte ha hjelp til å sortere hvordan min reaksjon hadde vært, for jeg tror nok at pappa`n hadde en forventing om at jeg skulle bli sint på min sønn der og da. Men det hadde da han allerede gjort for meg! Og hans reaksjon skapte jo min sønns reaksjon, som tok bort oppmerksomheten fra det min sønn egentlig hadde gjort, som var dumt, nemlig å spenne av seg skoen. Så viktig våre reaksjoner som voksne er! Og nei, jeg består ikke alltid testen selv!

Og det med hva moren ikke har lært osv og at jeg har tenkt på det, vel, nå har jeg tenkt grundig over det. Skikkelig dust å ringe. Ja ja.

Ha en god dag, du også!

Mvh

Mot dårskapen kjemper selv gudene forgjeves. ;-)

Etter som de fleste foreldre i en barnehage heldigvis ville vist større selvbeherskelse og sosial teft tar det jo litt tid å innse at man har støtt på et heller håpløst tilfelle. ;-)

Men å opptre som adferdspedagog for sendrektige voksne er en fantastisk drittjobb som man ikke skal gi seg i kast med uten et klekkelig honorar. Men du verden hvor fristende det kan være...

Det føles kanskje ikke slik, men du er vinneren i denne situasjonen. Du har opptrett som voksen og ditt barn har lært masse nyttig, både av egne feil og av voksnes feil.

mvh

[Gjest Anonym akkurat nå]

Mot dårskapen kjemper selv gudene forgjeves. ;-)

Etter som de fleste foreldre i en barnehage heldigvis ville vist større selvbeherskelse og sosial teft tar det jo litt tid å innse at man har støtt på et heller håpløst tilfelle. ;-)

Men å opptre som adferdspedagog for sendrektige voksne er en fantastisk drittjobb som man ikke skal gi seg i kast med uten et klekkelig honorar. Men du verden hvor fristende det kan være...

Det føles kanskje ikke slik, men du er vinneren i denne situasjonen. Du har opptrett som voksen og ditt barn har lært masse nyttig, både av egne feil og av voksnes feil.

mvh

Takk for det. Gutten min opplyste meg i dag om, da jeg skulle gå inn i garderoben med ham, at han _ikke_ hadde sparket av skoene i dag. Da måtte jeg selvsagt skryte litt av ham. ;o)

[Gjest Anonym akkurat nå]

Det taklet du jo veldig bra

Takk for det. Gutten min har nok lært en lekse på denne måten, da. Og det har jo mamma`n også. *flirer*

[Gjest Anonym akkurat nå]

Det er nok mye mer hensiktsmessig å forklare gutten din at noen gang oppfører selv voksne mennesker seg dårlig (slik du forklarte - veldig bra), enn å prøve å oppdra disse sinte pappaene Det kunne blitt en lang, frustrerende ringerunde - som sannsynligvis ikke hadde hjulpet nevnverdig. Gutten din kommer nok til å oppleve mange uhøflige folk gjennom livet sitt, dessverre!

Men hvis du har samlet på de gule lappene, kan du jo ta dem med i barnehagen, bla dem opp foran den sinna faren og be ham/sønnen si unnskyld, gjerne tilsvarende antall ganger som du har lapper

Neida, ikke hør på meg - det der er jo langt i fra pedagogisk riktig, om enn aldri så fristende.

Du kan forøvrig innføre et belønningssystem for å få bukt med eventuelle andre potensielt helsefarlige uvaner?

He he, det med oppsamling av gule lapper skal jeg notere meg. Men det blir jo med tankestreifet, da. ;o)

Og ja, du sier som de fleste andre at jeg burde latt være å ta telefonen. En svakhet jeg har å følge opp ting (er ofte en styrke også, da), men jeg gjør det ikke så fort igjen i en liknende situasjon.

Og jeg har nå hatt barn i barnehage i mange år, og dette er første gang jeg er i nærheten av å være i en ubehagelig situasjon ift andre pårørende. Første og forhåpentlig siste gang på denne måten.

Mvh

[Klara Q]

He he, det med oppsamling av gule lapper skal jeg notere meg. Men det blir jo med tankestreifet, da. ;o)

Og ja, du sier som de fleste andre at jeg burde latt være å ta telefonen. En svakhet jeg har å følge opp ting (er ofte en styrke også, da), men jeg gjør det ikke så fort igjen i en liknende situasjon.

Og jeg har nå hatt barn i barnehage i mange år, og dette er første gang jeg er i nærheten av å være i en ubehagelig situasjon ift andre pårørende. Første og forhåpentlig siste gang på denne måten.

Mvh

Å, nei, jeg synes ikke det gjorde noe at du tok den telefonen. Den gjorde nok ikke noe fra eller til - annet enn at du sannsynligvis bare ble enda mer rystet

Ja, vi får håpe det blir lenge til du og/eller poden utsettes for den type reaksjoner igjen! Skikkelig ekkelt, er det!

[Gjest Anonym akkurat nå]

Å, nei, jeg synes ikke det gjorde noe at du tok den telefonen. Den gjorde nok ikke noe fra eller til - annet enn at du sannsynligvis bare ble enda mer rystet

Ja, vi får håpe det blir lenge til du og/eller poden utsettes for den type reaksjoner igjen! Skikkelig ekkelt, er det!

Du har rett, jeg ble bare mer rystet etter samtalen. Og jeg vet jo at jeg ikke kan, eller at det kan eller skal være et mål, å beskytte barna mot ubehagelige opplevelser/vanskelige barn og voksne. De skal jo lære seg å takle det, enten ved ignorering eller på annen måte. Men dette gikk litt utenpå normalsituasjonen.

God helg!

Mvh

[Klara Q]

Du har rett, jeg ble bare mer rystet etter samtalen. Og jeg vet jo at jeg ikke kan, eller at det kan eller skal være et mål, å beskytte barna mot ubehagelige opplevelser/vanskelige barn og voksne. De skal jo lære seg å takle det, enten ved ignorering eller på annen måte. Men dette gikk litt utenpå normalsituasjonen.

God helg!

Mvh

Takk det samme!

[Gjest mirakel*2?]

Takk for det. Gutten min opplyste meg i dag om, da jeg skulle gå inn i garderoben med ham, at han _ikke_ hadde sparket av skoene i dag. Da måtte jeg selvsagt skryte litt av ham. ;o)

der ser du:) Ingenting er så gale at det ikke er godt for noe