Barns rettigheter

[Gjest mor og barn i nød]

Har skumlest barneloven og barnekonvensjonen uten å finne ut når barn har rett til å nekte å ha samvær med en av sine foreldre.

Mitt barn har en pappa som ikke viser omsorg og kjærlighet men insisterer på å ha samvær. Samværet består stort sett i kjeftbruk, urimelige beskyldninger, pålegg om å ikke fortelle noe til mamma, barnet må underholde seg selv hele helgen, far sover lørdag og søndag når barnet står opp. Far blir sur hvis barnet ikke har ordnet mat selv, hvis barnet har rotet, sølt, hatt tv`n for høyt på osv, osv.

Forsøk på å ta dette opp med far har ikke nyttet, bare ført til mer kjeft for barnet neste gang og enda fler formaninger om å slutte å sladre til mamma.

Hva gjør man? Fysisk mishandling forekommer ikke, men den usynlige, farlige, psykiske pågår helgen igjennom.

Så - når har egentlig barnet rett til å nekte å dra til far? Vil jeg som mor risikrere å få bot hvis jeg hjelper barnet i å forbli hjemme.

Barnet er 8 år og ønsker at far var død.

[Gjest Persille]

Dessverre er det nok slik at fars rettigheter til samvær er sterkere enn barns rettigheter til beskyttelse

Men en venninde av meg snakket med barnevernet - og forhørte seg om hva de mente hun skulle gjøre. De kalte far inn til samtale - og etter det fikk han bare ha samvær med tilsyn. Der var det litt mer omstendigheter rundt, bl.a. rusmisbruk - men det kan jo hende det hjelper likevel?

De er jo tross alt der for å hjelpe barn...

[Gjest togli]

Stakkars jente...

Hadde jeg vært deg hadde jeg snarest kontaktet barnevernet! Jeg håper da virkelig at de kan hjelpe deg!

[mumitrollet]

Nå er det viktig å ha tunga rett i munnen, og bidra til at forholdet mellom far og barn blir bedre. I det lange løp er det barnet som taper på å ikke være sammen med sin far.

Det høres ut som faren er urimelig, men en del kan nok bero seg på at dere to er helt uenige om oppdragelse. Siden vi ikke vet om konkrete eksempler, det vanskelig for oss å vurdere. Er det sånn at faren alltid kjefter, kommer med urimelige beskyldninger OSV? må barnet virkelig underholde seg selv HELE helgen. Barnet er 8 år, og må vel kunne underholde seg selv a og til. Jeg sover av og til når femåringen slår på Barne-TVen lørdags morgen. Det hender jeg kjefter om rot osv. , men det er snakk om enkeltepisoder med en forhistorie.

Hvordan oppfører du deg når barnet refererer til episoder? Gir du uttrykk for at faren er håpløs overfor barnet, på samme måte som du presenterer det for oss? Hva sier du når barnet sier det ønsker faren var død?

Det høres ikke ut til at du og faren kommuniserer, bortsett fra indirekte gjennom barnet. Tenk gjennom dette. Er det andre måter å nå inn til ham på, for eksempel gjennom besteforeldre el.l.?

For å svare på spørsmålet ditt: Du kan sannsynligvis holde barnet hjemme. Du kan bli anmeldt, trukket for retten osv, men statistisk sett slipper du unna med det. Det kan imidlertid bli et h… i flere år, noe som igjen går ut over barnet. Om faren er en tufs, så får du vise deg som en voksen og ansvarlig forelder. Ikke vent på at det skal skje en endring av seg selv, det ser ut til at de har kommet inn i en dårlig sirkel. Kan du bidra til å hjelpe dem ut av den?

[Gjest mor og barn i nød]

Nå er det viktig å ha tunga rett i munnen, og bidra til at forholdet mellom far og barn blir bedre. I det lange løp er det barnet som taper på å ikke være sammen med sin far.

Det høres ut som faren er urimelig, men en del kan nok bero seg på at dere to er helt uenige om oppdragelse. Siden vi ikke vet om konkrete eksempler, det vanskelig for oss å vurdere. Er det sånn at faren alltid kjefter, kommer med urimelige beskyldninger OSV? må barnet virkelig underholde seg selv HELE helgen. Barnet er 8 år, og må vel kunne underholde seg selv a og til. Jeg sover av og til når femåringen slår på Barne-TVen lørdags morgen. Det hender jeg kjefter om rot osv. , men det er snakk om enkeltepisoder med en forhistorie.

Hvordan oppfører du deg når barnet refererer til episoder? Gir du uttrykk for at faren er håpløs overfor barnet, på samme måte som du presenterer det for oss? Hva sier du når barnet sier det ønsker faren var død?

Det høres ikke ut til at du og faren kommuniserer, bortsett fra indirekte gjennom barnet. Tenk gjennom dette. Er det andre måter å nå inn til ham på, for eksempel gjennom besteforeldre el.l.?

For å svare på spørsmålet ditt: Du kan sannsynligvis holde barnet hjemme. Du kan bli anmeldt, trukket for retten osv, men statistisk sett slipper du unna med det. Det kan imidlertid bli et h… i flere år, noe som igjen går ut over barnet. Om faren er en tufs, så får du vise deg som en voksen og ansvarlig forelder. Ikke vent på at det skal skje en endring av seg selv, det ser ut til at de har kommet inn i en dårlig sirkel. Kan du bidra til å hjelpe dem ut av den?

Det var nesten at du ga meg skylden for farens oppførsel.

Jeg har:

1) Invitert faren på felles møte på familievernkontoret for å diskutere dette. Han ville ikke.

2) Tatt det opp med han både muntlig og skriftlig, resultatet var at han ble sint på barnet som hadde sladret.

3) Snakket med ansatte på barnevernet for å forsøke å få far på banen via dem uten at det har lykkes.

Siden de nye bidragsreglene kom og faren plutselig ville ha samvær har jeg vært med på å "tvinge" barnet til sin far. Det har vært mye tårer men jeg har tenkt at det er viktig at barnet har kontakt med sin egen far. Nå har det gått noen år, barnet begynner å bli stor, setter det seg på bakbena kan det ikke lenger bæres ut i bilen.

Når barnet tar det opp med meg forsøker jeg å fortelle at det ikke er barnets feil at pappa oppfører seg sånn. Jeg har forsøkt å forklare at folk er forskjellig, men nå er smertegrensen snart nådd. Hvem skal tale barnets sak? Hvordan det nå er eller ikke er hos far, jeg er ikke flue på veggen, jeg har bare barnets fortellinger å forholde meg til, men jeg synes det er sterkt når en 8-åring ønsker sin egen far død!

Hvem står egentlig på barnets side mener du? Skal jeg som mor også svikte fordi jeg er voksen og vet at barn trenger både en far og en mor?

Tenk deg om vi voksne visste at vi annenhver helg året igjennom måtte ha det så trasig?

[mumitrollet]

Det var nesten at du ga meg skylden for farens oppførsel.

Jeg har:

1) Invitert faren på felles møte på familievernkontoret for å diskutere dette. Han ville ikke.

2) Tatt det opp med han både muntlig og skriftlig, resultatet var at han ble sint på barnet som hadde sladret.

3) Snakket med ansatte på barnevernet for å forsøke å få far på banen via dem uten at det har lykkes.

Siden de nye bidragsreglene kom og faren plutselig ville ha samvær har jeg vært med på å "tvinge" barnet til sin far. Det har vært mye tårer men jeg har tenkt at det er viktig at barnet har kontakt med sin egen far. Nå har det gått noen år, barnet begynner å bli stor, setter det seg på bakbena kan det ikke lenger bæres ut i bilen.

Når barnet tar det opp med meg forsøker jeg å fortelle at det ikke er barnets feil at pappa oppfører seg sånn. Jeg har forsøkt å forklare at folk er forskjellig, men nå er smertegrensen snart nådd. Hvem skal tale barnets sak? Hvordan det nå er eller ikke er hos far, jeg er ikke flue på veggen, jeg har bare barnets fortellinger å forholde meg til, men jeg synes det er sterkt når en 8-åring ønsker sin egen far død!

Hvem står egentlig på barnets side mener du? Skal jeg som mor også svikte fordi jeg er voksen og vet at barn trenger både en far og en mor?

Tenk deg om vi voksne visste at vi annenhver helg året igjennom måtte ha det så trasig?

"Det var nesten at du ga meg skylden for farens oppførsel."

Om det er slik du leste mitt forsøk på et konstruktiv innspill, så begynner jeg å lure på hvor problemet egentlig ligger. Som du ser satte jeg av adskillig tid for å forsøke å hjelpe deg til å løse opp i flokene før du setter ned foten for videre kontakt mellom far og barn - med de konsekvensene det vil medføre.

Lykke til videre, er svært spent på om du får noe "bedre" råd et annet sted.

[Gjest Ramina]

Så langt hadde jeg aldri latt det gått.

Mitt råd er at du med en gang stopper samvær, også via telefonen.

Så tar du kontakt med lege, barneværn eller lignende slik at barnet selv får fortelle hva han føler. Da har du alt på den sikre siden.

Om barnet mener at far burde være død, så er der et problem, uavhengig om andre mener dine problemer er din skyld, hans skyld, barnets skyld, små bagateller, store problemer.

Det er barnets følelser som bør taes hensyn til, og det er du villig til å gjøre, det har du rett til å gjøre, og det skal du gjøre.

Jeg har alltid bidratt til samvær mellom far og barn, men jeg har også forlangt at han selv skal rydde opp de gangene det har vært kræsj, da har han måttet prate med dem, forklare og forandre ting som har bidratt til problemene.

Jeg er veldig for at barn skal ha samvær med begge foreldre, og har som sakt selv bidratt mer enn "normalt" for at dette skal fortsette, men aldri har jeg, og aldri vil jeg være interessert i å gjøre det om jeg føler det er skadelig for mine barn.

Det heter seg at det er best om barn har kontakt med begge foreldrene, noen ganger er det desverre ikke slik.