Et merkelig barn

[hare1365380455]

Vardøger er vel varsler som viser, eller på en måte viser, hva en person vil gjøre en liten stund før personen gjør det.

Mystisk altså.....

[hare1365380455]

Vardøger er et kjent fenomen.

Det er at man ser eller hører en person en stund før vedkommende virkelig dukker opp.

Det har altså ikke noe med spøkelser eller gjengangere å gjøre, siden personen lever.

Det var vel mer kjent før i tiden. Om jeg skulle ha et vardøger nå, så ville aldri barna mine høre det, det drukner i trafikk-støyen...

Jeg kan forresten fortelle at det hendte jeg hadde et synlig vardøger selv som barn. Da var det moren min som så meg et stykke unna før jeg kom.

Men dette var ikke så sterkt, hun så meg ikke hver dag, bare en gang i blant.

Underlige greier.....

[amber sun]

Der var du ute før meg

Jeg så ikke at du alt hadde svart!

[amber sun]

Mystisk altså.....

Ja.

Men jeg har aldri opplevd det selv altså.

[Gjest lurulf]

Underlige greier.....

Underlig for en voksen kanskje, men som barn var det en helt naturlig ting for meg.

Foreldrene mine var også helt avslappet til fenomenet, så det ble aldri sett på som noen stor sak.

[Sør]

Folk har forskjellige meninger. Alt handler ikke om hva vitenskapen kan bevise. Dere mener at slike ting ikke finnes, andre har opplevd ting selv som gjør at de tror på slike ting.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener, men får si som svaksterk - at jeg er åpen, men skeptisk.

Noe sier meg imidlertid at jeg ikke kommer noe vei med å diskutere dette med deg, da

Hei,

Noen mener jo at Julenissen eksisterer. Eller Usynlige Lilla Kaniner?

Hvordan avgjør du om Usynlige Lilla Kaniner eksisterer?

Med vennlig hilsen

[kaffepiken]

Sønnen min hadde to små fantasivenner fra han var rundt to år til han ble ca fem år. Det var to små troll. Han passet alltid på å plassere dem under vogna når vi skulle ut på tur, og han måtte passe på dem så de ikke fant på rampestreker. Han skyldte alltid på dem hvis han hadde gjort noe galt ;o)

[Sør]

Vardøger er et kjent fenomen.

Det er at man ser eller hører en person en stund før vedkommende virkelig dukker opp.

Det har altså ikke noe med spøkelser eller gjengangere å gjøre, siden personen lever.

Det var vel mer kjent før i tiden. Om jeg skulle ha et vardøger nå, så ville aldri barna mine høre det, det drukner i trafikk-støyen...

Jeg kan forresten fortelle at det hendte jeg hadde et synlig vardøger selv som barn. Da var det moren min som så meg et stykke unna før jeg kom.

Men dette var ikke så sterkt, hun så meg ikke hver dag, bare en gang i blant.

Statistikk, kalles det.

Hvis du bare føler "nå kommer de snart" ofte nok, så er det klart du får rett - før eller siden.

De gangene du fikk rett er de du husker. De bekrefter regelen.

De gangene du tok feil (det store flertallet) husker du selvsagt ikke, fordi du tenkte ikke så mye over det. De kom jo ikke, og "det fungerer jo ikke hver gang".

Det er en måte hjernen kan lure oss på, men det er overhodet ikke noe "mystisk" eller overnaturlig.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Sønnen min hadde to små fantasivenner fra han var rundt to år til han ble ca fem år. Det var to små troll. Han passet alltid på å plassere dem under vogna når vi skulle ut på tur, og han måtte passe på dem så de ikke fant på rampestreker. Han skyldte alltid på dem hvis han hadde gjort noe galt ;o)

Det minner om påstandene om at George Bush skal ha sagt at det var Gud som mente han skulle krige i Irak.

Med vennlig hilsen

[Gjest Ramina]

Statistikk, kalles det.

Hvis du bare føler "nå kommer de snart" ofte nok, så er det klart du får rett - før eller siden.

De gangene du fikk rett er de du husker. De bekrefter regelen.

De gangene du tok feil (det store flertallet) husker du selvsagt ikke, fordi du tenkte ikke så mye over det. De kom jo ikke, og "det fungerer jo ikke hver gang".

Det er en måte hjernen kan lure oss på, men det er overhodet ikke noe "mystisk" eller overnaturlig.

Med vennlig hilsen

Nåja, er ikke sikkert alt kan måles i statistikk og få en naturlig forklaring.

Som jentunge kunne jeg legge mange kort med bilde ned og føre hånden over dem og trekke ut det høyeste kortet.

Joda, det var noen ganger jeg tok feil, men rundt 90% av gangene tok jeg riktig, uansett hvor mange kort jeg la ned.

Og jo, jeg var obs på "statistikk", jeg synes det var så rart å føle varmen i hånden at jeg var veldig obs på hvor mange ganger det slo feil.

[kaffepiken]

Det minner om påstandene om at George Bush skal ha sagt at det var Gud som mente han skulle krige i Irak.

Med vennlig hilsen

Ikke alle som vokser fra fenomenet altså ;o)

[Gjest lurulf]

Statistikk, kalles det.

Hvis du bare føler "nå kommer de snart" ofte nok, så er det klart du får rett - før eller siden.

De gangene du fikk rett er de du husker. De bekrefter regelen.

De gangene du tok feil (det store flertallet) husker du selvsagt ikke, fordi du tenkte ikke så mye over det. De kom jo ikke, og "det fungerer jo ikke hver gang".

Det er en måte hjernen kan lure oss på, men det er overhodet ikke noe "mystisk" eller overnaturlig.

Med vennlig hilsen

Vardøgeret til mine foreldre var pålitelig nok til at potetene var ferdigkokt til riktig tid hver dag!

Og jeg følte ikke at de kom, jeg hørte høyt og tydelig at bilen kjørte opp veien, svingte inn i garasjen og stoppet!

Jeg kan huske at jeg de første gangene løp ned trappen for å møte dem, til mine foreldre forklarte at det bare var vardøgeret, altså ingen grunn til å gå ned...

[hare1365380455]

Underlig for en voksen kanskje, men som barn var det en helt naturlig ting for meg.

Foreldrene mine var også helt avslappet til fenomenet, så det ble aldri sett på som noen stor sak.

Jeg tror jeg har hørt om det, men det er lenge siden.

[Sør]

Ikke alle som vokser fra fenomenet altså ;o)

Nettopp!

Det er alltid fint å kunne skylde på fantasifigurer som ingen kan sjekke hva egentlig mener.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Vardøgeret til mine foreldre var pålitelig nok til at potetene var ferdigkokt til riktig tid hver dag!

Og jeg følte ikke at de kom, jeg hørte høyt og tydelig at bilen kjørte opp veien, svingte inn i garasjen og stoppet!

Jeg kan huske at jeg de første gangene løp ned trappen for å møte dem, til mine foreldre forklarte at det bare var vardøgeret, altså ingen grunn til å gå ned...

Men selv om de ikke kom hjem akkurat på samme tidspunkt hver dag, så var det vel rundt samme klokkeslett.

Noen ganger var potetene ferdig, andre ganger måtte de vente litt. Det husker man ikke så mange år etterpå.

Da jeg gikk på universitetet hadde vi gatelyspærer som blinket lenge før de gikk. Tilfeldigvis "gikk" de noen ganger da jeg gikk under lampen, og jeg fikk rykte på meg for å "drepe" lyspærene. Etterpå kom de på igjen.

Hver gang en lampe blinket med meg i nærheten, fikk jeg "skylden". At de blinket like mye uten meg der var det selvsagt ingen som verken la merke til eller husket.

Tricks of the brain.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Nåja, er ikke sikkert alt kan måles i statistikk og få en naturlig forklaring.

Som jentunge kunne jeg legge mange kort med bilde ned og føre hånden over dem og trekke ut det høyeste kortet.

Joda, det var noen ganger jeg tok feil, men rundt 90% av gangene tok jeg riktig, uansett hvor mange kort jeg la ned.

Og jo, jeg var obs på "statistikk", jeg synes det var så rart å føle varmen i hånden at jeg var veldig obs på hvor mange ganger det slo feil.

Hei,

Man kan kanskje ikke forklare slike fenomener, men man kan teste dem under uavhengige miljøer, og da virker det aldri.

Det finnes premier på millioner av dollar for de som klarer det.

Med vennlig hilsen

[Gjest til Sør]

Men selv om de ikke kom hjem akkurat på samme tidspunkt hver dag, så var det vel rundt samme klokkeslett.

Noen ganger var potetene ferdig, andre ganger måtte de vente litt. Det husker man ikke så mange år etterpå.

Da jeg gikk på universitetet hadde vi gatelyspærer som blinket lenge før de gikk. Tilfeldigvis "gikk" de noen ganger da jeg gikk under lampen, og jeg fikk rykte på meg for å "drepe" lyspærene. Etterpå kom de på igjen.

Hver gang en lampe blinket med meg i nærheten, fikk jeg "skylden". At de blinket like mye uten meg der var det selvsagt ingen som verken la merke til eller husket.

Tricks of the brain.

Med vennlig hilsen

Tipper også at du gikk der oftere enn andre, og at forskjellige personer så deg.

Ergo gikk du der oftest til å statistisk sett være den som gikk under lyktestolpen.

:-)

[Gjest togli]

Dette tror jeg faktisk på, ja...

Min eldste datter (åtte år gammel nå) snakka stadig om at oldefar var i huset vårt etter at han var død. Hun var veldig tidlig ute med språket og brukte mye tegnspråk (som er lettere å uttrykke seg på for de minste). Helt fram til hun var ca 2 år gammel sa hun i det hele tatt mye merkelig. Hun hadde aldri møtt oldefar, men etterlignet hans måte å gå på. Vi måtte også gi oldefar tran om kvelden.. Hun visste akkurat hvor han stod osv. Det var merkelig hele greia...

Jeg kunne fortalt mye om hva vi opplevde, men det gjorde meg iallefall tilslutt overbevist om at små barn kan se ting vi ikke ser.

Det sies at de minste barna ennå ikke er påvirket av vår virkelighetsv erden og derfor "ser" ting vi ikke ser.

[Gjest togli]

Det er da 100% normalt at barn på den alderen har fantasivenner. Faktisk er det et tegn på over-gjennomsnittelig intelligens.

Å være voksen, og tro på spøkelser, derimot... ;-)

Med vennlig hilsen

Jeg synes faktisk det er mer voksent å innse at alt som skjer rundt oss nødvendigvis ikke kan forklares ;-)

Jeg mener også det er en smule respektløst å tro at man selv har svar på alt...

[Gjest Ramina]

Hei,

Man kan kanskje ikke forklare slike fenomener, men man kan teste dem under uavhengige miljøer, og da virker det aldri.

Det finnes premier på millioner av dollar for de som klarer det.

Med vennlig hilsen

Vet ikke jeg, men jeg gjorde det flere steder, alene og foran folk.

Kanskje jeg skulle hengt meg på en slik "konkurranse" den gang...hadde muligens sittet fint i det nå da