får dere også dårlig samvittighet av å ta noe beroligende?

[Gjest Timari]

føler meg bare fryktelig deppa igjen. helt tom i hodet. Vil ingenting. Verden er som et stort svart hull. Jeg vil gråte, men har ingen gråt..

vanligvis går jeg på Rivotril 0.5 *2. i dag tok jeg også en Sobril, noe jeg vanligvis ikke tar.

Så får jeg utrolig dårlig samvittighet og angst for at jeg har tatt det. for helst skulle jeg jo klart å jobbe med depresjonen på egen hånd. Skulle gått en tur i skogen, kanskje trent, vært sosial hele dagen.

Men så måtte jeg ta en sobril og da kommer angsten for at jeg vil misbruke den.. At jeg ikke vil klarte å slutte å ta den og bli pillenarkoman.

Huff ikke greit dette her....

[gunter]

Hei igjen!

Kjenner igjen den der ja. Tok noen sobril(30 mg) igår kveld for å få koble ut og liker det ikke.

Men alternativet var verre. Kanskje må jeg ta sobril idag også, for å holde ut.

Tror ikke, eller jeg vet vel egentlig, at så lenge jeg holder sobrilen på dette nivået er det ikke noe farlig.

Dette er kanskje på samme måten med deg også? Du tar sobril fordi du er psyk, angst osv. og da tror jeg ikke du blir avhengig i den forstand. Hadde du brukt den for å ruse deg på, så tror jeg nok avhengigheten ville kommet raskere.

Dette kan kanskje sammenlignes med morfin og smerter. Det er to forskjellige ting å bruke morfin for å ruse seg, eller ta dette mot smerter.

Jeg regner med at det ikke er første gangen du bruker sobril? Da vet du kankje også hvilket forhold du har til den? Om det er enkelt å slutte i perioder når du er bedre?

Håper at sobrilen(med god samvittighet:-) har effekt slik at du kan få en bedre dag.

[Gjest linnkam]

jeg tar litium istedet.. mye bedre. Blir ikke pillenarkoman, får aldri mer nedturer og depresjoner. Perfekt. Før måtte jeg drikke store mengder flytende Nozinan på sykehus for å overleve depresjonen/smerten/uro på det verste eller ta Sobril når det var litt mindre.

[bugge -jenta]

Hver gang jeg får skrevet ut en ny resept, ber jeg psykiateren min se når han sist skrev det ut, og om han synes bruken min er forsvarlig. Ofte regner jeg det ut selv på forhånd, og sier snittbruken min.

For eksempel med paralgin Forte ligger jeg i snitt på 0.4 til 0.6 tablett om dagen. Det synes han er helt forsvarlig med mine smerter. I lange perioder tar jeg ikke noe, og så får jeg dårligere perioder hvor jeg trenger mer. Samtidig sier jeg hva jeg tar på det meste en dag, slik at det også er klarert.

Dette gjør jeg for å kunne ta medisiner som sobril og p. forte uten å føle dårlig samvittighet, for det er mange av oss som kjemper med det. Psykiateren min sier jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Enkelte ganger sier han; Hvorfor tok du ikke en sobril? Hvorfor ventet du så lenge? Men jeg har nok litt den tanken i hodet at jeg ikke fortjener å ha det godt, og derfor skal jeg pine meg selv vel unødvendig. men nå har jeg lagt det i legen min sine hender, og han passer på sammen med meg at det er forsvarlig. Det er jo ikke så lett for meg å vite hva som er et forsvarlig bruk av sobril. Men han vet det. Utgangspunktet er selvfølgelig at det brukes mot angst. Eller smerter når det gjelder p.forte.

Jeg synes vi skal jobbe mot å ikkeha dårlig samvittighet så lenge legen sier det er forsvarlig bruk, og bruke det til å gjøre livet litt bedre i stunder når en virkelig trenger det. Vi har plenty med angst og lidelse uansett, så det er ikke slik for noen av oss som har et forsvarlig bruk at vi doper vekk all smerten. Det er milevis igjen til det hos meg, og jeg antar det er slik for de fleste.

Vh bugge.

[gunter]

Hver gang jeg får skrevet ut en ny resept, ber jeg psykiateren min se når han sist skrev det ut, og om han synes bruken min er forsvarlig. Ofte regner jeg det ut selv på forhånd, og sier snittbruken min.

For eksempel med paralgin Forte ligger jeg i snitt på 0.4 til 0.6 tablett om dagen. Det synes han er helt forsvarlig med mine smerter. I lange perioder tar jeg ikke noe, og så får jeg dårligere perioder hvor jeg trenger mer. Samtidig sier jeg hva jeg tar på det meste en dag, slik at det også er klarert.

Dette gjør jeg for å kunne ta medisiner som sobril og p. forte uten å føle dårlig samvittighet, for det er mange av oss som kjemper med det. Psykiateren min sier jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Enkelte ganger sier han; Hvorfor tok du ikke en sobril? Hvorfor ventet du så lenge? Men jeg har nok litt den tanken i hodet at jeg ikke fortjener å ha det godt, og derfor skal jeg pine meg selv vel unødvendig. men nå har jeg lagt det i legen min sine hender, og han passer på sammen med meg at det er forsvarlig. Det er jo ikke så lett for meg å vite hva som er et forsvarlig bruk av sobril. Men han vet det. Utgangspunktet er selvfølgelig at det brukes mot angst. Eller smerter når det gjelder p.forte.

Jeg synes vi skal jobbe mot å ikkeha dårlig samvittighet så lenge legen sier det er forsvarlig bruk, og bruke det til å gjøre livet litt bedre i stunder når en virkelig trenger det. Vi har plenty med angst og lidelse uansett, så det er ikke slik for noen av oss som har et forsvarlig bruk at vi doper vekk all smerten. Det er milevis igjen til det hos meg, og jeg antar det er slik for de fleste.

Vh bugge.

Takk igjen for støtten igår kveld. (Oj, dette ble altfor langt)

Føler meg litt bedre idag, men har enda ikke våget meg ut blant mennesker.

Er såpass sta, at jeg nekter å ta sobril på dagtid. Vi kunne jo ta en eviglang diskusjon om hvorfor? Mm...kan det ha noe med samvittigheta mi å gjøre?

Tror(av tidligere erfaringer) at det er best for meg å ha det stille og rolig i noen dager.

Mange vil vel si at dette er feil, har du angst så er beste behandlingen å utsette seg for det man er redd for.

Dette har jeg gjort, helt etter læreboka, i flere år. Med det resultat at jeg "ramler helt av", og som regel blitt lagt inn på psyk.

Det å bli innlagt tror jeg heller ikke er rette behandlingen for meg. Tror alle er etter meg, og vil gjøre meg vondt. Derfor er det best å få være alene.

Solen skinner idag :-) så skal benytte meg litt av det. Alt blir lysere om dagen, men desto mørkere om kvelden.(Tåler ikke mørket av en eller annen grunn)

Det jeg egentlig skulle si med dette innlegget var at jeg skammer meg litt over innleggene mine igår kveld.

Jeg pleier normalt ikke å bry andre med plagene mine, men takk igjen for støtten.

Det reddet meg sannsynligvis fra å gjøre noe selvdestruktivt, noe jeg helt sikkert hadde angret fælt på idag. Tror helt sikkert at samvittigheta mi hadde vært sortere idag av dette, enn for at jeg tok noen små piller.

Tilbake til bruken av B-preparater: Tror også,som du skriver, at det er viktig å snakke med legen som foreskriver slike medisiner.

H#n kan hjelpe oss å holde styr på bruken. Og så lenge legen sier at bruken er forsvarlig, så burde vi jo ha meget god samvittighet :-))

God helg og spis "piller" med god samvittighet!!!

[Gjest Timari]

Hver gang jeg får skrevet ut en ny resept, ber jeg psykiateren min se når han sist skrev det ut, og om han synes bruken min er forsvarlig. Ofte regner jeg det ut selv på forhånd, og sier snittbruken min.

For eksempel med paralgin Forte ligger jeg i snitt på 0.4 til 0.6 tablett om dagen. Det synes han er helt forsvarlig med mine smerter. I lange perioder tar jeg ikke noe, og så får jeg dårligere perioder hvor jeg trenger mer. Samtidig sier jeg hva jeg tar på det meste en dag, slik at det også er klarert.

Dette gjør jeg for å kunne ta medisiner som sobril og p. forte uten å føle dårlig samvittighet, for det er mange av oss som kjemper med det. Psykiateren min sier jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Enkelte ganger sier han; Hvorfor tok du ikke en sobril? Hvorfor ventet du så lenge? Men jeg har nok litt den tanken i hodet at jeg ikke fortjener å ha det godt, og derfor skal jeg pine meg selv vel unødvendig. men nå har jeg lagt det i legen min sine hender, og han passer på sammen med meg at det er forsvarlig. Det er jo ikke så lett for meg å vite hva som er et forsvarlig bruk av sobril. Men han vet det. Utgangspunktet er selvfølgelig at det brukes mot angst. Eller smerter når det gjelder p.forte.

Jeg synes vi skal jobbe mot å ikkeha dårlig samvittighet så lenge legen sier det er forsvarlig bruk, og bruke det til å gjøre livet litt bedre i stunder når en virkelig trenger det. Vi har plenty med angst og lidelse uansett, så det er ikke slik for noen av oss som har et forsvarlig bruk at vi doper vekk all smerten. Det er milevis igjen til det hos meg, og jeg antar det er slik for de fleste.

Vh bugge.

har tatt sobril men synes ikke at den fungerer så bra. Jeg vet jo at alt er individuelt her, men hva fungerer for deg ved slike situasjoner som du beskriver? Fastlegen min er skeptisk til vival fordi det er avhengighetsskapende.

Finnes det andre alternativer som jeg kan drøfte med fastlegen?

[bugge -jenta]

har tatt sobril men synes ikke at den fungerer så bra. Jeg vet jo at alt er individuelt her, men hva fungerer for deg ved slike situasjoner som du beskriver? Fastlegen min er skeptisk til vival fordi det er avhengighetsskapende.

Finnes det andre alternativer som jeg kan drøfte med fastlegen?

Også min psykiater er skeptisk til bruk av vival. Jeg tror han sjelden skriver det ut, og i hvertfall ikke til andre enn muligens de som Har agorafobi, og må ha noe som virker "sporenstreks". Så det har vært sobril på meg også. Du kan jo prøve alopam, som er generisk det samme, men som likevel mange synes gir litt ulik virkning.

Jeg vet ikke om jeg kan si at sobril virker veldig godt når jeg er helt i oppløsning. Muligens siden jeg går på xanor, må jeg opp i litt høyere doser enn om jeg ikke hadde gått på xanor. Nå har det gått 8 mnd, og jeg trapper ned. Da har jeg ingen faste medisiner jeg går på. 30 mg må jeg opp i, og på det verste har jeg tatt 45 mg en gang. Muligens to. Da hadde jeg så mye angst ar mannen min ikke syntes jeg virket det minste ruset, bare litt mer tilsnakkendes, trøttere og roligere. Men det kjentes ut som om det var i meste laget for hodet mitt. Så jeg tror 30 mg blir det jeg tar. 15 mg gjør ikke så mye for meg. Muligens er angsten min for dyp. Jeg tar det ihvertfall med ukers mellomrom til tider så jeg kan ikke være avhengig.

Jeg har veldig stor respekt for psykiateren min som du vet, og når han ikke ville drømt om å skrive ut vival til meg, så har han sine gode grunner etter lang erfaring med medisinering. Ellers er han den typen som prøver ut, følger opp, og aldri stusser på å skrive ut de medisinene jeg har gått på og ellers tar sporadisk. Så jeg får stole på ham. Det er vel slik med enkelte av oss at angsten blir så stor iblant, eller er det veldig ofte, at skulle vi blitt angstfri, hadde det vært for en kort periode før det endte opp med et overforbruk. Trist.

Og mange av oss er så sammensatte. Jeg er virkelig ikke typen til å ha angst, som sikkert de fleste andre her inne. Det passer på mange måter ikke inn i personligheten min. Jeg har i min tid dirigert kor med rundt 100 medlemmer, ledet store forsamlinger, har et ytre som ikke virker engstelig og sjenert. Klarer aldri å holde kjeft på forelesninger hvis noe engasjerer meg, men ligger gjerne søvnløs etterpå og tenker på alt det dumme jeg sa. Eller jeg ligger og tenker på en telefon jeg må ta. Eller en artikkel som skal skrives om et halvt år. Det er prestasjonsangsten som er min store fiende. Den er ufattelig stor og dyp, mestring gjør den ikke bedre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre på det området. Jeg blir syk fysisk, og har måttet ta meg en pause i studiet. Det var et valg jeg følte var riktig, for jeg kan ikke leve med alle disse migreneanfallene. Angst kan jeg tåle, men ikke når den går på det fysiske. Det er da alt stopper opp. Jeg har ingen planer om å gi opp. Neste år fortsetter jeg, og skal prøve å få lest en del av pensum i år, men jeg tenker mye på hvor jeg kan finne min plass og fungere uten at stress og angst gir meg migrene, muskelproblemer, bekkenproblemer, hodepine, søvnløshet. Kanskje et bofelleskap kunne vært plassen for meg? Jeg tviler av og til på om jeg vil klare presset på et PPT-kontor. Men det får ta den tiden det tar. Jeg holdt på å gå over mitt eget lik for å klare dette akkurat nå, og innså at jeg enda en gang drev rovdrift på meg selv uten å kjenne etter på grensene mine. Jeg fortjener ærlig talt et litt leveverdig liv her og nå. Alt kan ikke bare dreie seg om fremtiden, selv om jeg er klar over at man må ta et tak innimellom.

Samtidig er det litt skremmende. Det er det. En usikkerhet i livet mitt som jo har vært der, men som blir mer uttalt når jeg tar meg en pause.

Jeg tenker ofte på hvor mange flotte mennesker jeg ser her inne, og hvor mange av dem som sliter med sine lidelser. Blant annet deg. Det er ganske trist. Men slik er det nå engang. Vi får prøve å støtte hverandre så godt dom mulig. Tipper at mange er som meg, ikke så glad i å dele sin smerte med de nærmeste når det står på som verst.

Vh bugge.

[Gjest uffdah]

Høres ut som Sobrilen virker motsatt av hva den var tenkt som, i såfall har man vel ingen nytte av den..

[Gjest Timari]

Høres ut som Sobrilen virker motsatt av hva den var tenkt som, i såfall har man vel ingen nytte av den..

jeg ble bare fryktelig trøtt av den. men angsten var den samme

[bugge -jenta]

Takk igjen for støtten igår kveld. (Oj, dette ble altfor langt)

Føler meg litt bedre idag, men har enda ikke våget meg ut blant mennesker.

Er såpass sta, at jeg nekter å ta sobril på dagtid. Vi kunne jo ta en eviglang diskusjon om hvorfor? Mm...kan det ha noe med samvittigheta mi å gjøre?

Tror(av tidligere erfaringer) at det er best for meg å ha det stille og rolig i noen dager.

Mange vil vel si at dette er feil, har du angst så er beste behandlingen å utsette seg for det man er redd for.

Dette har jeg gjort, helt etter læreboka, i flere år. Med det resultat at jeg "ramler helt av", og som regel blitt lagt inn på psyk.

Det å bli innlagt tror jeg heller ikke er rette behandlingen for meg. Tror alle er etter meg, og vil gjøre meg vondt. Derfor er det best å få være alene.

Solen skinner idag :-) så skal benytte meg litt av det. Alt blir lysere om dagen, men desto mørkere om kvelden.(Tåler ikke mørket av en eller annen grunn)

Det jeg egentlig skulle si med dette innlegget var at jeg skammer meg litt over innleggene mine igår kveld.

Jeg pleier normalt ikke å bry andre med plagene mine, men takk igjen for støtten.

Det reddet meg sannsynligvis fra å gjøre noe selvdestruktivt, noe jeg helt sikkert hadde angret fælt på idag. Tror helt sikkert at samvittigheta mi hadde vært sortere idag av dette, enn for at jeg tok noen små piller.

Tilbake til bruken av B-preparater: Tror også,som du skriver, at det er viktig å snakke med legen som foreskriver slike medisiner.

H#n kan hjelpe oss å holde styr på bruken. Og så lenge legen sier at bruken er forsvarlig, så burde vi jo ha meget god samvittighet :-))

God helg og spis "piller" med god samvittighet!!!

Hei!

Jeg er veldig glad hvis jeg kunne være til aldri så lite hjelp i går kveld. Og ikke føl deg flau, for vi har alle vært der nede i gørra, det er hver sin gang. Det er derfor det er så greit å gå inn her.

Jeg tror det er viktig å ikke ta sobril hver gang en har det vondt. Da hadde mange av oss gått på det hele tiden, siden angsten er vårt følge. En må veksle mellonm å kjenne på den, og innimellom gi seg selv litt fri. Eller ta den når man plutselig detter ned, gjerne fordi noe har skjedd den dagen som har rystet en. Av og til tar en det kanskje for raskt, andre ganger piner en seg litt for lenge. Det er en balansegang en må jobbe med hele tiden.

Jeg synes det er bra at det virker som om du allerede er kommet et hakk lenger opp, selv om det sikkert føles temmelig skjørt. Det er jo skjørt. Kom inn igjen i kveld hvis det røyner på.

Du skriver at av og til vil du ikke møte angsten, at eksponering ikke alltid er et gode. Kunne ikke vært mer enig. Eksponering er ofte viktig når man har angst, men det er en myte at å eksponere seg har en lovmessighet i seg, som sier at da blir angsten mindre og mindre. Dette gjelder noen former for angst. I andre tilfeller kan eksponering gjøre angsten verre. (Dette mener psykiateren min også.) Man må av og til skjerme seg litt, og få samlet seg, spesielt hvis man har former for sosial fobi eller liknende. Men man må igjen prøve å finne balansegangen, så en kommer seg ut igjen i verden før muren bli for høy.

Men det går an å skjerme seg sammen med et annet menneske, en god venn for eksempel, se en video sammen. Hvis en er så heldig at en har en slik venn. Skikkelig gode venner vokser ikke på trær, i hvertfall ikke i mitt liv. Men jeg er heldig som har noen.

Og man kan prøve å gjøre noe godt for seg selv slik at en kan leve best mulig i sitt eget selskap. Hvis konsentrasjonen er der, har bøker alltid vært en viktig del av mitt liv.

Håper det blir bedre i kveld enn i går, og ha oss på skuldera fortsatt. Hvem skal få lov til å definere ditt menneskeverd? Å være såkalt rar synes jeg er spennende. Det er nå dine ord da, men å være original, unik og litt rar, ja takk:o)

klem bugge.

[Gjest Timari]

Også min psykiater er skeptisk til bruk av vival. Jeg tror han sjelden skriver det ut, og i hvertfall ikke til andre enn muligens de som Har agorafobi, og må ha noe som virker "sporenstreks". Så det har vært sobril på meg også. Du kan jo prøve alopam, som er generisk det samme, men som likevel mange synes gir litt ulik virkning.

Jeg vet ikke om jeg kan si at sobril virker veldig godt når jeg er helt i oppløsning. Muligens siden jeg går på xanor, må jeg opp i litt høyere doser enn om jeg ikke hadde gått på xanor. Nå har det gått 8 mnd, og jeg trapper ned. Da har jeg ingen faste medisiner jeg går på. 30 mg må jeg opp i, og på det verste har jeg tatt 45 mg en gang. Muligens to. Da hadde jeg så mye angst ar mannen min ikke syntes jeg virket det minste ruset, bare litt mer tilsnakkendes, trøttere og roligere. Men det kjentes ut som om det var i meste laget for hodet mitt. Så jeg tror 30 mg blir det jeg tar. 15 mg gjør ikke så mye for meg. Muligens er angsten min for dyp. Jeg tar det ihvertfall med ukers mellomrom til tider så jeg kan ikke være avhengig.

Jeg har veldig stor respekt for psykiateren min som du vet, og når han ikke ville drømt om å skrive ut vival til meg, så har han sine gode grunner etter lang erfaring med medisinering. Ellers er han den typen som prøver ut, følger opp, og aldri stusser på å skrive ut de medisinene jeg har gått på og ellers tar sporadisk. Så jeg får stole på ham. Det er vel slik med enkelte av oss at angsten blir så stor iblant, eller er det veldig ofte, at skulle vi blitt angstfri, hadde det vært for en kort periode før det endte opp med et overforbruk. Trist.

Og mange av oss er så sammensatte. Jeg er virkelig ikke typen til å ha angst, som sikkert de fleste andre her inne. Det passer på mange måter ikke inn i personligheten min. Jeg har i min tid dirigert kor med rundt 100 medlemmer, ledet store forsamlinger, har et ytre som ikke virker engstelig og sjenert. Klarer aldri å holde kjeft på forelesninger hvis noe engasjerer meg, men ligger gjerne søvnløs etterpå og tenker på alt det dumme jeg sa. Eller jeg ligger og tenker på en telefon jeg må ta. Eller en artikkel som skal skrives om et halvt år. Det er prestasjonsangsten som er min store fiende. Den er ufattelig stor og dyp, mestring gjør den ikke bedre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre på det området. Jeg blir syk fysisk, og har måttet ta meg en pause i studiet. Det var et valg jeg følte var riktig, for jeg kan ikke leve med alle disse migreneanfallene. Angst kan jeg tåle, men ikke når den går på det fysiske. Det er da alt stopper opp. Jeg har ingen planer om å gi opp. Neste år fortsetter jeg, og skal prøve å få lest en del av pensum i år, men jeg tenker mye på hvor jeg kan finne min plass og fungere uten at stress og angst gir meg migrene, muskelproblemer, bekkenproblemer, hodepine, søvnløshet. Kanskje et bofelleskap kunne vært plassen for meg? Jeg tviler av og til på om jeg vil klare presset på et PPT-kontor. Men det får ta den tiden det tar. Jeg holdt på å gå over mitt eget lik for å klare dette akkurat nå, og innså at jeg enda en gang drev rovdrift på meg selv uten å kjenne etter på grensene mine. Jeg fortjener ærlig talt et litt leveverdig liv her og nå. Alt kan ikke bare dreie seg om fremtiden, selv om jeg er klar over at man må ta et tak innimellom.

Samtidig er det litt skremmende. Det er det. En usikkerhet i livet mitt som jo har vært der, men som blir mer uttalt når jeg tar meg en pause.

Jeg tenker ofte på hvor mange flotte mennesker jeg ser her inne, og hvor mange av dem som sliter med sine lidelser. Blant annet deg. Det er ganske trist. Men slik er det nå engang. Vi får prøve å støtte hverandre så godt dom mulig. Tipper at mange er som meg, ikke så glad i å dele sin smerte med de nærmeste når det står på som verst.

Vh bugge.

jeg opplever vel også en ganske så stor angst for fremtiden nå. Spesielt i jobbmarkedet. Tanken på at jeg skulle ende opp som rådgiver i PPT uten relevantarbeidserfaring er skremmende.Særlig fordi jeg har hørt at de helst ønsker folk med erfaring fra skolen eller lærerutdannelse. Redd for at jeg ikke skal kunne det som er forventet av meg, eller at jeg skal bli "spist opp" av de som eventuelt skulle søke råd hos meg fordi jeg er så dårlig til å sette grenser for meg selv og andre.

Det er egentlig pussig at jeg skulle slite så mye med angst. Jeg er heller ingen person som klarer å sitte stille på forelesing dersom ting engasjerer meg. Av og til kunne jeg ønske at jeg rett og slett klarte å holde kjeft, ikke si min mening og stille spørsmål som blir for kompliserte for foreleser. Ofte ender det opp med at jeg føler meg rimelig dum etterpå.

jeg har blitt beskrvet som en stille og sjenert jente av nesten alle behandlere jeg har vært i kontakt med. Men det stemmer ikke med det bildet jeg har av meg selv. Jeg vil beskrive meg som utadvendt, liker å møte andre mennesker, liker å drive med amatørteater og å holde fremføringer framfor klassen. Men å få vurderinger og tilbakemeldinger på meg selv får jeg hetta av. Det er det verste jeg vet.

Bjørn Eidsvåg synger i en sang at " ingen er bare den du ser". Det passer ganske godt i forhold til meg. Ser man meg et sted tror jeg ikke at de fleste ville skjønt at jeg slet med noe i det hele tatt. Man må nok kjenne meg godt for å forstå det.

[bugge -jenta]

jeg opplever vel også en ganske så stor angst for fremtiden nå. Spesielt i jobbmarkedet. Tanken på at jeg skulle ende opp som rådgiver i PPT uten relevantarbeidserfaring er skremmende.Særlig fordi jeg har hørt at de helst ønsker folk med erfaring fra skolen eller lærerutdannelse. Redd for at jeg ikke skal kunne det som er forventet av meg, eller at jeg skal bli "spist opp" av de som eventuelt skulle søke råd hos meg fordi jeg er så dårlig til å sette grenser for meg selv og andre.

Det er egentlig pussig at jeg skulle slite så mye med angst. Jeg er heller ingen person som klarer å sitte stille på forelesing dersom ting engasjerer meg. Av og til kunne jeg ønske at jeg rett og slett klarte å holde kjeft, ikke si min mening og stille spørsmål som blir for kompliserte for foreleser. Ofte ender det opp med at jeg føler meg rimelig dum etterpå.

jeg har blitt beskrvet som en stille og sjenert jente av nesten alle behandlere jeg har vært i kontakt med. Men det stemmer ikke med det bildet jeg har av meg selv. Jeg vil beskrive meg som utadvendt, liker å møte andre mennesker, liker å drive med amatørteater og å holde fremføringer framfor klassen. Men å få vurderinger og tilbakemeldinger på meg selv får jeg hetta av. Det er det verste jeg vet.

Bjørn Eidsvåg synger i en sang at " ingen er bare den du ser". Det passer ganske godt i forhold til meg. Ser man meg et sted tror jeg ikke at de fleste ville skjønt at jeg slet med noe i det hele tatt. Man må nok kjenne meg godt for å forstå det.

Av og til når jeg står på apoteket kan jeg ikke unngå å se igjen kjente pakninger hos sidemannen, og det slår meg hvor mange ukjente mennesker det er som ingen sannsynligvis aner går på slike medisiner.

Og jeg må innrømme at når jeg av og til ender opp med å lese kontaktannonser, (noe som er ganske selsomt å gjøre når du er gift på 15.året) reagerer på annonser hvor folk har angst og depresjoner, kanskje har uføretrygd. Det kunne vært meg, men jeg føler jeg hadde vegret meg for å svare på dem,(hvis det hadde vært aktuelt), som om jeg ikke klarer å identifisere meg med dem. Det er ganske rart. Så på et vis har jeg noen slags fordommer selv om jeg lever med slike ting selv. Det er jo ikke spesielt sympatisk da, men jeg kjenner det nå likevel.

[Gjest Timari]

Av og til når jeg står på apoteket kan jeg ikke unngå å se igjen kjente pakninger hos sidemannen, og det slår meg hvor mange ukjente mennesker det er som ingen sannsynligvis aner går på slike medisiner.

Og jeg må innrømme at når jeg av og til ender opp med å lese kontaktannonser, (noe som er ganske selsomt å gjøre når du er gift på 15.året) reagerer på annonser hvor folk har angst og depresjoner, kanskje har uføretrygd. Det kunne vært meg, men jeg føler jeg hadde vegret meg for å svare på dem,(hvis det hadde vært aktuelt), som om jeg ikke klarer å identifisere meg med dem. Det er ganske rart. Så på et vis har jeg noen slags fordommer selv om jeg lever med slike ting selv. Det er jo ikke spesielt sympatisk da, men jeg kjenner det nå likevel.

en slekning av meg jobber på apotek og hun sier at det er enormt mange folk i høye stilinger, kjendiser, leger etc som går på AD og beroligende medisiner som vi er definitivt ikke alene.

Nei jeg tror ikke at vi kommer utenom å ha fordommer. Jeg har også fordommer mot noe(n).Også tanker som jeg aldri ville sagt høyt til noen heller. Det er helt normalt og fastlegen min har også sagt til meg at slik er vi alle. At vi alle har tanker og meninger som man kanskje ikke ville betrodd andre eller som vi skammer oss over å ha

Jeg ville nok ikke kontaktet en person i en kontaktannonse hvor det sto at vedkommende hadde angst og depresjoner og gikk på uføretrygd. da danner jeg meg et bilde med en gang som ikke trenger være sannheteten. Men det er jo noe med de bildene man får i hodet da....

Jeg hadde nok ikke presentert meg med angsten og evnt uføretrygd i en kontaktannonsen. Det måtte komme senere hvis det skulle bli aktuelt å gå til det skritt. Jeg tenker at jeg er meg selv først (Timari) og så har jeg en ballast som heter livet. ikke omvendt

Men hver sin smak:)

[gunter]

Hei!

Jeg er veldig glad hvis jeg kunne være til aldri så lite hjelp i går kveld. Og ikke føl deg flau, for vi har alle vært der nede i gørra, det er hver sin gang. Det er derfor det er så greit å gå inn her.

Jeg tror det er viktig å ikke ta sobril hver gang en har det vondt. Da hadde mange av oss gått på det hele tiden, siden angsten er vårt følge. En må veksle mellonm å kjenne på den, og innimellom gi seg selv litt fri. Eller ta den når man plutselig detter ned, gjerne fordi noe har skjedd den dagen som har rystet en. Av og til tar en det kanskje for raskt, andre ganger piner en seg litt for lenge. Det er en balansegang en må jobbe med hele tiden.

Jeg synes det er bra at det virker som om du allerede er kommet et hakk lenger opp, selv om det sikkert føles temmelig skjørt. Det er jo skjørt. Kom inn igjen i kveld hvis det røyner på.

Du skriver at av og til vil du ikke møte angsten, at eksponering ikke alltid er et gode. Kunne ikke vært mer enig. Eksponering er ofte viktig når man har angst, men det er en myte at å eksponere seg har en lovmessighet i seg, som sier at da blir angsten mindre og mindre. Dette gjelder noen former for angst. I andre tilfeller kan eksponering gjøre angsten verre. (Dette mener psykiateren min også.) Man må av og til skjerme seg litt, og få samlet seg, spesielt hvis man har former for sosial fobi eller liknende. Men man må igjen prøve å finne balansegangen, så en kommer seg ut igjen i verden før muren bli for høy.

Men det går an å skjerme seg sammen med et annet menneske, en god venn for eksempel, se en video sammen. Hvis en er så heldig at en har en slik venn. Skikkelig gode venner vokser ikke på trær, i hvertfall ikke i mitt liv. Men jeg er heldig som har noen.

Og man kan prøve å gjøre noe godt for seg selv slik at en kan leve best mulig i sitt eget selskap. Hvis konsentrasjonen er der, har bøker alltid vært en viktig del av mitt liv.

Håper det blir bedre i kveld enn i går, og ha oss på skuldera fortsatt. Hvem skal få lov til å definere ditt menneskeverd? Å være såkalt rar synes jeg er spennende. Det er nå dine ord da, men å være original, unik og litt rar, ja takk:o)

klem bugge.

Hei igjen!

Skulle ønske jeg kunne si at alt blir bedre, men det blir det ikke.

Må dessverre slutte å skrive her inne også, ihvertfall for en stund. Jeg er ikke frisk, så mye skjønner jeg. Men jeg kan bare ikke bli psyk nå, har for mye framfor meg som jeg bare MÅ igjennom.

Var ute og kjørte en tur og er sikker på at alle vet hvem jeg er, de vet at jeg skriver her også og gjennomskuer meg.

Du skulle sett alle blikkene jeg får. Så jeg må dessverre forlate dol for en stund. Vet ikke hva jeg skal gjøre, skulle hatt psykologen min her, men det er jo helg.

Ønsker deg alt godt så lenge!