Trives hun ikke i barnehagen tro..?? (Langt)

[Gjest for liten for barnehage..?]

Datteren vår på snart 2 år begynte i august i barnehage 3 dager i uken, fra 8-16. Tilvenningen gikk veldig fint og personalet sa at hun er en skikkelig barnehagejente.

Men i de siste ukene er jenta vår blitt mer og mer lei seg når hun er i barnehagen, og det toppet seg i forrige uke med veldig mye gråting. Da hadde hun også vondt i magen, nesten forstoppelse. Hun har vært hjemme noen dager denne uken for å få orden på magen, men i dag var det tid for barnehagen igjen.

Jeg ringte barnehagen etter et par-tre timer og fikk høre at hun bare gråt, og ville sitte inne i vogna si, noe hun får lov til. Hun har ikke vondt i magen nå altså.. Ellers har jeg hørt de sier at hun står mye ved utgangsdøren og er lei seg og gråter. Hun gråter forresten sjelden ved selve leveringen. Det er nok når hun skjønner at vi har dratt fra henne at det begynner.. Jeg tror hun kun er noenlunde fornøyd når hun får sitte på armen til en av de ansatte hele tiden. Hjemme er hun blid og har alltid vært en veldig grei jente, lett å ha med å gjøre.

Jeg får så vondt av dette her, og lurer på om vi skal ta henne ut av barnehagen igjen. Utgangspunktet for at vi begynte med barnehage var det vi mente var hennes behov for kontakt med andre barn og voksne, da vi så at hun kanskje var for mye knyttet til oss, og jeg hadde behov for å jobbe noe mer med studier. Men det hadde ikke vært noe problem å ha henne hjemme nå heller, da gjør vi bare om litt på det praktiske. Før hun begynte i barnehagen dro vi til åpen barnehage, var ute i skogen og i hagen hver dag, besøkte dyr/gårder, og var også inne og koste oss med bøker o.a. Så hun får da ganske mye stimulans hjemme med meg, men det mangler litt på sosialt samvær med andre da jeg ikke er utpreget sosial. Men noe kontakt med venninner og andre barn er det jo.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, men jeg tror kanskje datteren vår ville hatt godt av å være hjemme en stund til. Samtidig tenker jeg at hun trivdes jo så godt i barnehagen i de to-tre første ukene, da var det stor stas! Og hun har jo sikkert godt av jevnlig kontakt med andre, slik at hun blir godt kjent med andre enn oss.

Jeg tror kanskje at hun blir litt frustrert av å ikke kunne uttrykke seg så godt ennå, hun har ca 50 ord, men hun sier visst nesten ingenting i barnehagen. Hjemme "skravler" hun i vei, mest babling og synging, men hun svarer på det hun kan og vi kommuniserer rimelig bra synes jeg.

Er det noen som har litt peil på trivsel/mistrivsel hos så små barn og som kan komme med noe godt råd? Det viktigste er at datteren vår har det bra både på kort og lang sikt.

Er det best å ta henne ut av barnehagen nå, og begynne igjen til høsten eller neste høst, da er hun 2 1/2 eller 3 1/2...

[caprice]

Som regel er det de minste barna som tilpasser seg enklest og kjappest i bhg. Svigermor er avdelingsleder på en småbarnsavdeling i bhg, og sier at de barna de desidert har mest problemer med er de som har 40, 50 og 60% plass i bhg. Dette fordi bhg ikke blir noen fast rutine, men det blir noen dager på og noen dager av. De går ofte også glipp av ting som blir gjort i bhg forde de ikke er der hele tiden - mye blir litt halvveis liksom. Svigermor har stadig kommet med forespørsel til kommunen om å få kun 100% opphold i bhg - men vinner ikke frem på det.

Poenget med innlegget mitt er ikke å kritisere dem som har ikke har full barnehageplass, det er kun ment som en mulig forklaring på problemet ditt. Jeg er helt sikker på at redusert barnehageplass kan funke utmerket for mange, men referer her bare til svigermors observasjoner...

[Gjest lykke til]

Jeg har ikke barnet mitt i barnehage da jeg jobber på andre tider av døgnet og da er barnet sammen med sin far. Så jeg har ikke din erfaring på det området.

Men det som jeg legger merke til ved mitt barn som er 2.5 år gammel er at hun elsker å kose med meg og få oppmerksomhet og trygghet.

Vi har det som du forteller at dere hadde det før barnehagetiden. Og det er nok stimuli for barna i den alderen. Åpen barnehage og småbarnstreff, turer i skog og mark er helt topp.

Jeg synes at så lenge du har anledning til å ha ditt barn hjemme så burde du ta henne ut av barnehagen et år og gi henne den tryggheten som hun tydelig viser hun trenger. Barn er forskjellige og bør "sees" som det så fint heter. Og utifra det man ser bør man handle...

[hunnybunny]

Hei!

Jeg jobber som ped leder i en barnehage, og har gjort det i 6 år nå, og må si at jeg nok kan kjenne igjen det du beskriver her. Det gjelder både som pedleder og som mor selv. Sønnen min var to når han begynte i barnehagen, og det var ikke alltid like moro!

Men akkurat som med ditt barn var alt helt greit til å begynne med. Så kom en periode da han skrek fra vi reiste hjemmefra og til barnehagepersonalet tok han med seg når jeg reiste. Det var helt forferdelig! Men det gikk ei stund, så roa han seg helt, og hadde det som plommen i egget!

Det jeg vil fram til med dette, er at det nesten alltid kommer ei periode da barnet vil gråte og syns det er ille å være i barnehagen. Men jeg har ALDRI mens jeg har jobbet i barnehage selv erfart at noen ikke roer seg ned etter ei tilvenningsperiode, selv om det i noen tilfeller tar lengre tid enn vanlig.

De fleste barn syns at det å komme til et nytt sted, med mange barn og ikke minst mange nye leker er kjempespennende. Men etter en stund går gjerne dette over, det nye er ikke fullt så spennende lenger og de har skjønt det at mamma/pappa faktisk blir borte for en stund. Og for å vise dette har mange barn bare gråten som virkemiddel. Ikke for å være slemme på noen måte, men pga at de ikke kan si fra annerledes, pga lite språk feks.

Jeg pleier å råde foreldre til å ha is i magen, og se det an en stund. Noe av det verste de kan gjøre er faktisk å ta barnet ut igjen. Det høres kanskje helt forferdelig ut, men det er fordi barnet da lærer seg til at det "får viljen sin"ved å gråte osv. Jeg vet av egen erfaring som mor at å forlate barnet ditt når det gråter etter deg er grusomt. Og det er tortur å høre at det gråter masse i løpet av dagen. Men det går over, trøst deg med det!

Håper ikke du sitter igjen med en følelse av at jeg syns du tenker helt feil når det gjelder barnet ditt. Tenkte bare jeg skullle dele mine erfaringer med deg.Og det fins ingen fasit heller, du er jo faktisk den som kjenner barnet ditt best av alle!!!

Ønsker deg lykke til framover, og håper ting ordner seg snart.

Mvh

[Gjest for liten for barnehage...?]

Som regel er det de minste barna som tilpasser seg enklest og kjappest i bhg. Svigermor er avdelingsleder på en småbarnsavdeling i bhg, og sier at de barna de desidert har mest problemer med er de som har 40, 50 og 60% plass i bhg. Dette fordi bhg ikke blir noen fast rutine, men det blir noen dager på og noen dager av. De går ofte også glipp av ting som blir gjort i bhg forde de ikke er der hele tiden - mye blir litt halvveis liksom. Svigermor har stadig kommet med forespørsel til kommunen om å få kun 100% opphold i bhg - men vinner ikke frem på det.

Poenget med innlegget mitt er ikke å kritisere dem som har ikke har full barnehageplass, det er kun ment som en mulig forklaring på problemet ditt. Jeg er helt sikker på at redusert barnehageplass kan funke utmerket for mange, men referer her bare til svigermors observasjoner...

Jeg skjønner argumentasjonen, men konsekvensen av den er helt uaktuell for oss. Jeg ville aldri satt et så lite barn på fulltid i barnehagen, for jeg mener at tilknytningen til foreldrene fortsatt er i stor utvikling nå og ihvertfall frem til 4 års-alderen. Men det er jo forskjell på barn, og det er forskjell på hjem, så mange barn har sikkert godt av å være på full tid i barnehagen så raskt som mulig altså..

Blir konsekvensen av det med kontinuitet og trygghet å ta henne helt ut av barnehagen tror du?

[Gjest for liten for barnehage...?]

Jeg har ikke barnet mitt i barnehage da jeg jobber på andre tider av døgnet og da er barnet sammen med sin far. Så jeg har ikke din erfaring på det området.

Men det som jeg legger merke til ved mitt barn som er 2.5 år gammel er at hun elsker å kose med meg og få oppmerksomhet og trygghet.

Vi har det som du forteller at dere hadde det før barnehagetiden. Og det er nok stimuli for barna i den alderen. Åpen barnehage og småbarnstreff, turer i skog og mark er helt topp.

Jeg synes at så lenge du har anledning til å ha ditt barn hjemme så burde du ta henne ut av barnehagen et år og gi henne den tryggheten som hun tydelig viser hun trenger. Barn er forskjellige og bør "sees" som det så fint heter. Og utifra det man ser bør man handle...

Ja, det er det jeg synes også, og når jeg prøver å sette meg inn i hennes sinn så skriker hun etter å være hjemme synes jeg.

Og jeg vet ikke helt om det er noe viktig poeng å gjøre for oss på akkurat dette, det er kanskje for viktig til å vise at hun ikke får "viljen sin". Grunnleggende trygghet er alfa og omega mener jeg..

[nitni]

Hei!

Jeg jobber som ped leder i en barnehage, og har gjort det i 6 år nå, og må si at jeg nok kan kjenne igjen det du beskriver her. Det gjelder både som pedleder og som mor selv. Sønnen min var to når han begynte i barnehagen, og det var ikke alltid like moro!

Men akkurat som med ditt barn var alt helt greit til å begynne med. Så kom en periode da han skrek fra vi reiste hjemmefra og til barnehagepersonalet tok han med seg når jeg reiste. Det var helt forferdelig! Men det gikk ei stund, så roa han seg helt, og hadde det som plommen i egget!

Det jeg vil fram til med dette, er at det nesten alltid kommer ei periode da barnet vil gråte og syns det er ille å være i barnehagen. Men jeg har ALDRI mens jeg har jobbet i barnehage selv erfart at noen ikke roer seg ned etter ei tilvenningsperiode, selv om det i noen tilfeller tar lengre tid enn vanlig.

De fleste barn syns at det å komme til et nytt sted, med mange barn og ikke minst mange nye leker er kjempespennende. Men etter en stund går gjerne dette over, det nye er ikke fullt så spennende lenger og de har skjønt det at mamma/pappa faktisk blir borte for en stund. Og for å vise dette har mange barn bare gråten som virkemiddel. Ikke for å være slemme på noen måte, men pga at de ikke kan si fra annerledes, pga lite språk feks.

Jeg pleier å råde foreldre til å ha is i magen, og se det an en stund. Noe av det verste de kan gjøre er faktisk å ta barnet ut igjen. Det høres kanskje helt forferdelig ut, men det er fordi barnet da lærer seg til at det "får viljen sin"ved å gråte osv. Jeg vet av egen erfaring som mor at å forlate barnet ditt når det gråter etter deg er grusomt. Og det er tortur å høre at det gråter masse i løpet av dagen. Men det går over, trøst deg med det!

Håper ikke du sitter igjen med en følelse av at jeg syns du tenker helt feil når det gjelder barnet ditt. Tenkte bare jeg skullle dele mine erfaringer med deg.Og det fins ingen fasit heller, du er jo faktisk den som kjenner barnet ditt best av alle!!!

Ønsker deg lykke til framover, og håper ting ordner seg snart.

Mvh

"men det er fordi barnet da lærer seg til at det "får viljen sin"ved å gråte "

Mener du virkelig at om man selv etter en stund synes man har "valgt feil", og heller vurderer å ta barnet ut og være hjemme en stund til, så skal man ikke det fordi _barnet da lærer at det bare er å gråte så får man viljen sin_?!!??

Som du selv antyder; dette høres forferdelig ut!!

Hvordan kan du si noe sånt?

Ellers var svaret ditt ok. (Har selv jobbet 10 år i b.hg, og har valgt å være hjemme med alle mine, foruten 50% plass et år eller to før skolestart)

[Gjest for liten for barnehage...?]

Hei!

Jeg jobber som ped leder i en barnehage, og har gjort det i 6 år nå, og må si at jeg nok kan kjenne igjen det du beskriver her. Det gjelder både som pedleder og som mor selv. Sønnen min var to når han begynte i barnehagen, og det var ikke alltid like moro!

Men akkurat som med ditt barn var alt helt greit til å begynne med. Så kom en periode da han skrek fra vi reiste hjemmefra og til barnehagepersonalet tok han med seg når jeg reiste. Det var helt forferdelig! Men det gikk ei stund, så roa han seg helt, og hadde det som plommen i egget!

Det jeg vil fram til med dette, er at det nesten alltid kommer ei periode da barnet vil gråte og syns det er ille å være i barnehagen. Men jeg har ALDRI mens jeg har jobbet i barnehage selv erfart at noen ikke roer seg ned etter ei tilvenningsperiode, selv om det i noen tilfeller tar lengre tid enn vanlig.

De fleste barn syns at det å komme til et nytt sted, med mange barn og ikke minst mange nye leker er kjempespennende. Men etter en stund går gjerne dette over, det nye er ikke fullt så spennende lenger og de har skjønt det at mamma/pappa faktisk blir borte for en stund. Og for å vise dette har mange barn bare gråten som virkemiddel. Ikke for å være slemme på noen måte, men pga at de ikke kan si fra annerledes, pga lite språk feks.

Jeg pleier å råde foreldre til å ha is i magen, og se det an en stund. Noe av det verste de kan gjøre er faktisk å ta barnet ut igjen. Det høres kanskje helt forferdelig ut, men det er fordi barnet da lærer seg til at det "får viljen sin"ved å gråte osv. Jeg vet av egen erfaring som mor at å forlate barnet ditt når det gråter etter deg er grusomt. Og det er tortur å høre at det gråter masse i løpet av dagen. Men det går over, trøst deg med det!

Håper ikke du sitter igjen med en følelse av at jeg syns du tenker helt feil når det gjelder barnet ditt. Tenkte bare jeg skullle dele mine erfaringer med deg.Og det fins ingen fasit heller, du er jo faktisk den som kjenner barnet ditt best av alle!!!

Ønsker deg lykke til framover, og håper ting ordner seg snart.

Mvh

Tusen takk -veldig fint med innblikk fra noen med erfaring på begge sider!

Jeg er usikker på om dette er en situasjon der det er gunstig for barnet at vi "vinner".. Synes liksom at dette er en litt for alvorlig ting til den vinklingen. Vanligvis gir hun seg svært raskt hvis det er noe hun vil eller ikke vil, og vi bestemmer. Det er klart at dette er en annen situasjon enn hun og vi noengang har vært borti, men likevel..

[nitni]

Jeg har ikke barnet mitt i barnehage da jeg jobber på andre tider av døgnet og da er barnet sammen med sin far. Så jeg har ikke din erfaring på det området.

Men det som jeg legger merke til ved mitt barn som er 2.5 år gammel er at hun elsker å kose med meg og få oppmerksomhet og trygghet.

Vi har det som du forteller at dere hadde det før barnehagetiden. Og det er nok stimuli for barna i den alderen. Åpen barnehage og småbarnstreff, turer i skog og mark er helt topp.

Jeg synes at så lenge du har anledning til å ha ditt barn hjemme så burde du ta henne ut av barnehagen et år og gi henne den tryggheten som hun tydelig viser hun trenger. Barn er forskjellige og bør "sees" som det så fint heter. Og utifra det man ser bør man handle...

Skriver under på denne jeg )

[kaffepiken]

Minstemann var sånn en periode. Han sa hver dag at han ikke ville i barnehagen, og gråt og spilte syk for at jeg skulle la ham være hjemme. Det gikk over etter en tid, man må bare fortsette å være bestemt og positiv, ikke se skyldbetynget og usikker ut når man leverer, det merker barnet og så har man det gående.

Jeg er enig med caprice i at du må regne med at det tar lengre tid å finne seg til rette i og med at hun går i barnehage bare tre dager i uka, det er visst ganske vanlig at det tar lenger tid med tilvenningen. Syns kanskje det er litt drastisk å ta henne ut av barnehagen.

[Gjest sandex]

Som regel er det de minste barna som tilpasser seg enklest og kjappest i bhg. Svigermor er avdelingsleder på en småbarnsavdeling i bhg, og sier at de barna de desidert har mest problemer med er de som har 40, 50 og 60% plass i bhg. Dette fordi bhg ikke blir noen fast rutine, men det blir noen dager på og noen dager av. De går ofte også glipp av ting som blir gjort i bhg forde de ikke er der hele tiden - mye blir litt halvveis liksom. Svigermor har stadig kommet med forespørsel til kommunen om å få kun 100% opphold i bhg - men vinner ikke frem på det.

Poenget med innlegget mitt er ikke å kritisere dem som har ikke har full barnehageplass, det er kun ment som en mulig forklaring på problemet ditt. Jeg er helt sikker på at redusert barnehageplass kan funke utmerket for mange, men referer her bare til svigermors observasjoner...

Ehhh? Kreve at alle skal ha 100% barnehageplass til småbarn??? Kan hun da ikke mene?

Hvem har råd til det?

- og hvem vil at 1-åringen skal være i barnehagen 5 dager i uken - om man ikke absolutt MÅ da!?

[grot]

Jeg skjønner argumentasjonen, men konsekvensen av den er helt uaktuell for oss. Jeg ville aldri satt et så lite barn på fulltid i barnehagen, for jeg mener at tilknytningen til foreldrene fortsatt er i stor utvikling nå og ihvertfall frem til 4 års-alderen. Men det er jo forskjell på barn, og det er forskjell på hjem, så mange barn har sikkert godt av å være på full tid i barnehagen så raskt som mulig altså..

Blir konsekvensen av det med kontinuitet og trygghet å ta henne helt ut av barnehagen tror du?

Kunne heller aldri tenke meg å ha full barnehageplass til en to- eller treåring, og blir en smule provosert når jeg hører barnehageansatte eller andre foreldre for den del, snakker om alt barna "går glipp av" ved ikke å ha full plass. Hallo!! Hva går vel ikke barna glipp av ved å bare se foreldrene sine et par timer før leggetid på hverdager??

Jeg er på ingen måte mot barnehager, har en flott barnehage der sønnen min har det fint, men kunne som noen andre her ikke tenke meg å ha han der på full tid. Jeg ser gutten har det bra der men han gir jo også uttrykk for at han koser seg aller mest hjemme. Barnehageplass før barna kan gjøre seg forstått (verbalt) er for meg helt uaktuelt, fordi jeg tross alt overleverer barna mine til fremmede mennesker og fordi barna mine er det aller viktigste for meg. Jeg har så langt _kun_ møtt profesjonelle og flinke barnehageansatte som helt klart har noe å tilføre sønnen min. Men som mor har jeg såpass selvtillit at jeg mener at _jeg_ har mye å tilføre barnet mitt, mye som det ville gått glipp av ved full barnehageplass..

Så når jeg hører at noen ønsker at vi som foreldre bare skal kunne velge full plass, da blir jeg en smule paff ja...

Ville nok absolutt vurdert alvorlig å ta barnet ut av barnehagen om det etter rimelig tid ikke innpasser seg og ser ut til å trives. Hadde uansett ikke kunne fungert i en hverdag der jeg hver dag måtte gå rundt og lure på om barna har det bra.

Synes slett ikke det er noen nedtur hverken for mor eller datter i dette tilfellet. Kanskje er hun bare for liten? Kanskje vil ting gå mye bedre om et års tid. Det er jo faktisk ikke slik at alle barn tilpasser seg livet i en barnehage, og å tvinge dem om det ikke skulle være helt nødvendig synes jeg høres horribelt ut..

[Gjest blomsterløk]

Ehhh? Kreve at alle skal ha 100% barnehageplass til småbarn??? Kan hun da ikke mene?

Hvem har råd til det?

- og hvem vil at 1-åringen skal være i barnehagen 5 dager i uken - om man ikke absolutt MÅ da!?

Hm, jeg har ikke råd til _ikke_ å ha 100% barnehageplass. Må nemlig jobbe 100 % for å få økonomien til å gå rundt.

Men jeg skulle så klart gjerne hatt kortere uke/dag så jeg fikk vært mer sammen med gutten min jeg. Men så var det det økonomiske da? som tilsier at jeg _må_ jobbe 100%.

[hunnybunny]

"men det er fordi barnet da lærer seg til at det "får viljen sin"ved å gråte "

Mener du virkelig at om man selv etter en stund synes man har "valgt feil", og heller vurderer å ta barnet ut og være hjemme en stund til, så skal man ikke det fordi _barnet da lærer at det bare er å gråte så får man viljen sin_?!!??

Som du selv antyder; dette høres forferdelig ut!!

Hvordan kan du si noe sånt?

Ellers var svaret ditt ok. (Har selv jobbet 10 år i b.hg, og har valgt å være hjemme med alle mine, foruten 50% plass et år eller to før skolestart)

Hei!

Er enig i at ordlyden "få viljen sin" ikke høres helt bra ut, men klarte ikke få sagt det på en annen måte liksom! Mener ikke det at denne situasjonen her kan sammenlignes med at barnet f eks ikke får lov til en ting når vi allerede har sagt nei. Huff, blir så tom for ord, jeg, så vanskelig å sette ord på det jeg mener her. Men tror jeg kan si det sånn som at barna må skjønne det at de ikke kan bestemme om de vil være i barnehagen eller ikke den dagen. Dette høres kanskje også helt feil ut for noen, men jeg har selv opplevd foreldre som pakker sammen sakene til barna og tar de med seg hjem hvis de ikke vil være der og gråter. Og da får jo barnet den erfaringen at det kan bestemme dette selv.

Nei, jeg vet ikke om dette ble særlig klarere og om jeg fikk fram dette uten å høres helt tragisk ut, men tenkte jeg måtte prøve lell...

[Gjest for liten for barnehage..?]

Hei!

Er enig i at ordlyden "få viljen sin" ikke høres helt bra ut, men klarte ikke få sagt det på en annen måte liksom! Mener ikke det at denne situasjonen her kan sammenlignes med at barnet f eks ikke får lov til en ting når vi allerede har sagt nei. Huff, blir så tom for ord, jeg, så vanskelig å sette ord på det jeg mener her. Men tror jeg kan si det sånn som at barna må skjønne det at de ikke kan bestemme om de vil være i barnehagen eller ikke den dagen. Dette høres kanskje også helt feil ut for noen, men jeg har selv opplevd foreldre som pakker sammen sakene til barna og tar de med seg hjem hvis de ikke vil være der og gråter. Og da får jo barnet den erfaringen at det kan bestemme dette selv.

Nei, jeg vet ikke om dette ble særlig klarere og om jeg fikk fram dette uten å høres helt tragisk ut, men tenkte jeg måtte prøve lell...

Jeg forstår hva du mener altså. Men det er kanskje lettere å tenke slik om man er helt avhengig av å bruke barnehageplassen.. Det er ikke vi, og da er kanskje det beste at vi har henne hjemme en stund til. Men jeg er så i tvil.. Om hun hadde stortrivdes i barnehagen så hadde det ikke vært noen sak altså. Ingenting hadde vært bedre enn det.

[Gjest lykke til]

Kunne heller aldri tenke meg å ha full barnehageplass til en to- eller treåring, og blir en smule provosert når jeg hører barnehageansatte eller andre foreldre for den del, snakker om alt barna "går glipp av" ved ikke å ha full plass. Hallo!! Hva går vel ikke barna glipp av ved å bare se foreldrene sine et par timer før leggetid på hverdager??

Jeg er på ingen måte mot barnehager, har en flott barnehage der sønnen min har det fint, men kunne som noen andre her ikke tenke meg å ha han der på full tid. Jeg ser gutten har det bra der men han gir jo også uttrykk for at han koser seg aller mest hjemme. Barnehageplass før barna kan gjøre seg forstått (verbalt) er for meg helt uaktuelt, fordi jeg tross alt overleverer barna mine til fremmede mennesker og fordi barna mine er det aller viktigste for meg. Jeg har så langt _kun_ møtt profesjonelle og flinke barnehageansatte som helt klart har noe å tilføre sønnen min. Men som mor har jeg såpass selvtillit at jeg mener at _jeg_ har mye å tilføre barnet mitt, mye som det ville gått glipp av ved full barnehageplass..

Så når jeg hører at noen ønsker at vi som foreldre bare skal kunne velge full plass, da blir jeg en smule paff ja...

Ville nok absolutt vurdert alvorlig å ta barnet ut av barnehagen om det etter rimelig tid ikke innpasser seg og ser ut til å trives. Hadde uansett ikke kunne fungert i en hverdag der jeg hver dag måtte gå rundt og lure på om barna har det bra.

Synes slett ikke det er noen nedtur hverken for mor eller datter i dette tilfellet. Kanskje er hun bare for liten? Kanskje vil ting gå mye bedre om et års tid. Det er jo faktisk ikke slik at alle barn tilpasser seg livet i en barnehage, og å tvinge dem om det ikke skulle være helt nødvendig synes jeg høres horribelt ut..

Hei, vil bare si at det er sant som du sier at alle er ikke barnehagebarn. Ble glad når du skrev det.

Selv ble jeg plassert i barnepark noen få timer hver dag fordi min alenemor syntes at jeg burde få oppleve å leke med andre barn og ikke være bare sammen med henne. Husker ikke hvilken alder det var, men jeg var såpass stor at jeg husker det hele med skrekk.

Jeg som til vanlig var utadvent og glad, gjemte meg bort i et hjørne og lekte mye for meg selv. Hadde ikke lyst til å leke med de andre. Jeg hadde leverpostei på brødskivene som regel og saft. Den dag i dag klarer jeg ikke og spise denne kombinasjonen fordi jeg vemmes av det. Har nok noe å si at jeg mistrivdes med hele situasjonen.

Enden på visa ble at min mor tok meg ut av parken og jeg var hjemme til jeg begynte på skolen. Hun har fortalt at jeg ble en helt annen jente igjen-blid og glad. Og vi oppsøkte familie og venner med barn så jeg kunne leke istedenfor.

Jeg er så glad for at denne avgjørelsen ble tatt. Har resten av barndommen min som en flott tid i minnet mitt..

Jeg tilpasset meg fint på skolen og har alltid vært sosial i alle sammenhenger siden.

Forteller dette som sagt slik at ikke alle går rundt og tror at barnehage er det eneste riktige for alle barn. Forskjeller er der bestandig.

[Gjest M.Angelica]

Uten å ha lest de andre innleggene:

Det er helt vanlig at barn får at et "tilbakefall" etter tilvenningen. Det kan være snakk om noen uker eller mnd.

Spesielt er dette vanlig for barn som går deltid.

Når et barn har feks vært syk kan det også få "tilbakefall"

Jeg ville ikke tatt henne ut av b.hg. Jeg tror det vil går bra etterhver. Det virke jo som hun har kommet til et fint personalet. Det vises feks ved at hun for sitte i vognen sin (et sted som er trygt for henne), og at de lar henne sitte på fanget osv. =)

Lykke til, det går seg nok til etterhvert =)

[Gjest M.Angelica]

Uten å ha lest de andre innleggene:

Det er helt vanlig at barn får at et "tilbakefall" etter tilvenningen. Det kan være snakk om noen uker eller mnd.

Spesielt er dette vanlig for barn som går deltid.

Når et barn har feks vært syk kan det også få "tilbakefall"

Jeg ville ikke tatt henne ut av b.hg. Jeg tror det vil går bra etterhver. Det virke jo som hun har kommet til et fint personalet. Det vises feks ved at hun for sitte i vognen sin (et sted som er trygt for henne), og at de lar henne sitte på fanget osv. =)

Lykke til, det går seg nok til etterhvert =)

Glemte å skrive: hun trenger tid til å bli trygg.

I førsten så blir de voksne de første hun er trygg på (siden du skriver hun vil sitte på armen deres), etterhvert blir hun trygge på barna.

Snakkinga i b.hg kommer nok så snart hun har blitt trygg =)

[Gjest M.Angelica]

Hei!

Jeg jobber som ped leder i en barnehage, og har gjort det i 6 år nå, og må si at jeg nok kan kjenne igjen det du beskriver her. Det gjelder både som pedleder og som mor selv. Sønnen min var to når han begynte i barnehagen, og det var ikke alltid like moro!

Men akkurat som med ditt barn var alt helt greit til å begynne med. Så kom en periode da han skrek fra vi reiste hjemmefra og til barnehagepersonalet tok han med seg når jeg reiste. Det var helt forferdelig! Men det gikk ei stund, så roa han seg helt, og hadde det som plommen i egget!

Det jeg vil fram til med dette, er at det nesten alltid kommer ei periode da barnet vil gråte og syns det er ille å være i barnehagen. Men jeg har ALDRI mens jeg har jobbet i barnehage selv erfart at noen ikke roer seg ned etter ei tilvenningsperiode, selv om det i noen tilfeller tar lengre tid enn vanlig.

De fleste barn syns at det å komme til et nytt sted, med mange barn og ikke minst mange nye leker er kjempespennende. Men etter en stund går gjerne dette over, det nye er ikke fullt så spennende lenger og de har skjønt det at mamma/pappa faktisk blir borte for en stund. Og for å vise dette har mange barn bare gråten som virkemiddel. Ikke for å være slemme på noen måte, men pga at de ikke kan si fra annerledes, pga lite språk feks.

Jeg pleier å råde foreldre til å ha is i magen, og se det an en stund. Noe av det verste de kan gjøre er faktisk å ta barnet ut igjen. Det høres kanskje helt forferdelig ut, men det er fordi barnet da lærer seg til at det "får viljen sin"ved å gråte osv. Jeg vet av egen erfaring som mor at å forlate barnet ditt når det gråter etter deg er grusomt. Og det er tortur å høre at det gråter masse i løpet av dagen. Men det går over, trøst deg med det!

Håper ikke du sitter igjen med en følelse av at jeg syns du tenker helt feil når det gjelder barnet ditt. Tenkte bare jeg skullle dele mine erfaringer med deg.Og det fins ingen fasit heller, du er jo faktisk den som kjenner barnet ditt best av alle!!!

Ønsker deg lykke til framover, og håper ting ordner seg snart.

Mvh

Bra skrevet! =)

[nitni]

Hei!

Er enig i at ordlyden "få viljen sin" ikke høres helt bra ut, men klarte ikke få sagt det på en annen måte liksom! Mener ikke det at denne situasjonen her kan sammenlignes med at barnet f eks ikke får lov til en ting når vi allerede har sagt nei. Huff, blir så tom for ord, jeg, så vanskelig å sette ord på det jeg mener her. Men tror jeg kan si det sånn som at barna må skjønne det at de ikke kan bestemme om de vil være i barnehagen eller ikke den dagen. Dette høres kanskje også helt feil ut for noen, men jeg har selv opplevd foreldre som pakker sammen sakene til barna og tar de med seg hjem hvis de ikke vil være der og gråter. Og da får jo barnet den erfaringen at det kan bestemme dette selv.

Nei, jeg vet ikke om dette ble særlig klarere og om jeg fikk fram dette uten å høres helt tragisk ut, men tenkte jeg måtte prøve lell...

Utsagnet ditt passer bedre når det er snakk om enkelt-dager, selvfølgelig kan jo ikke ungene bestemme "at i dag vil vi være hjemme" .når foreldrene har en jobb.

Men her var det snakk om å ta ut barnet i et år eller to..