Neg. reaksjoner fra familie/ venner?

[Gjest neg]

De fleste får heldigvis positive raksjoner på at de skal adoptere et utenlandskfødt barn, men hva med dere som opplever negative? Hva sier de egenttlig? Og hvordan reagerer dere på negative holdninger? Hvordan blir barnet mottatt i nabolag og nærmiljø?

[trompet]

Noen reagerer på det i første omgang, helt klart, Det fordi det kommer litt bardus på når adoptantene forteller det. Men .. Jeg tror jeg kan si med mange bak meg at når nyheten får sigi inn, så blir de aller aller fleste veldig engasjerte å syns det er spennende, Når så barnet kommer så er det ikke lenger et utenlandskt adoptert barn som var fremmend.. men et barn å bli kjent med , et barn med personlighet, å i tilegg så er det deres barn , å også barnebarn, niese eller nevø. Tilhørigheten kommer, om ikke over natta, så fort fort.

[thuva1365380402]

Da vi fortalte familie og venner at vi skulle adoptere fikk vi stort sett bare positive tilbakemeldinger. Men min svigermor var veldig negativ. Vi hadde i første omgang valgt Kina som land, men byttet til Korea etter noen uker. Det min svigermor sa da vi sa vi skulle adoptere, sa hun at hun ikke ville ha kinesisk barnebarn. Men da svarte jeg at hvis hun skulle ha flere barnebarn, så måtte hun bare godta dette.

Etter at vi kom hjem for over 2 år siden, så er det hun som er mest sammen med vår sønn. Flere ganger i uka er hun ute å går tur med han i 3-4 timer. Og dette er frivillig. Vi spør ikke om hun vil gå tur, men hun ringer og spør om det passer. Så jeg kan skrive under på at det ofte blir positivt så fort barnet er kommet til Norge og inn i familien.

[noppy]

Bare positivt for vår del, både fra familie venner og naboer.

Vi har adoptert fra Kina.

[Gjest ainadi]

Barnet vårt blir helt ignorert av svigerfamilien min. Han er luft for dem. Vi hadde mye kontakt med svigerfamilien før, også med niesene våre, men nå er det stopp. Hadde vi fått en yndig liten jente så kan det være de hadde vist mer interesse.

[Goldy79]

Barnet vårt blir helt ignorert av svigerfamilien min. Han er luft for dem. Vi hadde mye kontakt med svigerfamilien før, også med niesene våre, men nå er det stopp. Hadde vi fått en yndig liten jente så kan det være de hadde vist mer interesse.

rart å lese innlegget ditt. Akkurat sånn har eg det med min svigerfamilie og...

[Noraførr]

Vi opplevde så og si utelukkende positive reaksjoner fra familie og venner, da vi fortalte at vi skulle adoptere.

Svigermor, som da var 70 år, var den som var mest skeptisk. Hun mente vi hadde nok med de barna vi hadde (mannens tre særkullsbarn) - og kunne ikke skjønne at det skulle være "nødvendig" å adoptere!

Min mann ga henne beskjed om at vi ikke ville ha spurt om hennes "velsignelse" hvis vi skulle ha fått magebarn - og at vi derfor heller ikke kom til å spørre om hennes "velsignelse" til å adoptere de barna vi ville ha.

Vi skulle adoptere - og det måtte hun bare forholde seg til som en realitet.

Jeg var jo veldig spent på hvordan dette skulle gå .... men etter som mnd. skred fram og ble til år (adopsjonsprosessen tok drøyt 2,5 år) ... så uttrykte hun stadig mer entusiasme rundt temaet - og den dagen hun sa at hun håpet hun holdt seg frisk, så hun fikk ta del i den store familiebegivenheten, skjønte jeg/vi at alt var i orden.

I tiden etterpå har hun vært helt tussete. Hun viser gjerne fra jentene våre - og forteller med stolthet at hun er farmora deres.

I fjor var det en reportasje om oss i bymagasinet, i forbindelse med adopsjonsuka - og da hadde farmor/svigermor hatt høytlesning i persjonistforeningen )

Min manns sjef var nok også litt lunken til våre adopsjonsplaner - Han spurte flere ganger om vi virkelig ikke ville forsøke assisert befruktning først - for å barn av eget kjønn og blod ...... For det var jo ingenting som kunne måle seg med det! ... i følge ham .... og da måtte vi bare spørre ham om hvor mange barn han har adoptert?! Og etter det sa han i alle fall ikke noe mer til oss om den saken. I ettertid sier han imidlertid at vi har vært veldig heldige med jentene våre .... så da så ..... )

hilsen fra

[yogi]

Vi opplevde så og si utelukkende positive reaksjoner fra familie og venner, da vi fortalte at vi skulle adoptere.

Svigermor, som da var 70 år, var den som var mest skeptisk. Hun mente vi hadde nok med de barna vi hadde (mannens tre særkullsbarn) - og kunne ikke skjønne at det skulle være "nødvendig" å adoptere!

Min mann ga henne beskjed om at vi ikke ville ha spurt om hennes "velsignelse" hvis vi skulle ha fått magebarn - og at vi derfor heller ikke kom til å spørre om hennes "velsignelse" til å adoptere de barna vi ville ha.

Vi skulle adoptere - og det måtte hun bare forholde seg til som en realitet.

Jeg var jo veldig spent på hvordan dette skulle gå .... men etter som mnd. skred fram og ble til år (adopsjonsprosessen tok drøyt 2,5 år) ... så uttrykte hun stadig mer entusiasme rundt temaet - og den dagen hun sa at hun håpet hun holdt seg frisk, så hun fikk ta del i den store familiebegivenheten, skjønte jeg/vi at alt var i orden.

I tiden etterpå har hun vært helt tussete. Hun viser gjerne fra jentene våre - og forteller med stolthet at hun er farmora deres.

I fjor var det en reportasje om oss i bymagasinet, i forbindelse med adopsjonsuka - og da hadde farmor/svigermor hatt høytlesning i persjonistforeningen )

Min manns sjef var nok også litt lunken til våre adopsjonsplaner - Han spurte flere ganger om vi virkelig ikke ville forsøke assisert befruktning først - for å barn av eget kjønn og blod ...... For det var jo ingenting som kunne måle seg med det! ... i følge ham .... og da måtte vi bare spørre ham om hvor mange barn han har adoptert?! Og etter det sa han i alle fall ikke noe mer til oss om den saken. I ettertid sier han imidlertid at vi har vært veldig heldige med jentene våre .... så da så ..... )

hilsen fra

Jeg har ikke fått noen negative svar med en gang, men bet meg allikevel fast i det dere hadde sagt til den sjefen. Det er jo egentlig en glimrende kommentar. Hvordan i all verden kan man vite at det er så mye bedre med sitt eget kjøtt og blod når man ikke har adoptert selv? Den skal jeg huske. )

Siden jeg har barn av såkalt eget kjøtt og blod + et adoptert barn, så vet i hvert fall jeg at det ikke er forskjell. At det ene ikke er bedre/dårligere enn det andre.

Hilsen