Ikke invitert i fødselsdag

[Gjest midia]

i har hatt samme dilemma her. jenta vår fyller 6 i oktober og det har vært 2 som har fylt år før hene i 1. klasse. Hun har ikke blitt invitert i bursdag, men jeg har tenkt å late som om jeg ikke vet noe om det og invitere alle jentene i klassen.

Det er bare ikke lov å utelate noen få barn i bursdag når de er så små. Synes det blir helt galt om det bare er noen få barn som ikke blir invitert. Herlighet, hva er det voksne mennesker tenker med når de tillater ungene å utelate bestevennen fordi de har hatt en krangel den dagen??

Det finnes faktisk foreldre som ikke tenker lengre fram en til stortåa si.

Selv om innbydelse ikke blir levert i bhg eller på skolen så får barnet som ikke er bedt likevel høre om at de andre skal/har vært i bursdag.

Barna snakker jo om det i bhg/skole det blir ikke noe mindre sårt av det.

[Gjest Anonym for anledningen]

Det finnes faktisk foreldre som ikke tenker lengre fram en til stortåa si.

Selv om innbydelse ikke blir levert i bhg eller på skolen så får barnet som ikke er bedt likevel høre om at de andre skal/har vært i bursdag.

Barna snakker jo om det i bhg/skole det blir ikke noe mindre sårt av det.

Det er nettopp det som er poenget. Utgangspunktet for at de inviteres, er deres felles forankring i barnehagen. Det å bygge videre på gruppen ved å invitere på en måte som plutselig eksluderer barn som oppfatter seg som en viktig brikke i en gruppe i barnehagen, er etter min oppfatning både ubetenksomt og i visse tilfeller nesten slemt.

[Gjest beretning fra en barndom]

Nå fikk jeg lyst til å fortelle noe fra min barndom. Jeg var 8-9 år, og endelig var det MIN tur til å invitere til fødselsdag. Da var man liksom populær da, når man inviterte til slikt, alle syns bursdager var gøy.

Min mor hadde sagt at jeg kunne invitere alle jentene i klassen, og det gjorde jeg. Men samme ettermiddag som jeg hadde sagt fra til alle jentene, husket min mor at ei av jentene ikke hadde invitert MEG da HUN hadde bursdag. Derfor fikk jeg ikke lov å invitere henne, sa hun. Men jeg hadde jo alt invitert henne! Det hjalp ikke, sa min mor, jeg måtte si fra at hun ikke fikk komme.

Så jeg måtte, slukøret, gå tilbake neste dag og si til henne at nei hun fikk ikke komme likevel. Hun påstod da at hun hadde allerede kjøpt bursdagspresang til meg. Jeg svarte bare at moren min hadde sagt hun ikke fikk komme.

Jeg var dritflau. JEG hadde jo ikke noe imot at hun kom selv om jeg ikke hadde blitt invitert til henne. Det var moren min som var opptatt av sånt.

Jeg klarte ikke å si så mye om det, for jeg var temmelig sjenert av meg, og var slett ikke blant de mest populære i klassen. Likevel måtte jeg utsette meg for å gjøre noe sånt, trekke tilbake en invitasjon, fordi moren min var rigid på sine prinsipper, om "rettferdighet". Og så mine foreldre som var så opptatt av at vi skulle "holde avtaler"!

Nå mange mange år etterpå, sitter dette fortsatt igjen som et vondt og vanskelig minne, men jeg har egentlig aldri fortalt noen om det.

Takk for at du lyttet.

[Gjest Anonym for anledningen]

i har hatt samme dilemma her. jenta vår fyller 6 i oktober og det har vært 2 som har fylt år før hene i 1. klasse. Hun har ikke blitt invitert i bursdag, men jeg har tenkt å late som om jeg ikke vet noe om det og invitere alle jentene i klassen.

Det er bare ikke lov å utelate noen få barn i bursdag når de er så små. Synes det blir helt galt om det bare er noen få barn som ikke blir invitert. Herlighet, hva er det voksne mennesker tenker med når de tillater ungene å utelate bestevennen fordi de har hatt en krangel den dagen??

Enig med deg der. Vet du om det har vært selskap med mange fra klassen for de to barna? For klassen bruker vel litt tid på å sette seg som sosial arena.

Og dessuten er jeg av den oppfatning at man ikke skal være veldig opptatt av hvem som har invitert hvem osv, men mer av sammensetning i det enkelte selskap. Dersom et barn har selskap på våren, før skolestart, blir nok inivtasjonene en annen enn til høsten, etter skolestart, pga ulike grupperinger og endring av gruppen.

[Gjest Anonym for anledningen]

Nå fikk jeg lyst til å fortelle noe fra min barndom. Jeg var 8-9 år, og endelig var det MIN tur til å invitere til fødselsdag. Da var man liksom populær da, når man inviterte til slikt, alle syns bursdager var gøy.

Min mor hadde sagt at jeg kunne invitere alle jentene i klassen, og det gjorde jeg. Men samme ettermiddag som jeg hadde sagt fra til alle jentene, husket min mor at ei av jentene ikke hadde invitert MEG da HUN hadde bursdag. Derfor fikk jeg ikke lov å invitere henne, sa hun. Men jeg hadde jo alt invitert henne! Det hjalp ikke, sa min mor, jeg måtte si fra at hun ikke fikk komme.

Så jeg måtte, slukøret, gå tilbake neste dag og si til henne at nei hun fikk ikke komme likevel. Hun påstod da at hun hadde allerede kjøpt bursdagspresang til meg. Jeg svarte bare at moren min hadde sagt hun ikke fikk komme.

Jeg var dritflau. JEG hadde jo ikke noe imot at hun kom selv om jeg ikke hadde blitt invitert til henne. Det var moren min som var opptatt av sånt.

Jeg klarte ikke å si så mye om det, for jeg var temmelig sjenert av meg, og var slett ikke blant de mest populære i klassen. Likevel måtte jeg utsette meg for å gjøre noe sånt, trekke tilbake en invitasjon, fordi moren min var rigid på sine prinsipper, om "rettferdighet". Og så mine foreldre som var så opptatt av at vi skulle "holde avtaler"!

Nå mange mange år etterpå, sitter dette fortsatt igjen som et vondt og vanskelig minne, men jeg har egentlig aldri fortalt noen om det.

Takk for at du lyttet.

Det hørtes ikke ut som en hyggelig situasjon. Mildt sagt. Foreldre, sier nå jeg. Du gjør neppe det med dine egne barn, skjønner jeg. )

[oppptimisten]

Det finnes faktisk foreldre som ikke tenker lengre fram en til stortåa si.

Selv om innbydelse ikke blir levert i bhg eller på skolen så får barnet som ikke er bedt likevel høre om at de andre skal/har vært i bursdag.

Barna snakker jo om det i bhg/skole det blir ikke noe mindre sårt av det.

Jeg synes at ved å utlate et eller noen få barn er direkte mobbing både i barnehage og på skolen. Så mye snakk det er om forbygging av mobbing så burde de fleste foeldre ha fått med seg at det er galt å om man utelater ett barn i en fødselsdag!

[tonie]

Nå fikk jeg lyst til å fortelle noe fra min barndom. Jeg var 8-9 år, og endelig var det MIN tur til å invitere til fødselsdag. Da var man liksom populær da, når man inviterte til slikt, alle syns bursdager var gøy.

Min mor hadde sagt at jeg kunne invitere alle jentene i klassen, og det gjorde jeg. Men samme ettermiddag som jeg hadde sagt fra til alle jentene, husket min mor at ei av jentene ikke hadde invitert MEG da HUN hadde bursdag. Derfor fikk jeg ikke lov å invitere henne, sa hun. Men jeg hadde jo alt invitert henne! Det hjalp ikke, sa min mor, jeg måtte si fra at hun ikke fikk komme.

Så jeg måtte, slukøret, gå tilbake neste dag og si til henne at nei hun fikk ikke komme likevel. Hun påstod da at hun hadde allerede kjøpt bursdagspresang til meg. Jeg svarte bare at moren min hadde sagt hun ikke fikk komme.

Jeg var dritflau. JEG hadde jo ikke noe imot at hun kom selv om jeg ikke hadde blitt invitert til henne. Det var moren min som var opptatt av sånt.

Jeg klarte ikke å si så mye om det, for jeg var temmelig sjenert av meg, og var slett ikke blant de mest populære i klassen. Likevel måtte jeg utsette meg for å gjøre noe sånt, trekke tilbake en invitasjon, fordi moren min var rigid på sine prinsipper, om "rettferdighet". Og så mine foreldre som var så opptatt av at vi skulle "holde avtaler"!

Nå mange mange år etterpå, sitter dette fortsatt igjen som et vondt og vanskelig minne, men jeg har egentlig aldri fortalt noen om det.

Takk for at du lyttet.

Uff. Hun er moren din, og du er nok glad i henne og alt det der, men fy flate - går det an??? Håper hun hadde en periode med forbigående sinnsforvirring, og at hun etter en tid kom til seg selv og skjønte hva hun hadde utsatt både deg og jenta for, og ikke minst at hun tok lærdom av det, og aldri gjorde noe slikt igjen.

Jeg skjønner godt at det minnet fortsatt spøker i bakhodet ditt.

[Gjest beretning fra en voksendom]

Voksne gjør det samme med voksne også!

Jeg skrev under om en beretning fra min barndom, nå kom nå på fra jeg var voksen:

Det skulle være et dagsseminar i en forening jeg var med i, og flere av oss var tilreisende for helgen. Da programmet var slutt, hadde jeg lyst til å få med meg flere av jentene for å gå ut for å spise eller noe. Men alle ga unnvikende svar eller skulle noe annet. Jeg traff bare EI som hadde tid og lyst til det samme, hun også hadde prøvd å få med seg flere.

Så fikk vi vite at ei av jentene hadde 40 års dag, og hadde likegodt invitert alle jentene på fest. Unntatt oss to. Jeg var en av dem som ikke bodde i byen (men alle visste jeg skulle være der den helgen) og den andre bodde i byen men var en litt sjenert type og derfor ikke blant de hyperpopulære.

Vi ble begge lei oss over situasjonen som oppstod. Jeg tenkte at hadde det vært meg, ville jeg virkelig invitert med alle jentene som deltok på seminaret, istedenfor å ekskludere to stykker.

Vet dere, det kjentes nesten like vondt som da man var barn. Plutselig følte jeg meg bare ti år igjen.

Så tenk dere litt om når dere inviterer til voksenselskap også da! :-)

[Gjest beretning fra en barndom]

Uff. Hun er moren din, og du er nok glad i henne og alt det der, men fy flate - går det an??? Håper hun hadde en periode med forbigående sinnsforvirring, og at hun etter en tid kom til seg selv og skjønte hva hun hadde utsatt både deg og jenta for, og ikke minst at hun tok lærdom av det, og aldri gjorde noe slikt igjen.

Jeg skjønner godt at det minnet fortsatt spøker i bakhodet ditt.

Dessverre, hun er ikke så veldig god til å ta selvkritikk, hun kommer lett i forsvar og har vanskelig for å sette seg inn i mine følelser i slike situasjoner.

[oppptimisten]

Enig med deg der. Vet du om det har vært selskap med mange fra klassen for de to barna? For klassen bruker vel litt tid på å sette seg som sosial arena.

Og dessuten er jeg av den oppfatning at man ikke skal være veldig opptatt av hvem som har invitert hvem osv, men mer av sammensetning i det enkelte selskap. Dersom et barn har selskap på våren, før skolestart, blir nok inivtasjonene en annen enn til høsten, etter skolestart, pga ulike grupperinger og endring av gruppen.

Nei, den ene jenta som hadde fødselsdag nylig hadde bare invitert en jente fra klassen, så det var ikke så galt. Men har opplevd at flere voksne si at man da bør droppe denne jente i alle bursdager fordi hun ikke hadde invitert de andre... ser for meg ei lita jente som sitter med tårer i øynene nokså mange ganger det neste året hvis det er slik det skal bli håndtert.. Vi inviterer alle jentene i klassen, og ferdig med det..

[tuss&troll]

Voksne gjør det samme med voksne også!

Jeg skrev under om en beretning fra min barndom, nå kom nå på fra jeg var voksen:

Det skulle være et dagsseminar i en forening jeg var med i, og flere av oss var tilreisende for helgen. Da programmet var slutt, hadde jeg lyst til å få med meg flere av jentene for å gå ut for å spise eller noe. Men alle ga unnvikende svar eller skulle noe annet. Jeg traff bare EI som hadde tid og lyst til det samme, hun også hadde prøvd å få med seg flere.

Så fikk vi vite at ei av jentene hadde 40 års dag, og hadde likegodt invitert alle jentene på fest. Unntatt oss to. Jeg var en av dem som ikke bodde i byen (men alle visste jeg skulle være der den helgen) og den andre bodde i byen men var en litt sjenert type og derfor ikke blant de hyperpopulære.

Vi ble begge lei oss over situasjonen som oppstod. Jeg tenkte at hadde det vært meg, ville jeg virkelig invitert med alle jentene som deltok på seminaret, istedenfor å ekskludere to stykker.

Vet dere, det kjentes nesten like vondt som da man var barn. Plutselig følte jeg meg bare ti år igjen.

Så tenk dere litt om når dere inviterer til voksenselskap også da! :-)

Hei.

Du er sikker på at hun selv hadde invitert til fest ?

Jeg ble rundlurt av en vennegjeng på min bursdag ), de hadde ordnet til en hemmelig kjempefest for meg. Det eneste jeg kan påpeke, de hadde ikke invitret inn alle de burde ....

Jeg fikk noen kommentarer noen dager etter, å da sa jeg at jeg ikke hadde noen ting å gjøre med festen, jeg var kun en gjest selv. Jeg ba personen fortelle dette videre, hvis det skulle bli noe mer prat om denne festen.

Jeg skjønner godt at du ble skuffet hvis jubilanten selv stod for innbydelsene, men hvis hun var uvitende om festen, så er hun uskyldig.

[Gjest Anonym for anledningen]

Voksne gjør det samme med voksne også!

Jeg skrev under om en beretning fra min barndom, nå kom nå på fra jeg var voksen:

Det skulle være et dagsseminar i en forening jeg var med i, og flere av oss var tilreisende for helgen. Da programmet var slutt, hadde jeg lyst til å få med meg flere av jentene for å gå ut for å spise eller noe. Men alle ga unnvikende svar eller skulle noe annet. Jeg traff bare EI som hadde tid og lyst til det samme, hun også hadde prøvd å få med seg flere.

Så fikk vi vite at ei av jentene hadde 40 års dag, og hadde likegodt invitert alle jentene på fest. Unntatt oss to. Jeg var en av dem som ikke bodde i byen (men alle visste jeg skulle være der den helgen) og den andre bodde i byen men var en litt sjenert type og derfor ikke blant de hyperpopulære.

Vi ble begge lei oss over situasjonen som oppstod. Jeg tenkte at hadde det vært meg, ville jeg virkelig invitert med alle jentene som deltok på seminaret, istedenfor å ekskludere to stykker.

Vet dere, det kjentes nesten like vondt som da man var barn. Plutselig følte jeg meg bare ti år igjen.

Så tenk dere litt om når dere inviterer til voksenselskap også da! :-)

Det er ganske logisk at de samme menneskene viser den samme uomtenksomheten overfor voksne som for barn. Og man lærer det jo ofte allerede som barn.

Situasjonen du beskriver, høres veldig unødvendig og sårende ut.

Mvh

[Mrs. Wallace]

Nå fikk jeg lyst til å fortelle noe fra min barndom. Jeg var 8-9 år, og endelig var det MIN tur til å invitere til fødselsdag. Da var man liksom populær da, når man inviterte til slikt, alle syns bursdager var gøy.

Min mor hadde sagt at jeg kunne invitere alle jentene i klassen, og det gjorde jeg. Men samme ettermiddag som jeg hadde sagt fra til alle jentene, husket min mor at ei av jentene ikke hadde invitert MEG da HUN hadde bursdag. Derfor fikk jeg ikke lov å invitere henne, sa hun. Men jeg hadde jo alt invitert henne! Det hjalp ikke, sa min mor, jeg måtte si fra at hun ikke fikk komme.

Så jeg måtte, slukøret, gå tilbake neste dag og si til henne at nei hun fikk ikke komme likevel. Hun påstod da at hun hadde allerede kjøpt bursdagspresang til meg. Jeg svarte bare at moren min hadde sagt hun ikke fikk komme.

Jeg var dritflau. JEG hadde jo ikke noe imot at hun kom selv om jeg ikke hadde blitt invitert til henne. Det var moren min som var opptatt av sånt.

Jeg klarte ikke å si så mye om det, for jeg var temmelig sjenert av meg, og var slett ikke blant de mest populære i klassen. Likevel måtte jeg utsette meg for å gjøre noe sånt, trekke tilbake en invitasjon, fordi moren min var rigid på sine prinsipper, om "rettferdighet". Og så mine foreldre som var så opptatt av at vi skulle "holde avtaler"!

Nå mange mange år etterpå, sitter dette fortsatt igjen som et vondt og vanskelig minne, men jeg har egentlig aldri fortalt noen om det.

Takk for at du lyttet.

Huff, det må ha vært en skrekkelig følelse for deg!

Stor klem.

[Gjest gladiol]

Jeg har desverre klart å gjøre en slik tabbe. Det var et barn, født samme år som mitt barn, som jeg rett og slett glemte bort.

Det er jo ikke alle som har full plass og da kan slike ting lett skje, i vertfall hvis en ikke kjenner verken foreldre eller barn.

Kanskje du kan ta en telefon og spørre om det er en forglemmelse?

[Gjest jeg ville ringt]

Jeg ville ringt (eller tilfeldig nevnt det ved henting / levering) og spurt ( i tide til at han kunne være med), hvis det var så opplagt at sønnen din enten var glemt påført på invitasjonen som gikk til søsteren (mest sannsynlig), eller om det var en uoverensstemmelse som gjorde at alle andre enn han skulle inviteres.

Det er mulig å gjøre en feil / forglemmelse, det kan få veldig triste følger for den uteglemte, men kan lett rettes opp hvis man ringer og spør.

[favn]

Nå har jeg ikke barnehagebarn lenger, men relevansen for dette med hvem som blir bedt, er like aktuell i skolen.

Har alltid ordnet bursdager for alle av samme kjønn eller hele klassen, men opplever år etter år at folk med ekstremt god råd og hus nesten på størrelse med kongens bolig, kjiper til og ber noen utvalgte.

Jaja, min store fryd er å se hvor moro alle ungene har det i 'våre' selskaper og hilse veldig blidt når foreldrene leverer og henter barna i sine store, dyre biler.

[morsan]

Nå fikk jeg lyst til å fortelle noe fra min barndom. Jeg var 8-9 år, og endelig var det MIN tur til å invitere til fødselsdag. Da var man liksom populær da, når man inviterte til slikt, alle syns bursdager var gøy.

Min mor hadde sagt at jeg kunne invitere alle jentene i klassen, og det gjorde jeg. Men samme ettermiddag som jeg hadde sagt fra til alle jentene, husket min mor at ei av jentene ikke hadde invitert MEG da HUN hadde bursdag. Derfor fikk jeg ikke lov å invitere henne, sa hun. Men jeg hadde jo alt invitert henne! Det hjalp ikke, sa min mor, jeg måtte si fra at hun ikke fikk komme.

Så jeg måtte, slukøret, gå tilbake neste dag og si til henne at nei hun fikk ikke komme likevel. Hun påstod da at hun hadde allerede kjøpt bursdagspresang til meg. Jeg svarte bare at moren min hadde sagt hun ikke fikk komme.

Jeg var dritflau. JEG hadde jo ikke noe imot at hun kom selv om jeg ikke hadde blitt invitert til henne. Det var moren min som var opptatt av sånt.

Jeg klarte ikke å si så mye om det, for jeg var temmelig sjenert av meg, og var slett ikke blant de mest populære i klassen. Likevel måtte jeg utsette meg for å gjøre noe sånt, trekke tilbake en invitasjon, fordi moren min var rigid på sine prinsipper, om "rettferdighet". Og så mine foreldre som var så opptatt av at vi skulle "holde avtaler"!

Nå mange mange år etterpå, sitter dette fortsatt igjen som et vondt og vanskelig minne, men jeg har egentlig aldri fortalt noen om det.

Takk for at du lyttet.

Uff så trist!

Jeg erfarte det helt motsatte i barndommen.

En jente i klassen inviterte aldri meg i bursdagen sin (og heller ikke så mange av de andre heller - de brukte ikke å ha barneselskaper der i huset visstnok).

Jeg spurte moren min om jeg kunne la være å be henne, men fikk da klar beskjed om at jeg måtte be alle eller ingen. Sånn var det med den saken hos oss, uansett hva slags regler de fulgte hjemme hos hun jenta.

Og tilsvarende var det for flere andre også, som fikk samme svar fra sine mødre.

[Gjest Anonym for anledningen]

Jeg ville ringt (eller tilfeldig nevnt det ved henting / levering) og spurt ( i tide til at han kunne være med), hvis det var så opplagt at sønnen din enten var glemt påført på invitasjonen som gikk til søsteren (mest sannsynlig), eller om det var en uoverensstemmelse som gjorde at alle andre enn han skulle inviteres.

Det er mulig å gjøre en feil / forglemmelse, det kan få veldig triste følger for den uteglemte, men kan lett rettes opp hvis man ringer og spør.

Det har jeg gjort, og det kommer frem under et av mine svar under.

[Gjest Anonym for anledningen]

Jeg har desverre klart å gjøre en slik tabbe. Det var et barn, født samme år som mitt barn, som jeg rett og slett glemte bort.

Det er jo ikke alle som har full plass og da kan slike ting lett skje, i vertfall hvis en ikke kjenner verken foreldre eller barn.

Kanskje du kan ta en telefon og spørre om det er en forglemmelse?

Det har jeg gjort, og telefonsamtalen utdypet jeg til M.Angelica i tråden under.

Dette er neppe mennesker som har barn som har uoverensstemmelser med mitt barn.

Det at et "tilfeldig" barn ikke ble invitert, skjedde også ved et selskap i vår, da storebror fylte år. Da var det utelatt et annet barn, som jeg vet er svært godt likt i barnehagen og av disse barna (hun var der forøvrig på lørdag).

Jeg tror dette er ren ubetenksomhet. Like fullt unødvendig og litt sårt for oss som skal forklare det til fireåringen.

[Gjest Anonym for anledningen]

Nå har jeg ikke barnehagebarn lenger, men relevansen for dette med hvem som blir bedt, er like aktuell i skolen.

Har alltid ordnet bursdager for alle av samme kjønn eller hele klassen, men opplever år etter år at folk med ekstremt god råd og hus nesten på størrelse med kongens bolig, kjiper til og ber noen utvalgte.

Jaja, min store fryd er å se hvor moro alle ungene har det i 'våre' selskaper og hilse veldig blidt når foreldrene leverer og henter barna i sine store, dyre biler.

Heldigvis er de fleste som deg!