Normal måte å reagere?

[Gjest Fiolen nå]

Svigermor har spredning av kreft og gjennomgår cellegiftkurer.

Forrige søndag var sønnen min med på å klippe håret hennes før svigerfar barberte det bort.

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2794632

Det har forundret meg at han (8 år) har reagert så lite. Han har verken grått eller snakket noe særlig om det.

Nå har jeg akkurat vært på konferanse med læreren hans. Hun fortalte at sønnen min vanligvis er veldig høflig og oppfører seg pent på skolen.

Men den siste uken har han vært helt annerledes. Han har sparket en gutt i magen, stukken en annen i hånden med en blyant og kalt en tredje for stygge ting.

I tillegg har han knuffet borti en del barn og blitt rasende når de har knuffet tilbake.

Jeg forbinder dette med svigermor og hårklippseansen.

Er dette en vanlig måte å reagere på?

Hvordan skal jeg takle det?

[kakki1365380609]

Huff så leit, og stakkars din lille gutt. Jeg har ingen erfaring på området men kanskje din svigermor ville tatt seg tid til en lang og god samtale med ham?

Er vel egentlig bare prating og nærhet fra alle som hjelper i slike situasjoner?

Medfølende klem fra meg....

[frosken]

Huff så leit, og stakkars din lille gutt. Jeg har ingen erfaring på området men kanskje din svigermor ville tatt seg tid til en lang og god samtale med ham?

Er vel egentlig bare prating og nærhet fra alle som hjelper i slike situasjoner?

Medfølende klem fra meg....

Samtidig får man ikke pratet bort det triste og vonde. Samme hvor mye man prater om det så er alvorlig sykdom brutalt - og ofte trekker det i langdrag .

[Gjest Fiolen nå]

Samtidig får man ikke pratet bort det triste og vonde. Samme hvor mye man prater om det så er alvorlig sykdom brutalt - og ofte trekker det i langdrag .

Svigermor har spredning til skjelettet og leveren, så vi regner med at det går mot slutten.

Men det kan nok ta lang tid, opptil år...

[kakki1365380609]

Samtidig får man ikke pratet bort det triste og vonde. Samme hvor mye man prater om det så er alvorlig sykdom brutalt - og ofte trekker det i langdrag .

Helt klart, men det kan hjelpe å prate for å prøve å forstå litt mer og ta ut sinne og tristhet på en annen måte enn på andre barn.

[frosken]

Svigermor har spredning til skjelettet og leveren, så vi regner med at det går mot slutten.

Men det kan nok ta lang tid, opptil år...

Jeg synes det er flott at bestemoren lar ham få delta så nært. Dessverre er også dette en del av livet...

Jeg så for kort tid siden en samling bøker som blant annet tok for seg barns opplevelser i slike situasjoner. En del av dem var basert på konkrete historier og intervjuer med barn. Dessverre husker jeg ikke titler :-(

[frosken]

Helt klart, men det kan hjelpe å prate for å prøve å forstå litt mer og ta ut sinne og tristhet på en annen måte enn på andre barn.

Det er selvfølgelig både bra og nødvendig og prate mye.

Mitt poeng er vel at man ofte ser fremstilt en "glorifisering" av slike historier, og at man ikke nødvendigvis kjenner seg helt igjen i all "harmonien" når man selv står i situasjonen.

[Gjest Bare en tanke]

Kanskje han føler seg litt tilsidesatt?

[frosken]

Kanskje han føler seg litt tilsidesatt?

Jeg synes det er mye mer nærliggende å anta at han synes det er vanskelig at bestemor er så syk, og at det ikke er så lett å takle med rasjonelle metoder når man er såpass ung.

[annegunn]

Det er selvfølgelig både bra og nødvendig og prate mye.

Mitt poeng er vel at man ofte ser fremstilt en "glorifisering" av slike historier, og at man ikke nødvendigvis kjenner seg helt igjen i all "harmonien" når man selv står i situasjonen.

kan du sende meg en mail?

[email protected]

[frosken]

kan du sende meg en mail?

[email protected]

Jepp:-)

[Gjest Shira12]

Barn reagerer forskjellig, og dette er nok hans måte og få ut frustrasjon på.

En jeg kjenner har kreft, og barna hans har fått en bok fra kreftforeningen som de bruker. Nå husker jeg ikke tittelen, men kan forsøke og finne det.

Men uansett kan du/dere ta kontakt med kreftforening, de hjelper deg sikkert med hva bøker som kan brukes til barn.

De barna jeg snakket om, har hatt STOR nytte av denne boken.

[annegunn]

Jepp:-)

Jeg har sendt svar

[PieLill]

Jeg synes det er mye mer nærliggende å anta at han synes det er vanskelig at bestemor er så syk, og at det ikke er så lett å takle med rasjonelle metoder når man er såpass ung.

Barn kan veldig lett saldere bort seg selv i slike situasjoner. Det er større sjanse for at de setter seg selv til side enn at de føler seg tilsidesatt. Og selv om de på reelt grunnlag skulle føle seg tilsidesatt vil de ofte ikke ha det "normale" opprøret mot dette.

Barn merker de voksnes slit og fortvilelse og kan tro de avhjelper situasjonen ved å bli mest mulig usynlige. Dette kan holde dem tilbake fra å gi direkte uttrykk for sin egen fortvilelse.

For å klare å slippe ut noe av gøra de har inni seg kan de trenge at voksne tar inisiativ til å gjøre helt klart at jeg ser deg i denne situasjonen. Akkurat nå er jeg her bare for deg. Du behøver ikke være sterk hele tiden. Jeg som voksen kan takle om du faller litt fra hverandre, men du trenger ikke kjempe for å holde meg sammen.

Slike situasjoner danner ofte et eldorado for alskens med skyldfølelse og feilaktig, nedbrytende ansvarsfølelse.

Jeg synes derfor det er viktig å prøve å lirke ut litt av det som foregår inne i hodet på ungene slik at man kan hive de verste missforståelsene på hue og ræva ut før de blir et mønster.

mvh

[PieLill]

Føler med dere. Det må være forferdelig vondt.

Se svar litt lengre nede til frosken.

mvh

[Velouria]

Det er ingen rett eller gal følelse å reagere på sorg. La han få brøle av sinne, slå ut aggresjonen på en boksesekk e.l Sorgen min ble tidd i hjel da jeg mistet en som var nær meg, jeg var på samme alder som din sønn. Det er selvsagt viktig at dere alle snakker med ham, men husk å fortelle ham at det er lov å bli sint. Det kan føles veldig urettferdig når vi vet at vi kommer til å miste noen vi er glad i.

Lykke til alle sammen.

[Gjest Fiolen igjen]

Barn kan veldig lett saldere bort seg selv i slike situasjoner. Det er større sjanse for at de setter seg selv til side enn at de føler seg tilsidesatt. Og selv om de på reelt grunnlag skulle føle seg tilsidesatt vil de ofte ikke ha det "normale" opprøret mot dette.

Barn merker de voksnes slit og fortvilelse og kan tro de avhjelper situasjonen ved å bli mest mulig usynlige. Dette kan holde dem tilbake fra å gi direkte uttrykk for sin egen fortvilelse.

For å klare å slippe ut noe av gøra de har inni seg kan de trenge at voksne tar inisiativ til å gjøre helt klart at jeg ser deg i denne situasjonen. Akkurat nå er jeg her bare for deg. Du behøver ikke være sterk hele tiden. Jeg som voksen kan takle om du faller litt fra hverandre, men du trenger ikke kjempe for å holde meg sammen.

Slike situasjoner danner ofte et eldorado for alskens med skyldfølelse og feilaktig, nedbrytende ansvarsfølelse.

Jeg synes derfor det er viktig å prøve å lirke ut litt av det som foregår inne i hodet på ungene slik at man kan hive de verste missforståelsene på hue og ræva ut før de blir et mønster.

mvh

Takk for mange fine tanker.

Under den hårklippe-seansen var han unaturlig munter og lo støyende slik at jeg måtte roe han ned. Han gjorde nok det fordi han merket at farmor ikke ville at det skulle være trist at håret måtte gå.

Etter at jeg nå har snakket med ham om hva han tenker om at farmor er dårlig, så har han grått noen ganger og fortalt om klump i halsen.

Han har kommet hjem fra skolen og sagt at han begynnte å gråte mens han tenkte på farmor.

Han sa også at den gutten han hadde stukket i hånden hadde spurt hvorfor han gråt, og at han da fortalte at farmor er syk. Han la til: "Håper at XXX forstod at det var derfor jeg stakk ham i hånden".

Jeg sa til ham at han godt kunne si at det var derfor han hadde stukket. Ikke så lett for den andre å skjønne det.

Nå håper jeg bare at han får ut sorgen på annen måte, at det ikke blir at han tror han nå kan slå rundt seg når han blir trist, bare fordi han har en grunn til å være lei seg...

[Gjest Fiolen igjen]

Barn reagerer forskjellig, og dette er nok hans måte og få ut frustrasjon på.

En jeg kjenner har kreft, og barna hans har fått en bok fra kreftforeningen som de bruker. Nå husker jeg ikke tittelen, men kan forsøke og finne det.

Men uansett kan du/dere ta kontakt med kreftforening, de hjelper deg sikkert med hva bøker som kan brukes til barn.

De barna jeg snakket om, har hatt STOR nytte av denne boken.

"En jeg kjenner har kreft, og barna hans har fått en bok fra kreftforeningen som de bruker. Nå husker jeg ikke tittelen, men kan forsøke og finne det."

Jeg hadde satt stor pris på om du kunne finne den tittelen til meg.

[PieLill]

Takk for mange fine tanker.

Under den hårklippe-seansen var han unaturlig munter og lo støyende slik at jeg måtte roe han ned. Han gjorde nok det fordi han merket at farmor ikke ville at det skulle være trist at håret måtte gå.

Etter at jeg nå har snakket med ham om hva han tenker om at farmor er dårlig, så har han grått noen ganger og fortalt om klump i halsen.

Han har kommet hjem fra skolen og sagt at han begynnte å gråte mens han tenkte på farmor.

Han sa også at den gutten han hadde stukket i hånden hadde spurt hvorfor han gråt, og at han da fortalte at farmor er syk. Han la til: "Håper at XXX forstod at det var derfor jeg stakk ham i hånden".

Jeg sa til ham at han godt kunne si at det var derfor han hadde stukket. Ikke så lett for den andre å skjønne det.

Nå håper jeg bare at han får ut sorgen på annen måte, at det ikke blir at han tror han nå kan slå rundt seg når han blir trist, bare fordi han har en grunn til å være lei seg...

Føler med dere alle, ikke minst gutten din.

Så fint at du får snakket litt med ham.

Barn tenker ikke som voksne, men føler som voksne. Barn vet heller ikke at kriser går over og at det finnes et liv etter verdens undergang.

Man går alltid såret fra slike opplevelser, både store og små. Men vi kan hjelpe hverandre til å få pene arr som ikke klør og strammer for ille.

Ønsker dere alt godt.

mvh

[Gjest Fiolen igjen]

Jeg synes det er flott at bestemoren lar ham få delta så nært. Dessverre er også dette en del av livet...

Jeg så for kort tid siden en samling bøker som blant annet tok for seg barns opplevelser i slike situasjoner. En del av dem var basert på konkrete historier og intervjuer med barn. Dessverre husker jeg ikke titler :-(

"Jeg synes det er flott at bestemoren lar ham få delta så nært. Dessverre er også dette en del av livet..."

Det føles veldig brutalt nå mens det står på, men det er sikkert godt både for ham og datteren min i ettertid.

Den neste opplevelsen de skal være med på, er at de skal få være med henne og velge ut parykker. Jeg regner med at det blir mye hyggeligere enn å se henne få barbert bort håret.

Hun er en tøff dame, svigermoren min