synd

[Gjest triste foreldre]

i går, ved henting, tror jeg min sønn slo en jente. Jenten løp gråtende til moren som stod en annen plass. Jeg stod et stykke unna og fikk ikke med meg noe særlig.

Idag da jeg gikk forbi moren, ved levering, så jeg henne inn i øynene, smilte og sa hei. Ingen reaksjon.

Det er synd hvis det var pga hendelsen i går.

[skygge]

Jøss, det var jo litt uhøflig at hun ikke hilste tilbake.

Men du sa du trodde at sønnen din slo jenta. Men er du ikke sikker ?

Vet jo ikke hvor gammel sønnen din er, men du syntes ikke at du burte ha snakket med sønnen din og spørt om han slo, og hvis han sa ja.. At han måtte da gå si unnskyld til jenta ?

Kommer jo an på alderen på barnet da, men hvis jenta mi hadde slått (hun er 3 år) så hadde jeg ikke gått ut av barnehagen før hun hadde sagt unnskyld til den andre jenta.

Hvis det var sønnen min som er 14 mnd. og ikke snakker så mye enda. Så hadde jeg alikavel tatt han i fanget og forklart at man ikke skal slå andre barn fordi det gjør vondt og at de blir lei seg. Og så gått hen til jenta og mammaen og sagt beklager for min sønn og sagt noen trøstende ord til jenta.

Men jeg svarer jo bare utifra ditt korte innlegg.Såklart så kan det være omstendigheter du ikke har nevnt her

[Gjest triste foreldre]

Jøss, det var jo litt uhøflig at hun ikke hilste tilbake.

Men du sa du trodde at sønnen din slo jenta. Men er du ikke sikker ?

Vet jo ikke hvor gammel sønnen din er, men du syntes ikke at du burte ha snakket med sønnen din og spørt om han slo, og hvis han sa ja.. At han måtte da gå si unnskyld til jenta ?

Kommer jo an på alderen på barnet da, men hvis jenta mi hadde slått (hun er 3 år) så hadde jeg ikke gått ut av barnehagen før hun hadde sagt unnskyld til den andre jenta.

Hvis det var sønnen min som er 14 mnd. og ikke snakker så mye enda. Så hadde jeg alikavel tatt han i fanget og forklart at man ikke skal slå andre barn fordi det gjør vondt og at de blir lei seg. Og så gått hen til jenta og mammaen og sagt beklager for min sønn og sagt noen trøstende ord til jenta.

Men jeg svarer jo bare utifra ditt korte innlegg.Såklart så kan det være omstendigheter du ikke har nevnt her

Jeg skrev et innlegg hin dagen om hvordan han slår for tiden. Han er nettopp blitt 3. Jeg så ikke hva som skjedde, men jeg så jenta løp gråtende derifra. Jeg antar at han slo, men jeg kan ikke ha en alvorsprat med han om det når jeg ikke aner. Han snakker ikke spesielt bra heller.

Jeg kan ikke drive å fokusere på negativ atferd som eventuelt ikke har skjedd engang. Hadde jeg sett det skje, så hadde det vært noe helt annet.

[Gjest triste foreldre]

Jeg skrev et innlegg hin dagen om hvordan han slår for tiden. Han er nettopp blitt 3. Jeg så ikke hva som skjedde, men jeg så jenta løp gråtende derifra. Jeg antar at han slo, men jeg kan ikke ha en alvorsprat med han om det når jeg ikke aner. Han snakker ikke spesielt bra heller.

Jeg kan ikke drive å fokusere på negativ atferd som eventuelt ikke har skjedd engang. Hadde jeg sett det skje, så hadde det vært noe helt annet.

Jeg synes det er helt unødvendig av moren å reagere sånn. Hun visste ikke at jeg var i barnehagen engang, så det er ikke det at hun er sur for at jeg ikke tok affære.

[Maggi]

Jeg synes det er helt unødvendig av moren å reagere sånn. Hun visste ikke at jeg var i barnehagen engang, så det er ikke det at hun er sur for at jeg ikke tok affære.

Det er naturligvis en litt dum måte å reagere på. Jeg skjønner du blir frustrert når du på toppen av dette sliter med negativ adferd hos din treåring som du ikke får kontroll med. Men kanskje hun reagerer på at det ikke virker som du tar tak i adferden? Kanskje hun forventer at du tar kontakt/beklager at gutten din gjør slik mot hennes barn? Det har jeg gjort dersom mine barn har bitt andre barn. Den dialogen mellom foreldre tror jeg er viktig.

Hvis din treåring er veldig massiv og har negativ adferd overfor et annet barn, blir jo naturligvis foreldrene av det andre barnet også frustrerte. Man synes jo synd på, og er nærest, ens eget barn.

På den andre side, det er ikke alltid at andre foreldre klarer å ta inn over seg hvor utfordrende det er å være forelder til det utagerende barnet, for de fokuserer kanskje mer på alle de opplevelsene deres barn har som er negative.. til og med ofte uforskyldt! Og det er jo en negativ faktor for barn å utsettes for en som biter, slår og hiver ting. Dette påvirker j oogså andre barn på en negativ måte.

Men det er en umoden reaksjon av henne, helt klart. Jeg ville forsøkt å tenke mindre over akkurat denne mamma`n (hun kan jo ha hatt en dårlig dag for alt du vet). Derimot ville jeg nok fulgt det opp raskt i forhold til barnehagen, for det kan jo tyde på at dere trenger samtale vedrørende dette hvis det er slik at du opplever at foreldre begynner å trekke seg unna/reagere.

Uff, det kan ikke være lett for dere. Jeg håper dere finner ut av det! Lykke til.

Mvh

[skygge]

Jeg skrev et innlegg hin dagen om hvordan han slår for tiden. Han er nettopp blitt 3. Jeg så ikke hva som skjedde, men jeg så jenta løp gråtende derifra. Jeg antar at han slo, men jeg kan ikke ha en alvorsprat med han om det når jeg ikke aner. Han snakker ikke spesielt bra heller.

Jeg kan ikke drive å fokusere på negativ atferd som eventuelt ikke har skjedd engang. Hadde jeg sett det skje, så hadde det vært noe helt annet.

Jepp, nå skjønner jeg saken litt bedre. Har ikke fått med meg forrige innlegget dit skjønner du. Så manglet jo bakgrunnsinformasjonen

Det er sjeldent bra å kun fokusere på negativ oppførsel, man oppnår mer med å bruke positiv oppmuntring eventuellt belønning for god oppførsel.

Syns det var uhøflig av moren å ikke hilse på deg. Folkeskikk må man da ha.

I vår barnehage så går det en gutt som har slått/dyttet/spyttet på de andre ungene regelmessig over en lang periode nå. Snakker da om sånn ca. 1 år.

Jeg har to barn i denne barnehagen, og selvfølgelig er det ikke noe særlig når jeg kommer og henter de. Og får beskjed om at i dag så har X dyttet sønnen din slik at han slo seg skikkelig på asfalten (sønnen min er 14 mnd) gutten er ca. 3 år. Og når man får slike beskjeder flere ganger i måneden. Så blir man litt lei seg for at barnet sitt opplever slikt i barnehagen.

Men jeg blir ikke sint på hverken barnet eller foreldrene til dette barnet av den grunn. Jeg snakker med barnehagepersonalet om at de må passe bedre på gutten. Slik at de aller minste barna, som er litt forsvarsløse ikke blir bøllet med av en så mye eldre gutt.

Så jeg har ingen problemer med å hilse/snakke med hverken barnet eller foreldrene til gutten med en hyggelig tone.

Men nå er det vist noen tiltak i barnehagen pga oppførselen hans. Men det er også pga flere andre ting.

hmm. ble litt langt dette her ..

[PieLill]

Trist at du føler deg uglesett. Det er tungt når barna utagerer.

Har lest hele tråen, og synes kanskje du reagerte litt feil.

Om noen unger er sammen og en av dem løper gråtende bort, plikter ansvarlige voksne å _prøve_ å finne ut hva som skjedde. Er det den minste sjanse for at mitt barn har slått _må_ jeg ta tak i det der og da.

Man går bort til barnet/barna og spør dem hva som skjedde uten å anklage. Vet dere hvorfor xxx gråter? Av responsen, eller unvikenheten i responsen, får man et visst bilde av hva som har skjedd.

Man kan/bør spørre andre barn / voksne om de så hva som skjedde. Og ikke minst det barnet som gråter.

Noen ganger klarer man ikke å finne ut hva som skjedde. Da må man vokte seg for å komme med falske anklager. Men svært ofte klarer man det.

Jeg blir vel ikke så fryktelig opprørt om et annet barn skulle slå en av mine. Mine kan da slå fra seg de også. Men jeg ville blitt veldig frustrert om jeg fikk følelsen av at foreldrene var passive. Hvordan skal det da bli slutt på det?

Jeg synes kanskje du litt vel ensidig sier man må fokusere på det positive. Det er mye som kan ignoreres. Slåing er _ikke_ blant de tingene. Det må _alltid_ tas tak i, samme hvor møkk lei man er.

Barna trenger mer ros enn kritikk. Så et barn som må irettesettes ofte, må roses desto oftere. Men man kan ikke slippe visse absolutte grenser fordi barnet allerede har fått skjenn 8 ganger den dagen.

Slik jeg oppfatter din beskrivelse av situasjonen kunne jeg nok blitt ganske irritert om barnet ditt faktisk hadde slått og du ikke gjorde noen forsøk på å komme til bunns i det. Men jeg hadde garantert ikke latt være å hilse på deg neste dag av den grunn.

Det som derimot kan skje nesten når som helst er at jeg er så lullet inn i mine egne tanker at jeg ikke oppfatter at du hilser før du er fem meter unna. ;-) Det kan jo finnes flere som meg.

mvh

[Gjest triste foreldre]

Det er naturligvis en litt dum måte å reagere på. Jeg skjønner du blir frustrert når du på toppen av dette sliter med negativ adferd hos din treåring som du ikke får kontroll med. Men kanskje hun reagerer på at det ikke virker som du tar tak i adferden? Kanskje hun forventer at du tar kontakt/beklager at gutten din gjør slik mot hennes barn? Det har jeg gjort dersom mine barn har bitt andre barn. Den dialogen mellom foreldre tror jeg er viktig.

Hvis din treåring er veldig massiv og har negativ adferd overfor et annet barn, blir jo naturligvis foreldrene av det andre barnet også frustrerte. Man synes jo synd på, og er nærest, ens eget barn.

På den andre side, det er ikke alltid at andre foreldre klarer å ta inn over seg hvor utfordrende det er å være forelder til det utagerende barnet, for de fokuserer kanskje mer på alle de opplevelsene deres barn har som er negative.. til og med ofte uforskyldt! Og det er jo en negativ faktor for barn å utsettes for en som biter, slår og hiver ting. Dette påvirker j oogså andre barn på en negativ måte.

Men det er en umoden reaksjon av henne, helt klart. Jeg ville forsøkt å tenke mindre over akkurat denne mamma`n (hun kan jo ha hatt en dårlig dag for alt du vet). Derimot ville jeg nok fulgt det opp raskt i forhold til barnehagen, for det kan jo tyde på at dere trenger samtale vedrørende dette hvis det er slik at du opplever at foreldre begynner å trekke seg unna/reagere.

Uff, det kan ikke være lett for dere. Jeg håper dere finner ut av det! Lykke til.

Mvh

moren var gått til bilen (hun så ingenting, den står litt unna), jenta løp rett til bilen med en gang. Dermed stod barnet mitt aleine igjen, det er ikke så lett å vite hva en gjør da. Moren så ikke at jeg var der tilstede

[Gjest triste foreldre]

Trist at du føler deg uglesett. Det er tungt når barna utagerer.

Har lest hele tråen, og synes kanskje du reagerte litt feil.

Om noen unger er sammen og en av dem løper gråtende bort, plikter ansvarlige voksne å _prøve_ å finne ut hva som skjedde. Er det den minste sjanse for at mitt barn har slått _må_ jeg ta tak i det der og da.

Man går bort til barnet/barna og spør dem hva som skjedde uten å anklage. Vet dere hvorfor xxx gråter? Av responsen, eller unvikenheten i responsen, får man et visst bilde av hva som har skjedd.

Man kan/bør spørre andre barn / voksne om de så hva som skjedde. Og ikke minst det barnet som gråter.

Noen ganger klarer man ikke å finne ut hva som skjedde. Da må man vokte seg for å komme med falske anklager. Men svært ofte klarer man det.

Jeg blir vel ikke så fryktelig opprørt om et annet barn skulle slå en av mine. Mine kan da slå fra seg de også. Men jeg ville blitt veldig frustrert om jeg fikk følelsen av at foreldrene var passive. Hvordan skal det da bli slutt på det?

Jeg synes kanskje du litt vel ensidig sier man må fokusere på det positive. Det er mye som kan ignoreres. Slåing er _ikke_ blant de tingene. Det må _alltid_ tas tak i, samme hvor møkk lei man er.

Barna trenger mer ros enn kritikk. Så et barn som må irettesettes ofte, må roses desto oftere. Men man kan ikke slippe visse absolutte grenser fordi barnet allerede har fått skjenn 8 ganger den dagen.

Slik jeg oppfatter din beskrivelse av situasjonen kunne jeg nok blitt ganske irritert om barnet ditt faktisk hadde slått og du ikke gjorde noen forsøk på å komme til bunns i det. Men jeg hadde garantert ikke latt være å hilse på deg neste dag av den grunn.

Det som derimot kan skje nesten når som helst er at jeg er så lullet inn i mine egne tanker at jeg ikke oppfatter at du hilser før du er fem meter unna. ;-) Det kan jo finnes flere som meg.

mvh

hadde jenta stått der og grått, hadde jeg garantert gått bort til henne. Det som skjedde her var at hun løp rett i bilen (den står et stykke unna, moren var allerede gått så jeg tror ikke hun så noenting av det som skjedde. Hun så ihvertfall ikke at jeg stod et stykke unna. hva gjør en i en slik situasjon da?

Jeg pleier aldri å overse situasjoner der ungen slår andre. Jeg tar tak i problemet der og da. Her visste jeg ikke hva som skjedde, og den eneste som stod tilbake var ungen min.

[PieLill]

hadde jenta stått der og grått, hadde jeg garantert gått bort til henne. Det som skjedde her var at hun løp rett i bilen (den står et stykke unna, moren var allerede gått så jeg tror ikke hun så noenting av det som skjedde. Hun så ihvertfall ikke at jeg stod et stykke unna. hva gjør en i en slik situasjon da?

Jeg pleier aldri å overse situasjoner der ungen slår andre. Jeg tar tak i problemet der og da. Her visste jeg ikke hva som skjedde, og den eneste som stod tilbake var ungen min.

Hvis jenta som begynte gråte og mitt barn var sammen da det skjedde, ville jeg minimum spurt mitt barn hva som skjedde. Å spørre hva som skjedde er ikke det samme som å anklage.

Om det ikke var for langt til den bilen, ville jeg evt. gått bort å snakket litt, tatt med barnet for å si unnskyld om barnet hadde gjort noe. Men det er jo høyst situasjonsbetinget.

Synes ikke det er fornuftig av moren til denne jenten om hun virkelig går rundt og surmuler for dette. Det kan godt hende du har rett i at hun ikke så deg. Du bør ta høyde for at hun rett og slett var i sin egen verden da du hilste. ;-)

Om jeg misstenkte et av mine barn for å slå, eller andre pøbelstreker, ville jeg alltid i det minste _forsøkt_ å finne ut av det. Om barna slår når jeg er i nærheten og jeg ikke reagerer, kan de få inntrykket av at dette er noe som mamma ikke tar så nøye. Det er ikke så vanskelig å se om en treåring lyver, selv om man ikke alltid klarer å finne ut av det.

Men for alt jeg vet kunne denne moren vært like taus uansett hva du gjorde.

mvh

[Lillemus]

Hvis jenta som begynte gråte og mitt barn var sammen da det skjedde, ville jeg minimum spurt mitt barn hva som skjedde. Å spørre hva som skjedde er ikke det samme som å anklage.

Om det ikke var for langt til den bilen, ville jeg evt. gått bort å snakket litt, tatt med barnet for å si unnskyld om barnet hadde gjort noe. Men det er jo høyst situasjonsbetinget.

Synes ikke det er fornuftig av moren til denne jenten om hun virkelig går rundt og surmuler for dette. Det kan godt hende du har rett i at hun ikke så deg. Du bør ta høyde for at hun rett og slett var i sin egen verden da du hilste. ;-)

Om jeg misstenkte et av mine barn for å slå, eller andre pøbelstreker, ville jeg alltid i det minste _forsøkt_ å finne ut av det. Om barna slår når jeg er i nærheten og jeg ikke reagerer, kan de få inntrykket av at dette er noe som mamma ikke tar så nøye. Det er ikke så vanskelig å se om en treåring lyver, selv om man ikke alltid klarer å finne ut av det.

Men for alt jeg vet kunne denne moren vært like taus uansett hva du gjorde.

mvh

Det er da en selvfølge at man spør ungen hva som skjedde dersom man ser en slik situasjon som trådstarter her skisserer - helt enig med deg der.

Er også enig i at den andre moren dagen etter kunne vært i sin egen verden og ikke fått med seg at hun hilste. Jeg er definitivt så sløv at det hadde vært mulig... )

[PieLill]

moren var gått til bilen (hun så ingenting, den står litt unna), jenta løp rett til bilen med en gang. Dermed stod barnet mitt aleine igjen, det er ikke så lett å vite hva en gjør da. Moren så ikke at jeg var der tilstede

Uff, dette er ikke enkelt.

Kanskje en idé en annen gang å ta det opp med forelderen neste gang dere treffes i stedet for å bare si hei og late som ingen ting.

F.eks.: "XXX begynte å gråte i går før hun løp til bilen, men jeg så ikke hva som skjedde og har ikke helt klart å finne ut av det. Fortalte XXX deg noe?"

Man kan jo bli møkk lei av å springe rundt å be om unnskyldning og rede ut situasjoner. Likevel kan det være den beste strategien. Ting som barnet gjør når du ikke er der, er det begrenset hvor mye man skal ta tak i.

Be om en samtale med barnehagen og lag en slagplan. Da kan barnehagen si til frustrerte foreldre at YYYs foreldre er meget klar over situasjonen og vi jobber sammen for å få slutt på det. Det sukrer pillen for foreldre som opplever at barna kanskje er redde for et annet barn.

Man må jo selvsagt også ha i bakhodet at iblant blir barn provosert av andre barn til de slår. Skal man få slutt på slåingen, må man jo da i rettferdighetens navn også ta minst like hardt tak i provokasjonene. Bare en tanke...

mvh

[Maggi]

moren var gått til bilen (hun så ingenting, den står litt unna), jenta løp rett til bilen med en gang. Dermed stod barnet mitt aleine igjen, det er ikke så lett å vite hva en gjør da. Moren så ikke at jeg var der tilstede

Jeg ville forsøkt å spørre mamma`n om hun visste hva som hadde skjedd. Kanskje er det slik at hun har en opplevdelse av at du ikke setter grenser eller tar tak i guttens adferd? Uansett, du kan bli klokere dersom du i dialog med henne. Og jeg tror jeg ville gått etter det andre barnet til bilen der og da, for jeg synes det er viktig at foreldre griper tak i det de eventuelt aner skjer mens de er i barnehagen. Denne gangen visste du ikke, men ved å gå til bilen og spørre, hadde du kanskje fått vite.

Men dette er vanskelig, og best råd får du nok i barnehagen!

Lykke til!

Mvh