Hvordan takler dere trassanfall? (Litt langt)

[Gjest trassig to-åring]

Vi har en liten jente på straks to år. De par siste månedene har hun jevnlig sinne-/gråteanfall. Et par ganger om dagen som oftest. Jeg synes det er mest riktig å la henne rase fra seg i fred, så hun lærer å takle sinnet sitt selv, men også for at hun ikke skal få så mye oppmerksomhet akkurat da. Mannen min tar henne derimot raskt opp på armen, med det resultat at hun krever å bli båret rundt av ham store deler av dagen. Jeg prøver å si at dette gjør ting verre for datteren vår, både i barnehagen og for meg når jeg er alene med henne. Jeg har heller ikke så veldig lyst til å være den "slemme" må jeg si... Litt ego det der, men sånn er nå det..

Hun blir f.eks ofte sint på oss etter at hun er ferdig med middagsmaten og vi voksne fortsetter å spise. Hun får lov til å gå fra bordet, men da protesterer hun på at vi blir sittende ved bordet ved å gå i motsatt ende av rommet og hyle ut. Og ofte legge seg ned på gulvet og sparke. Mannen går bort etter under ett minutt og tar henne opp på armen. Jeg mener at vi bør la henne rase fra seg og at hun da lærer å starte aktiviteter selv. Noe hun gjør lett når jeg er sammen med henne alene. Jeg prøver å snakke rolig med henne hvis hun blir sint/trasser, og hjelper ikke det etter et par forsøk så lar jeg henne rydde opp i følelsene på egen hånd. Mener ikke å skylde bare på mannen min her og si at jeg er den "flinke" her, for en del av meg mener også at vi skal lytte til henne og at hun skal føle seg sett så og si i alle situasjoner... Så det er ikke så lett for meg akkurat å "overse" henne i disse situasjonene, men jeg prøver så godt jeg kan fordi jeg tror det er til hennes beste.

Hun er stort sett en veldig blid jente, men hun merker mer og mer at hun har egne meninger og vil sette grenser overfor oss, og samtidig se hva hun kan bestemme overfor oss. Hvor skal _vi_ sette grensene?

Hvordan takler dere trassanfall? Står dere som foreldre for de samme metodene? Og har dere en helhetlig pedagogisk tilnærming til oppdragelsen som dere er to om?

Det ble mange spørsmål.. Takk til dere som orket lese!

[kizmiaz]

Vi overser anfallene i størst mulig grad, men det er ikke akkurat enkelt...feks. ved påkledning kler vi på barnet det h*n skal ha på seg, selv om h*n stritter i mot og skriker. En fordel hos oss er at vi to foreldre har akkurat samme holdning til oppdragelsen og bruker de samme metodene, dvs. vi er enige og det vet barna. de klarer ikke å spille ut den ene mot den andre.

Vi prøver å ha en rolig holdning til barna, snakker rolig og bestemt til dem, men hvis ingenting funker og barnet bare skriker og bråker, så må h*n en tur på rommet og tenke seg om. Vi mener at et barn ikke skal kunne regjere en hel familie med trassanfall og skriking, og vi tar ledelsen over barnet. I mange tilfeller hjelper det å avlede barnet og hjelpe det med å finne veien ut av adferden sin.

[jubalong70]

Vi som foreldre er heldigvis ganske samstemte når det gjelder oppdragelse og reaksjoner på diverse utfordringer.

Trassanfall som du beskriver virker på meg som en test av grenser. Og jeg synes det er mer riktig å tildels overse henne enn å gi henne positiv oppmerksomhet (ta henne opp og kose henne). Ved å ta henne opp vil mannen din forsterke det reaksjonsmønsteret, og hun vil utvide det til å gjelde i andre situasjoner. Fortsetter det, vil hun snart være en kjempetrassig unge som krever å få viljen sin i ett og alt.

Og jeg tror ikke dere vil ha det!

Det beste for barna når de tester grenser er at de finner faste og tydelige grenser. Hvis barnet viser oppførsel dere ikke ønsker, må dere sette grenser for det.

Du nevner at hun skriker når dere sitter ved middagsbordet lengre enn henne. Det er jo en slik ting som hun bare må lære seg å akseptere. Jeg hadde sagt til henne når hun gikk fra, at mor og far skulle sitte litt lengre og spise. Reagerer hun likevel, hadde jeg sagt i fra at mor og far skal sitte til de er ferdige med å spise, og så oversett raseriet hennes.

Som du sier, etter en stund vil hun finne på noe å gjøre selv, hvis hun får anledning.

Ta en snakk med mannen din og forklar hva du (jeg:-)) mener. Kanskje han forstår det bedre da???

[PieLill]

Tilbringer faren mye mindre tid med jenta enn du gjør?

Iblant setter man ikke absolutte grenser før man blir tvunget til det for å overleve. ;-)

Jeg mener faren helt klart er i ferd med å skaffe dere et problem om han gir etter for hyling på denne måten. Det er dessuten helt urimelig å nekte dere å spise opp maten i fred.

Om ungene hyler for høyt ber jeg dem gjøre det på et annet rom. Har de ingen saklig grunn for ulyden, gidder ikke jeg å høre på. Vet ikke om jeg hadde gjort det med en toåring.

Er det en eller annen bok, noe du kan si, eller noe annet som kan gjøre din mann oppmerksom på at han blir manipulert og lurt trill rundt av en toåring.

mvh

[Gjest gladiol]

Ser du har fått flere gode svar og vil bare si at du høres ut som ei reflektert og fornuftig mor. Prøv å få far til å gå i samme retningen som deg.

Lykke til.

[RZO]

Det viktigste med grensesettingen er ikke å være streng eller ha "sånne og sånne" grenser, men det er å være konsekvent i alle situasjoner. Da er det mye enklere for barna å forholde seg til dere, og det er enklere for dere å handle i de ulike situasjonene. Det er kjempegreit å være samstemt - du og mannen din.

Snakk dere gjennom situasjonene i etterkant av dem, kanskje etter leggetid. Se om det er et mønster i dine handlinger og atferden, og hans handlinger og atferden. Du ser helt sikkert godt når toåringen er den som bestemmer ved middagsbordet. I situasjoner hvor dere er de myndige, er det ofte greit som du sier å ignorere. Det tar en stund, kanskje noen dager, så slipper det (hylingen) taket. Dette kan sammenlignes med butikken og godterier der ungen hyler til den får noe av en ukonsekvent mor/far.

Jeg tror det innimellom kan være fornuftig å avlede barnet i situasjoner som er vanskelige. Gi det en oppgave, sett fokus på en leke eller lignende når det forlater bordet. Dette i stedet for kjeft eller "nusse-dusse" som mannen din gjør.

Jeg vil til slutt nevne at jeg ikke er helt tilhenger av ordet/begrepet "trassunge". Dette viser, synes jeg, mer til foreldre som gjør som DE vil enn til barna som har et eller annet behov, men som da ikke blir hørt eller forstått. Vi har jo aldri hørt om trassforeldre, men jeg kan love deg at de finnes i hopetall. Kanskje vi alle er trassforeldre innimellom, fordi vi ikke har tålmodighet til å "se" barna.

Mvh.

[Gjest trassig to-åring]

Tilbringer faren mye mindre tid med jenta enn du gjør?

Iblant setter man ikke absolutte grenser før man blir tvunget til det for å overleve. ;-)

Jeg mener faren helt klart er i ferd med å skaffe dere et problem om han gir etter for hyling på denne måten. Det er dessuten helt urimelig å nekte dere å spise opp maten i fred.

Om ungene hyler for høyt ber jeg dem gjøre det på et annet rom. Har de ingen saklig grunn for ulyden, gidder ikke jeg å høre på. Vet ikke om jeg hadde gjort det med en toåring.

Er det en eller annen bok, noe du kan si, eller noe annet som kan gjøre din mann oppmerksom på at han blir manipulert og lurt trill rundt av en toåring.

mvh

Takk for svar alle sammen!

Vi gjør egentlig det meste av det som blir foreslått.. Forsøker å avlede henne, prater rolig og forklarer, osv. Problemet er vel at mannen er veldig svak for datteren vår. Hun tvinner ham totalt rundt lillefingeren. Han er like mye sammen med henne som meg, kanskje noe mer. Han er morsomst å være sammen med ute, mens jeg er morsomst inne

Men han er blitt mer oppmerksom på dette nå. Han skjønte det ihvertfall nå i helgen da jeg eksploderte totalt. Nå har han ikke båret rundt på henne på et par dager, og allerede har vi en mye blidere unge. Så han ser jo forskjellen selv.