Gode råd til en fortvilet mor?

[Gjest Dior femme]

Jeg har en 5 år gammel gutt som holder på å slite meg ut.. Han er så enormt oppmerksomhetssøkende. Er redd han har etablert en tankegang som går ut på at dårlig oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet...

Han har to søsken, en som er 8 og en som er 2. Det er ganske tydelig at han synes det er vanskelig å være sånn midtimellom. Havner ofte i konflikt med begge søskenene. Selvsagt kan de også leke fint sammen, men veldig ofte ender det med herjing. Leken blir veldig voldsom og veldig ofte ender det med skrik og skrål.

Problemet mitt nå er at jeg ikke ser hvordan jeg skal komme meg ut av en vond sirkel. Jeg synes det er veldig vanskelig å få tid til å sette meg ned å leke med ungene. Det er nok det gutten min ønsker seg, men med tre så små barn er det vanskelig å få konsentrert seg om den enkelte. Alle tre vil jo så gjerne ha oppmerksomhet... Og så er det jo blitt slik at jeg ikke lenger _har lyst_ til å leke. Jeg har nok negative forventninger til gutten og det tar fra meg lysten til å finne på noe. Uansett hva jeg prøver så ender det så ofte med grining og kjefting...

Dette ble veldig rotete.. Nå er jeg såpass frustert og lei meg at jeg ikke klarer å forklare så godt. Men er det noen der ute som har det sånn som jeg? Hvordan er deres 5 åringer? Sitter dere og leker med ungene deres hver dag? Får følelsen av at jeg er så utilstrekkelig som mor når jeg ikke gjør det. Mine foreldre lekte aldri med meg så kanskje jeg har en feil forestilling av hvorden det "skal" være?

de siste ukene har det endt med at både jeg og pappaen skriker til gutten vår. Vi blir så frustrerte at vi nærmest brøler til ham når han slår seg vrang. Vet jo veldig godt at dette ikke er særlig bra... I kveld har jeg bestemt meg for å slutte å skrike til ham... Skal prøve å gå vekk fra situasjonen, evt følge han stille og rolig inn på rommet når han er ulydig. Prøve å overse negativ atferd. Høres dette fornuftig ut? Skal i alle fall prøve... Men er redd han kommer til å gjøre det vanskelig... Han kan skape seg vrang for den minste ting, så "episodene" kommer som perler på en snor....

Huff, har så forferdelig dårlig samvittighet og er så redd! Det må jo være noe vi ikke klarer å gi ham som gjør at han blir sånn? Hadde vi gitt han all den oppmerksomheten han ønsker så hadde han vel vært en helt annen... Er så redd for at det skal skjære seg helt mellom oss... Er jo så glad i han... sier det hver dag, men er redd det ikke har så stor virkning så lenge jeg kjefter så mye også..

Noen som kan gi meg noen råd..??? Trenger å høre hvordan andre foreldre takler foreldrerollen...

[Gjest klem til deg]

Det at dere ser at situasjonen ikke er god, er jo i seg selv et viktig steg i riktig retning.

Det kan være godt med hjelp utenfra noen ganger, du kan feks snakke med helsestasjonen, om de kan henvise dere til noen (eller omde har flinke folk selv) som kan hjelpe dere i gang med å snu det som har kjørt seg fast.

Sett opp en ukeplan sammen med mannen din, hvor alle aktiviteter settes inn. Kutt ut alt som ikke er viktig nå, og bruk tid sammen med barna, også hver for seg. Ta med femåringen på noen alene, som han setter pris på. Når han er rolig og har det hyggelig, kan dere snakke litt med ham om at dere ser at han gjerne vil ha mere tid med dere, og finne løsninger sammen (at han må forstå at han er en av tre, og at dere setter av tid til å være sammen med alle tre og hver enkelt).

Ta tak i det nå, bruk heller en "sykt barn dag" sammen med ham hvis dere ser at dere trenger litt alenetid med ham for å få god kontakt.

Belønn ham (med positiv oppmerksomhet) når han har lekt fint med søsknene en kort stund, ikke vent til det har skåret seg og dere må kjefte.

Finn på ting som både pappaen og han liker, eller du og man liker, og gjør dette. (gå og ta en kopp kakao på cafe etter du har hentet i barnehagen, la toåringen bli med en kamerat hjem fra barnehagen denne dagen) Gjør slike ting alene, og sammen med resten av familien.

[Gjest bare jeg som reagerte på dette?]

Det at dere ser at situasjonen ikke er god, er jo i seg selv et viktig steg i riktig retning.

Det kan være godt med hjelp utenfra noen ganger, du kan feks snakke med helsestasjonen, om de kan henvise dere til noen (eller omde har flinke folk selv) som kan hjelpe dere i gang med å snu det som har kjørt seg fast.

Sett opp en ukeplan sammen med mannen din, hvor alle aktiviteter settes inn. Kutt ut alt som ikke er viktig nå, og bruk tid sammen med barna, også hver for seg. Ta med femåringen på noen alene, som han setter pris på. Når han er rolig og har det hyggelig, kan dere snakke litt med ham om at dere ser at han gjerne vil ha mere tid med dere, og finne løsninger sammen (at han må forstå at han er en av tre, og at dere setter av tid til å være sammen med alle tre og hver enkelt).

Ta tak i det nå, bruk heller en "sykt barn dag" sammen med ham hvis dere ser at dere trenger litt alenetid med ham for å få god kontakt.

Belønn ham (med positiv oppmerksomhet) når han har lekt fint med søsknene en kort stund, ikke vent til det har skåret seg og dere må kjefte.

Finn på ting som både pappaen og han liker, eller du og man liker, og gjør dette. (gå og ta en kopp kakao på cafe etter du har hentet i barnehagen, la toåringen bli med en kamerat hjem fra barnehagen denne dagen) Gjør slike ting alene, og sammen med resten av familien.

"Ta tak i det nå, bruk heller en "sykt barn dag" sammen med ham hvis dere ser at dere trenger litt alenetid med ham for å få god kontakt."

Dette var vel litt drøyt??? Får meg til å lure på hva slags jobb du har...

[Gjest Elextra]

Har dessverre ingen gode råd til deg, i denne omgang i hvertfall, men synes "klem til deg" er inne på fine ting.

Vil bare si at svært mange av oss føler oss like opprådd for råd av og til. Har selv følt at vi har vært skikkelig "Nanny"-materiale i dag: Mine to små har slått, bitt, dyttet og kranglet i hele dag. Da storebror på fire slo meg i ansiktet, tok jeg ham hardt i armen og brølte til ham - skikkelig pedagogisk! Vi ble heldigvis raskt venner igjen.

Bare et lite medynk fra

[Gjest klem til deg]

"Ta tak i det nå, bruk heller en "sykt barn dag" sammen med ham hvis dere ser at dere trenger litt alenetid med ham for å få god kontakt."

Dette var vel litt drøyt??? Får meg til å lure på hva slags jobb du har...

Jeg har selv bare tatt en slik dag selv, og da hadde eldstejenta omgangssyke. Yngstemann har ikke vært syk fra bhg enda. Så vi tar ikke lett på slike dager.

Men hvis familien er i krise, og denne gutten har det virkelig vondt, slik jeg oppfattet det, synes jeg det skal tas like alvorlig som om han hadde hatt høy feber en dag og man var hjemme med ham. Psykisk helse er vel så viktig som fysisk helse, og hvis kabalen med tre barn (hvor en er liten og trenger mye foreldrekontakt, og en har begynt på skolen og trenger mye oppfølging der) gjør at man ikke får tatt tak i dette som tydelig er veldig vanskelig for denne femåringen, synes jeg ikke det ville være katastrofe å ta en dag fri for å prøve å rette opp i dette.

Min jobb venter på meg, så hvis jeg skulle vært borte en dag, blir det jeg som må ta det igjen på ledige stunder (noen kvelder etter barna har lagt seg). Så på min jobb er det ingen forskjell på om jeg er syk, barnet er sykt, eller om det er ferie eller avspasering. Resultatet blir det samme. Alle må jo se an sin situasjon, har man anleding til avspasering er det flott, jeg forventer jo ikke at noen skal avlyse hjerneoperasjoner de skal utføre, for å drikke kakao med mellombarnet..

men som sagt, jeg leste dette innleggget som en familie i krise med et barn som hadde det vondt, da er det like viktig å ta tid til dette barnet som om det hadde halsinfeksjon.

[Gjest mallet]

"Ta tak i det nå, bruk heller en "sykt barn dag" sammen med ham hvis dere ser at dere trenger litt alenetid med ham for å få god kontakt."

Dette var vel litt drøyt??? Får meg til å lure på hva slags jobb du har...

Psykisk helse er også helse.

Det er klart man ikke skal ta ut sykt barn-dager i hytt og vær, men det går an å bruke skjønn. Man yter mye bedre på jobben om livet ellers er håndterbart. Det kan være bedre å ta en dag for å hente seg inn, enn å stå på til man stuper og ende opp med en lengre sykemelding når alt har skåret seg.

[PieLill]

Har dessverre ingen gode råd til deg, i denne omgang i hvertfall, men synes "klem til deg" er inne på fine ting.

Vil bare si at svært mange av oss føler oss like opprådd for råd av og til. Har selv følt at vi har vært skikkelig "Nanny"-materiale i dag: Mine to små har slått, bitt, dyttet og kranglet i hele dag. Da storebror på fire slo meg i ansiktet, tok jeg ham hardt i armen og brølte til ham - skikkelig pedagogisk! Vi ble heldigvis raskt venner igjen.

Bare et lite medynk fra

Det der er faktisk ikke så upedagogisk. Ganske fornuftig synes jeg. I visse situasjoner trenger barn og se mamma og pappas vrede. Ord er ikke alltid nok.

Det er dødssynd å slå mamma i ansiktet. Han ba om en eksplosjon og fikk den.

Med særdeles få unntak blir alle rasende over å bli slått i ansiktet. Hvorfor skulle ikke mamma bli det? Ditt sinne var en sunn reaksjon. Det viser at du setter grenser for hva andre, innkludert egne barn, får gjøre mot deg. Det gir din sønn et realistisk bilde på hva han kan forvente når han slår folk i ansiktet. Reaksjonen han fikk var vel også så ubehagelig at det neppe frister til gjentagelse.

Om du ikke slår knallhardt ned på dette kan et av personale i barnehagen eller en fremtidig lærer bli den neste til å få en lusing fra din sønn.

mvh

[Gjest togli]

Jeg har barn på samme alder som dine. Tre jenter på åtte, fem og snart 1 1/2 år. Heldigvis er min femåring av den rolige typen som helst ligger unna konflikter. Det hadde nok vært langt verre om den eldste hadde vært midtimellombarn ;-)

De siste ukene har pappaen og jeg ofte spilt spill sammen med de to eldste når minsten har lagt seg. Hun legger seg klokka 19, mens femåringen må i seng klokka 19.30. Jeg merker at hun setter enormt stor pris på denne typen oppmerksomhet fra oss foreldre.

Femåringen er også veldig glad i å "lese" bøker til lillesøster. Vi passer på å fortelle at vi se lillesøster setter stor pris på denne lesingen (og det gjør hun også!)

Femåringen er glad i å sitte på fanget f.eks. ved barneTV. Da blir det også gjerne tid til en god prat.

Det er dessuten viktig at dere begge voksne trør til og deler på ansvaret for ungene, slik at en av dere f.eks. får ekstra tid til den mellomste.

[PieLill]

Synes kanskje du stiller litt vel strenge krav til deg selv om å leke med barna hver eneste dag. Men om du får det til, er det jo helt supert. Men barna har jo hverandre også. Ta totaltrivsel for alle med i regnestykket.

Mange femåringer er slik du beskriver. Ganske typisk faktisk.

Hva med å være veldig raske og kontante med å ta ham på rommet eller annen forvisning bort fra fellesskapet når han ikke oppfører seg. Vær superkonsekvente.

IKKE DISKUTER MED HAN NÅR HAN BARE ER VRANG! Det kommer dere uansett ingen vei med. IKKE kom med lange forklaringer eller argumenter. Vær meget ordknapp.

Ta han til et annet rom og la han være der til han har roet seg ned. Bare si kort at når du oppfører deg slik kan du ikke være her. Du kan få komme tilbake når du har roet deg. Om han forsøker å lage mer krangel, la være å svare, eller si kort at nå blir det slik.

Vær obs på om søskenene på fordekte måter terger og provoserer og unytter han hissige temperament. Små blikk, fakter osv. Slikt må ikke få pågå.

Når han kommer bli og smilende tilbake og later som om ingen ting har skjedd; Lat som ingen ting dere også.

Gi desto mer oppmerksomhet når han er grei. Snakk om ting han liker og ønsker. Gi han oppmerksomhet alene.

Slikt kan løse seg fort, men mange barn er viljesterke og gir seg ikke uten utallige kamper. Så går det bedre en stund, så blir det kanskje litt verre igjen ved f.eks. skolestart.

Man er ikke dårlige foreldre fordi det er tildels sterke konflikter i familien. Man er ikke dårlig forelder før man slutter å ta ansvar for konfliktene.

Idealet om den harmoniske familien der barna gjør som de blir forklart og forstår er ganske mange lysår fra den virkeligheten mange foreldre befinner seg i.

Ikke alle barn er konstruert for en superfredelig og harmonisk barndom.

mvh

[skygge]

Hei, syns at du skal legge alle bekymringer om at du er dårlig mor til side.

Har 3 barn i alderen 1,3 og snart 7 år. Og jenta mi som er midt i mellom kan være litt av en hissigpropp og krever mest oppmerksomhet av alle barna.

Det tok oss litt tid, men det som har fungert utmerket på å roe ned hennes oppførsel er å gi henne mer tid med mamma og pappa alene. Pappa tar henne alene i svømmehallen annen hver helg, hun går på turer med bare mamma. Får være oppe litt lenger når lillebror har lagt seg og spiller kort med mamma og storesøster osv. Og bare sånn i hverdagen, selvom det ofte er ganske hektiskt så er hun med å "hjelpe" til i kjøkkenet eller med andre ting. Så får hun masse ros og gode klemmer Og tilbake får vi en smilende og positiv jente istedenfor det sure og skrikende barnet.

Selvom det er hektiskt i trebarnsfamilier så får man alltid laget tid til hvert enkelt barn, hvis man virkelig går inn for det. Og det virker som at gutten trenger det nå.

Selvom du ikke har lyst til å bruke tid sammen med han, så er det nettopp det du må gjøre.

Bare min mening

[kizmiaz]

Psykisk helse er også helse.

Det er klart man ikke skal ta ut sykt barn-dager i hytt og vær, men det går an å bruke skjønn. Man yter mye bedre på jobben om livet ellers er håndterbart. Det kan være bedre å ta en dag for å hente seg inn, enn å stå på til man stuper og ende opp med en lengre sykemelding når alt har skåret seg.

Helt enig!

[Gjest Elextra]

Det der er faktisk ikke så upedagogisk. Ganske fornuftig synes jeg. I visse situasjoner trenger barn og se mamma og pappas vrede. Ord er ikke alltid nok.

Det er dødssynd å slå mamma i ansiktet. Han ba om en eksplosjon og fikk den.

Med særdeles få unntak blir alle rasende over å bli slått i ansiktet. Hvorfor skulle ikke mamma bli det? Ditt sinne var en sunn reaksjon. Det viser at du setter grenser for hva andre, innkludert egne barn, får gjøre mot deg. Det gir din sønn et realistisk bilde på hva han kan forvente når han slår folk i ansiktet. Reaksjonen han fikk var vel også så ubehagelig at det neppe frister til gjentagelse.

Om du ikke slår knallhardt ned på dette kan et av personale i barnehagen eller en fremtidig lærer bli den neste til å få en lusing fra din sønn.

mvh

Høres egentlig fornuftig ut :0)