Hva gjør du når din bedre halvdel er urettferdighe mot barna?

[Gjest usikker på hva som er rett her]

Min bedre halvdel er en utålmodig sjel. Reaksjoner kan komme av bagateller: Dersom ungene har sittet i sofaen og spist blir h*n sint og bruker høy stemme og store ord. Ungene begynner da å gråte, og kommer til meg. Hva skal jeg gjøre? Si at vi er glade i deg men akkurat idag er ** litt utålmodig, eller skal jeg "holde med" min partner og si at "nei, dere må ikke smule i sofaen".

Det ble også unødig kjefting i går etter husvask da eldstemann kom inn. Det var vann på gulvet og ** trodde det var pga snø på skoene til eldstemann. Dette var ikke tilfellet, og uansett synes jeg ikke at det er noe man trenger å kjefte sånn for at barnet må ta til tårene.

Hva gjør dere i en slik situasjon? Jeg ønsker heller ingen diskusjon mellom oss voknse i det øyeblikket.

[PieLill]

Iblant er det slik at det er det faller på én av foreldrene å skape de opprørte følelsene og den andre og roe dem ned.

Om den som lett smeller av også må ro situasjonen i land i etterkant, vil kanskje tålmodigheten øke etter hvert. ;-)

Der og da er det ikke så mye du kan gjøre annet enn å sende barna tilbake til faren; "Dette er en sak mellom deg og pappa." Du bør kanskje forsøke å bli enig med din mann om at han får trøste og sette bitene sammen igjen når det er han som har smelt av.

Om et barn får kjeft for noe du vet barnet ikke har gjort må du selvsagt si ifra der og da hva som er fakta. Så får far være stor nok til å si unnskyld.

Innenfor visse grenser tåler barn fint at en av foreldrene er mer hissig og bofsete enn den andre. De tåler dårligere at mor og far ikke er samstemte. Ingen forelder tåler heller særlig godt om den andre forelderen prøver å diktere hvordan de skal være mot barna.

Slike situasjoner er primært en gi- og ta-sak på kammerset. Man får bli enige om noen absolutte grenser for både store og små og gi hverandre frihet innenfor disse. Det betyr kanskje også at du må være striktere på enkelte ting.

mvh

[Gjest noen helt andre]

Iblant er det slik at det er det faller på én av foreldrene å skape de opprørte følelsene og den andre og roe dem ned.

Om den som lett smeller av også må ro situasjonen i land i etterkant, vil kanskje tålmodigheten øke etter hvert. ;-)

Der og da er det ikke så mye du kan gjøre annet enn å sende barna tilbake til faren; "Dette er en sak mellom deg og pappa." Du bør kanskje forsøke å bli enig med din mann om at han får trøste og sette bitene sammen igjen når det er han som har smelt av.

Om et barn får kjeft for noe du vet barnet ikke har gjort må du selvsagt si ifra der og da hva som er fakta. Så får far være stor nok til å si unnskyld.

Innenfor visse grenser tåler barn fint at en av foreldrene er mer hissig og bofsete enn den andre. De tåler dårligere at mor og far ikke er samstemte. Ingen forelder tåler heller særlig godt om den andre forelderen prøver å diktere hvordan de skal være mot barna.

Slike situasjoner er primært en gi- og ta-sak på kammerset. Man får bli enige om noen absolutte grenser for både store og små og gi hverandre frihet innenfor disse. Det betyr kanskje også at du må være striktere på enkelte ting.

mvh

Hva om den annen halvdel ikke vil trøste eller sette sammen biter fordi han er av den oppfatning at alle tårer er trass?

[PieLill]

Hva om den annen halvdel ikke vil trøste eller sette sammen biter fordi han er av den oppfatning at alle tårer er trass?

Da har man et problem. Særlig om man ikke kan bli enig om noen kjøreregler på kammerset.

Nå må vi for all del huske at det kan ligge særdeles inteligent manipulasjon bak det å springe til mamma når pappa har vært streng.

Noen ganger kan dette bli en ekskalerende situasjon: Pappa overreagerer iblant. Mamma kommer i mellom. Barnet oppfatter ut fra mammas reaksjon at pappa gjorde noe ille. Neste gang pappe kjefter, kanskje velbegrunnet, skriker barnet opp igjen og mamma tror basert på hylingen at pappa igjen har gått for langt og legger seg i mellom. Barnet får en ny bekreftelse på at dette var grusomt og at det hjelper å springe til mamma.

Pappa føler seg motarbeidet og vingeklipt og går enda hardere inn for sine metoder. Mamma og pappa har en maktkamp på gang.

Det er selvsagt fedre som mangler fullstendig innsikt, og vil de ikke skaffe seg den, har man et alvorlig problem.

Men det kan også være en ekskalerende konflikt slik jeg beskriver her. Alle taper på det, bara mest.

mvh

[Gjest noen helt andre]

Da har man et problem. Særlig om man ikke kan bli enig om noen kjøreregler på kammerset.

Nå må vi for all del huske at det kan ligge særdeles inteligent manipulasjon bak det å springe til mamma når pappa har vært streng.

Noen ganger kan dette bli en ekskalerende situasjon: Pappa overreagerer iblant. Mamma kommer i mellom. Barnet oppfatter ut fra mammas reaksjon at pappa gjorde noe ille. Neste gang pappe kjefter, kanskje velbegrunnet, skriker barnet opp igjen og mamma tror basert på hylingen at pappa igjen har gått for langt og legger seg i mellom. Barnet får en ny bekreftelse på at dette var grusomt og at det hjelper å springe til mamma.

Pappa føler seg motarbeidet og vingeklipt og går enda hardere inn for sine metoder. Mamma og pappa har en maktkamp på gang.

Det er selvsagt fedre som mangler fullstendig innsikt, og vil de ikke skaffe seg den, har man et alvorlig problem.

Men det kan også være en ekskalerende konflikt slik jeg beskriver her. Alle taper på det, bara mest.

mvh

En kombinasjon av å "mange innsikt"/ nekte å oppdatere sine metoder/lese om saken og en eskalerende konflikt vil jeg tro.

På toppen av dette en pappa som har elendig kommunikasjon med sine barn så det lages konflikter av ting som egentlig ikke er konflikter overhodet, og som sjelden/aldri møtes på halveien på noen ting og ikke velger sine kamper men tar alle like hardt uten å tenke over først om det er viktig/riktig eller ikke. En dag kan det plutselig være slik at han føler at DENNE dagen skal ikke barnet få et eple i butikken selv om det konsekvent alltid har fått det før - resultatet blir reneste sjokk og vantro fra barnets side og en pappa som vil være konsekvent men sa nei uten å overhodet tenke over det først. Snakk først - tenk etterpå ser ut til å være mottoet.

Og på toppen av det hele klarer jeg ikke høre forskjell på trass og lei-seg -gråt.

[PieLill]

En kombinasjon av å "mange innsikt"/ nekte å oppdatere sine metoder/lese om saken og en eskalerende konflikt vil jeg tro.

På toppen av dette en pappa som har elendig kommunikasjon med sine barn så det lages konflikter av ting som egentlig ikke er konflikter overhodet, og som sjelden/aldri møtes på halveien på noen ting og ikke velger sine kamper men tar alle like hardt uten å tenke over først om det er viktig/riktig eller ikke. En dag kan det plutselig være slik at han føler at DENNE dagen skal ikke barnet få et eple i butikken selv om det konsekvent alltid har fått det før - resultatet blir reneste sjokk og vantro fra barnets side og en pappa som vil være konsekvent men sa nei uten å overhodet tenke over det først. Snakk først - tenk etterpå ser ut til å være mottoet.

Og på toppen av det hele klarer jeg ikke høre forskjell på trass og lei-seg -gråt.

Familierådgivningskontoret neste?

Tror du at mannen din blir med på det?

Hvor tror du dere om fem år om dere ikke klarer å finne ut av dette?

Hvor tror du barna dere har er om 5, 10, 15 år?

Hvor ønsker du dere alle skal være?

Håper dere klarer å nøste i dette på en konstruktiv måte.

mvh

[calendula]

Da har man et problem. Særlig om man ikke kan bli enig om noen kjøreregler på kammerset.

Nå må vi for all del huske at det kan ligge særdeles inteligent manipulasjon bak det å springe til mamma når pappa har vært streng.

Noen ganger kan dette bli en ekskalerende situasjon: Pappa overreagerer iblant. Mamma kommer i mellom. Barnet oppfatter ut fra mammas reaksjon at pappa gjorde noe ille. Neste gang pappe kjefter, kanskje velbegrunnet, skriker barnet opp igjen og mamma tror basert på hylingen at pappa igjen har gått for langt og legger seg i mellom. Barnet får en ny bekreftelse på at dette var grusomt og at det hjelper å springe til mamma.

Pappa føler seg motarbeidet og vingeklipt og går enda hardere inn for sine metoder. Mamma og pappa har en maktkamp på gang.

Det er selvsagt fedre som mangler fullstendig innsikt, og vil de ikke skaffe seg den, har man et alvorlig problem.

Men det kan også være en ekskalerende konflikt slik jeg beskriver her. Alle taper på det, bara mest.

mvh

Her har vi vært med førstemann!

Det er kjempeviktig for foreldrene å snakke ut om uenighetene og være bevisst på ungenes mulige manipulering.

Ikke kritiser hverandre og gå i forsvar men tenk deg at du snakker med en annen voksen du repekterer (ikke din kjære) og oppfør deg deretter.

Vi måtte til familieterapi for å få bukt med problemet, men det har heldigvis ikke dukket opp igjen med våre senere småbarn.

[calendula]

Familierådgivningskontoret neste?

Tror du at mannen din blir med på det?

Hvor tror du dere om fem år om dere ikke klarer å finne ut av dette?

Hvor tror du barna dere har er om 5, 10, 15 år?

Hvor ønsker du dere alle skal være?

Håper dere klarer å nøste i dette på en konstruktiv måte.

mvh

Ring familiekontoret, ja. De er ikke farlige. Vårt forhold ble reddet pga veiledningen vi fikk der!

[Gjest noen helt andre]

Familierådgivningskontoret neste?

Tror du at mannen din blir med på det?

Hvor tror du dere om fem år om dere ikke klarer å finne ut av dette?

Hvor tror du barna dere har er om 5, 10, 15 år?

Hvor ønsker du dere alle skal være?

Håper dere klarer å nøste i dette på en konstruktiv måte.

mvh

Trøsten er at vi hele tiden har jobbet med det og nærmet oss hverandre begge to - håpet er at vi til slutt ender på noe begge kan akseptere.

[calendula]

Trøsten er at vi hele tiden har jobbet med det og nærmet oss hverandre begge to - håpet er at vi til slutt ender på noe begge kan akseptere.

høres bra ut, men sett en frist begge to ilag. Hvis dere ikke blir enige og ser at ting forebedrer seg innen denne datoen tar dere kontakt for å få familierådgivning.

Ungene har det ikke bra av at foreldrene har en innbyrdes maktkamp eller ikke blir enige om basis-kjøreregler.

Klem

[PieLill]

Trøsten er at vi hele tiden har jobbet med det og nærmet oss hverandre begge to - håpet er at vi til slutt ender på noe begge kan akseptere.

Det er supert at dere ser ut til å ha et felles mål om å komme til enighet, til barnas og deres beste.

Men det virker som problemet er så stort at dere kan spare dere selv og ikke minst barna utrolig mye frustrasjon og smerte ved å involvere en erfaren nøytral tredieperson i stedet for å bruke tid å krefter på å finne opp hjulet på nytt på egen hånd.

Det at du skriver her, betyr ikke det at du er ganske frustrert og oppgitt.

Rådgivning er ikke for folk som skal gå fra hverandre, men for folk som vil holde sammen.

mvh

[Gjest Charlot]

Dere bør ihvertfall sette dere ned sammen og bli enige dere to om hva slags regler som skal gjelde hos dere. Skal det være lov å spise i sofaen feks? Skriv gjerne ned reglene. Ikke ha for mange, og forklar de for ungene. Slik vet de hva de har å foholde seg til på forhånd. Og mannen din MÅ bare være med på dette.