Pskolog og adopsjonsverdig?

[Gjest tudiluen]

Pga at jeg ikke kan bære frem egne barn har jeg lenge tenkt at det kunne vært fint å gå i samtaleterapi for å bearbeide sorg, egen identitet, rolle overfor kjæreste etc.

Men lurer på om det å gå i terapi kan virke negativt i en eventuell adopsjonssøknad senere? Er det noen som har noen erfaringer her? Tenker at i Norge er vi kommet langt i forhold til at det er positiv ting å ta tak i sjelearbeid og at det egentlig handler om personlig utvikling. Men frykter at andre land kan ha andre holdninger, eventuelt også kanskje enkelte saksbehandlere i Norge.

Er kanskje hysterisk redd for alt som kan forhindre en framtidig adopsjon, men vil bare forhøre meg litt da.

[bangkok]

Min erfaring er at det virker positivt at man "tar tak i livet" sitt og går gjennom en bearbeidelsesprosess.

Kan sikkert være lurt at behandlingen er avsluttet før du går igang med en adopsjonsprosess.

Ønsker deg lykke til !

[Gjest Kina søker :))))@]

Jeg er i samme situasjon.Avsluttet min behandling hos psykologen i forrige uke, og venter besøk av barnevernet i januar 2006.Har fått psykologen min til å skrive en rapport som ligger klar når barnevernet sikkert spør om en slik.Jeg kan ikke tenke meg at vi i 2005 skal se på det som noe negativt at folk tar tak i sjelelige problemer og ordner opp i det.Viser ikke det mot og styrke?Og er det noe en adopsjonsprosess trenger så er det nettop det:)

Lykke til.

[Gjest sunda som søker fra Kina]

Jeg er i samme situasjon.Avsluttet min behandling hos psykologen i forrige uke, og venter besøk av barnevernet i januar 2006.Har fått psykologen min til å skrive en rapport som ligger klar når barnevernet sikkert spør om en slik.Jeg kan ikke tenke meg at vi i 2005 skal se på det som noe negativt at folk tar tak i sjelelige problemer og ordner opp i det.Viser ikke det mot og styrke?Og er det noe en adopsjonsprosess trenger så er det nettop det:)

Lykke til.