"Mamma i Kina" tanker fra en 4 åring

[Troya1365380348]

Hei. Hadde bare lyst til å fortelle litt om hvordan mamma-begrepet plutselig forandret seg hos oss:-)

Vi har konsekvent omtalt vår datters biologiske opphav for "den damen du lå i magen til" og "den mannen som hjalp til å lage deg". Fordi vi mente at datteren kunne blande begrepene hvis vi gjorde noe annet. Et par dager før 4 års dagen ble datteren litt sur på meg og sa: "Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle mamman min i Kina hvor dum du er noen ganger". Oj!! Mor ble blek og svelget 2 ganger. "Ja for jeg vet jeg kan kalle den dama jeg har vært i magen til for mamma også", sa hun litt skråsikker. Men så myknet hun og sa: "men du er den orntlige mamman min da mamma". Jeg trodde helt ærlig at dette ikke skulle komme før om maaaaange år. Men nå sier vi mamma i Kina, etter vår datters ønske:-)

Et lite gladsukk fra

[hegemy]

Mi veslejente på seks er ikkje så oppteken av mamma i Peru, men derimot av å bu der. Ofte når me er usamde om noko (til dømes kven som bør gå og hiva den brukte tyggisen hennar i boset på kjøkenet), kan ho seia at "de er så dumme at, eg vil heller flytta til Peru enn å bu her med dykk". I Peru kan dei nemleg visstnok eta så mykje godteri dei vil, leggja seg når dei vil, og alle ungane er vener heile tida.

Det meste er gløymt så snart me er vener att, to sekund etter, så eg tek det ikkje så tungt, men det er klart at dei er veldig klar over at dei har hatt noko som dei har mista, utan at dei heilt veit kva det er - og spekulerer på det. Ikkje så rart!

Helsing frå

[Gjest bente35]

hehe...fikk assosiasjoner til min sønn på 4 1/2 år....flere ganger i uka tramper han sint uti gangen, tar på seg støvler og forkynner at NÅ skal han finne seg en ny mamma...en som er snill og lar han gjøre akkurat som han vil:-) han er også veldig søt når han omsider kommer ruslende tilbake og forteller meg at jeg er den beste mamma i hele verden:-)

[laban]

Jeg vil bare forsikre deg om at det er veldig vanlig at 4-åringer ønsker seg en annen mamma, enten de er adopterte eller ikke. (Jeg påstår ikke at det virker som om du tror noe annet, men det er klart at sånt får et litt annen perspektiv hos adoptivforeldre.)

Denne alternative mammaen har gjerne et annet syn på godteri, leggetider og annen grensesetting.

Det egentlige budskapet bak sånne "du er dum, så jeg skal flytte"-trusler er gjerne noe sånt som "jeg har skjønt at du alltid kommer til å være her og være glad i meg, uansett hva jeg sier og gjør, derfor tør jeg vise at jeg kan bli sinna på deg".

Og det er jo slett ingen dårlig tilbakemelding.

[Gjest hva svarer man]

Jeg vil bare forsikre deg om at det er veldig vanlig at 4-åringer ønsker seg en annen mamma, enten de er adopterte eller ikke. (Jeg påstår ikke at det virker som om du tror noe annet, men det er klart at sånt får et litt annen perspektiv hos adoptivforeldre.)

Denne alternative mammaen har gjerne et annet syn på godteri, leggetider og annen grensesetting.

Det egentlige budskapet bak sånne "du er dum, så jeg skal flytte"-trusler er gjerne noe sånt som "jeg har skjønt at du alltid kommer til å være her og være glad i meg, uansett hva jeg sier og gjør, derfor tør jeg vise at jeg kan bli sinna på deg".

Og det er jo slett ingen dårlig tilbakemelding.

Men hvordan er det egentlig lurest å svare når det lille barnet "truer" med å flytte? Skal man bare si "ja ja, vennen, du får gjøre som du vil" eller bør man late som man blir veldig lei seg slik at barnet ikke skal tro at man er likegyldig til ham/henne?

Jeg har lurt litt på dette (jeg har ikke adoptert selv, men som andre her sier skjer akkurat det samme med biologiske barn).

[laban]

Men hvordan er det egentlig lurest å svare når det lille barnet "truer" med å flytte? Skal man bare si "ja ja, vennen, du får gjøre som du vil" eller bør man late som man blir veldig lei seg slik at barnet ikke skal tro at man er likegyldig til ham/henne?

Jeg har lurt litt på dette (jeg har ikke adoptert selv, men som andre her sier skjer akkurat det samme med biologiske barn).

Jeg har mest tro på humor kombinert med en kjerne av sannheten.

Av typen "vil du virkelig det da, det kommer til å bli kjempetrist når det blir lørdag og jeg må spise alt godteriet selv. Tror du X i nabohuset vil hjelpe meg?"

Gi ungen en sjanse til å komme ut av det, så løser situasjonen seg ofte av seg selv, med latter og en klem. Det er i hvert fall min erfaring.

At man er dummest i verden i noen minutter, er egentlig en tillitserklæring

tror