Jobb etter psyk. knekk

28. oktober 2005

Jeg har slitt med selvmordstanker og depresjoner siden jeg var ganske ung.

Og for 5 år siden så ble jeg lagt inn på psyk.avd og var der i 6 uker. Jeg sluttet i jobben jeg hadde for det var for flaut å være der når jeg fikk en knekk der og alle viste om det.

Ble omskolert siden jeg følte at aetat ville ha meg ut i jobb igjen etter 1 år, men fikk aldri noen form for behandling uten om medisiner på psyk.avd.

Dermed kan knekke ennå komme for jeg merker godt at i stressede situasjoner så er det ikke langt unna depresjonsfølesen. Og jeg sliter med sosialangst som utløper seg i form at jeg svetter veldig og det bokstavelig talt renner svette av ansiktet mitt. Noe som jeg finner svært slitsomt men som ingen ser ut til å forstå meg på. Det er jo ikke morsomt å gå i butikker og vekterne følger etter det siden det renner av ansiktet ditt. :-(

Jeg har også vært utplassert i 2 bedrifter hvor den ene var som datakonsulent og der måtte jeg dra til kunder og hjelpe dem med dataproblemer. Jeg svettet noe enomrmt på det ene besøket og jeg har hørt i ettertid at de trodde jeg gikk på amfetamin.... :-(

Ikke noe gøy i det hele tatt.

Og nå er jeg ferdig i atføringstiltaket og mister snart pengene som jeg er avhengig av for å bestale lån og husleie, + fritidsaktiviteter til ungene mine.

Sliter ganske mye med å slutte med efexor også. Føler at jeg ikke trenger det men er klar for å starte med annen medisin hvis jeg blir dårligere.

Men jeg føler at det må være en form for behandling man kan få, blir liksom kasteball fram og tilbake men de kan bare tilby medisiner.

Og på aetat bytter man saksbehandlere like ofte som man skifter truser.

Og det er ingen som kan se på meg bortsett fra svettingen at jeg er psyk.syk. Så man regner med at han kan vi sette ut i full jobb. Men slik har jeg vært hele livet. Ikke sagt ifra når noe har vært galt og til slutt så sprakk idyllen og jeg ble lagt inn. Ingen hadde noen anelse hvor vondt jeg hadde det.

Nå som jeg ikke jobber og ikke har noen form for krav til meg i disse årene etter at jeg slapp ut fra psyk.avd så har jeg ikke slitt med noen form for depresjoner og det har vært noen helt hærlige år. Jeg har kunnet gjøre ting som betyr noe for meg, slik som å trene, gå turer i skog og mark osv. Der finner jeg roen jeg trenger.

Men hvordan jeg skal klare meg i en 8-16 jobb vet jeg ikke. Jeg kan ikke jobbe i det yrket jeg har fått utdannelse i og det forstår ikke aetat.

Er det noen som vet hva man kan gjøre for å løse dette problemet for meg da jeg er redd for et tilbakefall.

28. oktober 2005

Hei,

Har forsøkt å forklare aetat situasjonen. Du kan jo også forsøke å søke på uføretrygd dersom du føler at det er det mest nærliggende, kansje bare delvis, Du får skjema på trygdekontoret. Ellers så har du jo medisinsk rehabilitering, som du kan søke om dersom du er under behandling.

En annen ting jeg synes du skal gjøre er å ta kontakt med en lege og fortelle om situasjonen. Da kan du få mer behadling etterhvert, jeg vet ikke hva du selv ser for deg hadde hjulpet. Føler du ikke at du fikk noe ut av den tiden du var på sykehuset?

28. oktober 2005

Hei,
Har forsøkt å forklare aetat situasjonen. Du kan jo også forsøke å søke på uføretrygd dersom du føler at det er det mest nærliggende, kansje bare delvis, Du får skjema på trygdekontoret. Ellers så har du jo medisinsk rehabilitering, som du kan søke om dersom du er under behandling.

En annen ting jeg synes du skal gjøre er å ta kontakt med en lege og fortelle om situasjonen. Da kan du få mer behadling etterhvert, jeg vet ikke hva du selv ser for deg hadde hjulpet. Føler du ikke at du fikk noe ut av den tiden du var på sykehuset?

Nei det var ikke mye hjelp å få på sykehuset. De var mer interesert i å ta blodprøver og sjekke om jeg hadde noen mangler, og det er greit nok det. Men jeg kunne jeg fått noen samtaler med en psykolog eller noe slikt, men neida.

Følte meg rett og slett nedverdiget der. Fikk kjeft en dag hvor jeg hadde det ganske bra og satt i bar overkropp på verandaen. Det var en svenske som kjeftet ordentlig på meg. Og det gjør ikke saken noe bedre, for det er tross alt en grunn til at man er der og da burde personalet ta hensyn. Hadde en del episode som gjør at jeg aldri kommer til å legge meg inn igjen. For meg så er det ingen løsning da det var av en slik negativ opplevelse.

Var å besøkte en venn som lå inne på sykehuset litt over et halvt år etter at jeg slapp ut. Da traff jeg på den svenske vakten/sykepleieren som sa at jeg måtte passe på hva jeg spiste for jeg hadde blitt så feit. Det var kanskje en grunn til at jeg la på meg fra 71 kg til 109 kg, og det var medisinene de dyttet i meg mens jeg var lagt inn. Det han sa fikk meg også langt ned. Jeg viste at jeg var blitt feit men jeg hadde ikke noen ork til å gjøre noe med det da jeg ikke hadde noen egen vilje. De gav meg zyprexa som gjorde at jeg ikke orket noen ting. Jeg bare var tilstede men ikke noe mer, ingen følelser i det hele tatt.

Sluttet med zyprexa når jeg fikk se noen bilder av meg selv på ferie i Thailand. Jeg viste jeg var feit men ikke at jeg var så feit.

Når jeg sluttet med medisinen så kom treningslysten og mine egene meninger tilbake og jeg gikk ned fra 109 kg til 94 kg på kort tid. Gikk vidre ned fra 94 til 82, men nå veier jeg 88 og har holdt denne vekten i over 1 år.

Jeg klarer ikke å vise slike følelser for aetat som jeg klarer for kona mi. Det er veldig vanskelig å åpne seg for andre for man blir ganske sårbar og er man sårbar fra før av så har man lett for å legge et lokk på for å beskytte seg selv og det er nettopp det jeg gjør.

Så har jeg får uvane å ikke å klare å si nei men prioritere andre en meg selv. Eller det gjelder andre en ungene mine desverre. Har så utrolig dårlig samvitighet for det, men det er aldri for sent å rett opp i.

Alt som har med lek med barna og husstell blir tiltak som jeg ikke får meg til å gjøre.

Og forventningspresset fra familien bryr jeg meg ikke noe om for som jeg sier til dem så har jeg papirer på at jeg er gal...hehe

Greit å ha litt galgen humor oppe i alt elende.

Koser meg med å ri islandshest om dagen og det er en terapi som ikke kan beskrives. Det er så kult og så flotte dyr at jeg blir helt satt ut. Kan sitte og se på disse flotte dyrene i timesvis.

Kunne tenke meg å kjøpe meg et lite gårdsbruk og avlet islandshester. Men det koster ganske mye penger men det hadde vært det jeg helst ville ha drevet med. Dyr lyver ikke og svikter ikke.

Mvh