Adopsjon, når du kan få egne barn...

[Gjest en som venter]

Takk skal du ha

Ja, det virker flott. Å føde var en stor opplevelse (kanskje best i minnet ), men når jeg leser adopsjonshistorier høres det helt fantastisk ut, det og. Også har man en ventetid uten vannansamlinger i kroppen, smertefulle kynnere og femten kilo ekstra på kroppen

Jeg er helt sikker på at dere har valgt det riktigste for dere i forhold til jobb og barn, så hold hodet høyt og gi blaffen i hva noen måtte synes om valget deres! ;o)

Bare se på Sylvia Brustad nå - hun får kritikk for å jobbe med en 7 mnd gammel baby, mens ingen kritiserer Erik Solheim for det samme, selv om han også har baby hjemme.

Det viktige er at familien går rundt og at barnet får god omsorg. Kanskje de som kritiserer slikt ikke er vant til omsorgsfulle og tilstedeværende fedre, og at det derfor er vanskelig å forstå...

[Gjest en som venter]

Heldigvis er de fleste som jobber innen barnevernet klar over at far kan være en like viktig omsorgsgiver som mor. Derfor vil de nok ikke reagere på at far tar hovedansvaret hjemme, like lite som de lager en sak av det hvis bare mor har vært hjemme. Det viktige er at man har tanker om tilknytning, ikke hvordan man velger å fordele permisjonen mellom mor og far. Heldigvis.

Nemlig!

[Patsi]

Jeg tolket overhodet ikke innlegget hennes som om at hun har fem barn med hennes biologi. Men så liker vel jeg å lese hele innleggene før jeg tolker noe som helst. ;-)

Vanlige folk tolker "biologiske barn" som egenfødte.

[Gjest tidligere '!-o-!']

Vanlige folk tolker "biologiske barn" som egenfødte.

Duh altså, når det blir så ettertykkelig *forklart* som det trompet gjør, så er det ikke snakk om hva vanlige folk mener med et uttrykk. Nettopp fordi det er utbredt å mene biologiske barn = egenfødte så forklarer jo trompet hva *hun* mener i akkurat det innlegget du pirker borti.

[Gjest tidligere '!-o-!']

Ja, men det er ingen mening i at vi begge er hjemme og "snylter" på trygdesystemet. Han er jo tross alt kapabel til å ta seg av babyen.

Ettersom jeg ikke hadde jobb mens jeg var gravid, måtte jeg uansett ha gått ut i jobb ganske raskt, for at vi skal ha nok penger til mat, husleie og klær.

Hadde jeg valgt når vi fikk barn, så hadde jeg eid et hus, hatt en bra betalt jobb og hatt mulighet til å være hjemme de første to årene. Men slik er ikke livet, noen ganger får man ikke alt man vil.

Hadde du kritisert en mann fordi han jobbet det første året han hadde barn?

Jeg hadde ikke giddet bry meg om jeg var deg, enhver trives best i sine egne sko og bør innse at andre også gjør akkurat det. At dere velger noe som passer for dere er FLOTT helt uavhengig av hvordan andre ville valgt. :-)

[Gjest girasol]

Jeg forstår helt hva du mener og det er greit om andre velger å være nøyere på ordvalget. I visse situasjoner er jeg det også, som når jeg forklarer adopsjon for barn. Men her trengte jeg en grei og kort overskrift, som gjorde at mennesker forsto hva jeg mente. Siden alle gjorde det, synes jeg ikke det burde være verdt et innlegg for å rette på meg.

Jeg er i og for seg enig med deg, det var ikke strengt talt nødvendig å rette på det du sa i innledningstråden, jeg og 98% av alle andre leserne oppfattet ikke det som noe galt. Det jeg derimot ikke var like komfortabel med var måten du svarte vedkommende som skrev under med "rett terminologi". Jeg tente ørlite grann på det, og fikk dermed behov for å være med å svare på hans/hennes vegne. Jeg innser dermed at jeg har vært med på å få en gedigen snøball til å rulle, og det ergrer meg litt, for nå virker det som om jeg er den hårsåre, noe jeg egentlig ikke er, det vil alle som kjenner meg i RL kunne bekrefte! Så jeg sier sorry til deg for at du oppfatta meg hårsår i følge ditt ordbruk, jeg har ingen problemer med det. Men likevel vil jeg få lov til å føle på at jeg blir lei meg når så mange ikke-adoptanter skal fremstå som bedrevitere og liksom være "skremt" av oss adoptivforeldre for at vi faktisk tenker gjennom ordene vi velger å bruke.

Ha en god kveld videre, både du og alle andre.

M.v.h.

[Gjest tidligere '!-o-!']

Jeg er helt sikker på at dere har valgt det riktigste for dere i forhold til jobb og barn, så hold hodet høyt og gi blaffen i hva noen måtte synes om valget deres! ;o)

Bare se på Sylvia Brustad nå - hun får kritikk for å jobbe med en 7 mnd gammel baby, mens ingen kritiserer Erik Solheim for det samme, selv om han også har baby hjemme.

Det viktige er at familien går rundt og at barnet får god omsorg. Kanskje de som kritiserer slikt ikke er vant til omsorgsfulle og tilstedeværende fedre, og at det derfor er vanskelig å forstå...

Det er nå egentlig litt trist at ikke likestillingen har kommet lengre i 2005, eller hva?

[Patsi]

Duh altså, når det blir så ettertykkelig *forklart* som det trompet gjør, så er det ikke snakk om hva vanlige folk mener med et uttrykk. Nettopp fordi det er utbredt å mene biologiske barn = egenfødte så forklarer jo trompet hva *hun* mener i akkurat det innlegget du pirker borti.

Jaja, samme det...

*gir opp*

(men jeg _skjønte_ faktisk ikke hva hun mente i første innlegget, det var ikke for å kverulere)

[Gjest Lykke til]

Ved adopsjon, vil din mannens panikk angst og depresjon være et større problem for å komme igjennom nåløyet hos bv... Det tas veldig alvorlig at man har psykiske lidelser, og jeg vil anbefale at han får orden på dette før dere søker.

Jeg er dessuten enig i at mange av svarene vitner om at vi er milevis unna den likestillingen de fleste kvinner forventer at vi skal ha.....

Jeg beundrer ditt pågangsmot og å ta ansvar når det virkelig gjelder - dette kommer til å telle positivt når dere skal vurderes hos bv!!!

[Gjest ViTo-Tre]

her skriver Glimmertipper inn og stiller et helt konkret spørsmål og hva skjer??!!!

Diskusjonen går ut på om hun har ordlagt seg feil, om de har behov for flere barn eller om det har noe av betydning om hvem som er hjemme i permisjonen, ærlig talt!!

Stå på Glimmertipper og gjør som dere føler for....

Til informasjon så venter vi på vårt andre barn gjennom adopsjon, og vi venter på VÅRT barn, men jeg må inrømme at selv jeg som har adoptert forsnakker meg til tider og snakker om "egne barn" HUFFDA!!! Til enda mer informasjon så skal min mann ha 100% av permisjonen når vi nå kommer så langt, og det ble ikke på noen måte vurdert som negativt da vi ble godkjent....så det så !!

[fei1365380229]

her skriver Glimmertipper inn og stiller et helt konkret spørsmål og hva skjer??!!!

Diskusjonen går ut på om hun har ordlagt seg feil, om de har behov for flere barn eller om det har noe av betydning om hvem som er hjemme i permisjonen, ærlig talt!!

Stå på Glimmertipper og gjør som dere føler for....

Til informasjon så venter vi på vårt andre barn gjennom adopsjon, og vi venter på VÅRT barn, men jeg må inrømme at selv jeg som har adoptert forsnakker meg til tider og snakker om "egne barn" HUFFDA!!! Til enda mer informasjon så skal min mann ha 100% av permisjonen når vi nå kommer så langt, og det ble ikke på noen måte vurdert som negativt da vi ble godkjent....så det så !!

Hei

Jeg har ikke fått lest alle svarene som Glimtipper har fått siden det er noe krøll med maskinen min og det tar ca. 1 min og åpne hvert eneste innlegg.

Jeg er også ganske forundret over debattens karakter. Vi burde for det første ha kommet lenger enn at vi fordømmer mødre som overlater permisjonen til fedrene. Pappaen hos oss tok permisjonen for vårt barn nr. 2 siden jeg studerte. Vi har tre egenfødte barn før vi adopterte og det var overhodet ikke et tema på møtene med sosialkontoret hvordan vi hadde delt permisjonen.

Når det gjelder at mannen hadde en depressiv reaksjon så virker det som om kravene til å bli godkjent som adoptivforeldre bør være strengere enn for statsministere her i landet

Når det gjelder det evinnelige temaet "egne barn" så er det virkelig vanskelig å trå riktig bestandig ja

[Glimtipper]

Jeg er i og for seg enig med deg, det var ikke strengt talt nødvendig å rette på det du sa i innledningstråden, jeg og 98% av alle andre leserne oppfattet ikke det som noe galt. Det jeg derimot ikke var like komfortabel med var måten du svarte vedkommende som skrev under med "rett terminologi". Jeg tente ørlite grann på det, og fikk dermed behov for å være med å svare på hans/hennes vegne. Jeg innser dermed at jeg har vært med på å få en gedigen snøball til å rulle, og det ergrer meg litt, for nå virker det som om jeg er den hårsåre, noe jeg egentlig ikke er, det vil alle som kjenner meg i RL kunne bekrefte! Så jeg sier sorry til deg for at du oppfatta meg hårsår i følge ditt ordbruk, jeg har ingen problemer med det. Men likevel vil jeg få lov til å føle på at jeg blir lei meg når så mange ikke-adoptanter skal fremstå som bedrevitere og liksom være "skremt" av oss adoptivforeldre for at vi faktisk tenker gjennom ordene vi velger å bruke.

Ha en god kveld videre, både du og alle andre.

M.v.h.

Nå har ikke jeg sagt at jeg er skremt av at mennesker bryr seg om ordvalg, ord er veldig viktig. Og jeg er vanligvis flink med språkbruken min, slik at jeg ikke støter noen.

Derfor ønsket jeg at de som reagerte, ville sette ordet "egne" i sammenheng, slik det faktisk var skrevet. Jeg hadde ikke sagt til noen med et adoptert barn: "Men har du noen egne barn?", for det har de jo. Men i den sammenhengen jeg brukte det, var det enkelt og forståelig for en overskrift. Jeg forsvarer meg selv og er ikke sjokkert over at noen ikke er enige. Men jeg insisterer fremdeles på at det ikke var noe støtende i det jeg sa

[Glimtipper]

Ved adopsjon, vil din mannens panikk angst og depresjon være et større problem for å komme igjennom nåløyet hos bv... Det tas veldig alvorlig at man har psykiske lidelser, og jeg vil anbefale at han får orden på dette før dere søker.

Jeg er dessuten enig i at mange av svarene vitner om at vi er milevis unna den likestillingen de fleste kvinner forventer at vi skal ha.....

Jeg beundrer ditt pågangsmot og å ta ansvar når det virkelig gjelder - dette kommer til å telle positivt når dere skal vurderes hos bv!!!

Han hadde en depressiv/panikk reaksjon på det å få barn. Det er ikke snakk om en kronisk psykisk lidelse.

[Gjest girasol]

Nå har ikke jeg sagt at jeg er skremt av at mennesker bryr seg om ordvalg, ord er veldig viktig. Og jeg er vanligvis flink med språkbruken min, slik at jeg ikke støter noen.

Derfor ønsket jeg at de som reagerte, ville sette ordet "egne" i sammenheng, slik det faktisk var skrevet. Jeg hadde ikke sagt til noen med et adoptert barn: "Men har du noen egne barn?", for det har de jo. Men i den sammenhengen jeg brukte det, var det enkelt og forståelig for en overskrift. Jeg forsvarer meg selv og er ikke sjokkert over at noen ikke er enige. Men jeg insisterer fremdeles på at det ikke var noe støtende i det jeg sa

Og jeg er heller ikke støtt av noe du har sagt :-)

Lykke til videre med tanker rundt adopsjon, og andre ting!

M.v.h.

[Glimtipper]

her skriver Glimmertipper inn og stiller et helt konkret spørsmål og hva skjer??!!!

Diskusjonen går ut på om hun har ordlagt seg feil, om de har behov for flere barn eller om det har noe av betydning om hvem som er hjemme i permisjonen, ærlig talt!!

Stå på Glimmertipper og gjør som dere føler for....

Til informasjon så venter vi på vårt andre barn gjennom adopsjon, og vi venter på VÅRT barn, men jeg må inrømme at selv jeg som har adoptert forsnakker meg til tider og snakker om "egne barn" HUFFDA!!! Til enda mer informasjon så skal min mann ha 100% av permisjonen når vi nå kommer så langt, og det ble ikke på noen måte vurdert som negativt da vi ble godkjent....så det så !!

Tusen takk!

Denne diskusjonen ble litt merkelig, ja. Rart hva mennesker skal blande seg inn i

[Gjest togli]

Åh, jeg kjenner jeg blir litt irritert over både du og de andre som har ymta frampå her om at "dere ikke tør å snakke med adoptivforeldre" fordi dere ikke vet hvilken terminologi som er lov... Dette adopsjonsforumet er faktisk til for at vi kan drøfte problemstillinger med hverandre, og da synes jeg det er arrogant av de som ikke befinner seg i en adopsjonssituasjon å uttale seg på en sånn måte.

Så det så.

Med fortsatt vennlig (er vennlig selv om jeg blir provosert ;-) hilsen

Det er kanskje måten ting blir sagt på (man blir irettesatt) som gjør at man blir nervøs for å si noe feil?

Selv er jeg døv og har i årenes løp møtt på en hel masse merkelige (tildels teite..) kommentarer og spørsmål rundt det å være døv. Jeg skjønner jo likevel at det er helt naturlig at de fleste er uvitende omkring døvhet. Da blir det min oppgave å forklare dem dette på en vennlig måte slik at de ikke føler seg dumme.

Jeg må innrømme at jeg leste lenge og vel før jeg fant ut hva som var "feil" ved hovedinnleggers formuleringer ;-)

Uansett lærte jeg noe som jeg sikkert kan ha nytte av i samtale med folk som har adoptert barn :-)

[Gjest togli]

Det tror jeg ikke du trenger å bekymre deg så veldig over.

Husk at her inne kommer meninger og diskusjoner til ganske detaljerte (og tildels ekstreme) nivåer.

I RL er det som regel ikke noe problem så lenge man bruker sunn fornuft og alminnelig folkeskikk, og det er jeg helt sikker på at du ikke mangler. ;o)

Det tok bare litt lang tid før jeg skjønte hva som var "feil" ved hovedinnleggers formuleringer. Begynte jo å tvile litt på min sunne fornuft da ;-)

[Gjest togli]

Jeg syns faktisk ikke det er så fryktelig vanskelig jeg, ikke verre enn at man prøver å sette seg litt i andres sko og kople til hodet før man snakker.

Helt ærlig altså. :-)

Det pleier jeg faktisk å gjøre, men her skjønte jeg ikke hvor "feilen" til hovedinnlegger lå før jeg leste forklaringene lenger nede i tråden ;-)

[Gjest togli]

Ja, tenker det samme som deg, togli. Har lest hele tråden, og jeg ville blitt livredd for å såre noen hvis jeg åpnet munnen...

Kanskje lurt å øve seg litt her på DOL før en åpner munnen i RL ...!

Hehe, jeg tror jeg får prøve å frekventere adopsjonsforum oftere heretter. Hva kan man ikke lære her på DOL :-)

[Gjest girasol]

Det er kanskje måten ting blir sagt på (man blir irettesatt) som gjør at man blir nervøs for å si noe feil?

Selv er jeg døv og har i årenes løp møtt på en hel masse merkelige (tildels teite..) kommentarer og spørsmål rundt det å være døv. Jeg skjønner jo likevel at det er helt naturlig at de fleste er uvitende omkring døvhet. Da blir det min oppgave å forklare dem dette på en vennlig måte slik at de ikke føler seg dumme.

Jeg må innrømme at jeg leste lenge og vel før jeg fant ut hva som var "feil" ved hovedinnleggers formuleringer ;-)

Uansett lærte jeg noe som jeg sikkert kan ha nytte av i samtale med folk som har adoptert barn :-)

Man lærer ting hele tida... :-) Og det viktigste er at det blir en positiv dialog ut av eventuelle konflikter og misforståelser til sist. Jeg har også lært litt av denne tråden, og er overhodet ikke fornærmet på noen måte, hverken på den ene eller den andre, for hverken den ene eller den andre tingen ;-) Det har vært en "snål" tråd, men også interessant.

M.v.h.