Jeg har fått nok

[Gjest nå er jeg anonym]

Av veldig mange grunner føler jeg nå at jeg har fått nok av dette forholdet jeg lever i. Jeg vil flytte fra samboeren min, men det er ett stort problem. Vi bor ikke i Norge og jeg vil tilbake til Norge. Så alternativet er enten å bli i ett ulykkelig forhold eller å ta med meg barna våre å flytte til Norge. Det er ikke aktuelt for min samboer å flytte etter. Vi har to små barn som ikke har begynt på skolen ennå. ER det noen som har erfaring med barn som må pendle mellom to europeiske land på grunn av brudd mellom foreldrene? Vil de ta mer skade av det enn barn som pendler mellom to byer i Norge foreksempel. Grunnen til at jeg vil ut av forholdet er mange grunner. Følelsene er ikke lenger de samme i forhold til mannen min. Trives ikke i landet hvor vi bor. Mener barna vil få det bedre i Norge. Jeg vil få det bedre i Norge.

Er jeg veldig dum og egoistisk om jeg gjør noe sånt mot barna og barnas pappa.? Vil barna takle å pendle mellom to land.? De kjenner begge landene like godt og de snakker begge språk. Ganske fortvilet og rådvill om dagen.....

[Gjest ejn]

Jeg kjenner en her i landet som flyttet fra sin samboer med deres felles barn. MEN selv om hun ønsker å flytte tilbake sitt hjemland (i Norden) sammen med barnet, så kan hun ikke det siden barnefaren setter seg i mot slike planer. Så, hun er nødt til å bli her til tross for mistrivsel og mangel på familie og slekt i nærheten.

Jeg aner ingenting om reglene i forhold til dette, så det er mulig at dette blir helt feil i forhold til din situasjon.

[calendula]

Jeg flyttet til Norge fra hjemlandet mitt da sønnen min var 4 år. Forholdet til faren hadde allerede tatt slutt.

Det gikk veldig bra å sende ham på flyet i feriene fra han var 5 år (vet ikke hvordan aldersreglene er idag for barn som reiser alene).

Det som var vanskeligst i vårt tilfelle var at faren ofte brøt avtaler og ville endre på avtalte ferier: men det har ingenting å gjøre med at foreldrene bodde i to land.

Besteforeldrene på begge sidene har nok følt at det er et savn at ungene er langt borte.

Det som er viktig er klare avtaler og at du føler deg trygg på at faren ikke vil feks kidnappe ungene (litt dramatisk, ja, men en reell problemstilling for noen).

Når barna vokser opp vil de gradvis føle seg mer fremmed (på besøk) i det landet de reiser til for å besøke far. Det er ikke farlig i seg selv men kan bli slitsomt når de kommer opp i tenårene og får litt større problemer med å ha naturlig kontakt med gjevnaldrene. Hvis det dreier seg om tospråklige unger vil ofte språket utvikle seg litt annerledes ved at de ikke har det naturlige ungdomsspråket i de landet de bare er av og til.

Du må velge en løsning som føles rett for deg. Unger er veldig tilpassningsdyktige. Så lenge dere er to anvarsfulle voksne som begge to vil barnas beste og kan samarbeide trenger ikke dette å være verre enn et brudd innenfor et land.

Lykke til!

[Gjest nå er jeg anonym]

Jeg flyttet til Norge fra hjemlandet mitt da sønnen min var 4 år. Forholdet til faren hadde allerede tatt slutt.

Det gikk veldig bra å sende ham på flyet i feriene fra han var 5 år (vet ikke hvordan aldersreglene er idag for barn som reiser alene).

Det som var vanskeligst i vårt tilfelle var at faren ofte brøt avtaler og ville endre på avtalte ferier: men det har ingenting å gjøre med at foreldrene bodde i to land.

Besteforeldrene på begge sidene har nok følt at det er et savn at ungene er langt borte.

Det som er viktig er klare avtaler og at du føler deg trygg på at faren ikke vil feks kidnappe ungene (litt dramatisk, ja, men en reell problemstilling for noen).

Når barna vokser opp vil de gradvis føle seg mer fremmed (på besøk) i det landet de reiser til for å besøke far. Det er ikke farlig i seg selv men kan bli slitsomt når de kommer opp i tenårene og får litt større problemer med å ha naturlig kontakt med gjevnaldrene. Hvis det dreier seg om tospråklige unger vil ofte språket utvikle seg litt annerledes ved at de ikke har det naturlige ungdomsspråket i de landet de bare er av og til.

Du må velge en løsning som føles rett for deg. Unger er veldig tilpassningsdyktige. Så lenge dere er to anvarsfulle voksne som begge to vil barnas beste og kan samarbeide trenger ikke dette å være verre enn et brudd innenfor et land.

Lykke til!

tusen takk for at du tok deg tid til ett langt svar.

Har ennå ikke diskutert noe av dette med barnas far så det er bare i mitt hode det surrer foreløpig.

[DarkPink]

Når barna er så små, så er de veldig tilpasningsdyktige. Kan godt hende de syns det blir kjempespennende når de skal ta fly til pappa. Synes du skal gjøre det som du føler for, det kan bli vanskeligere å flytte senere.

[Gjest Elextra]

Du har vel ikke anledning til å ta med deg barna til Norge dersom faren motsetter seg det (men det gjør han kanskje ikke?)?