Mamma i dårlig humør

[kizmiaz]

Hei, hei.

Føler meg sliten og trett om dagen, er irritabel og blir fort sint og i dårlig humør. Ikke så lett med tre småunger under 4 år, hvorav en er ammebarn på 5 mnd.

Føler at jeg ikke strekker til for alle sammen, og prioriterer absolutt ikke meg selv. Føler at det nærmest er en slags unntakstilstand her hjemme noen dager, hvor jeg er på etterskudd i forhold til ungene, barnehagen, ammingen, klesvasken, husvasken, alt som skal gjøres, kontakt med venner etc. Har i grunnen mest lyst til å sove og ikke se hverken mann eller barn på ca 48 timer, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre.

Legger til at samboen tar sin tørn med hus og barn og forpliktelser, men det hjelper ikke, jeg har så liten energi til å gjøre noe annet enn bare å eksistere og ta meg av det nødvendigste rundt barna, mat, stell klær. Jeg skulle lekt mer med barna, tatt meg av hver enkelt av dem, særlig 4 og toåringen. De går heldigvis i bhg om dagene, så de får nok av stimulans og lek i hverdagen. I helgene har jeg vært en del alene med alle 3 barna pga mannen på reise, det har på en måte tappet meg litt for krefter. Samtidig er jeg nok litt skuffa over meg selv, at jeg skal tåle så lite. Søvnmangel har jeg også, selv om jeg ikke skal klage over at minsten våkner bare en gang om natta.

Vel, vel. Det som bekymrer mest nå er hvilken påvirkning dårlig humør hos meg har på barna. Kjenner jeg har kort lunte, blir fortere sint, utålmodig og kjeftete. Har så lyst til å være en hyggelig blid og imøtekommende mamma, men jeg .ehm....gidder...rett og slett ikke noen dager. Høres det fælt ut ? Synes bare barna er masete til tider. (selv om de er verdens godeste unger *sukk*) Det er ikke slik hver dag, for noen dager føler jeg meg helt "normal":-)

Jeg er ikke deprimert, føles ikke slik, men sliten og lei, rett og slett.

Hva gjør dere for å "skjerme" barna mot dårlig humør ?

[PieLill]

Føler med deg. Ikke rart du er sliten.

Man kan ikke skjerme barna totalt mot sitt eget humør. Barna kan tåle en trøtt og sliten kortluntet mor, som de vet er glad i dem. Jeg synes ikke du høres så "ille" ut.

Får mer inntrykk av at du har ganske høye krav til deg selv. Den alltid vennlige, oppmerksomme mor som setter egne behov til side uten at noen kan merke det på henne, eksisterer ganske enkelt ikke i RL.

Synes ikke det er det minste rart at du er sliten å lei. Søvnmangel alene kan få i stand alt dette.

Har du forresten vært innom legen å sjekke B12, jernlagre, stoffskifte osv. Det vil være for dumt om dette har en fysisk (del)forklaring og du ikke får gjort noe med det.

Vær klar over at ammingen kan gjøre at det tar lengre tid å komme seg til hektene etter en fødsel. Ville det hjulpet deg å gi babyen fast føde litt raskere enn du hadde planlagt for å få bedre nattesøvn?

Har du snakket seriøst med samboeren din om at nå er det for mye for deg? Ikke for å bebreide ham, men for å sammen finne løsninger til beste for alle. Vet han hvordan du har det nå?

Mye av dette dreier seg om praktiske løsninger og kanskje beinhard prioritering på hva som er strengt talt nødvendig å gjøre. Det kan ryke noen hjeretbarn i en slik prosess, men det får heller være.

Hvilke muligheter til avlastning med barnepass og hjelp i huset har dere?

Kan du klare å la være å se på dette som et misslykkende fra din side, og i stedet behandle det som uventede praktiske problemer som dere sammen må ta tak i før de vokser seg alt for store?

Det er ikke _du_ som er problemet. Det er søvnmangel pluss for mange oppgaver i løpet av dagen som er problemet. Etter som du er et menneske og ikke en maskin, er det også et problem at du nå ikke finner rom for de tingene som gjør at du får hentet deg inn igjen.

Og om så skulle være at du tåler mindre enn du forventet av deg selv, og mindre enn mange andre, hvordan man enn måler noen slikt: Hva er den beste måten for deg selv og familien din å takle det på? Å prøve å fortsette å piske deg selv til å være superkvinne? Eller å ta konsekvensene av at du er den du er med de begrensningene du har og i den grad det er mulig redusere belastningene til noe som er levelig for deg?

mvh

[Gjest LucySky]

Oj, jeg syns du har en skikkelig bør, da! God grunn til å være sliten.

I "gamle dager" da din situasjon var vanligere (tre barn på kort tid) hadde man nok høyere takhøyde for kjefting. Vi venter av ogss sjøl at vi skal være gode mødre på andre måter enn de "gamle mødrene".

Min mor var i perioder temmelig kjeftete og kortsint når hun hadde for mye å ta seg av, da dukket vi og kom oss ut og unna. Kan ikke huske at akkurat det var et problem.

Sjøl har jeg hatt som mitt eneste forsvar når slikt skjedde med meg - å SI det til ungene, i alle fall den/de som er store nok: Jeg er ikke sinna på deg selv om jeg roper og hyler her! Jeg er lei for at jeg er sånn akkurat nå, men det er fordi jeg er trøtt. Det er ikke din skyld.

Jeg tror de skjønte det. Men jeg vet at dattera mi (voksen nå) sier at hun var redd meg iblant som liten. Enda jeg aldri la hånd på ungene på noen måte. Og jeg sa: Kjeftet jeg så veldig? - Nei, sa hun. - Men det var det rasende blikket og de rynkete øyenbrynene.

Sinna dame, huff. Men vi koste masse også, og jeg kan trøste deg med at dattera mi i alle fall ringer ofte og kommer ofte og har masse gode minner fra oppveksten ...

[Gjest jeg er deprimert]

Du må først definere deprimert før du sier at du ikke er det. Mange tror at deprimert er konstant tristhet. Deprimert gir mange av de symptomene du ramser opp, tretthet, oppgitthet, dårlig selvbilde osv.

Jeg har diagnosen depresjon men du verden, jeg ler og har det morsomt også, jeg bare sliter med selvbilde, energi, er snarsint og kjefter på barna, sover dårlig osv, osv.

[skygge]

Huff, føler virkelig med deg. Har ikke glemt at det kunne være tøfft i perioder når minstemann var noen få mnd.

Mine er nå 1,3 og 6 og det er så mye lettere en før. Så hvis det er noe trøst så blir hverdagen lettere med tiden og energien tar seg opp etter ammeslutt. Eller hos meg så gjorde det det.

Ammingen krever jo sitt, så det er ikke rart at du er mer sliten en vanlig

Når jeg følte meg skikkelig sliten og nesten ikke orket mer.. Hehe.. dårlig løsning, men da koste jeg meg skikkelig med noe godt å lese, spise eller hadde noe å glede meg til selvom det ikke var mer en en god film etter at de to elste hadde lagt seg.

Det å prøve å unna seg noe godt, og god organisering gjorde at jeg overlevde

hehe.. høres ille ut. men det kan faktiskt være ganske tøfft å ta vare på tre små med lite søvn, amming og alt som må gjøres hjemme.

Men prøv i allefall å forklare til de to elste at mamma er bare litt sliten for tiden. De forstår mer en man tror.

Ville si at det er normalt å ha underskudd på energi med tre små i huset, og at det ikke nødvendigvis trenger å være depresjon når man prøver å overleve med lite søvn, dette er jo mer en full jobb til tider

*klem* fra

[Gjest sagbhina]

Må mannen din reise i helgene, er det tvingende nødvendig? 3 barn fra 4 og nedover høres ut som et prosjekt der begge må være mest mulig tilstede. Har du mulighet for litt avlastning - familie, gode naboer?

[PieLill]

Oj, jeg syns du har en skikkelig bør, da! God grunn til å være sliten.

I "gamle dager" da din situasjon var vanligere (tre barn på kort tid) hadde man nok høyere takhøyde for kjefting. Vi venter av ogss sjøl at vi skal være gode mødre på andre måter enn de "gamle mødrene".

Min mor var i perioder temmelig kjeftete og kortsint når hun hadde for mye å ta seg av, da dukket vi og kom oss ut og unna. Kan ikke huske at akkurat det var et problem.

Sjøl har jeg hatt som mitt eneste forsvar når slikt skjedde med meg - å SI det til ungene, i alle fall den/de som er store nok: Jeg er ikke sinna på deg selv om jeg roper og hyler her! Jeg er lei for at jeg er sånn akkurat nå, men det er fordi jeg er trøtt. Det er ikke din skyld.

Jeg tror de skjønte det. Men jeg vet at dattera mi (voksen nå) sier at hun var redd meg iblant som liten. Enda jeg aldri la hånd på ungene på noen måte. Og jeg sa: Kjeftet jeg så veldig? - Nei, sa hun. - Men det var det rasende blikket og de rynkete øyenbrynene.

Sinna dame, huff. Men vi koste masse også, og jeg kan trøste deg med at dattera mi i alle fall ringer ofte og kommer ofte og har masse gode minner fra oppveksten ...

Oppløftende lesning fra avdeling for sundt folkevett.

;-)

mvh

[Gjest Luskelita]

Men kjære deg - det er da ikke det minste rart at du er sliten!!

Hvis man tenker på at det tar kroppen ca 2 år å bygge seg opp etter svangerskap/spedbarnstid/amming, har jo din kropp ikke fått tid til dette i og med at du har fått 3 barn på 4 år.

Det er gjort gode undersøkelser som viser at småbarnsmødre med 1 barn sover altfor lite over veldig lang tid. Faktisk var det en professor som mente at det skulle være fysisk umulig å fungere med så lite søvn som småbarnsmødre får!!

Når du da har fått 3 barn kan man jo gange dette med 3

Søvnløshet blir brukt som torturredskap noen steder i verden for å få mennesker i desperasjon til å f.eks tilstå, tyste på andre etc - bare som en liten digresjon...

I gamle dager da det var vanlig å få mange barn tett hadde man som regel en eller annen form for hjelp i huset, bestemødre, ugifte eller unge tanter osv. Det var heller ikke noe som sa at mødre skulle aktivisere ungene, være sånn eller sånn. Unger gikk mer eller mindre for "lut og kaldt vann" i forhold til i dag.

Vi skal være så pedagogiske, oppmerksomme, engasjerte foreldre. Aldri kjefte, men SNAKKE og LYTTE til barna. Vi skal ikke kjefte når de gjør galt, vi skal AVLEDE. I tillegg skal man være KONSEKVENTE.

Hvem pokker er det som kan greie å gjennomføre dette til enhver tid???

En ting er sikkert - det er ikke folk som selv har barn som har skrevet disse reglene...

Dessuten - barn har da vel ikke vondt av verken kjeft, eller at mor er i dårlig humør innimellom? Det som er farlig er hvis mor pga alle disse kravene vi har hengende over oss som vellykkede mødre blir en så stor belastning for mor at hun virkelig blir deprimert.

Jeg er ganske sikker på at du er en kjempeflink mor! Du er sliten nå, men det blir lettere etterhvert når barna blir litt større og mer selvstendig. Når ammingen er over kan også kroppen din begynne å hente seg inn og du får kanskje litt mer energi.

Slakk på kravene til deg selv! Si til barna at du er sliten hvis du får dårlig samvittighet. Det forstår de faktisk.

Lykke til!

[kizmiaz]

Hei igjen, en liten ledig stund her....

Takker alle for svar, det var god lesning.

Heldigvis skal ikke sambon reise mer denne høsten, så jeg blir ikke alene mer i helgene.

Videre skal jeg og babyen ta oss en tur alene hjem til mine foreldre i neste uke, det blir en pust i bakken og avveksling for meg. Trenger ikke bare hvile, men avveksling også.

Nei, har dårlig med tilgang på avlastning. Besteforeldre og slekt bor langt unna. Vi klarer oss stort sett selv. Barnevakt i Oslo er dyrt, økonomien er ikke så romslig heller.

Gleder meg til ammingen er over, det tar på mer enn man kan forestille seg. Mannen skjønner ikke hvor belastende amming kan være, fysisk og psykisk. I tillegg er 2-åringen en del småsyk og spiser dårlig, så vi har da noen små bekymringer i hverdagen.

Jeg skal sjekke ut jernlager og sånt hos legen, skal bestille meg en time nå til uka, bestemt meg for det:-)

Føles ikke som depresjon, jeg vet hvilken følelse det er, har nemlig vært behandlingstrengende deprimert en gang før (lenge siden). Kjenner meg selv veldig godt etter det. Føler jeg har stå-på vilje i behold, men mangler energien. Men er på vakt, for slikt kan jo utvikle seg til depresjon, som en av dere skriver.

Jeg forteller barna at jeg er sliten, men det er så ille at jeg nesten alltid er det og særlig vesla kan "lese" kroppsspråket mitt. Får dårlig samvittighet for det. Barn skal liksom ikke belastes med negativitet. Men skjønner at jeg ikke kan være helt perfekt alltid, da. Barn lever jo i virkeligheten de også, ikke i en prinsesse-.eventyrverden.

Skal prate litt mer med mannen min i kveld om dette. han pleier å være lydhør og grei. :-)

klem fra

[Maggi]

Oj, jeg syns du har en skikkelig bør, da! God grunn til å være sliten.

I "gamle dager" da din situasjon var vanligere (tre barn på kort tid) hadde man nok høyere takhøyde for kjefting. Vi venter av ogss sjøl at vi skal være gode mødre på andre måter enn de "gamle mødrene".

Min mor var i perioder temmelig kjeftete og kortsint når hun hadde for mye å ta seg av, da dukket vi og kom oss ut og unna. Kan ikke huske at akkurat det var et problem.

Sjøl har jeg hatt som mitt eneste forsvar når slikt skjedde med meg - å SI det til ungene, i alle fall den/de som er store nok: Jeg er ikke sinna på deg selv om jeg roper og hyler her! Jeg er lei for at jeg er sånn akkurat nå, men det er fordi jeg er trøtt. Det er ikke din skyld.

Jeg tror de skjønte det. Men jeg vet at dattera mi (voksen nå) sier at hun var redd meg iblant som liten. Enda jeg aldri la hånd på ungene på noen måte. Og jeg sa: Kjeftet jeg så veldig? - Nei, sa hun. - Men det var det rasende blikket og de rynkete øyenbrynene.

Sinna dame, huff. Men vi koste masse også, og jeg kan trøste deg med at dattera mi i alle fall ringer ofte og kommer ofte og har masse gode minner fra oppveksten ...

Dette var betryggende lesning for meg også, som innimellom kan ha disse rynkene i pannen og et og annet utbrudd. Men jeg gjør vel omtrent som deg, og forteller de største at det er min skyld at jeg ble så sint, for jeg er sliten osv. Godt å høre at det kan gå godt, det også! )

Mvh

[PieLill]

Hei igjen, en liten ledig stund her....

Takker alle for svar, det var god lesning.

Heldigvis skal ikke sambon reise mer denne høsten, så jeg blir ikke alene mer i helgene.

Videre skal jeg og babyen ta oss en tur alene hjem til mine foreldre i neste uke, det blir en pust i bakken og avveksling for meg. Trenger ikke bare hvile, men avveksling også.

Nei, har dårlig med tilgang på avlastning. Besteforeldre og slekt bor langt unna. Vi klarer oss stort sett selv. Barnevakt i Oslo er dyrt, økonomien er ikke så romslig heller.

Gleder meg til ammingen er over, det tar på mer enn man kan forestille seg. Mannen skjønner ikke hvor belastende amming kan være, fysisk og psykisk. I tillegg er 2-åringen en del småsyk og spiser dårlig, så vi har da noen små bekymringer i hverdagen.

Jeg skal sjekke ut jernlager og sånt hos legen, skal bestille meg en time nå til uka, bestemt meg for det:-)

Føles ikke som depresjon, jeg vet hvilken følelse det er, har nemlig vært behandlingstrengende deprimert en gang før (lenge siden). Kjenner meg selv veldig godt etter det. Føler jeg har stå-på vilje i behold, men mangler energien. Men er på vakt, for slikt kan jo utvikle seg til depresjon, som en av dere skriver.

Jeg forteller barna at jeg er sliten, men det er så ille at jeg nesten alltid er det og særlig vesla kan "lese" kroppsspråket mitt. Får dårlig samvittighet for det. Barn skal liksom ikke belastes med negativitet. Men skjønner at jeg ikke kan være helt perfekt alltid, da. Barn lever jo i virkeligheten de også, ikke i en prinsesse-.eventyrverden.

Skal prate litt mer med mannen min i kveld om dette. han pleier å være lydhør og grei. :-)

klem fra

Høres ut som en god plan. ;-)

Vet ikke hvordan fastlegen din er, men kanskje det kan lønne seg for deg å tenke nøye gjennom hvordan du ordlegger deg, så du ikke går ut fra legekontoret med en resept på AD i stedet for en laaaang rekvisisjon på blodprøver. Enkelte leger elsker å stemple nybakte førstegangs og flergangsmødre for depresjon uten å sjekke så mye mer. Har du i tillegg en gammel depresjonsdiagnose kan du stå lagelig til hos "rette" legen.

Innenfor visse grenser er det sunt for barn å oppleve at mamma og pappa ikke er uslitelige engler, men så absolutt kan trenge litt ekstra romslighet fra omgivelsene og en pust i bakken.

Barn kan oppleve det positivt å få komme med et oppmuntrende bidrag i en slik sammenheng, om det så er å låne ut favoritt-kosedyret.

Man må selvsagt passe på at barna aldri føler seg ansvarlige for foreldrenes velbefinnende. Men støttespillere ut fra egne forutsetninger, må de gjerne få være inne i mellom.

mvh

[kizmiaz]

Høres ut som en god plan. ;-)

Vet ikke hvordan fastlegen din er, men kanskje det kan lønne seg for deg å tenke nøye gjennom hvordan du ordlegger deg, så du ikke går ut fra legekontoret med en resept på AD i stedet for en laaaang rekvisisjon på blodprøver. Enkelte leger elsker å stemple nybakte førstegangs og flergangsmødre for depresjon uten å sjekke så mye mer. Har du i tillegg en gammel depresjonsdiagnose kan du stå lagelig til hos "rette" legen.

Innenfor visse grenser er det sunt for barn å oppleve at mamma og pappa ikke er uslitelige engler, men så absolutt kan trenge litt ekstra romslighet fra omgivelsene og en pust i bakken.

Barn kan oppleve det positivt å få komme med et oppmuntrende bidrag i en slik sammenheng, om det så er å låne ut favoritt-kosedyret.

Man må selvsagt passe på at barna aldri føler seg ansvarlige for foreldrenes velbefinnende. Men støttespillere ut fra egne forutsetninger, må de gjerne få være inne i mellom.

mvh

hei igjen!

Har hatt denne legen i 10-12 år nå, hun er kvinnelig lege og har gitt god hjelp. Hun er dog typisk "kvinneorientert" lege, som har forståelse for depresjon, slitenhet, problemer i svangerskap og sånn. Vi har et såpass nært forhold nå at hun hører på meg når jeg sier at det er mer fysisk slitenhet enn psykisk,hun har sett "det verste" av meg tidligere :-)

Men telefontiden hennes er jo helt på trynet, så å få tak i henne er vanskeligere enn noengang nå, *Hmpf*....

Du skrev:

"Man må selvsagt passe på at barna aldri føler seg ansvarlige for foreldrenes velbefinnende. Men støttespillere ut fra egne forutsetninger, må de gjerne få være inne i mellom."

Helt enig, det er viktig at man klarer å se forskjellen og handle deretter. Godt sagt, tankevekkende.!!

mvh

[kizmiaz]

Oj, jeg syns du har en skikkelig bør, da! God grunn til å være sliten.

I "gamle dager" da din situasjon var vanligere (tre barn på kort tid) hadde man nok høyere takhøyde for kjefting. Vi venter av ogss sjøl at vi skal være gode mødre på andre måter enn de "gamle mødrene".

Min mor var i perioder temmelig kjeftete og kortsint når hun hadde for mye å ta seg av, da dukket vi og kom oss ut og unna. Kan ikke huske at akkurat det var et problem.

Sjøl har jeg hatt som mitt eneste forsvar når slikt skjedde med meg - å SI det til ungene, i alle fall den/de som er store nok: Jeg er ikke sinna på deg selv om jeg roper og hyler her! Jeg er lei for at jeg er sånn akkurat nå, men det er fordi jeg er trøtt. Det er ikke din skyld.

Jeg tror de skjønte det. Men jeg vet at dattera mi (voksen nå) sier at hun var redd meg iblant som liten. Enda jeg aldri la hånd på ungene på noen måte. Og jeg sa: Kjeftet jeg så veldig? - Nei, sa hun. - Men det var det rasende blikket og de rynkete øyenbrynene.

Sinna dame, huff. Men vi koste masse også, og jeg kan trøste deg med at dattera mi i alle fall ringer ofte og kommer ofte og har masse gode minner fra oppveksten ...

Ja, jeg føler meg ofte som en sint dame. Tenker ikke over det der og da, men angrer meg om kvelden etter at barna er lagt.

Når det er sagt, vi passer alltid på at barna føler at vi er venner med dem når de skal legge seg, kjefting er aldri det siste de hører ved leggetid. Da er det godhet, suss og klem og gode ord. Ingenting skal være uavklart eller uooppgjort mellom oss da, konflikter som har vært på dagen skal være løste, man skal ha sagt unnskyld for dum opptreden osv.

[Gjest Teline]

Hei! Ja man kan bli sliten i blant, lett å føle at man ikke er noen god mamma når man innimellom reagerer på en måte som man vet etterpå man ikke burde gjort osv. Tror det er viktig med litt for seg selv også. F.eks å dra og shoppe nye klær en kveld når mannen din er hjemme, gå til frisøren, kjøpe ny sminke el.l.? Dille litt med sg selv er ikke dumt;)

[PieLill]

hei igjen!

Har hatt denne legen i 10-12 år nå, hun er kvinnelig lege og har gitt god hjelp. Hun er dog typisk "kvinneorientert" lege, som har forståelse for depresjon, slitenhet, problemer i svangerskap og sånn. Vi har et såpass nært forhold nå at hun hører på meg når jeg sier at det er mer fysisk slitenhet enn psykisk,hun har sett "det verste" av meg tidligere :-)

Men telefontiden hennes er jo helt på trynet, så å få tak i henne er vanskeligere enn noengang nå, *Hmpf*....

Du skrev:

"Man må selvsagt passe på at barna aldri føler seg ansvarlige for foreldrenes velbefinnende. Men støttespillere ut fra egne forutsetninger, må de gjerne få være inne i mellom."

Helt enig, det er viktig at man klarer å se forskjellen og handle deretter. Godt sagt, tankevekkende.!!

mvh

Flott at du har en fin lege.

Det har forresten jeg også. Men på generell basis kan jeg være litt småparanoid i forhold til legestanden. Det bygger på sure erfaringer. Derfor min advarsel som altså var helt overflødig.

Om du ikke når legen på telefonen kan du kanskje gjøre det enklere for deg selv ved å skrivet et lite brev der du kommer med din bestilling?

Jeg tror forresten barna dine har gjort et meget godt valg av foreldre.

mvh

[kizmiaz]

Flott at du har en fin lege.

Det har forresten jeg også. Men på generell basis kan jeg være litt småparanoid i forhold til legestanden. Det bygger på sure erfaringer. Derfor min advarsel som altså var helt overflødig.

Om du ikke når legen på telefonen kan du kanskje gjøre det enklere for deg selv ved å skrivet et lite brev der du kommer med din bestilling?

Jeg tror forresten barna dine har gjort et meget godt valg av foreldre.

mvh

Hmmm, tusen takk!!!

Likeså.

[Gjest Masahiro]

Hei, du!

Dette kunne jeg selv ha skrevet - følger meg akkurat som deg!! Noen dager bedre - andre dager presis sånn! Synes det er stritt å være den mammaen jeg så gjerne skulle vært for ungene, og den kjæresten jeg burde vært for mannen min.. Mine barn er 1,5 og 6,5 år. Kjenner meg veldig igjen om det er den minste trøst....? Lurer også på hvordan man kan skjerme ungene for slitne utbrudd....

[kizmiaz]

Hei, du!

Dette kunne jeg selv ha skrevet - følger meg akkurat som deg!! Noen dager bedre - andre dager presis sånn! Synes det er stritt å være den mammaen jeg så gjerne skulle vært for ungene, og den kjæresten jeg burde vært for mannen min.. Mine barn er 1,5 og 6,5 år. Kjenner meg veldig igjen om det er den minste trøst....? Lurer også på hvordan man kan skjerme ungene for slitne utbrudd....

Absolutt trøst i at det er flere slitne mammaer der ute.

Burde dannet en forening:-)

[Gjest Masahiro]

Absolutt trøst i at det er flere slitne mammaer der ute.

Burde dannet en forening:-)

Gretne-slitne-mammaers-klubb? ;O) Why not? He,he...