han har vært utro (utenom tema)

[Gjest vil ikke bruke nick akkurat nå]

Fikk i dag vite at samboeren min har vært utro mens vi har vært sammen. Det var for et par år siden og vi hadde da vært sammen i ca 1 år. Jeg var litt skuffet over han i den perioden fordi han viste meg så lite interesse og vi så hverandre ikke på et par uker fordi jeg var litt oppgitt over dette. I denne perioden traff han en tidligere bekjent flere ganger og hadde sex m henne.

Vi har vært sammen siden og han har løyet meg rett opp i ansiktet flere ganger når vi har snakket om utroskap, andre forhold etc. I dag kom dette altså frem og jeg er ikke direkte overrasket, men selvfølgelig skuffet selvom det er en stund siden.

Vi har to barn sammen.

Hvordan ville dere reagert? -og gjort i etterkant?

[Gjest kroppogsjel]

Ingenting. Absolutt ingenting.

[Glimtipper]

Dette er lenge siden, det var en spesiell situasjon og så videre... Kanskje det er best å ikke gjøre så mye med det?

Han følte seg nok ganske såret og avvist i denne perioden. Jeg synes du gjorde galt i å unngå han i to uker, bare fordi han ikke oppførte seg slik _du_ ville. Det betyr ikke at man kan forsvare utroskap, men det er et hint om at han mest sannsynlig ikke vil gjøre det igjen.

[Gjest vil ikke bruke nick akkurat nå]

Dette er lenge siden, det var en spesiell situasjon og så videre... Kanskje det er best å ikke gjøre så mye med det?

Han følte seg nok ganske såret og avvist i denne perioden. Jeg synes du gjorde galt i å unngå han i to uker, bare fordi han ikke oppførte seg slik _du_ ville. Det betyr ikke at man kan forsvare utroskap, men det er et hint om at han mest sannsynlig ikke vil gjøre det igjen.

Nei, det var ikke sånn. Beskrev det muligens litt feil.. Unngikk han ikke i to uker, men vi hadde bare ikke kontakt i to uker, det var like mye hans valg. Det bare ble sånn. Ingen av oss kontaktet den andre.

[Gjest vil ikke bruke nick akkurat nå]

Dette er lenge siden, det var en spesiell situasjon og så videre... Kanskje det er best å ikke gjøre så mye med det?

Han følte seg nok ganske såret og avvist i denne perioden. Jeg synes du gjorde galt i å unngå han i to uker, bare fordi han ikke oppførte seg slik _du_ ville. Det betyr ikke at man kan forsvare utroskap, men det er et hint om at han mest sannsynlig ikke vil gjøre det igjen.

-Og han hadde ingen grunn til å føle seg avvist i denne perioden, heller da jeg.

[PieLill]

Slikt er forferdelig vondt. Føler med deg.

Jeg har liten anelse om hvordan jeg ville reagert. Men jeg ville garantert hatt et vell av sinne, frustasjon, skuffelse, nedverdigelse,... er vel egentlig bare å liste opp adjektiver.

Fra faglig hold har jeg lært at det er naturlig at man i en slik situasjon får en nesten ustyrlig trang til å skaffe seg detaljkunnskaper om hva som har skjedd. Hvor naturlig dette enn er, er det likevel ikke lurt å gjøre, særlig om man har forhåpninger om å kunne lappe sammen forholdet. Hver slik detalj man får kjennskap til, tid, sted, hva de gjorde, hvor og hva de spiste osv. vil være en ting til som vil bringe minner og ripper opp i ting. Hvis du klarer å begrense deg til nødvendige fakta, tror jeg du på sikt vil ha gjort deg selv og evt. forholdet en tjeneste.

Utroskap er en høyst legitim grunn for å bryte opp. Men man _må_ ikke bryte opp for å gjenvinne sin selvrespekt. To barn og det gode dere har hatt sammen er grunn for å gi ham en ny sjanse. Felles barn og skilte foreldre er et mer komplisert liv. Man får vurdere å sluke en del kameler for å unngå det. Men alt dette er vel tanker du allerede har. Det blir din tunge jobb å finne ut av det.

Vil du ha nytte av å snakke med noen på et familierådgivningskontor el.l.?

Følelsene og tankene dine rundt dette kommer sikkert til å bølge i lang tid framover. Prøv å gi deg selv litt tid.

Hvis du vurderer seriøst å gi mannen og forholdet en ny sjanse, vil du på et eller annet tidspunkt måtte være villig til å tilgi. Et fryktelig ord når alt er så ferskt.

Hvis du skal ha sjanse til å tilgi kan du ikke bagatellisere, bortforklare eller unnskylde det han har gjort. Du kan heller ikke la han få gjøre det. Du må ikke fortrenge eller fornekte dine mange negative følelser for deg selv, selv om du kanskje ikke behøver å la alt gå lukt i synet på mannen.

Å tilgi er ikke å forfalske et gjeldsbrev, slik at gjelden ser mindre ut enn den er. Det er heller ikke å fordreie hvem som står i gjeld til hvem. Å tilgi er tvert imot å erkjenne hele gjeldsbrevet, med morarenter, og vite at du ville vært i din fulle rett til å innkreve hver eneste krone. Men at du i stedet _velger_ å ettergi det hele.

Med dette mener jeg ikke å komme med noe utidig tilgivelsesmas på et idiotisk tidspunkt. Forsøker bare å understreke at om du har et ønske om å stable forholdet på beina igjen, er det grunnleggende at du tillater deg selv å jobbe deg gjennom alle de negative følelsene. På sikt vil det du fortrenger kunne bli en gift i forholdet.

Ha det så godt du kan.

mvh

[Glimtipper]

-Og han hadde ingen grunn til å føle seg avvist i denne perioden, heller da jeg.

Det blir _litt_ annerledes.

Men uansett mener jeg dette er noe du burde overse. Snakk med han, gå til Familievernkontoret, gråt og vær sint. Men ikke ødelegg det dere har sammen.

[PieLill]

Det blir _litt_ annerledes.

Men uansett mener jeg dette er noe du burde overse. Snakk med han, gå til Familievernkontoret, gråt og vær sint. Men ikke ødelegg det dere har sammen.

Hva mener du med overse? Det jeg forstår med ordet er å forholde meg til noe som om det ikke eksisterte. Eller for å si det på en annen måte. La være å forholde meg til det.

Etter mitt syn er forholdet på sikt dødsdømt om hun forsøker å overse dette. Dvs. late som det er for ubetydelig til å bry seg om.

Slikt er ikke mulig å overse eller bagatellisere over tid. Det vil bli en verkebyll full av gift.

Men det er mulig å jobbe seg gjennom, fordi de to barna og det gode man har hatt sammen tross alt er verdt det. Det er mulig å vise overbærenhet. Det er mulig å tilgi og gjenoppbygge brutt tillit. Men det kommer jo selvsagt også an på hvordan han oppfører seg videre.

mvh

[Glimtipper]

Hva mener du med overse? Det jeg forstår med ordet er å forholde meg til noe som om det ikke eksisterte. Eller for å si det på en annen måte. La være å forholde meg til det.

Etter mitt syn er forholdet på sikt dødsdømt om hun forsøker å overse dette. Dvs. late som det er for ubetydelig til å bry seg om.

Slikt er ikke mulig å overse eller bagatellisere over tid. Det vil bli en verkebyll full av gift.

Men det er mulig å jobbe seg gjennom, fordi de to barna og det gode man har hatt sammen tross alt er verdt det. Det er mulig å vise overbærenhet. Det er mulig å tilgi og gjenoppbygge brutt tillit. Men det kommer jo selvsagt også an på hvordan han oppfører seg videre.

mvh

Jeg formulerte meg litt feil. Jeg mente overse sine umiddelbare impulser ang. dette.

[PieLill]

Jeg formulerte meg litt feil. Jeg mente overse sine umiddelbare impulser ang. dette.

Da er vi vel kanskje nokså enige.

mvh

[favn]

Jeg er trygghetsnarkoman og ville tatt utroskap svært ille opp. Noe slikt tror jeg ville omrokkert verdensbildet mitt, men først og fremst satt et seriøst skudd for baugen hva angår tillit, lojalitet og simpelthen destruert det mest intime i vårt forhold.

Andre er overhodet ikke slik og tenker pytt, sex er ikke det verste, så nå gjelder det bare å brette opp ermene og se framover.

Så mitt 'svar' til deg vil være å spille ballen tilbake ved å spørre: Hvem er du og hva vil du? Hvis du vil leve med ham, får dere ta de rundene som trengs og tygge dere gjennom det.

Du bør i alle fall ikke late som ingenting (hvis nå det kunne være mulig...).

[terningkast6]

Hvis han fortsatt er din samboer har du grunn til å reagere. Det handler om å stole på hverandre. Men om du reagerer eller ikke er jo ditt valg, ikke noe en meningsmåling på et diskusjonsfora skal avgjøre. Du må kjenne etter hva du føler.

[Sofies mamma]

Gått til psykolog på familievernkontor. Der lærte vi alt om dette. Snakket om alt som skjedde i ettertid med begges reaksjoner. Han hjalp oss gjennom det. Vi fikk ulike oppgaver osv. Det tok 1,5 år for oss.

[Mrs. Wallace]

Slikt er forferdelig vondt. Føler med deg.

Jeg har liten anelse om hvordan jeg ville reagert. Men jeg ville garantert hatt et vell av sinne, frustasjon, skuffelse, nedverdigelse,... er vel egentlig bare å liste opp adjektiver.

Fra faglig hold har jeg lært at det er naturlig at man i en slik situasjon får en nesten ustyrlig trang til å skaffe seg detaljkunnskaper om hva som har skjedd. Hvor naturlig dette enn er, er det likevel ikke lurt å gjøre, særlig om man har forhåpninger om å kunne lappe sammen forholdet. Hver slik detalj man får kjennskap til, tid, sted, hva de gjorde, hvor og hva de spiste osv. vil være en ting til som vil bringe minner og ripper opp i ting. Hvis du klarer å begrense deg til nødvendige fakta, tror jeg du på sikt vil ha gjort deg selv og evt. forholdet en tjeneste.

Utroskap er en høyst legitim grunn for å bryte opp. Men man _må_ ikke bryte opp for å gjenvinne sin selvrespekt. To barn og det gode dere har hatt sammen er grunn for å gi ham en ny sjanse. Felles barn og skilte foreldre er et mer komplisert liv. Man får vurdere å sluke en del kameler for å unngå det. Men alt dette er vel tanker du allerede har. Det blir din tunge jobb å finne ut av det.

Vil du ha nytte av å snakke med noen på et familierådgivningskontor el.l.?

Følelsene og tankene dine rundt dette kommer sikkert til å bølge i lang tid framover. Prøv å gi deg selv litt tid.

Hvis du vurderer seriøst å gi mannen og forholdet en ny sjanse, vil du på et eller annet tidspunkt måtte være villig til å tilgi. Et fryktelig ord når alt er så ferskt.

Hvis du skal ha sjanse til å tilgi kan du ikke bagatellisere, bortforklare eller unnskylde det han har gjort. Du kan heller ikke la han få gjøre det. Du må ikke fortrenge eller fornekte dine mange negative følelser for deg selv, selv om du kanskje ikke behøver å la alt gå lukt i synet på mannen.

Å tilgi er ikke å forfalske et gjeldsbrev, slik at gjelden ser mindre ut enn den er. Det er heller ikke å fordreie hvem som står i gjeld til hvem. Å tilgi er tvert imot å erkjenne hele gjeldsbrevet, med morarenter, og vite at du ville vært i din fulle rett til å innkreve hver eneste krone. Men at du i stedet _velger_ å ettergi det hele.

Med dette mener jeg ikke å komme med noe utidig tilgivelsesmas på et idiotisk tidspunkt. Forsøker bare å understreke at om du har et ønske om å stable forholdet på beina igjen, er det grunnleggende at du tillater deg selv å jobbe deg gjennom alle de negative følelsene. På sikt vil det du fortrenger kunne bli en gift i forholdet.

Ha det så godt du kan.

mvh

Mange kloke ord, PieLill!

[cecily]

Hvorfor i alle dager forteller han deg dette nå?

[Gjest vil ikke bruke nick akkurat nå]

Hvorfor i alle dager forteller han deg dette nå?

Det kom opp fordi jeg hadde møtt dama og hun sa noe som kunne tyde på et eller annet og jeg spurte han ganske grundig om det etterpå.

[Gjest vil ikke bruke nick akkurat nå]

Hvis han fortsatt er din samboer har du grunn til å reagere. Det handler om å stole på hverandre. Men om du reagerer eller ikke er jo ditt valg, ikke noe en meningsmåling på et diskusjonsfora skal avgjøre. Du må kjenne etter hva du føler.

Selvfølgelig. Jeg har jo allerede reagert på min måte. Ville bare høre noen andres mening; har ikke så mange andre å prate med akkurat dette om.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg mener det samme som favn her. Verden ville ha rast sammen for meg.

Familieterapi hadde ikke funket for meg her.Men det er fint om det kan det for dere.

[Gjest vil ikke bruke nick akkurat nå]

Jeg mener det samme som favn her. Verden ville ha rast sammen for meg.

Familieterapi hadde ikke funket for meg her.Men det er fint om det kan det for dere.

Tror ikke det er nødvendig. Jeg har for det første opplevd det tidligere i min ungdom -DA ble jeg fullstendig knust og skjønte ikke hvordan jeg noen gang skulle kunne stole på en gutt/mann igjen. Denne gangen ble jeg av en eller annen grunn ikke så overrasket og ettersom det var såpass tidlig i forholdet vårt blir jeg merkelig nok ikke så lei meg/forbannet nå. Selvom det selvfølgelig ikke var en ønsketenkning at noe slikt skulle skje. Hadde det derimot skjedd nå nylig, eller etter at vi hadde fått barn f.eks. hadde jeg antageligvis forlatt han på flekken.

[emin]

Når det var såpass lenge siden så hadde jeg reagert annerledes enn om det var nettopp. Jeg hadde nok blitt sint og forbanna og vi hadde kommet til å ha hatt en helsikes krangel, men så hadde det gått over igjen.

Har vært gjennom en utroskapsepisode med mannen men da var utroskapen fersk og ting ble da annerledes.