han har vært utro (utenom tema)

[Gjest midia]

Ville aldri godtatt det.

Selv om det hadde gått et par år før jeg fikk vite det hadde jeg ikke taklet det.

[Gjest salmiakk]

Å tilgi er et valg. Du kan faktisk bestemme deg for å tilgi. Det som er verre er å bygge opp tilliten igjen. Det er hardt arbeid...

Jeg og min mann går til familieterapeut,-det anbefales.

[Gjest litt anonym for øyeblikket]

Min mann var utro en gang, men han fortalte det med en gang. Jeg er helt uenig med en del her som mener at det skal være lettere å tilgi fordi det er lenge siden det skjedde.

Mannen din har bedratt deg to ganger, først ved å være utro, og så ved å lyve deg opp i ansiktet.

Det går an for dere åkomme videre hvis du vil, og hvis han tar fullstendig ansvar for situasjonen og viser deg på alle muilige måter at han er til å stole på. Det betyr å ikke komme et kvarter for sent hjem en gang, dersom du trenger det.

Uansett tipper jeg dere trenger hjelp til dette. Ta kontakt med familievernkontor, eller liknende.

[Gjest litt anonym for øyeblikket]

Slikt er forferdelig vondt. Føler med deg.

Jeg har liten anelse om hvordan jeg ville reagert. Men jeg ville garantert hatt et vell av sinne, frustasjon, skuffelse, nedverdigelse,... er vel egentlig bare å liste opp adjektiver.

Fra faglig hold har jeg lært at det er naturlig at man i en slik situasjon får en nesten ustyrlig trang til å skaffe seg detaljkunnskaper om hva som har skjedd. Hvor naturlig dette enn er, er det likevel ikke lurt å gjøre, særlig om man har forhåpninger om å kunne lappe sammen forholdet. Hver slik detalj man får kjennskap til, tid, sted, hva de gjorde, hvor og hva de spiste osv. vil være en ting til som vil bringe minner og ripper opp i ting. Hvis du klarer å begrense deg til nødvendige fakta, tror jeg du på sikt vil ha gjort deg selv og evt. forholdet en tjeneste.

Utroskap er en høyst legitim grunn for å bryte opp. Men man _må_ ikke bryte opp for å gjenvinne sin selvrespekt. To barn og det gode dere har hatt sammen er grunn for å gi ham en ny sjanse. Felles barn og skilte foreldre er et mer komplisert liv. Man får vurdere å sluke en del kameler for å unngå det. Men alt dette er vel tanker du allerede har. Det blir din tunge jobb å finne ut av det.

Vil du ha nytte av å snakke med noen på et familierådgivningskontor el.l.?

Følelsene og tankene dine rundt dette kommer sikkert til å bølge i lang tid framover. Prøv å gi deg selv litt tid.

Hvis du vurderer seriøst å gi mannen og forholdet en ny sjanse, vil du på et eller annet tidspunkt måtte være villig til å tilgi. Et fryktelig ord når alt er så ferskt.

Hvis du skal ha sjanse til å tilgi kan du ikke bagatellisere, bortforklare eller unnskylde det han har gjort. Du kan heller ikke la han få gjøre det. Du må ikke fortrenge eller fornekte dine mange negative følelser for deg selv, selv om du kanskje ikke behøver å la alt gå lukt i synet på mannen.

Å tilgi er ikke å forfalske et gjeldsbrev, slik at gjelden ser mindre ut enn den er. Det er heller ikke å fordreie hvem som står i gjeld til hvem. Å tilgi er tvert imot å erkjenne hele gjeldsbrevet, med morarenter, og vite at du ville vært i din fulle rett til å innkreve hver eneste krone. Men at du i stedet _velger_ å ettergi det hele.

Med dette mener jeg ikke å komme med noe utidig tilgivelsesmas på et idiotisk tidspunkt. Forsøker bare å understreke at om du har et ønske om å stable forholdet på beina igjen, er det grunnleggende at du tillater deg selv å jobbe deg gjennom alle de negative følelsene. På sikt vil det du fortrenger kunne bli en gift i forholdet.

Ha det så godt du kan.

mvh

Det er mulig at det er fagkunnskap at man ikke bør skaffe seg detaljer om det som skjedde. Da min mann var utro, måtte jeg vite alt som skjedde. Og først da jeg hadde kommet til bunns i saken, og hadde trygghet for at jeg hadde fått vite alt, greide jeg å legge saken bort, og å tilgi.

I dag, 7 år etter, fleiper vi faktisk om det oss i mellom, og jeg har full kontroll når jeg støter på mennesket han var utro med.

For meg var det livsnødvendig å på en måte føle at jeg "eide" historien og situasjonen, og på en måte "skjønte" det som hadde skjedd. Dessuten er det som sagt deilig å slippe å være redd for å treffe på den andre (ikke til å unngå her hvor vi bor).

Jeg aner ikke hvilken fagkunnskap du viser til, jeg har lest og fått info om det motsatte. Uansett er det i alle fall ikke en riktig løsning på dette, man må rett og slett gjøre det man selv trenger i situasjonen.

[PieLill]

Det er mulig at det er fagkunnskap at man ikke bør skaffe seg detaljer om det som skjedde. Da min mann var utro, måtte jeg vite alt som skjedde. Og først da jeg hadde kommet til bunns i saken, og hadde trygghet for at jeg hadde fått vite alt, greide jeg å legge saken bort, og å tilgi.

I dag, 7 år etter, fleiper vi faktisk om det oss i mellom, og jeg har full kontroll når jeg støter på mennesket han var utro med.

For meg var det livsnødvendig å på en måte føle at jeg "eide" historien og situasjonen, og på en måte "skjønte" det som hadde skjedd. Dessuten er det som sagt deilig å slippe å være redd for å treffe på den andre (ikke til å unngå her hvor vi bor).

Jeg aner ikke hvilken fagkunnskap du viser til, jeg har lest og fått info om det motsatte. Uansett er det i alle fall ikke en riktig løsning på dette, man må rett og slett gjøre det man selv trenger i situasjonen.

Takk for ditt innspill.

Jeg refererte det jeg har hørt i seminarer av fagpersoner. Det virker fornuftig for meg at det kan være lurt å begrense hvor mange detaljer man setter seg inn i. Samtidig må man vite nok til at man ikke føler det kan ligge flere ubahaglige overraskelser på lur. Men informasjon om hvilken mat de spiste, hvilken musikk som spilte, kan virke lite hensiksmessig i lengden, og for noen kanskje ødeleggende.

Jeg har ingen sterke meninger om dette og refererte teorier jeg er blitt presantert.

Du stiller med en erfaring som jeg ikke ser noen grunn til å bestride. Erfaring er unektelig et sterkere argument.

;-)

Ut fra det du skriver vil jeg justere min påstand til at det kan være lurt å tenke gjennom hva svært detaljert kjennskap til hva som har skjedd på sikt vil gjøre med en. At slik kunnskap _kan_ virke destruktiv.

Jeg er i den lykkelige situasjon å ikke ha opplevd utroskap. Det nærmeste jeg har kommet å bli nektet informasjon jeg følte meg desperat etter, var da jeg ikke fikk lese en obduksjonsrapport. Der å da holdt jeg på å gå av hengslene. I ettertid har jeg takket vedkommende som tok seg umaken ved å ta konflikten med meg og stå fast. Det ville vært en katastrofe for meg å lese den rapporten.

mvh

[nanna]

Det blir _litt_ annerledes.

Men uansett mener jeg dette er noe du burde overse. Snakk med han, gå til Familievernkontoret, gråt og vær sint. Men ikke ødelegg det dere har sammen.

Jeg vet ikke om mange vil være enig i dette rådet... Jeg syns det er utrolig vanskelig å gi noe bastant råd når jeg ikke kjenner situasjonen og forholdet deres. Men jeg vet at dersom det er barn innblandet hadde jeg gjort tatt meg en ekstra runde i tenkeboksen.