Om å stille opp for andre

[Gjest Kjenner at jeg blir litt irritert]

Jeg vet at dette er noe jeg egentlig ikke har noe som helst med, og jeg blander meg heller ikke inn i saken, men jeg kan bare ikke la være å undre meg over hvor egoistisk det går an å bli. En venninne av meg mistet faren sin for kort tid siden, og nå sitter hun og legger ut om hvor plagsomt det er at moren "klenger" på dem. Hun hadde spurt om ikke hun kunne få være hos dem noen dager i jula, og kanskje ligge over (hun bor et par mil unna), men det var HELT uaktuelt - de hadde jo sitt eget liv de måtte leve, med tradisjoner osv. Det var helt uaktuelt at moren også kunne være der, for det var andre folk som skulle komme. Det var også helt uaktuelt at moren skulle få ligge over etter å ha vært barnevakt(!).

Altså, jeg kunne godt ha forstått det dersom dette var noe som hadde foregått i månedsvis, men det er snakk om en person som mistet mannen sin for noen få uker siden. Dersom det hadde vært meg, så ville jeg sett på det som en selvfølge å stille opp litt ekstra, og spesielt den første jula! I tillegg så må det også sies at disse foreldrene har stilt opp langt utover det vanlige med å være barnevakt (opptil flere uker i strekk) og hjelpe til med andre ting.

Kjenner at jeg blir skikkelig forbanna og skuffet på denne morens vegne (det ble sagt mye mer enn det jeg har skrevet her!). Kjenner på det mer og mer at venninna mi har en del holdninger som gjør at jeg føler at jeg egentlig ikke ønsker å ha så veldig mye med henne å gjøre. Skulle ønske jeg hadde mot til å si fra rett til henne hva jeg egentlig mente, men hun er (og har alltid vært) en person som ikke legger noe imellom for å gjøre livet surt for den som er så frekk at den våger å si henne mot, og akkurat det kjenner jeg at jeg bare ikke orker! Jeg sliter med selvtilliten innimellom, og jeg vet at dersom jeg sa noe til henne, så ville hun ha funnet noe å si som fikk meg til å føle meg enda "mindre" - hun er verdensmester i å få andre til å føle seg som idioter, selv om vi i bunn og grunn vet at vi faktisk har mer peiling på det vi snakker om. Dessuten er det jo som sagt ikke noe jeg har noe med.

[skorpionfisken]

Sukk, skulle ønske at sånne som deg, som reagerer på at andre oppfører seg som idioter hadde kunnet lekset opp for idioten direkte.

Alt for mange får ture fram som de selv ønsker i ren egoisme og tror at det er helt ok å oppføre seg sånn, fordi ingen er venner nok til å sette ned foten og si at hør her, nå får du virkelig ta deg sammen.

Gode venner korrigerer hvernadre, de jatter ikke med i utide når vennene oppfører seg idiotisk.

Din venninne skulle hatt bank, men hun vet vel stakkar ikke bedre når ingen sier fra at hun tenker feil. Det har vel startet med at foreldrene har skjemt henne bort, og nå får mora igjen fordi hun har oppdratt en egoist.

[Speak]

Hørs veldig merkelig ut. MEN det finnes ofte flere sider av saken....

Synes imidlertid gode venner kan sette spørsmålstegn ved slike ting. Jeg ville i hvertfall satt pris på ærlighet fra mine venner.

Her i huset gjør vi det imidlertid litt annerledes. Svigermor skal være alene noen uker ettesom gubben skal opereres (og skal på opptrening etterpå). Da spurte ho om ho kunne være hos oss noen dager. Ho bor også bar et par mil unna.

Og selvsakt kan ho det. Da føler ho seg nyttig og ikke ensom. Jeg får hjelp i huset til matlaging og rydding + at vesla slipper SFO. Men det blir ikke i mange dager i strekk. Det er nok ikke sunt for noen.

Min mor skal være med oss på ferie neste år. Vi skal da reise litt lengre enn en vanlig sydentur, og min far har flyskrekk, så det vil ikke han. Dette er da eneste mulighet for henne for å få en litt annerledes ferie. (Gubben fikk her alle muligheter til å si nei!!!!)

Jeg ser fram til begge deler.

[Gjest Kjenner at jeg blir litt irritert]

Sukk, skulle ønske at sånne som deg, som reagerer på at andre oppfører seg som idioter hadde kunnet lekset opp for idioten direkte.

Alt for mange får ture fram som de selv ønsker i ren egoisme og tror at det er helt ok å oppføre seg sånn, fordi ingen er venner nok til å sette ned foten og si at hør her, nå får du virkelig ta deg sammen.

Gode venner korrigerer hvernadre, de jatter ikke med i utide når vennene oppfører seg idiotisk.

Din venninne skulle hatt bank, men hun vet vel stakkar ikke bedre når ingen sier fra at hun tenker feil. Det har vel startet med at foreldrene har skjemt henne bort, og nå får mora igjen fordi hun har oppdratt en egoist.

Jo, jeg skulle også ønske at jeg turte å si fra. Men for å være helt ærlig, så har jeg ikke mot til det. Har kjent denne dama siden vi var små, og har fått føle på kroppen at det ikke nytter å si fra. Da vi var yngre fikk vi som sa henne i mot bank, rett og slett. Nå når vi er voksne har hun andre metoder for å hevde sin overlegenhet. Den eneste grunnen til at jeg omgås henne, er at vi har felles vennegjeng som møtes av og til.

Men jeg tror faktisk at på et eller annet tidspunkt, så kommer det til å sprekke fullstendig, for det er langt fra bare jeg som reagerer. Dersom det fortsetter på denne måten, så tror jeg faktisk at folk enten kommer til å trekke seg unna, eller så kommer det til å bli en skikkelig diskusjon før eller siden. Det er heller ikke det at vi aldri sier henne i mot, for det gjør vi faktisk. Problemet er det at det vi sier aldri går inn - hun greier alltid å vri og vende på ting sånn at det alltid er vi andre som "tar feil". Nå snakker jeg ikke om akkurat det med moren, men om andre ting. Grunnen til at vi ikke sa henne så mye i mot på dette med moren, tror jeg kanskje er at det fremdeles er så kort tid siden faren døde, at det å snakke på denne måten kan være hennes måte å forholde seg til sorgen på. Men hvis hun fortsetter på samme måten neste gang vi møtes, så tror jeg faktisk en aller annen av oss andre kommer til å si fra, for det var flere av oss andre som nærmest rødmet over måten hennes å snakke om familien sin på.

De få personene jeg har hørt om som har sagt rett ut til henne hva de synes om væremåten hennes, kjenner jeg fra annet hold som veldig greie personer. Hun har likevel greid å overbevise andre om hvilke utrivelige idioter disse personene er! Så desverre så føler jeg ikke at det er bare bare å si fra heller!

[Gjest Kjenner at jeg blir litt irritert]

Hørs veldig merkelig ut. MEN det finnes ofte flere sider av saken....

Synes imidlertid gode venner kan sette spørsmålstegn ved slike ting. Jeg ville i hvertfall satt pris på ærlighet fra mine venner.

Her i huset gjør vi det imidlertid litt annerledes. Svigermor skal være alene noen uker ettesom gubben skal opereres (og skal på opptrening etterpå). Da spurte ho om ho kunne være hos oss noen dager. Ho bor også bar et par mil unna.

Og selvsakt kan ho det. Da føler ho seg nyttig og ikke ensom. Jeg får hjelp i huset til matlaging og rydding + at vesla slipper SFO. Men det blir ikke i mange dager i strekk. Det er nok ikke sunt for noen.

Min mor skal være med oss på ferie neste år. Vi skal da reise litt lengre enn en vanlig sydentur, og min far har flyskrekk, så det vil ikke han. Dette er da eneste mulighet for henne for å få en litt annerledes ferie. (Gubben fikk her alle muligheter til å si nei!!!!)

Jeg ser fram til begge deler.

Synes deres måte å gjøre ting på høres mye mer ut som det som for meg ville vært naturlig å gjøre! Og da er det ikke engang dødsfall det er snakk om! (heldigvis!)

Det ville ikke falt meg inn å avvise moren min i jula dersom faren min hadde dødd noen få uker før! Tror ungene kunne levd med det avbrekket i de vanlige rutinene - er ikke sikkert de ville hatt så mye i mot å ha med mormora si heller! (det ville i alle fall ikke mine hatt!)

Selvfølgelig er det to sider av saken, men det var jo faktisk hennes side vi fikk et dypt dykk i! Hun syntes det var helt urimelig at moren spurte om å få ligge over etter å ha vært barnevakt, med 2 mil å kjøre hjem i mørket på dårlige veier. Hadde jeg vært mora, så tror jeg nesten det ville vært siste gang jeg stilte opp som barnevakt!

[Speak]

Synes deres måte å gjøre ting på høres mye mer ut som det som for meg ville vært naturlig å gjøre! Og da er det ikke engang dødsfall det er snakk om! (heldigvis!)

Det ville ikke falt meg inn å avvise moren min i jula dersom faren min hadde dødd noen få uker før! Tror ungene kunne levd med det avbrekket i de vanlige rutinene - er ikke sikkert de ville hatt så mye i mot å ha med mormora si heller! (det ville i alle fall ikke mine hatt!)

Selvfølgelig er det to sider av saken, men det var jo faktisk hennes side vi fikk et dypt dykk i! Hun syntes det var helt urimelig at moren spurte om å få ligge over etter å ha vært barnevakt, med 2 mil å kjøre hjem i mørket på dårlige veier. Hadde jeg vært mora, så tror jeg nesten det ville vært siste gang jeg stilte opp som barnevakt!

Ja, som sakt veldig enig ut fra det du skriver. Man skal ta vare på hverandre!!!

[Gjest GA]

Jeg har vokst opp med en ustabil, sinna far som jeg prøver å holde litt avstand fra som voksen. Ser ikke hvorfor jeg skal stille opp for ham når han aldri stillte opp for meg da jeg var barn.

Det er ikke alle jeg orker å fortelle grunnen til at han ikke er hos meg eller jeg hos ham oftere enn vi er. Det er heller ikke lett å forstå for en som har vokst opp med en elsket og kjærlig far, hvor mye negativt "gruff" som ligger der. Særlig min svigermor er opptatt av at jeg burde invitere pappa til ditt og datt, og spør om jeg har vært innom ham.

-så det kan ligge mer bak enn utenforstående aner.

[Gjest kunne nesten vært meg]

Det er alltid vanskelig å uttale seg om andre menneskers liv og opplevelser, og jeg kjenner jo ikke mer av denne konkrete saken enn det du forteller.

Som GA er inne på så kan det noen ganger ligge mer bak enn andre kanskje vet. Kanskje er det en grunn for at din venninne ikke orker å ha sin mor boende i dagesvis.

Det å stille opp og ta vare på hverandre... i prinsipp er jeg enig. Men jeg må jo likevel komme med en tilståelse. Mine svigerforeldre bor ca 4 mil unna oss, og ikke snakk om at de får overnatte hos oss. Jeg ser ingen som helst slags grunn for at de trenger å overnatte når det tar en drøy halvtime å kjøre hjem.

For et par år siden var svigerfar syk og lå på sykehus i drøyt 2 uker. Sykehuset ligger nærmere oss en dem. Kanskje burde vi da invitert svigermor til å bo hos oss noen dager. Hun kjører ikke bil selv heller. Men... jeg orker ikke ha henne i hus. Vi omgås dem sånn vanlig høflig på dagtid, maks en gang i måneden. Vi inviterer dem ikke til å feire jul med oss. Det ligger mye bak som jeg ikke har lyst til å gå i detalj på her.

Vi stiller opp for dem på mange andre måter. Svigermor elsker vel å fortelle andre hvor mye de stiller opp for oss, men realiteten er at de ALDRI stiller opp når vi TRENGER DEM. Når vi har flyttet, for eksempel, som vi vel har gjort 3 ganger totalt, så har de glimret med sitt fravær. Eller kommet i det vi bar inn siste eska, og lurt på om kaffen var klar.

Men jeg er overbevist om at svigermor forteller alle hun kjenner at de hjelper oss med både det ene og det andre. En sak har ofte mer enn en side!

Det tilfellet du beskriver, med et dødsfall.... Hvis svigerfar hadde dødd, så ville vi nok forsøkt å stille opp litt for svigermor. Men ikke ved å la henne flytte inn til oss, ikke en gang for en eneste natt. Der er jeg steil. Du beskriver at din venninne har hatt mye hjelp av foreldrene, det stiller det i en litt annen kategori, for normalt sett skulle man tro at det i såfall tydet på et godt forhold mellom foreldrene og datteren.

Men... hva er det som gjør at man skulle være forpliktet på noe vis til å la sine foreldre flytte inn til seg???

[tuss&troll]

Høres helt uforståelig ut for meg.

Her hadde døren stått åpen for alle mine nærmeste samme om det var jul eller ikke. Jeg syns det er godt å være sammen i slike situasjoner.

Men, kanskje din venninne har arvet denne egoistiske oppførselen fra noen .... moren kanskje ....

[Katt-ja]

Det er alltid vanskelig å uttale seg om andre menneskers liv og opplevelser, og jeg kjenner jo ikke mer av denne konkrete saken enn det du forteller.

Som GA er inne på så kan det noen ganger ligge mer bak enn andre kanskje vet. Kanskje er det en grunn for at din venninne ikke orker å ha sin mor boende i dagesvis.

Det å stille opp og ta vare på hverandre... i prinsipp er jeg enig. Men jeg må jo likevel komme med en tilståelse. Mine svigerforeldre bor ca 4 mil unna oss, og ikke snakk om at de får overnatte hos oss. Jeg ser ingen som helst slags grunn for at de trenger å overnatte når det tar en drøy halvtime å kjøre hjem.

For et par år siden var svigerfar syk og lå på sykehus i drøyt 2 uker. Sykehuset ligger nærmere oss en dem. Kanskje burde vi da invitert svigermor til å bo hos oss noen dager. Hun kjører ikke bil selv heller. Men... jeg orker ikke ha henne i hus. Vi omgås dem sånn vanlig høflig på dagtid, maks en gang i måneden. Vi inviterer dem ikke til å feire jul med oss. Det ligger mye bak som jeg ikke har lyst til å gå i detalj på her.

Vi stiller opp for dem på mange andre måter. Svigermor elsker vel å fortelle andre hvor mye de stiller opp for oss, men realiteten er at de ALDRI stiller opp når vi TRENGER DEM. Når vi har flyttet, for eksempel, som vi vel har gjort 3 ganger totalt, så har de glimret med sitt fravær. Eller kommet i det vi bar inn siste eska, og lurt på om kaffen var klar.

Men jeg er overbevist om at svigermor forteller alle hun kjenner at de hjelper oss med både det ene og det andre. En sak har ofte mer enn en side!

Det tilfellet du beskriver, med et dødsfall.... Hvis svigerfar hadde dødd, så ville vi nok forsøkt å stille opp litt for svigermor. Men ikke ved å la henne flytte inn til oss, ikke en gang for en eneste natt. Der er jeg steil. Du beskriver at din venninne har hatt mye hjelp av foreldrene, det stiller det i en litt annen kategori, for normalt sett skulle man tro at det i såfall tydet på et godt forhold mellom foreldrene og datteren.

Men... hva er det som gjør at man skulle være forpliktet på noe vis til å la sine foreldre flytte inn til seg???

Du skriver : "Men... hva er det som gjør at man skulle være forpliktet på noe vis til å la sine foreldre flytte inn til seg???"

Det er stor forskjell på å flytte inn hos noen og å komme på besøk noen dager! Synes du høres litt spesiell ut.

[Gjest Kjenner at jeg blir litt irritert]

Det er alltid vanskelig å uttale seg om andre menneskers liv og opplevelser, og jeg kjenner jo ikke mer av denne konkrete saken enn det du forteller.

Som GA er inne på så kan det noen ganger ligge mer bak enn andre kanskje vet. Kanskje er det en grunn for at din venninne ikke orker å ha sin mor boende i dagesvis.

Det å stille opp og ta vare på hverandre... i prinsipp er jeg enig. Men jeg må jo likevel komme med en tilståelse. Mine svigerforeldre bor ca 4 mil unna oss, og ikke snakk om at de får overnatte hos oss. Jeg ser ingen som helst slags grunn for at de trenger å overnatte når det tar en drøy halvtime å kjøre hjem.

For et par år siden var svigerfar syk og lå på sykehus i drøyt 2 uker. Sykehuset ligger nærmere oss en dem. Kanskje burde vi da invitert svigermor til å bo hos oss noen dager. Hun kjører ikke bil selv heller. Men... jeg orker ikke ha henne i hus. Vi omgås dem sånn vanlig høflig på dagtid, maks en gang i måneden. Vi inviterer dem ikke til å feire jul med oss. Det ligger mye bak som jeg ikke har lyst til å gå i detalj på her.

Vi stiller opp for dem på mange andre måter. Svigermor elsker vel å fortelle andre hvor mye de stiller opp for oss, men realiteten er at de ALDRI stiller opp når vi TRENGER DEM. Når vi har flyttet, for eksempel, som vi vel har gjort 3 ganger totalt, så har de glimret med sitt fravær. Eller kommet i det vi bar inn siste eska, og lurt på om kaffen var klar.

Men jeg er overbevist om at svigermor forteller alle hun kjenner at de hjelper oss med både det ene og det andre. En sak har ofte mer enn en side!

Det tilfellet du beskriver, med et dødsfall.... Hvis svigerfar hadde dødd, så ville vi nok forsøkt å stille opp litt for svigermor. Men ikke ved å la henne flytte inn til oss, ikke en gang for en eneste natt. Der er jeg steil. Du beskriver at din venninne har hatt mye hjelp av foreldrene, det stiller det i en litt annen kategori, for normalt sett skulle man tro at det i såfall tydet på et godt forhold mellom foreldrene og datteren.

Men... hva er det som gjør at man skulle være forpliktet på noe vis til å la sine foreldre flytte inn til seg???

Det er jo ikke snakk om å flytte inn da! Det om å be om å få ligge over etter en sen kveld med barnepass for å slippe å kjøre alene hjem i mørket, hjem til en tom leilighet, burde ikke være så mye forlangt. Det er absolutt ikke plassen det står på, for de bor i et digert hus, der det absolutt er mulig å finne en plass.

Og denne datteren har i lange perioder av gangen latt sine barn "flytte inn" hos besteforeldrene for at hun skal kunne dra på ferier og heisaturer (i litt "villere" perioder av livet sitt).

Jeg vet at det er tøft å være tett innpå familie, og hadde det vært en lengre periode det var snakk om ville jeg ikke ha reagert noe på det. Men når det er snakk om en og annen kveld, og noen netter i den første jula etter et dødsfall på denne måten, så synes jeg dette er en iskald måte å reagere på.

Det kan også hende jeg reagerer ekstra sterkt på dette på grunn av måten venninna mi latterliggjorde de andre i familien sin måte å sørge på, noe som jeg synes er et tegn på total fraværende respekt for andre mennesker og deres måte å være på! Jeg synes så langt i fra at det å ønske å være nær familien sin den første jula etter å ha mistet mannen sin er noen latterlig eller tåpelig reaksjon, tvert i mot- det er noe jeg ville ha ønsket selv!

Det jeg reagerer mest på er selve motviljen - "for alt i verden så lar vi ikke henne komme inn og forstyrre livene våre, men når det passer oss sånn så må hun gjerne være barnevakt!"

[favn]

Det er alltid vanskelig å uttale seg om andre menneskers liv og opplevelser, og jeg kjenner jo ikke mer av denne konkrete saken enn det du forteller.

Som GA er inne på så kan det noen ganger ligge mer bak enn andre kanskje vet. Kanskje er det en grunn for at din venninne ikke orker å ha sin mor boende i dagesvis.

Det å stille opp og ta vare på hverandre... i prinsipp er jeg enig. Men jeg må jo likevel komme med en tilståelse. Mine svigerforeldre bor ca 4 mil unna oss, og ikke snakk om at de får overnatte hos oss. Jeg ser ingen som helst slags grunn for at de trenger å overnatte når det tar en drøy halvtime å kjøre hjem.

For et par år siden var svigerfar syk og lå på sykehus i drøyt 2 uker. Sykehuset ligger nærmere oss en dem. Kanskje burde vi da invitert svigermor til å bo hos oss noen dager. Hun kjører ikke bil selv heller. Men... jeg orker ikke ha henne i hus. Vi omgås dem sånn vanlig høflig på dagtid, maks en gang i måneden. Vi inviterer dem ikke til å feire jul med oss. Det ligger mye bak som jeg ikke har lyst til å gå i detalj på her.

Vi stiller opp for dem på mange andre måter. Svigermor elsker vel å fortelle andre hvor mye de stiller opp for oss, men realiteten er at de ALDRI stiller opp når vi TRENGER DEM. Når vi har flyttet, for eksempel, som vi vel har gjort 3 ganger totalt, så har de glimret med sitt fravær. Eller kommet i det vi bar inn siste eska, og lurt på om kaffen var klar.

Men jeg er overbevist om at svigermor forteller alle hun kjenner at de hjelper oss med både det ene og det andre. En sak har ofte mer enn en side!

Det tilfellet du beskriver, med et dødsfall.... Hvis svigerfar hadde dødd, så ville vi nok forsøkt å stille opp litt for svigermor. Men ikke ved å la henne flytte inn til oss, ikke en gang for en eneste natt. Der er jeg steil. Du beskriver at din venninne har hatt mye hjelp av foreldrene, det stiller det i en litt annen kategori, for normalt sett skulle man tro at det i såfall tydet på et godt forhold mellom foreldrene og datteren.

Men... hva er det som gjør at man skulle være forpliktet på noe vis til å la sine foreldre flytte inn til seg???

For deg og dine barns skyld erdet bare å håpe at dere aldri trenger hjelp. Makan til iskald og kynisk innstilling til nær familie har jeg sjelden hørt eller lest.

[Gjest kunne nesten vært meg]

For deg og dine barns skyld erdet bare å håpe at dere aldri trenger hjelp. Makan til iskald og kynisk innstilling til nær familie har jeg sjelden hørt eller lest.

Tror du misforsto meg litt.

Vi har flere ganger "stilt opp" for familien. Vi har hjulpet til med oppussing, kjøring, ærender som f.eks. levere bil på verksted, kjøpe noe for dem og transportere det til dem, osv.

Tilbake har vi fått INGENTING. Vi har måttet legge egne "prosjekter" på is for å stille opp og hjelpe svigers. Vi har brukt hele dager og flere dager i strekk på å hjelpe dem med ting.

Det vi "får tilbake" er et kort i posten når de er på ferie. Eller ungene får noe "ti-kroners-juggel" en gang i blant. Hjelp får vi aldri. Da har aldri tilbudt seg å hjelpe. Aldri tilbudt seg å være barnevakt. Aldri hjulpet oss med noe som helst.

Og da går det til en grense... vi fortsetter å hjelpe med de tingene vi har pleid å gjøre, men grensen går ved å sove over hos oss.

Vi (og særlig min mann) var vel mer tilbøyelig til å hjelpe med alt mulig før, spesielt før vi fikk barn. Men etter opplevelser av typen man sitter der med nyfødt baby og skal flytte, og så ringer svigers og "krever" med sutrestemme at vi må komme og hjelpe dem med å drenere gårdsplassen.... da blir man litt lei.

[Gjest kunne nesten vært meg]

Det er jo ikke snakk om å flytte inn da! Det om å be om å få ligge over etter en sen kveld med barnepass for å slippe å kjøre alene hjem i mørket, hjem til en tom leilighet, burde ikke være så mye forlangt. Det er absolutt ikke plassen det står på, for de bor i et digert hus, der det absolutt er mulig å finne en plass.

Og denne datteren har i lange perioder av gangen latt sine barn "flytte inn" hos besteforeldrene for at hun skal kunne dra på ferier og heisaturer (i litt "villere" perioder av livet sitt).

Jeg vet at det er tøft å være tett innpå familie, og hadde det vært en lengre periode det var snakk om ville jeg ikke ha reagert noe på det. Men når det er snakk om en og annen kveld, og noen netter i den første jula etter et dødsfall på denne måten, så synes jeg dette er en iskald måte å reagere på.

Det kan også hende jeg reagerer ekstra sterkt på dette på grunn av måten venninna mi latterliggjorde de andre i familien sin måte å sørge på, noe som jeg synes er et tegn på total fraværende respekt for andre mennesker og deres måte å være på! Jeg synes så langt i fra at det å ønske å være nær familien sin den første jula etter å ha mistet mannen sin er noen latterlig eller tåpelig reaksjon, tvert i mot- det er noe jeg ville ha ønsket selv!

Det jeg reagerer mest på er selve motviljen - "for alt i verden så lar vi ikke henne komme inn og forstyrre livene våre, men når det passer oss sånn så må hun gjerne være barnevakt!"

Jeg forstår at den situasjonen du beskriver er ganske annerledes fra min. For vi har ALDRI fått hjelp med noe som helst fra svigers.

Likevel forstår jeg ikke helt reaksjonen din. Folk reagerer forskjellig på dødsfall og sorg. For noen kommer "gammelt grums" fram, som resulterer i at man ikke orker å omgås enkelte andre. For andre kan et døsfall gjøre at de blir nærmere knyttet til familien. Det finnes sikkert like mange måter å reagere på som det finnes mennesker!

Venninnen din har et annet og sannsynligvis mer "praktisk" forhold til sin fars død. Kanskje hun er "ferdig" med det, og ser at livet går videre. Kanskje var hun ikke egentlig så knyttet til han. Kanskje bebreider hun moren for at faren er død. Kanskje likte hun ikke faren sin overhode. Kanskje er det moren hun ikke "tåler trynet på". Mens moren kanskje i større grad trenger familien, trenger å gråte, trenger å være sammen med noen, trenger å komme seg bort....

Hvordan kan du si at den ene reaksjonen er "bedre" enn den andre?

Min svigermor er en sånn "jeg skal da ikke trenge meg på"-type. Men det er det hun gjør likevel. Med å nærmest starte med å unnskylde at hun er til, og fortelle at hun skal ikke være til noe bry.... så spiller hun på følelser og skyld og sentimentalitet, og manipulerer andre rundt seg. Det er vanskelig å si nei til julefeiring eller andre ting når hun starter med "Jeg skjønner jo at dere ikke har tid til meg..."

Du kjenner kanskje ikke alle detaljer rundt verken din venninne, hennes mor eller hennes far. Derfor kan det være vanskelig å vite eksakt hvorfor hun gjør som hun gjør!

[favn]

Tror du misforsto meg litt.

Vi har flere ganger "stilt opp" for familien. Vi har hjulpet til med oppussing, kjøring, ærender som f.eks. levere bil på verksted, kjøpe noe for dem og transportere det til dem, osv.

Tilbake har vi fått INGENTING. Vi har måttet legge egne "prosjekter" på is for å stille opp og hjelpe svigers. Vi har brukt hele dager og flere dager i strekk på å hjelpe dem med ting.

Det vi "får tilbake" er et kort i posten når de er på ferie. Eller ungene får noe "ti-kroners-juggel" en gang i blant. Hjelp får vi aldri. Da har aldri tilbudt seg å hjelpe. Aldri tilbudt seg å være barnevakt. Aldri hjulpet oss med noe som helst.

Og da går det til en grense... vi fortsetter å hjelpe med de tingene vi har pleid å gjøre, men grensen går ved å sove over hos oss.

Vi (og særlig min mann) var vel mer tilbøyelig til å hjelpe med alt mulig før, spesielt før vi fikk barn. Men etter opplevelser av typen man sitter der med nyfødt baby og skal flytte, og så ringer svigers og "krever" med sutrestemme at vi må komme og hjelpe dem med å drenere gårdsplassen.... da blir man litt lei.

Ok, det var utfyllende, forklarende og forståelig i forhold til ditt første innlegg.

Beklager min kommentar.

[Gjest kunne nesten vært meg]

Du skriver : "Men... hva er det som gjør at man skulle være forpliktet på noe vis til å la sine foreldre flytte inn til seg???"

Det er stor forskjell på å flytte inn hos noen og å komme på besøk noen dager! Synes du høres litt spesiell ut.

Mulig at jeg er litt spesiell. Eller kanskje at det er svigermor som er spesiell?

For å forklare hvorfor det er helt uaktuelt å la svigermor bo hos oss bare en eneste natt:

Hun er manipulerende, sutrende og slu, hun er dominerende og skal overkjøre oss på ALT som har med ungene våre å gjøre, hun skal ha alt på SIN MÅTE, og er barnslig og trassig og fjollete. Å ha henne på besøk er mer som å være barnevakt enn å ha besøk av en voksen!

Kan nevne ett eksempel. Vi har hatt svigers på besøk på julaften noen ganger. Vi gir da beskjed på forhånd om ting.

F.eks: Vi skal spise klokka 16, fint om dere kommer ca 15 - 1530. Når kommer de? ca klokka 17... For "det er jo alt for tidlig å spise klokka 16, ingen spiser vel julemiddag før jula er ringt inn..."

Vi har unger som må i seng når kvelden kommer. Derfor går vi i gang med julegavene når middagen er spist. Svigermor sitter i sofaen og sukker og stønner og vil heller "kose seg med pakkene" når ungene vel er er i seng. For henne er jo "hele jula ødelagt" fordi vi gjør ting på en annen måte enn det hun liker.

Og er hun misfornøyd så lar hun oss vite det... kontinuerlig. "Vi har nå alltid pleid å gjøre sånn.... men det er kanskje ikke bra nok for deg, det!" Kjempekos, ikke sant?

[Gjest kunne nesten vært meg]

Ok, det var utfyllende, forklarende og forståelig i forhold til ditt første innlegg.

Beklager min kommentar.

Helt i orden! :-) Skjønte jo at mitt første innlegg kanskje var til å misforstå.

[Gjest kalendria]

Hvis det ikke ligger mer bak oppførselen til venninnen din en at hun rett og slett bare er en stor egoist, så skjønner jeg godt at du blir irritert. Jeg hadde neppe giddet å beholde en slik venninne - det går jo ikke an å stole på henne uansett, og du vet veldig godt at hun alltid vil ta hensyn til seg og sitt først.

Min erfaring er likevel at det ofte ligger noe mer dramatisk bak når folk oppfører seg sånn. Kanskje moren er et hespetre med psykopatiske tendenser, for alt det vi vet. I så fall kan jo din venninnes atferd være fullt forståelig (men derimot hel uforståelig at hun i så fall skulle la moren passe barnebarna, etter min mening).

Jeg hadde nok spurt litt, og sagt hva jeg mener, håper jeg. Og hvis din oppfatning er riktig, hadde jeg nok begrenset samværet med denne personen så mye som mulig.

[bb71]

Merker jeg også blir litt irritert. Det er klart det kan være ting her som du ikke vet noe om, men allikevel.... Jeg ville faktisk sakt noe jeg, men så har jeg det med å blande meg inn i andre folks saker også.