Å bli kjent med adoptivforeldre

[Gjest prust]

Etter å ha lest en del her på forumet, har jeg nærmest fått litt "angst" overfor adoptivforeldre, og redsel for å såre noen... Jeg kjenner ingen adoptivbarn eller -foreldre selv, men det er en familie jeg har sett noen ganger i kirka der vi går.

Nå i går hilste jeg på dem og snakket med både de voksne og barna. De har to gutter, på ganske lik alder med mine barn. Jeg kan ikke noe for det, men jeg lurer veldig på hvor guttene er født... Det har jo egentlig ikke noe å si, men jeg tenkte masse på det, mens jeg snakket med dem. Er vel bare rett og slett nysgjerrig, da!

Regner med at jeg blir mer kjent med dem etterhvert (ungene går på søndagsskolen sammen med mine). Er det dumt å spørre hvor barna er født? Hva skal jeg svare når mine barn sannsynligvis spør om hvor de guttene kommer fra?

Er så redd for å si noe feil. Men det må jo ikke være sånn at en er så redd for å gjøre feil at en heller holder seg borte...?

[Kinesermor]

Vi er så stolte over barna våre at vi elsker å snakke om dem :-)) Noe jeg tror er et kjent fenomen for alle myrsniper. Å spørre oss om hvor barna våre er født er helt naturlig. Så spør i vei, og når du blir kjent med denne familien så tenker dere ikke lenger på at barna ser anderledes ut, da er det bare Per og Kari :-))

[carla1365380461]

Nei, jeg syns personlig det er helt i orden ;-) Positiv interesse er jo bare kjekt.

Jeg _ser_ ofte på folk at de har lyst til å spørre, men ikke tør. Selv synes jeg det er like greit de bare spør, og jeg forteller så gjerne at det er Kina dattera mi er født i (hun kan forresten fortelle det selv også). (At jeg ikke liker spørsmål som "hvor fant de henne?" og slikt fra vilt fremmede, blir jo noe ganske annet.)

Hilsen fra

[Gjest prust]

Vi er så stolte over barna våre at vi elsker å snakke om dem :-)) Noe jeg tror er et kjent fenomen for alle myrsniper. Å spørre oss om hvor barna våre er født er helt naturlig. Så spør i vei, og når du blir kjent med denne familien så tenker dere ikke lenger på at barna ser anderledes ut, da er det bare Per og Kari :-))

Det var godt å høre! Da skal jeg tørre å spørre neste gang hvis det kjennes naturlig.

Ja, det med at en blir vant til dem, er jeg helt sikker på. I barnehagen til ungene mine er det det to som er barn av adopterte, og de er jo selvfølgelig "en av gjengen" og ingen av mine tenker på at de ser annerledes ut.

[favn]

Det er vel bare å forholde seg til disse barna som til andre barn.

Og hvorfor er det en stor sak at du ikke vet hva du skal svare barna dine? Det er vel bare å si som sant er, at du ikke vet.

Hvis foreldrene har lyst å fortelle deg noe, gjør de nok det. Så skrekkelig mystisk med adopsjon er det tross alt ikke.

[....AV]

Etter å ha lest her, har jeg også fått litt angst for å si noe feil til adoptivforeldre eller barna. Og det til tross for at jeg har vokst opp med adoptivfamilier i to av nabohusene og en av våre nærmeste naboer her har en adoptert gutt som vi er mye sammen med. Nå kjenner jeg at jeg har blitt mye mer redd for å si noe dumt, og blir derfor litt klossete. Jeg har bestemt meg for å si det som er naturlig for meg, det har jo fungert greit i mange år.

Jeg var i hvertfall klar over hvor nabo-barna var født og noe av historien rundt adopsjonen da jeg var barn, så jeg regner med at det ble pratet om det. Men det var veldig lite fokus på det, jeg tenkte vel så og si aldri på at de var adoptert.

[snø]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

[fillolin]

Jeg blir nå litt nysgjerrig på hvorfor du har blitt så redd for å si eller gjøre noe feil, jeg da, og hva det er du er redd for... Kanskje du kunne konkretisere litt - det kunne jo også være lærerikt for oss (kommende) adoptivforeldre.

[brilleslangen]

Jeg bor på et lite sted hvor alle kjenner alle.

Jeg blir enkelte ganger litt oppgitt over enkelte dumme spørsmål,men sier ingenting om at jeg synes de spør teit til de som spør, bare svarer høflig på det de spør om.

Er jo fullstendig klar over at det også finnes mange som ikke vet særlig om hvordan ting fungerer, og prøver derfor å være overbærende med "dumme spørsmål". Dumme spørsmål som ofte har gått igjen blandt eldre damer her har vært? Forstår h*n norsk? har h*n lært norsk nå? Kan h*n snakke norsk? Hvordan er det å ha to språk å forholde seg til?

Mitt barn var litt over 1 år da det kom til Norge. Mitt barn forstår kun norsk, er snart 3,5 år nå. og kommer nok til å fortsette å bare kunne norsk fram til det lærer fremmedspråk på skolen.

Når det gjelder spørsmål om hvor barnet er født o.l så synes jeg det er bare koselig med slike spørsmål.

At unger spør synes jeg også er greit, selv om jeg noen ganger har problemer med å finne et godt svar.(ut fra alder på barnet som spør)

EN unge spurte engang om jeg hadde hatt barnet i magen, og jeg svarte nei. Hvorfor er h*n her da, var neste spørsmål, og når jeg hadde svart på det, kom spørsmålet Er h*n norsk. Og da jeg hadde svart ja på det var alt greit.

Jeg synes det er bedre at folk spør enn at de lar være å spørre, og hvis noen spør om noe jeg ikke vil svare på, så svarer jeg bare at jeg ikke ønsker å svare på akkurat det spørsmålet.

En gang på butikken var det en kunde på gjennomreise som så meg og barnet. Hadde aldri sett fyren før. Jeg syntes han tok en fin vinkling for å få vite hvor barnet var født. Spurte uten å spørre egentlig.

Han så på barnet, deretter så han på meg, smilte og sa.....

Jeg ser du har reist langt for å bli mor til det barnet?

Jeg smilte tilbake og svarte: Ja, helt til....."

Min oppfordring til folk som lurer på ting er. Spør i vei...

[trompet]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

Vi har ingen rett til å fortelle om barnets bakgrunn, derfor svarer jeg når jeg får spørsmålet.. Det vi vet er at det var en grunn for det.

å det er det jo....

[hjertebarnet]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

Jeg vil tilføye en ting: Jeg opplever det også som altfor privat dersom folk spør (noe de gjør ofte:) "Er dere sikre på fødselsdatoen hennes...mange kinesiske barn vet man jo ikke sikkert når ble født".

Svaret på dette gir jeg ikke til den nærmeste familien engang. Hvis det var tilfelle at mitt barn hadde en usikker fødselsdato, ville jeg ikke ønske å så tvil om dette i barnets omgivelser, men vente til barnet selv var stort nok til å få vite om det.

[Gjest en som venter]

Jeg bor på et lite sted hvor alle kjenner alle.

Jeg blir enkelte ganger litt oppgitt over enkelte dumme spørsmål,men sier ingenting om at jeg synes de spør teit til de som spør, bare svarer høflig på det de spør om.

Er jo fullstendig klar over at det også finnes mange som ikke vet særlig om hvordan ting fungerer, og prøver derfor å være overbærende med "dumme spørsmål". Dumme spørsmål som ofte har gått igjen blandt eldre damer her har vært? Forstår h*n norsk? har h*n lært norsk nå? Kan h*n snakke norsk? Hvordan er det å ha to språk å forholde seg til?

Mitt barn var litt over 1 år da det kom til Norge. Mitt barn forstår kun norsk, er snart 3,5 år nå. og kommer nok til å fortsette å bare kunne norsk fram til det lærer fremmedspråk på skolen.

Når det gjelder spørsmål om hvor barnet er født o.l så synes jeg det er bare koselig med slike spørsmål.

At unger spør synes jeg også er greit, selv om jeg noen ganger har problemer med å finne et godt svar.(ut fra alder på barnet som spør)

EN unge spurte engang om jeg hadde hatt barnet i magen, og jeg svarte nei. Hvorfor er h*n her da, var neste spørsmål, og når jeg hadde svart på det, kom spørsmålet Er h*n norsk. Og da jeg hadde svart ja på det var alt greit.

Jeg synes det er bedre at folk spør enn at de lar være å spørre, og hvis noen spør om noe jeg ikke vil svare på, så svarer jeg bare at jeg ikke ønsker å svare på akkurat det spørsmålet.

En gang på butikken var det en kunde på gjennomreise som så meg og barnet. Hadde aldri sett fyren før. Jeg syntes han tok en fin vinkling for å få vite hvor barnet var født. Spurte uten å spørre egentlig.

Han så på barnet, deretter så han på meg, smilte og sa.....

Jeg ser du har reist langt for å bli mor til det barnet?

Jeg smilte tilbake og svarte: Ja, helt til....."

Min oppfordring til folk som lurer på ting er. Spør i vei...

"Han så på barnet, deretter så han på meg, smilte og sa..... Jeg ser du har reist langt for å bli mor til det barnet? "

Det synes jeg var helt nydelig sagt, jeg! ;o)

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Jeg svarer mer enn gjerne på spørsmål som jeg ikke føler tråkker inn på barnas mest private områder.

Eksempler på sistnevnte:

* Spekulasjoner/spørsmål omkring biologisk opphav

* Spekulasjoner omkring fødselsdato (spesielt populært med den minste, som har nyttårsdagen som sin dag)

* OG jeg er, sant å si, temmelig lei av alle selvoppnevnte Kina-eksperter (det er gjerne de som har vært på ferie der en gang, eller som kjenner de som driver den lokale kinarestauranten) som vil diskutere yngstebarnets mulige etniske opphav. De mener gjerne at det er HELT tydelig at hun er Han-kineser, mongol osv osv. For "sånn" (dvs. litt utenom gjennomsnittet) ser "de" ut.

Men vanlige folk som kommer bort og vil prate, er i sin alminnelighet veldig hyggelige.

[Gjest Ikke enda....men snart...]

Jeg har ikke adoptert enda, men venter veldig....

En av tingene som ergrer meg mest, er at noen viser åpenbart (!!) at de synes synd på meg, når jeg forteller at vi skal adoptere???!!! Jeg mener - er det mulig??

Og jeg har på toppen av det hele overhørt en samtale mellom en ped.leder og en adoptivmor, hvorpå ped.leder spør om barnet snakker norsk? (hxn er 2,5 år og kom når hxn var 5 mnd, noe vedkommende visste..)

Det er ikke a.foreldrene det er noe feil med, men de andre. For a.foreldre har nemlig fått GOD TID (mange er også kurset)til å reflektere over nettopp disse tingene og vet godt hvor mange uvitende og tankeløse mennesker som finnes der ute! De er mao forberedt på dumme sp.mål...)

Så ikke vær redd - spør i vei!

[Puccini]

Jeg vil tilføye en ting: Jeg opplever det også som altfor privat dersom folk spør (noe de gjør ofte:) "Er dere sikre på fødselsdatoen hennes...mange kinesiske barn vet man jo ikke sikkert når ble født".

Svaret på dette gir jeg ikke til den nærmeste familien engang. Hvis det var tilfelle at mitt barn hadde en usikker fødselsdato, ville jeg ikke ønske å så tvil om dette i barnets omgivelser, men vente til barnet selv var stort nok til å få vite om det.

Hei, bare noen kommentarer som gjelder særlig adoptivbarn fra Kina. Når mange spør om vi vet noe om bakgrunnen til barnet, eller eksakt alder, så er det ofte med bakgrunn i kunnskap om systemet i Kina. Mange vet jo at i Kina er det mest hittebarn som adopteres, og mange vet at fødselsdatoer dermed ofte er estimert.

Jeg er helt enig i dette med å ikke legge ut om bakgrunnen til barnet, men når opplyste mennesker spør med bakgrunn i kunnskap om et land, virker det av og til litt søkt syns jeg å si at det er informasjon vi ønsker å holde for oss selv. Det er jo engang slik at i Kina er det hittebarn, og svært få - om noen i det hele tatt - får informasjon om biologiske foreldre. Dette vet jo svært mange folk.

Kanskje jeg forklarer meg litt heavy, men kanskje mulig å forstå hvor jeg vil hen...

Jeg har noen ganger sagt som sant er at bakgrunn vet vi ingenting om - de menneskene som har spurt meg da, er opplyste folk som egentlig vet dette fra før - klart at mange kjenner til dette i forhold til Kina. For meg er åpenhet greit så lenge jeg ikke føler at jeg utleverer informasjon om barnet mitt.

Kan gjerne få motforestillinger på dette - uten at jeg føler jeg blir tråkket på tærna....

Hilsen fra meg

[AAA]

Hei, bare noen kommentarer som gjelder særlig adoptivbarn fra Kina. Når mange spør om vi vet noe om bakgrunnen til barnet, eller eksakt alder, så er det ofte med bakgrunn i kunnskap om systemet i Kina. Mange vet jo at i Kina er det mest hittebarn som adopteres, og mange vet at fødselsdatoer dermed ofte er estimert.

Jeg er helt enig i dette med å ikke legge ut om bakgrunnen til barnet, men når opplyste mennesker spør med bakgrunn i kunnskap om et land, virker det av og til litt søkt syns jeg å si at det er informasjon vi ønsker å holde for oss selv. Det er jo engang slik at i Kina er det hittebarn, og svært få - om noen i det hele tatt - får informasjon om biologiske foreldre. Dette vet jo svært mange folk.

Kanskje jeg forklarer meg litt heavy, men kanskje mulig å forstå hvor jeg vil hen...

Jeg har noen ganger sagt som sant er at bakgrunn vet vi ingenting om - de menneskene som har spurt meg da, er opplyste folk som egentlig vet dette fra før - klart at mange kjenner til dette i forhold til Kina. For meg er åpenhet greit så lenge jeg ikke føler at jeg utleverer informasjon om barnet mitt.

Kan gjerne få motforestillinger på dette - uten at jeg føler jeg blir tråkket på tærna....

Hilsen fra meg

Hei!

Jeg er egentlig enig i mye av det du sier jeg. Det er jo ikke akkurat noen statshemmelighet at 99,99% av barna som kommer fra Kina er hittebarn. Men så er det resten da, det lille historie barnet har som er bare barnets. Det kommer ofte som neste spørsmål, og DET syns jeg barna skal få beholde selv. Det inkluderer dette med fødselsdatoen. Bursdag er bursdag, og det skal det være for mine barn uten at de skal risikere at noen stiller spørsmål ved det også. Syns jeg. :-D

Men det er en ting som irriterer meg mer enn bare litt (siden det nå er det denne tråden handler om...) Og det er når folk som vet at vi har adoptert begge jentene spør meg så ungene hører på om de er søsken. Jada, jeg vet at de mener biologiske søsken, men likevel, jentene mine er søsken, og skal som små barn slippe å få satt spørsmålstegn ved det i tide og utide. Forøvrig pleier jeg bare å svare ja på det spørsmålet, uten noe mer forklaring, evnt "ja, de er det nå."

MVH

[Puccini]

Hei!

Jeg er egentlig enig i mye av det du sier jeg. Det er jo ikke akkurat noen statshemmelighet at 99,99% av barna som kommer fra Kina er hittebarn. Men så er det resten da, det lille historie barnet har som er bare barnets. Det kommer ofte som neste spørsmål, og DET syns jeg barna skal få beholde selv. Det inkluderer dette med fødselsdatoen. Bursdag er bursdag, og det skal det være for mine barn uten at de skal risikere at noen stiller spørsmål ved det også. Syns jeg. :-D

Men det er en ting som irriterer meg mer enn bare litt (siden det nå er det denne tråden handler om...) Og det er når folk som vet at vi har adoptert begge jentene spør meg så ungene hører på om de er søsken. Jada, jeg vet at de mener biologiske søsken, men likevel, jentene mine er søsken, og skal som små barn slippe å få satt spørsmålstegn ved det i tide og utide. Forøvrig pleier jeg bare å svare ja på det spørsmålet, uten noe mer forklaring, evnt "ja, de er det nå."

MVH

Jeg er helt enig i det du skriver AAA - man skal aldri utlevere historien til barnet, og de få detaljene man kanskje vet om omstendighetene skal barnet få vite først - for eksempel forteller ikke jeg hvor og hvordan hun ble funnet - for det er en ting som jeg vil fortelle henne og vise bilde av når den tid kommer. Dette er min greie, andre har andre ting de ønsker å holde for seg selv. Og ja, det er svært mange tankeløse mennesker rundt omkring...

Har lest om noe av det følgende her inne før, men må bare fortelle om en opplevelse jeg hadde i barnehagen: Overhørte en av de ansatte si til noen av de større jentene - noen som tydeligvis lurte litt rundt dette med foreldrenen til vår lille jente - barnehageassistenten sa at "joda hun hadde foreldre, men at de orntlige foreldrenen var i Kina". Jeg hørte med skrekk og gru på det hun sa, men kunne ikke si noe der og da - siden tok jeg det aldri opp igjen...Skulle jo ha gjort det...

Så jammen er det mye tankeløshet ja, også fra mennesker man skulle kunne forvente noe mer bevissthet fra

Hilsen fra meg

[hjertebarnet]

Jeg er helt enig i det du skriver AAA - man skal aldri utlevere historien til barnet, og de få detaljene man kanskje vet om omstendighetene skal barnet få vite først - for eksempel forteller ikke jeg hvor og hvordan hun ble funnet - for det er en ting som jeg vil fortelle henne og vise bilde av når den tid kommer. Dette er min greie, andre har andre ting de ønsker å holde for seg selv. Og ja, det er svært mange tankeløse mennesker rundt omkring...

Har lest om noe av det følgende her inne før, men må bare fortelle om en opplevelse jeg hadde i barnehagen: Overhørte en av de ansatte si til noen av de større jentene - noen som tydeligvis lurte litt rundt dette med foreldrenen til vår lille jente - barnehageassistenten sa at "joda hun hadde foreldre, men at de orntlige foreldrenen var i Kina". Jeg hørte med skrekk og gru på det hun sa, men kunne ikke si noe der og da - siden tok jeg det aldri opp igjen...Skulle jo ha gjort det...

Så jammen er det mye tankeløshet ja, også fra mennesker man skulle kunne forvente noe mer bevissthet fra

Hilsen fra meg

Å Gud, da hadde jeg sagt noe der og da. Især hvis barnet mitt hørte på, men ellers også. Vet ikke helt hva, men kanskje sagt rolig at: "nei det der stemmer ikke, der har du nok misforstått noe." Og så forklart den lille jenta at det er vi som er de ordentlige foreldre, men at hun hadde ligget i magen til en annen dame.

Etterpå ville jeg i tillegg tatt det opp med assistenten,

Håper jeg hadde klart å forholde meg rolig, ville nok blitt veldig provosert.

[Gjest også kirkegjenger]

Hm...Jeg har to gutter, er av og til i kirka, guttene går på søndagskole...

Du ma gjerne spørre hvor guttene mine kommer fra:o)

Vi er så stolt av hjemlandet deres og håper vi har greid å overføre noe av stoltheten til de. De forteller iallefall ivrig i vei om hjemlandet sitt.

Det er ikke slike spørsmål vi adoptiv foreldre ikke liker. Det er spørsmål som: Er de brødre? Vet dere noe om bakgrunnen? Lever den rette moren osv. Så heldige de er, osv. Mye av dette er ting vi bare snakker med barna om, ikke en gang besteforeldre og nær familie får vite noe om dette. Det er det nemlig barna som får vite først også får de bestemme hvor mye de vil fortelle. Lite kult for guttungen å høre fra nabokona at "den rette moren din" var alkoholiker el....

[Maggi]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

"Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på."

Dette er da jammen meg nok til at i alle fall jeg kan finne på å rødme. Så en veldig mild irettesettelse er det vel ikke.

Men innlegget forøvrig er et godt innspill for å tenke bedre over grensene for hva dere ønsker å dele. Ikke det at jeg ville begynt å grave om noe rundt bakgrunnen til barnet uten at jeg kjente foreldrene godt nok til at jeg visste at det var greit, da. Og det gjør jeg jo ikke til dags dato ;o)