Å bli kjent med adoptivforeldre

[snø]

"Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på."

Dette er da jammen meg nok til at i alle fall jeg kan finne på å rødme. Så en veldig mild irettesettelse er det vel ikke.

Men innlegget forøvrig er et godt innspill for å tenke bedre over grensene for hva dere ønsker å dele. Ikke det at jeg ville begynt å grave om noe rundt bakgrunnen til barnet uten at jeg kjente foreldrene godt nok til at jeg visste at det var greit, da. Og det gjør jeg jo ikke til dags dato ;o)

Hehehe, jeg formulerer meg ikke akkurat sånn da! Jeg sier noe sånn som "det har jeg lyst til at Bella selv skal få velge om hun vil fortelle", "vi har valgt å ikke fortelle andre om slike personlige ting" eller tilsvarende.

Jeg er så hyggelig, atte! ;o)

Det er først med den ørlille prosenten som _ikke_ vil gi seg jeg blir vagt ufin.

Beste hilsen fra

[favn]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

Jeg kunne svart hvem som helst her, men foretrekker deg som jeg kjenner nicket til.

Har trodd at dere mødre i dette forumet overdrev noe grassalt når det gjelder hva folk sier og spør om, men etter å ha lest henvisninger til konkrete situasjoner o.l., må jeg si at det var flaue greier. Det er virkelig ikke til å begripe at folk kan være så uforstandige og toskete. Uff :-(

[laban]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

"Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre"

Døh - hva ville skjedd dersom en av oss andre hadde skrevet "ordentlige/biologiske", slik at det så ut som sidestilte, synonyme begreper? ;-)

[snø]

"Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre"

Døh - hva ville skjedd dersom en av oss andre hadde skrevet "ordentlige/biologiske", slik at det så ut som sidestilte, synonyme begreper? ;-)

Dere hadde høyst sannsynligvis blitt halshugd under applaus ;o)

Men altså, det er jo det folk spør om, de bruker begrepet ordenlige eller biologiske foreldre. Det var ikke ment som en likestilling av begrepene fra min side.

*skynder meg å si det, i tilfelle mine medsøstre/brødre planlegger å halshugge meg*.

;o)

Beste hilsen fra

[snø]

Jeg kunne svart hvem som helst her, men foretrekker deg som jeg kjenner nicket til.

Har trodd at dere mødre i dette forumet overdrev noe grassalt når det gjelder hva folk sier og spør om, men etter å ha lest henvisninger til konkrete situasjoner o.l., må jeg si at det var flaue greier. Det er virkelig ikke til å begripe at folk kan være så uforstandige og toskete. Uff :-(

Ja, man kan av og til bli flau på enkeltes vegne :-(

MEN, og et stort men også!: 99,9% av befolkningen stiller _ikke_ dumme spørsmål. Og minst halvparten av dem som stiller dumme spørsmål, formulerer seg bare litt dårlig.

Så jeg vil ikke overdrive problemet. Men det skal bare den ene til da, når man står der med 5-åring sin og noen sier "Bare vent, nå skal du se at du snart blir gravid og får ditt eget barn, jeg vet om såååå mange som har blitt gravid etter at de har adopert!".

Idotene er få, men man husker dem veldig, veldig godt....

Beste hilsen fra

[fillolin]

Dere hadde høyst sannsynligvis blitt halshugd under applaus ;o)

Men altså, det er jo det folk spør om, de bruker begrepet ordenlige eller biologiske foreldre. Det var ikke ment som en likestilling av begrepene fra min side.

*skynder meg å si det, i tilfelle mine medsøstre/brødre planlegger å halshugge meg*.

;o)

Beste hilsen fra

Tenkte på det, men ble for sein, gitt

[Gjest prust]

Hm...Jeg har to gutter, er av og til i kirka, guttene går på søndagskole...

Du ma gjerne spørre hvor guttene mine kommer fra:o)

Vi er så stolt av hjemlandet deres og håper vi har greid å overføre noe av stoltheten til de. De forteller iallefall ivrig i vei om hjemlandet sitt.

Det er ikke slike spørsmål vi adoptiv foreldre ikke liker. Det er spørsmål som: Er de brødre? Vet dere noe om bakgrunnen? Lever den rette moren osv. Så heldige de er, osv. Mye av dette er ting vi bare snakker med barna om, ikke en gang besteforeldre og nær familie får vite noe om dette. Det er det nemlig barna som får vite først også får de bestemme hvor mye de vil fortelle. Lite kult for guttungen å høre fra nabokona at "den rette moren din" var alkoholiker el....

Kanskje det var deg jeg snakket med? Kremt, har ikke lyst til å bil gjenkjent.... :-)

Men - jeg har fått så mange positive svar her nå, at jeg sikkert kommer til å våge og spørre litt mer, hvis det kjennes naturlig neste gang!

[Gjest prust]

Jeg blir nå litt nysgjerrig på hvorfor du har blitt så redd for å si eller gjøre noe feil, jeg da, og hva det er du er redd for... Kanskje du kunne konkretisere litt - det kunne jo også være lærerikt for oss (kommende) adoptivforeldre.

Det har jo vært en del diskusjoner her på forumet i høst der folk har vært litt uheldige i formuleringen i forhold til omtale av adptivbarn, og de har fått høre det så ørene flagrer! Så jeg har blitt litt redd...

Men i denne tråden har jeg jo fått oppmuntring til å spørre, og det skal jeg gjøre, hvis jeg føler det naturlig.

[favn]

Ja, man kan av og til bli flau på enkeltes vegne :-(

MEN, og et stort men også!: 99,9% av befolkningen stiller _ikke_ dumme spørsmål. Og minst halvparten av dem som stiller dumme spørsmål, formulerer seg bare litt dårlig.

Så jeg vil ikke overdrive problemet. Men det skal bare den ene til da, når man står der med 5-åring sin og noen sier "Bare vent, nå skal du se at du snart blir gravid og får ditt eget barn, jeg vet om såååå mange som har blitt gravid etter at de har adopert!".

Idotene er få, men man husker dem veldig, veldig godt....

Beste hilsen fra

Nei og nei... hva sier du da? Hvis det er låt igjen i deg, da...

[Gjest prust]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å spørre oss (adoptiv-)foreldre om hvor barna våre er født :-) Jeg hadde i alle fall overhode ikke reagert negativt på spørsmål om hvor barna mine er født, og har heller ikke hørt om noen som har reagert negativt på det. Faktisk tror jeg at de fleste av oss synes det er koselig, og en god anledning til å snakke om gullungene våre ;-)

Det store flertallet av adoptivforeldre (det finnes sikkert unntak...) tar seg ikke nær av normale spørsmål om hvor de er født, hvor gamle de var når vi fikk dem og tilsvarende. Det vi reagerer på er personlige spørsmål om bakgrunnen deres (spørsmål om biologiske foreldre og tilsvarende), som vi ikke har lyst til å dele med andre - det er opp til bara våre hva de vil andre skal vite om det. For meg blir spørsmål om hva vi vet om de "ordentlige foreldre" litt det samme som om jeg skulle spørre folk om hvilken stilling de brukte når de laget ungen sin - altså en ting man gjerne kan undre på, men har vett nok til å ikke spørre om ;o)

Så sett i gang med å bli kjent med adoptivforeldre - vi biter svært sjelden. Og jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har enda til gode å kjefte opp noen som stiller teite spørsmål - man har da oppdragelse ;-) Jeg gir milde irettesettelser om at den typen spørsmål vil jeg ikke svare på. Og at noen av og til formulerer seg litt keitete bryr jeg meg ikke om.

Så jeg tror rett og slett at dere som er redde for hva dere skal si til oss nifste (adoptiv-)foreldre kan holde dere til følgende regel: Ikke spør om noe som har med ordentlige/biologiske foreldre å gjøre, og ikke om noe som har med årsaken til at barnet ble adoptert å gjøre. Dette er personlige ting. Hvor barna våre er fra, når vi hentet dem, hvor lenge vi var borte, om vi skal ha flere barn osv, er ikke personlige (for de fleste...).

Lykke til!

Beste hilsen fra

Takk for gode råd :-)

[snø]

Nei og nei... hva sier du da? Hvis det er låt igjen i deg, da...

Ei god venninne (også adoptivmor) tipset meg om et svar som jeg bruker i sånne sammenhenger:

"Bli gravid? Nei man har jo vett til å bruke prevensjon!"

Og så tilføyer jeg at jeg ikke ønsker ikke å bli gravid, fordi hvis jeg blir det så må jeg avbryte adopsjonen og mister det barnet som venter på oss i Colombia. Og hvis det er en som ikke gir seg så lett så sier jeg at det faktisk er slik at om jeg kunne velge fritt om jeg skulle føde eller adoptere et tredje barn, så hadde jeg valgt å adoptere det også. Bare for å understreke at adopsjon ikke er noen reserveløsning for meg :-)

Men som sagt. Det er svært, svært sjelden at jeg får sånne kommentarer. Så jeg skal ikke overdrive problemet :-)

Beste hilsen fra

[Gjest også kirkegjenger]

Kanskje det var deg jeg snakket med? Kremt, har ikke lyst til å bil gjenkjent.... :-)

Men - jeg har fått så mange positive svar her nå, at jeg sikkert kommer til å våge og spørre litt mer, hvis det kjennes naturlig neste gang!

Jeg var ikke i kirken nå på søndag;o)

[Gjest prust]

Jeg var ikke i kirken nå på søndag;o)

*PUH* Det var jo godt da :-)