Biter og slår!!

[Gjest wry]

Minstemann på 16 mnd er helt umulig mot storesøster. Han lugger og biter etter henne hele dagen, og da mener jeg HELE dagen. Vi tar ham vekk og sier bestemt NEI,og viser ham at han skal være god i stedet. Han bare ser på deg, og fortsetter sine terrorangrep. Skryter veldig når han er snill mot henne(en sjelden gang)Er det noen som har gode råd mot små "terrorister"??? Hva hjelper?

[Gjest Au-au-au..;o)]

I min b.hage får barna som biter/klorer/lugger etc også et klart NEI og strengt blikk, samtidig som vi løfter det på benken og der må barnet sitte en god stund - mens han/hun ser at vi trøster offeret.

Dette pleier fungere veldig bra, men man MÅ være konsekvent!

Du gjør derfor det helt rette, men kan nok kanskje være enda mer bestemt.

[bb71]

Har egentlig ikke så mange gode råd å komme med. Vil bare fortelle at gutten her i huset hadde en sånn periode. Det var ikke konstant, men mange ganger i løpet av dagen (han var like gammel). Han ble bært bort hver gang. Tror det dabbet av etter en måneds tid og så ble det helt slutt. Iallefall nesten, han bet henne faktisk her om dagen...Nå er han 28 mnd.

[Glimtipper]

I min b.hage får barna som biter/klorer/lugger etc også et klart NEI og strengt blikk, samtidig som vi løfter det på benken og der må barnet sitte en god stund - mens han/hun ser at vi trøster offeret.

Dette pleier fungere veldig bra, men man MÅ være konsekvent!

Du gjør derfor det helt rette, men kan nok kanskje være enda mer bestemt.

Jeg er uenig i denne framgangsmåten. Nå tror jeg ikke dette gjelder barnet til trådstarter, men mange barn biter og slår som et uttrykk for følelser. De vil ha oppmerksomhet, de er lei seg, sinte osv. Og da er det feil å kun godta en type uttrykk for triste følelser (gråt) og overse et annet (slag, biting, sinne). Ingen uttrykk er riktigere enn andre, de trenger bare å få veiledning i hvordan de unngår å skade andre. Og det får de ikke ved å blir satt opp på en benk, og straffet ved å måtte se på at et annet barn får oppmerksomheten de ønsket seg.

Det er min mening, i alle fall.

[Gjest Elextra]

Jeg er uenig i denne framgangsmåten. Nå tror jeg ikke dette gjelder barnet til trådstarter, men mange barn biter og slår som et uttrykk for følelser. De vil ha oppmerksomhet, de er lei seg, sinte osv. Og da er det feil å kun godta en type uttrykk for triste følelser (gråt) og overse et annet (slag, biting, sinne). Ingen uttrykk er riktigere enn andre, de trenger bare å få veiledning i hvordan de unngår å skade andre. Og det får de ikke ved å blir satt opp på en benk, og straffet ved å måtte se på at et annet barn får oppmerksomheten de ønsket seg.

Det er min mening, i alle fall.

Selvfølgelig bet og slo minstegutten min for å få oppmerksomhet, og særlig da når eldstemann fikk en flik av oppmerksomheten. Selvfølgelig var det en ektefølt følelse.

Men livet er hardt og han må nok lære seg at han ikke kan få 100% oppmerksomhet hele tiden, særlig ikke når han har søsken.

[Glimtipper]

Selvfølgelig bet og slo minstegutten min for å få oppmerksomhet, og særlig da når eldstemann fikk en flik av oppmerksomheten. Selvfølgelig var det en ektefølt følelse.

Men livet er hardt og han må nok lære seg at han ikke kan få 100% oppmerksomhet hele tiden, særlig ikke når han har søsken.

Ja, om du har som mål å lære barna dine at livet er hardt, så er jo dette en fin framgangsmåte.

[fei1365380229]

Jeg er uenig i denne framgangsmåten. Nå tror jeg ikke dette gjelder barnet til trådstarter, men mange barn biter og slår som et uttrykk for følelser. De vil ha oppmerksomhet, de er lei seg, sinte osv. Og da er det feil å kun godta en type uttrykk for triste følelser (gråt) og overse et annet (slag, biting, sinne). Ingen uttrykk er riktigere enn andre, de trenger bare å få veiledning i hvordan de unngår å skade andre. Og det får de ikke ved å blir satt opp på en benk, og straffet ved å måtte se på at et annet barn får oppmerksomheten de ønsket seg.

Det er min mening, i alle fall.

Det hadde vært veldig nyttig å få vite hva du hadde gjort i denne situasjonen istedenfor hva du ikke hadde gjort.

[Glimtipper]

Det hadde vært veldig nyttig å få vite hva du hadde gjort i denne situasjonen istedenfor hva du ikke hadde gjort.

I denne situasjonen hadde jeg sagt tydelig til angriperen at det ikke er lov å slå, så hadde jeg rettet oppmerksomheten hans/hennes mot offeret og vist at da blir X lei seg/får vondt. Så kan vi sammen trøste offeret.

På denne måten får angriperen en tydelig beskjed om at dette har negative konsekvenser, uten at jeg påfører han/henne skam. Ikke i form av at _jeg_ blir sint, men fordi _offeret_ blir lei seg. I tillegg får offeret validert sine følelser, i at dette var vondt og urettferdig.

Resten av dagen hadde jeg også vært obs på slike konflikter og forebygget de. Jeg hadde også gitt angriperen ekstra oppmerksomhet i situasjoner hvor han/hun hadde det fint.

I enkelte tilfeller må man også overse slik oppførsel, men det er da på basis av meg. Fordi _jeg_ ikke har krefter til å ta tak i det der og da, fordi _jeg_ har det travelt. Det har ingen annen baktanke enn at jeg ikke har mulighet til å takle det der og da.

Men uansett hadde det vært et signal om at jeg ikke ga barnet hva han/hun trenger. Og at det er nødvendig med litt veiledning.

[Gjest Elextra]

Ja, om du har som mål å lære barna dine at livet er hardt, så er jo dette en fin framgangsmåte.

Har nok ikke det, nei :-).

Men synes det er lite praktisk løsningsforslag at den som slår skal gis all oppmerksomhet, fordi det er det han savner.

[Glimtipper]

Har nok ikke det, nei :-).

Men synes det er lite praktisk løsningsforslag at den som slår skal gis all oppmerksomhet, fordi det er det han savner.

Nei, ikke all oppmerksomhet. Men oppmerksomhet, ja. Det er det barn trenger; veiledning, som naturligvis også fører med seg oppmerksomhet. Og offeret vil faktisk føle det som mer rettferdig om angriperen ser at det var vondt.

I stedet for å være en voksen som bryter inn, plasserer en på en benk og en annen på et fang, så får de hjelp til å løse konflikten på en fornuftig måte.

I tillegg er det viktig at barn ikke skammer seg over handlinger som faller seg naturlig for deres aldersgruppe. Og det barn føler når de blir straffet, det er skam. Du kan spørre de selv.

[Gjest Elextra]

Nei, ikke all oppmerksomhet. Men oppmerksomhet, ja. Det er det barn trenger; veiledning, som naturligvis også fører med seg oppmerksomhet. Og offeret vil faktisk føle det som mer rettferdig om angriperen ser at det var vondt.

I stedet for å være en voksen som bryter inn, plasserer en på en benk og en annen på et fang, så får de hjelp til å løse konflikten på en fornuftig måte.

I tillegg er det viktig at barn ikke skammer seg over handlinger som faller seg naturlig for deres aldersgruppe. Og det barn føler når de blir straffet, det er skam. Du kan spørre de selv.

Jeg er heller absolutt ikke for å påføre barna skam.

Men jeg har tro på å gi den som blir rammet av volden mer oppmerksomhet enn den som påfører volden. Og det blir jo på en måte straff at han ikke får den oppmerksomhet han søker når han biter eller slår. Men jeg har som sagt mer tro på å gi mer oppmerksomhet ved positiv enn ved negativ atferd. Da vil barna etterhvert forstå at det ikke oppnår det det vil ved å bite eller slå.

Det har faktisk fungert bra på sønnen min (men selvfølgelig mulig han ville vokse av seg denne atferden uansett).

[Glimtipper]

Jeg er heller absolutt ikke for å påføre barna skam.

Men jeg har tro på å gi den som blir rammet av volden mer oppmerksomhet enn den som påfører volden. Og det blir jo på en måte straff at han ikke får den oppmerksomhet han søker når han biter eller slår. Men jeg har som sagt mer tro på å gi mer oppmerksomhet ved positiv enn ved negativ atferd. Da vil barna etterhvert forstå at det ikke oppnår det det vil ved å bite eller slå.

Det har faktisk fungert bra på sønnen min (men selvfølgelig mulig han ville vokse av seg denne atferden uansett).

Nå er det mye som fungerer, da. Det hadde nok fungert om du slo han tilbake også, men man spør jo seg selv hvorfor...

Jeg baserer meg på at jeg ikke skal stå over barna som en statue på hva som er rett og galt. Jeg vil heller veilede de til å finne sin egen moral, som baserer seg på noe annet enn at "da blir mamma/den voksne sint".

[Gjest Elextra]

Nå er det mye som fungerer, da. Det hadde nok fungert om du slo han tilbake også, men man spør jo seg selv hvorfor...

Jeg baserer meg på at jeg ikke skal stå over barna som en statue på hva som er rett og galt. Jeg vil heller veilede de til å finne sin egen moral, som baserer seg på noe annet enn at "da blir mamma/den voksne sint".

Det høres fint ut ).

[Glimtipper]

Det høres fint ut ).

Ja, men man må jo ha tid/krefter nok også, da

Jeg snakker mye ut i fra den nye pedagogikken, hvor blant annet Jesper Juul er fanebærer. Mange som leser hans artikler, synes det høres veldig komplisert ut å aldri kunne sette ned foten. Og det er vel heller ikke slik det burde være. Jeg opererer ut i fra noen enkle grunnprinsipper, som er viktige for _meg_. Man må finne ut hva en selv er komfortabel med. Dette er "reglene" jeg har for meg selv:

- Aldri slutt å spørre deg selv hvorfor. Hvorfor er det viktig at barna sitter riktig vei på stolen? Hvorfor er det katastrofe om de ikke vil smake på middagen?

- Et lydig barn er ikke et mål, ei heller et barn som sitter stille. Noen barn reagerer ved å sitte stille i en stor forsamling, andre ved å løpe rundt. Hvorfor er noe mer riktig enn det andre?

- Du er en veileder, ikke en dommer.

- Se barns perspektiv. Hvorfor er det morsomt å kaste drikkekoppen ned av bordet? Det er ikke for å irritere deg, i hvert fall.

- Gi av deg selv. Sett ord på følelser og ta barnas følelser like mye på alvor som du tar dine egne. "Blir barna sint, så er de uoppdragne (satt på spissen), blir du sint, så er det fordi barna er uoppdragne...".

[Gjest Elextra]

Ja, men man må jo ha tid/krefter nok også, da

Jeg snakker mye ut i fra den nye pedagogikken, hvor blant annet Jesper Juul er fanebærer. Mange som leser hans artikler, synes det høres veldig komplisert ut å aldri kunne sette ned foten. Og det er vel heller ikke slik det burde være. Jeg opererer ut i fra noen enkle grunnprinsipper, som er viktige for _meg_. Man må finne ut hva en selv er komfortabel med. Dette er "reglene" jeg har for meg selv:

- Aldri slutt å spørre deg selv hvorfor. Hvorfor er det viktig at barna sitter riktig vei på stolen? Hvorfor er det katastrofe om de ikke vil smake på middagen?

- Et lydig barn er ikke et mål, ei heller et barn som sitter stille. Noen barn reagerer ved å sitte stille i en stor forsamling, andre ved å løpe rundt. Hvorfor er noe mer riktig enn det andre?

- Du er en veileder, ikke en dommer.

- Se barns perspektiv. Hvorfor er det morsomt å kaste drikkekoppen ned av bordet? Det er ikke for å irritere deg, i hvert fall.

- Gi av deg selv. Sett ord på følelser og ta barnas følelser like mye på alvor som du tar dine egne. "Blir barna sint, så er de uoppdragne (satt på spissen), blir du sint, så er det fordi barna er uoppdragne...".

Regnet nok med at du hadde forlest deg på Jesper Juul, ja . Har selv også sans for hans filosofi, men synes dog han er vel lite praktisk noen ganger. Det samme mener jeg om enkelte av prinsippene dine.

F.eks.: "Et lydig barn er ikke et mål, ei heller et barn som sitter stille. Noen barn reagerer ved å sitte stille i en stor forsamling, andre ved å løpe rundt. Hvorfor er noe mer riktig enn det andre?"

Selvfølgelig er ikke et lydig barn et primærmål. Men enkelte ganger må de lære seg å lyde, mener jeg. Jeg synes faktisk det er en viss vits i at de lærer seg å sitte stille i en stor forsamling fremfor å løpe rundt, også av respekt for andre mennesker.

"- Se barns perspektiv. Hvorfor er det morsomt å kaste drikkekoppen ned av bordet? Det er ikke for å irritere deg, i hvert fall."

Jo, jeg tror faktisk at barnet kaster drikkekoppen ned for å irritere mor. Da får de omsider mors fulle oppmerksomhet! Har derfor tro på en veldig kort irettesettelse og gi hendelsen minst mulig oppmerksomhet. Igjen: Overse uønsket atferd og gi mer oppmerksomhet ved slik atferd man ønsker.

[Glimtipper]

Regnet nok med at du hadde forlest deg på Jesper Juul, ja . Har selv også sans for hans filosofi, men synes dog han er vel lite praktisk noen ganger. Det samme mener jeg om enkelte av prinsippene dine.

F.eks.: "Et lydig barn er ikke et mål, ei heller et barn som sitter stille. Noen barn reagerer ved å sitte stille i en stor forsamling, andre ved å løpe rundt. Hvorfor er noe mer riktig enn det andre?"

Selvfølgelig er ikke et lydig barn et primærmål. Men enkelte ganger må de lære seg å lyde, mener jeg. Jeg synes faktisk det er en viss vits i at de lærer seg å sitte stille i en stor forsamling fremfor å løpe rundt, også av respekt for andre mennesker.

"- Se barns perspektiv. Hvorfor er det morsomt å kaste drikkekoppen ned av bordet? Det er ikke for å irritere deg, i hvert fall."

Jo, jeg tror faktisk at barnet kaster drikkekoppen ned for å irritere mor. Da får de omsider mors fulle oppmerksomhet! Har derfor tro på en veldig kort irettesettelse og gi hendelsen minst mulig oppmerksomhet. Igjen: Overse uønsket atferd og gi mer oppmerksomhet ved slik atferd man ønsker.

Jeg har nok ikke forlest meg på Jesper Juul, jeg har ennå til gode å lese noen av hans bøker. Men gleder meg til å gjøre det, siden jeg i prinsippet er enig med han

Jeg er også opptatt av at den gjeldende pedagogikken skal være praktisk. Hverdagen skal gå rundt. Men det mener jeg den gjør, selv om et barn ikke oppfører seg i store forsamlinger. Om jeg forventer at mitt tre år gamle barn skal sitte stille i en halvtime, under et bryllup for eksempel, så er det faktisk mine forventninger det er noe galt med. Jeg vil ikke at barnet mitt skal _lyde_ meg, jeg vil at hun/han skal _respektere_ meg. Forskjellen er stor. Og respekt må man faktisk fortjene, ikke forlange.

Jeg tror at et barn som føler de blir hørt, vil til gjengjeld høre på andre (inkludert foreldrene). Et barn som får aksept for alle sine følelser, enten det er sinne, glede, tristhet eller frustrasjon, vil bli et åpent og harmonisk barn.

Kanskje det finnes barn som slipper koppen av bordet for å irritere deg. Men ikke første gang. Du må først ha blitt irritert før de ser denne sammenhengen. Og det følelsen må du selv ta ansvar for. Jeg velger heller å sette koppen unna rekkevidde og fortsette med måltidet, eventuelt la den ligge på gulvet. _Jeg_ bestemmer over meg og jeg har ikke lyst til å plukke koppen opp fra gulvet tretti ganger. Dette kan jeg også si. I stedet for: "Det er ikke lov å kaste koppen på gulvet". Jeg velger heller å ta ansvar for mine egne grenser og ikke gjøre de generelle.

[Gjest wry]

Vi gør nok en mellomting av de svarene jeg har fått her. Synes nok det kan være vanskelig at oppmerksomheten skal rettes mot minstemann da han er så "slem" mot storesøster. Hun hyler opp hver gang han er borti henne naturlig nok, men har ennå ikke tatt igjen. DET synes jeg er helt fantastisk!! Hun er utrolig tålmodig og overbærende overfor ham. Min trøst og oppmerksomhet går derfor til henne. MEN vi viser ham at han skal være god i stedet. Han gjør nok dette for å få oppmerksomhet. Han rister på hode for å vise at han ikke har lov, før han langer ut, ser tilbake på oss og rister på hode igjen...Med dette viser han at han skjønner og vet at dette er strengt forbudt.Det er vanskelig å overse en uønsket handling når offeret er 5 år og som skriker opp hver gang det kommer et nytt angrep. Jeg foretrekker at hun er verbal, i stedet for å bli fysisk.Jeg synes ikke vi kan forvente at en 5 åring skal forstå at det er angriperen som skal få oppmerksomhet når det er angriper som er "slem" På den måten tror jeg at vi kan fyre oppunder en god del unødvendig sjalusi.Er min mening......

[Gjest girasol]

Jeg er uenig i denne framgangsmåten. Nå tror jeg ikke dette gjelder barnet til trådstarter, men mange barn biter og slår som et uttrykk for følelser. De vil ha oppmerksomhet, de er lei seg, sinte osv. Og da er det feil å kun godta en type uttrykk for triste følelser (gråt) og overse et annet (slag, biting, sinne). Ingen uttrykk er riktigere enn andre, de trenger bare å få veiledning i hvordan de unngår å skade andre. Og det får de ikke ved å blir satt opp på en benk, og straffet ved å måtte se på at et annet barn får oppmerksomheten de ønsket seg.

Det er min mening, i alle fall.

Hei, hva mener du (og Jesper Juul) om barn mellom 1 1/2 og 2 år som ikke slår fordi det er sint nødvendigvis, men for å se hva som skjer, hva slags reaksjoner det får, osv...?

Jeg synes alvorlig talt det er dødskjipt når ungen min slår jeg, han slår både den ene og den andre, og særlig andre barn, da helst uprovosert. Slår han oss foreldre er det som regel fordi han er sint, men kan også gjøre det uprovosert.

Blir ganske matt... her en dag blei jeg så irritert at jeg irettesatte ham høyt og tydelig i en forsamling, der alles øyne etterpå ble vendt mot oss... og jeg følte meg som en olm heks som ikke hadde noen medfølelse med små barn...

Synes ikke det er så lett jeg, men du får det til å høres lett ut. Hva er hemmeligheten? :-)

M.v.h.

[Glimtipper]

Hei, hva mener du (og Jesper Juul) om barn mellom 1 1/2 og 2 år som ikke slår fordi det er sint nødvendigvis, men for å se hva som skjer, hva slags reaksjoner det får, osv...?

Jeg synes alvorlig talt det er dødskjipt når ungen min slår jeg, han slår både den ene og den andre, og særlig andre barn, da helst uprovosert. Slår han oss foreldre er det som regel fordi han er sint, men kan også gjøre det uprovosert.

Blir ganske matt... her en dag blei jeg så irritert at jeg irettesatte ham høyt og tydelig i en forsamling, der alles øyne etterpå ble vendt mot oss... og jeg følte meg som en olm heks som ikke hadde noen medfølelse med små barn...

Synes ikke det er så lett jeg, men du får det til å høres lett ut. Hva er hemmeligheten? :-)

M.v.h.

Takk, men det er enkelt å få noe til å høres lett ut Jeg sprekker rett som det er og gjør noe totalt upedagogisk, og da er det ikke en gang mine egne barn.

Barnet ditt er jo ikke særlig gammelt, men det er den aldersgruppen jeg jobber med. Det mange gjør er å overse negativ oppførsel, eventuelt straffe den. Begge disse metodene fungerer og resultater kommer ofte raskt, men kunnskapen barnet tilegner seg kommer med negativt fortegn. "Oppfører jeg meg ikke slik mamma vil, så overser hun meg", "Oppfører jeg meg ikke slik mamma vil, så blir hun sint". Det er bedre om barnet får en ansvarsfølelse i forhold til sine egne handlinger og forstår de naturlige konsekvensene av å slå, for eksempel.

Det krever tålmodighet og resultatene kommer ikke så raskt, men fortsett å si til barnet ditt at h*n ikke må slå, for da blir X lei seg. Vend oppmerksomheten mot offeret og poengter det igjen: "Se, nå er X lei seg". Mange tror at så små barn ikke setter seg inn i andres følelser, men enhver som har sett en to-årings omtanke for et annet barn som gråter, vet at dette ikke er sant. De trenger bare å se at gråten er en konsekvens av at de slo. Fortsett med denne framgangsmåten i lang tid, samtidig som du gir barnet positiv oppmerksomhet når de har det fint. Sett ord på barnets følelser: "Nå leker du og X, nå har du det gøy".

Og om du sprekker en gang i blant og blir sint, eller reagerer i forferdelse, så har bare barnet godt av å se dette også

[Jentene2]

Vi har hatt det samme problemet med lillesøster, heldigvis har det blitt bedre nå. Nå var det ikke så ille som du beskriver, at det var hele dagen.

Helsesøster sa at det beste man kunne gjøre var å løfte barnet bort derifra, si bestemt at det ikke er lov å gjøre si og så - gi trøst til den som er blitt bitt/kloret og ikke gi oppmerksomhet til den minste.