hvordan ble forholdet deres til den eldste når det kom en ny baby?

[Gjest håper det snart går over]

Jeg trodde mens jeg var gravid at jeg ikke kunne bli like glad i "den nye" som jeg var i den førstefødte. Men det som egentlig har skjedd er at jeg føler meg bortimot forelsket i den nye og at jeg ikke har nok tid til den største. Jeg føler ikke at jeg har så mye morsfølelse for den eldste lenger + at jeg blir irritert når hun gråter eller sutrer. Synes synd på henne for at jeg tenker slik, men jeg kan ikke noe for det. Det er akkurat som om den nye litt har tatt plassen til den eldste.

Er dette vanlig i starten?

[anom-67]

Jeg var veldig engstelig for hvordan mine følelser for eldstemann skulle bli da nr to ble født, men heldigvis endret de seg ikke i det hele tatt. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at aldersforskjellen er stor (6 år), og at begge er rolige unger. Nr to krevde ikke veldig mye, og jeg følte stort sett jeg hadde overskudd til begge to.

Tror ikke du skal tenke for mye på at dette handler om din affeksjon for det største barnet. Det dreier seg nok mest om en ny og utfordrende livssituasjon og lite overskudd. Ettersom minstebarnet vokser til og krever mindre vil det nok jevne seg ut.

Tror imidlertid det kan være lurt om du innimellom overlater minsten til pappa og sørger for tid alene med storesøster.

[Gjest fazan]

Vi har vært veldig bevist på at den største skal få alenetid med mor og far. Far er den som er med på kino og diverse aktiviteter på ettermiddagene. Mens mor er med på skoleting og svømming. På den måten får eldstebarnet følelsen av å være verdsatt like mye som den minste som gjerne er midtpunktet fra begynnelsen.

Tror det er veldig viktig for en mor å kose seg mye med eldstemann alene i små stunder av gangen. Da senker roen seg og mor kan kjenne litt på følelsene for sitt største barn. Men pappaen må på banen og ta sitt ansvar med babyen slik at mor slapper av. Det vil nok også forebygge litt dette med å bli fort irritert også.

For de fleste jevner det seg ut når minsten vokser litt, men det er viktig å ta tak i dette så tidlig som mulig.

[Gjest efoll]

Jeg hadde det litt som deg. Desverre tror jeg den eldste merket det, for hun ble skrekkelig sjalu...

Dette varte en periode, men det gikk over. Jeg tok meg sammen, og brukte mye tid med den eldste, også uten babyen.

[naktros]

Jeg har en liten på litt over en uke og føler akkuratt det samme som det. Irriterer meg over storebror og synes han er i veien. Gudsjelov er han i barnehagen hver dag :-)

Håper dette går over og tror det også, men det er ikke noe gøy å føle sånn.

[kizmiaz]

Jeg kjenner meg litt igjen.

Men tro ikke at du er mindre glad i den største eller noe sånt! Følelsene for den nyfødte tar lett overhånd, de krever all din tid og oppmerksomhet, du er preget av hormonsvingninger, kanskje ammer du, noe som er krevende og tar mye tid....

Prøv å sett av tid til dfen største og involver ham/henne i livet med den nye babyen, stell, pludring, ammingen hvis du får det til. Videre kan pappaen gi eldstemann alenetid , det har funket bra her i gården.

[Gjest 0987678]

Nei, jeg følte at de to andre ble enda mer verdt når vi fikk 3. mann. Vi i familien har fått et mye bedre samhold etter at 3.mann kom. Humøret er på topp og jeg storkoser meg med ale 3 ungene som har hver sin plass i hjertet mitt på ulikt vis, men alle betyr like mye og jeg har ike følt at mine følelser for dem har blitt endret negativt, tvert i mot.......

det går seg nok til.

[Heffalump]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.... Jeg lurte også på hvordan jeg skulle kunne bli like glad i en ny unge, men problemet ble heller at jeg ble veldig glad i tullemor, og oftere irritert og grinete mot storebror. Og som noen her sier - det er IKKE noen god følelse. Nå er de snart 5 og 2 år, og det har blitt bedre, men jeg føler likevel ennå at det ikke er helt balanse i hva jeg føler for dem. Mye av det ligger nok i at lillemor er mindre og mer avhengig av mammas hjelp og trøst, mens storebror er mer selvstendig. Dessuten er de ganske forskjellige, han er veldig aktiv og vill, på grensen til hyperaktiv av og til... mens lillesøster er en roligere type som jeg kjenner meg mer igjen i selv. Alle sprellene til størstemann kan bli litt mye noen ganger, det blir mye småskjenning og hakking ; "nå må du ta det litt med ro", "sitt ordentlig ved bordet" osv.....

Har litt dårlig samvittighet for dette, og merker at han er blitt veldig pappa-gutt, noe som er fint egentlig, men litt sårt også..... Så selv om jeg og han har gjort ting sammen for å "reparere" forholdet mellom oss (drar i bassenget osv), så er vi nå enda mer bevisst på at han og jeg skal få tid sammen. Før ble det ofte til at jeg tok kveldsstellet på lillesøster og mannen min stelte og leste for storebror - nå tar vi annenver kveld. Syns det allerede hjelper, når jeg sitter sammen med han i sengen og leser bok og småprater kjenner jeg jo at jeg er veldig glad i han, tross alt. Så det går seg nok til, men det er vondt å kjenne at man nesten foretrekker ett av barna sine framfor det andre....