Hva sier man til en 4 åring om døden?

[Gjest yussi]

Min morfar er død. Hva sier jeg til min datter på 4 år? Er det vanlig at så små barn går i begravelse eller kan det bli for traumatisk?

Noen erfaringer?

[Maggi]

Jeg tror det er den naturligste ting i verden, og barnet forholder seg til det på en ordentlig måte om du forklarer det som det er.

Morfar var gammel og sliten, og en dag våknet han ikke opp eller hva som enn skjedde. Dette skjer når menneskene blir gamle. Nå er ikke morfar i kroppen sin lenger, og derfor skal vi putte kroppen i en kiste og legge den i jorden. Der kan vi komme og putte blomster og tenke på morfar. Og hvor morfar er nå, det er et spørsmål som har mange svar. Forklar ham noe som han tror på og som er godt å tro på. Jeg forklarer mine at de er hos Jesus, men det tror jeg da også på. ;o)

Håper dere får en fin begravelse.

Mvh

[Gjest eljo]

Guttungen mistet både farfar og morfar i løpet av et par måneder i fjor høst, da var han tre. Han var med på alt, både syninger og begravelser. Gikk så fint at. Det er jo ikke så "skummelt" når det er litt eldre mennesker kanskje, og ikke noe hysteriske tilstander i begravelsene og sånt.

[PieLill]

Kondolerer.

Tror en fireåring fint kan takle en slik begravelse. Da skjønner h*n hvor det har blitt av bestefar. En av mine var i begravelse i den alderen.

Fireåringer skjønner ikke helt hva døden er. Hvor endelig den er. Slik sett kan de ta det litt enklere enn oss voksne.

Gi enkle svar. Iblant er det lov å forenkle litt. Ikke lag problemstillinger som barnet ikke har. Døden er noe vi voksne ikke finner helt ut av. Så da er det helt greit at et barn ikke har alle begrepene på plass.

Men det er viktig at barnet skjønner at bestefar ikke trenger kroppen sin lengre. Ellers kan det jo fort virke litt voldsomt å legge den i en kiste og grave den ned.

Himmelen er et flott sted å oppholde seg når dette livet er over.

;-)

mvh

[Lillemus]

Har hatt med mine i begravelser fra de var knapt 2 år jeg. Da mormora deres døde var de 3 1/2 og 5 1/2 år og var med på sykehuset og så henne etter at hun var død også.

Da farfaren ble begravet var poden 4 år og han var med og bar ut kista til og med. Min mor var helt bestyrtet og ville ha meg til å få guttungen bort fra kistebæringen (han gikk på eget initiativ bort til kista og tok tak i et håndtak som var på kortsiden bak og gikk der hele veien ut til graven). Jeg bare så på henne og sa:"Han skal få være med å bære sin farfar ut om han vil det."

Farfaren døde frodi han var ganske gammel (84?) og ble syk og min mor døde av sykdom og det er det ungene har fått vite og det takler de helt greit. Litt vemodig er det å høre Lille Frø (nå 5 år) si at mormor er død fordi hun røyket så mye... Men det er nok sant, dessverre.

[Speak]

Min dengang 5-åring mistet oldefar. Vi hadde noe kontakt med han, men ikke ukentlig kontakt.

Ho fikk være med hele veien. Vi snakket mye om det, og la vekt på at det var bra han fikk slippe ettersom han hadde så mye vondt på slutten.

Vi gikk i blomsterforretning sammen, og bestilte blomst som ho skulle gi i begravelsen.

Dette var helt klart litt tøft for henne. Ho fikk perioder hvor hå gråt litt, men fortalte heldigvis mange om det. I begravelsen gråt ho seg litt bort, og ble redd for at blomsten hennes skulle bli med ned i grava.

MEN jeg tror det er en bra ting å lære seg om døden. Slik fungerer det. Alle dør. Man blir lei seg, men vi må komme oss videre.

Men ta deg tid til å forklare hva som skjer så de ikke får sjokk under begravelsen.

[kakki1365380609]

Ungene mine mistet oldefar for to dager siden. De er fem og syv og skal være med i begravelsen. Ellers svarer vi så godt vi kan på alt de spør om.

Slik er livet og det synes jeg barn må få lære og være en del av, men vanskelig kan det være.

Kondolerer.

[Gjest Snøhette]

Jeg tror det er den naturligste ting i verden, og barnet forholder seg til det på en ordentlig måte om du forklarer det som det er.

Morfar var gammel og sliten, og en dag våknet han ikke opp eller hva som enn skjedde. Dette skjer når menneskene blir gamle. Nå er ikke morfar i kroppen sin lenger, og derfor skal vi putte kroppen i en kiste og legge den i jorden. Der kan vi komme og putte blomster og tenke på morfar. Og hvor morfar er nå, det er et spørsmål som har mange svar. Forklar ham noe som han tror på og som er godt å tro på. Jeg forklarer mine at de er hos Jesus, men det tror jeg da også på. ;o)

Håper dere får en fin begravelse.

Mvh

Er det ikke litt skummelt å si at han ikke våknet opp? Ser for meg en liten fireåring som er livredd for å sove i frykt for å aldri våkne mer.

[Patsi]

I fjor høst mistet vi min bestefar på over 90. Barna våre deltok ikke i begravelsen, men de var med i samlinga etterpå.

I vår mistet vi svogeren min på 24 år, og jeg lot barna være hjemme under begravelsen. I stedet tok vi dem med opp til graven etterpå, hvor de la ned tegninger de hadde tegnet, og vi snakket litt om ham.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er så veldig mye poeng i å ta med små barn i begravelser - men det er viktig at man er åpne om det som har skjedd og lar barna få reagere på sin måte.

[Maggi]

Er det ikke litt skummelt å si at han ikke våknet opp? Ser for meg en liten fireåring som er livredd for å sove i frykt for å aldri våkne mer.

Jo, det er skummelt, men det er skummelt å leve. ;o) Denne virkeligheten kan man vel ikke skåne dem fra. Men dersom det fremheves at det skjer gamle mennesker, så tror jeg ikke de tenker at det skjer dem, som er barn. Mine barn har i alle fall ikke snakket om det før nå, når alder og modning tilsier det..

Men andre måter å si det samme på, som at bestefar ikke er mer, kan man jo velge. Det er mindre konkret og vanskeligere å forstå, tror jeg. Det er sikkert andre, og kanskje bedre måter å si det på.

Mvh

[songbirdy]

Er det ikke litt skummelt å si at han ikke våknet opp? Ser for meg en liten fireåring som er livredd for å sove i frykt for å aldri våkne mer.

Det går kanskje an å si noe om hva som _skjer_ i stedet for å si at man "sovnet inn", eller "våknet ikke".

Feks; når man har levd i mange, mange år, blir kroppen veldig gammel. Sliten. At den blir "tregere"; man hører/ser dårligere, vanskelig/vondt å gå/bevege seg osv osv.

Kan man si noe om at den til slutt så slutter å virke? "stopper"? Pusten stopper, hjertet stopper å slå, øynene lukker seg?

Jeg vet ikke jeg.. Har aldri gått så i detalj til barn om akkurat det, men har beskrevet det som over (om at kroppen blir gammel og sliten), og så "bare dør man".. Barna har godtatt dette uten noe mer spørsmål.