Hvem har barna det best hos?

[jubalong70]

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article491946.ece

Jeg må bare si at jeg er fullstendig uenig!

Greit nok at barnehagene kan gi et såkalt pedagogisk tilbud, men har virkelig 1-,2-åringene så mye utbytte av det? Vil ikke de heller ha kos, nærhet, oppmerksomhet og mor og/eller far?

Greit at det sies at det tar en landsby å oppdra et barn. Men denne "landsbyen" tror jeg definitivt ikke trengs før barnet blir større. En baby og et småbarn under 3 år har ikke så store behov.

Hva er egentlig vi foreldre til? Skal vi bare kjøpe klær og litt mat til barna, også skal barnehagen stå for alt det andre?

Er det bedre for en 1-åring å dele 3 voksne med 8 andre barn, enn å ha 1-2 voksne alene eller sammen med søsken som er glad i en?

Nei, jeg er fryktelig uenig!!!

[puttelull]

Jeg er helt enig med deg, jubalong!

Det er foreldrene sin rolle å oppdra, altså er det foreldrene som er viktigst for barna!

Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen! Det er foreldrene som er de viktigste rollemodellene, og dermed er det vi som er viktigst for barna!

Når det er sagt, mener jeg ikke at ikke barnehagen er viktigere for noen unger enn for andre, i forhold til dette med sosialisering, empati osv. Det har med forholdene hjemme hos ungene, hvor mange søsken de har, om det er nabobarn å leke med, osv.

Men at barnehagen er viktigere enn foreldrene, nei den går jeg ikke med på!

[jubalong70]

Jeg er helt enig med deg, jubalong!

Det er foreldrene sin rolle å oppdra, altså er det foreldrene som er viktigst for barna!

Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen! Det er foreldrene som er de viktigste rollemodellene, og dermed er det vi som er viktigst for barna!

Når det er sagt, mener jeg ikke at ikke barnehagen er viktigere for noen unger enn for andre, i forhold til dette med sosialisering, empati osv. Det har med forholdene hjemme hos ungene, hvor mange søsken de har, om det er nabobarn å leke med, osv.

Men at barnehagen er viktigere enn foreldrene, nei den går jeg ikke med på!

Du sier det kjempebra, puttelull!

Hvem er det egentlig som har tenkt ut at vi foreldre er så "farlige" for barna?

[kakki1365380609]

Enig med deg! Jeg nekter å tro at mine unger, frem til tre år, ville hatt det bedre i bhg enn hjemme med meg. Sikkert ikke noe værre i bhg, men heller ikke noe bedre.

Det er mang slag man skal gi foreldre dårlig samvittighet for!

[Gjest Elextra]

Det er vel ikke snakk om enten - eller?

Jeg mener absolutt barnehagen kan tilby noe foreldrene ikke kan. Ikke dermed sagt at foreldrene er overflødige, eller at barnehagen er bedre, men foreldre og en god barnehage utfyller hverandre perfekt.

[Sofies mamma]

Jeg synes at dette er individuelt. Det kommer an på type barn og type barnehage.

Da jeg hadde en 1-åring hadde hun definitivt et større behov enn jeg som en ressurssterk og hjemmeværende (og pedagog ) kunne dekke. Hun begynte 60% da hun var 14 mnd, Hun trengte barnehage og hun hadde ekstremt stort utbytte av det. På hennes småbarnsavd, får de utrolig mye kos, nærhet og oppmerksomhet også.

Selv om hun var der 3 dager i uka ble det også mye tid hjemme. Det kostet oss en del penger vi ellers kunne spart, men vi hadde gjort akkurat det samme igjen. Det var det verdt i bøtter og spann.

[Gjest girasol]

Jeg er helt enig med deg, jubalong!

Det er foreldrene sin rolle å oppdra, altså er det foreldrene som er viktigst for barna!

Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen! Det er foreldrene som er de viktigste rollemodellene, og dermed er det vi som er viktigst for barna!

Når det er sagt, mener jeg ikke at ikke barnehagen er viktigere for noen unger enn for andre, i forhold til dette med sosialisering, empati osv. Det har med forholdene hjemme hos ungene, hvor mange søsken de har, om det er nabobarn å leke med, osv.

Men at barnehagen er viktigere enn foreldrene, nei den går jeg ikke med på!

Nei må må jeg si jeg blir litt paff av deres reaksjoner her. Er først og fremst heelt enig i at barn ikke har det BEDRE i barnehage ENN hjemme! Det er en tpåelig formulering... men at mange barn har stor sosialiseringsutbytte av å være i barnehage - ja det tror jeg på! Ihvertfal min unge på 20 mnd.han elsker barnehagen, og han er svært flink til å uttrykke det. Han elsker også å være sammen med mamma og pappa, og det er overhodet ingen konkurranse mellom barnehagen og oss på noen plan.

Det jeg blir paff over er at dere sier at "Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen!" Dere kan da ikke mene det? Er det ikke oppdragelse når de ansatte i barnehagen griper inn når barnet ditt slår eller biter et annet barn? Er det ikke oppdragelse når en 6-åring på skolen lærer av frøken at det ikke er greit å velte stolen til medeleven forann? Er det ikke oppdragelser at barn lærer å være med gode mot hverandre i en større setting enn hjemme i stua med en eller to voksne og et søsken kanskje?

Mener dere at det BARE er dere som foreldre som skal kunne oppdra/veilede DERES barn?

Blir litt forvirra jeg...

M.v.h.

[camulen]

Jeg er også veldig enig med deg! Blir provosert av at noen mener barna mine ikke har det bra nok sammen med meg når de er så små. Tror barn har mest utbytte av barnehage først når de nærmer seg tre års alderen.

En annen ting - fastlegen min sa en gang at barn ikke klarer å opparbeide seg en viss immunitet mot diverse sykdommer før de er omkring tre år. Det hjelper ikke med barnehage heller, mente han. Det tar jeg som nok et argument for at barn under tre år har det like godt sammen med mamma eller pappa (så lenge det er snakk om et nromalt godt hjem). Når det er sagt, så har to av mine barn vært i barnehage fra fylte to år, og de har hatt det fint der. Jeg er derfor ikke i mot barnehage, men jeg ser det heller ikke som en nødvendighet for barnets vel og ve og "rikets sikkerhet" ;o).

[Gjest girasol]

Nei må må jeg si jeg blir litt paff av deres reaksjoner her. Er først og fremst heelt enig i at barn ikke har det BEDRE i barnehage ENN hjemme! Det er en tpåelig formulering... men at mange barn har stor sosialiseringsutbytte av å være i barnehage - ja det tror jeg på! Ihvertfal min unge på 20 mnd.han elsker barnehagen, og han er svært flink til å uttrykke det. Han elsker også å være sammen med mamma og pappa, og det er overhodet ingen konkurranse mellom barnehagen og oss på noen plan.

Det jeg blir paff over er at dere sier at "Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen!" Dere kan da ikke mene det? Er det ikke oppdragelse når de ansatte i barnehagen griper inn når barnet ditt slår eller biter et annet barn? Er det ikke oppdragelse når en 6-åring på skolen lærer av frøken at det ikke er greit å velte stolen til medeleven forann? Er det ikke oppdragelser at barn lærer å være med gode mot hverandre i en større setting enn hjemme i stua med en eller to voksne og et søsken kanskje?

Mener dere at det BARE er dere som foreldre som skal kunne oppdra/veilede DERES barn?

Blir litt forvirra jeg...

M.v.h.

Men når det er sagt, så vil jeg være blant de første til å si at han godeste Djupedal kommer til å måtte sluke mange kameler om en stund... fy fillern han kan få seg til å si mye dumt... (Min mening :-))

M.v.h.

[jubalong70]

Jeg er også veldig enig med deg! Blir provosert av at noen mener barna mine ikke har det bra nok sammen med meg når de er så små. Tror barn har mest utbytte av barnehage først når de nærmer seg tre års alderen.

En annen ting - fastlegen min sa en gang at barn ikke klarer å opparbeide seg en viss immunitet mot diverse sykdommer før de er omkring tre år. Det hjelper ikke med barnehage heller, mente han. Det tar jeg som nok et argument for at barn under tre år har det like godt sammen med mamma eller pappa (så lenge det er snakk om et nromalt godt hjem). Når det er sagt, så har to av mine barn vært i barnehage fra fylte to år, og de har hatt det fint der. Jeg er derfor ikke i mot barnehage, men jeg ser det heller ikke som en nødvendighet for barnets vel og ve og "rikets sikkerhet" ;o).

Veldig enig med deg.

[jubalong70]

Nei må må jeg si jeg blir litt paff av deres reaksjoner her. Er først og fremst heelt enig i at barn ikke har det BEDRE i barnehage ENN hjemme! Det er en tpåelig formulering... men at mange barn har stor sosialiseringsutbytte av å være i barnehage - ja det tror jeg på! Ihvertfal min unge på 20 mnd.han elsker barnehagen, og han er svært flink til å uttrykke det. Han elsker også å være sammen med mamma og pappa, og det er overhodet ingen konkurranse mellom barnehagen og oss på noen plan.

Det jeg blir paff over er at dere sier at "Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen!" Dere kan da ikke mene det? Er det ikke oppdragelse når de ansatte i barnehagen griper inn når barnet ditt slår eller biter et annet barn? Er det ikke oppdragelse når en 6-åring på skolen lærer av frøken at det ikke er greit å velte stolen til medeleven forann? Er det ikke oppdragelser at barn lærer å være med gode mot hverandre i en større setting enn hjemme i stua med en eller to voksne og et søsken kanskje?

Mener dere at det BARE er dere som foreldre som skal kunne oppdra/veilede DERES barn?

Blir litt forvirra jeg...

M.v.h.

Selvsagt skal og må barnehagen og skolen oppdra. Det vil si, de må være flinke til å sette grenser og holde dem.

Men det er foreldrene som skal ha hovedansvar for å oppdra barna til å bli gode mennesker. Det er vi som skal lære dem folkeskikk, respekt for store og små, sympati og empati. Det er barnehagen og skolen som skal videreføre dette.

[jubalong70]

Enig med deg! Jeg nekter å tro at mine unger, frem til tre år, ville hatt det bedre i bhg enn hjemme med meg. Sikkert ikke noe værre i bhg, men heller ikke noe bedre.

Det er mang slag man skal gi foreldre dårlig samvittighet for!

Nemlig.

[jubalong70]

Det er vel ikke snakk om enten - eller?

Jeg mener absolutt barnehagen kan tilby noe foreldrene ikke kan. Ikke dermed sagt at foreldrene er overflødige, eller at barnehagen er bedre, men foreldre og en god barnehage utfyller hverandre perfekt.

Joda, men jeg tror likevel at foreldre (nå tar jeg utgangspunkt i normalt oppvakte foreldre) kan ta bedre vare på sin små enn en institusjon.

Jeg tar også utgangspunkt i at barnet treffer andre barn fra tid til annen.

Når barnet nærmer seg 3 år ser jeg at det kan være fordeler med barnehagen som hjemmet ikke har. Ikke dermed sagt at barnet trenger å være i barnehagen 5 dager i uka.

[Gjest sandexe]

Min ett-åring har et enormt sosialt behov, som jeg ikke kan dekke når jeg er hjemme Så min hadde utvilsomt hatt det godt i barnehage/hos dagmamma. Om jeg bare hadde fått tak i det. Tror han hadde klart seg med 2-3 dager i uken

[....AV]

Nå synes jeg dere legger mye mer inn i det han sa enn det som står i artikkelen.

Det står ikke at barnehagen er viktigere for barna enn foreldrene, og det er ikke nevnt noe om hvilke alderstrinn han snakker om. Du tar jo utgangspunkt i de minste barna, og han har jo ikke nevnt dem spesielt. Det er jo også forskjell på barn. Min yngste ble mye mer lykkelig da han fikk begynne i barnehagen som 1-åring og fikk flere barn og nye utfordringer å bryne seg på enn da vi var hjemme, og jeg anser oss for å være oppegående og stimulerende foreldre.

Selv om barna er mye i barnehagen, er jo faren og jeg de viktigste personene i deres liv, og har nok også størst påvirkningskraft på dem.

[Gjest sandex]

Nei må må jeg si jeg blir litt paff av deres reaksjoner her. Er først og fremst heelt enig i at barn ikke har det BEDRE i barnehage ENN hjemme! Det er en tpåelig formulering... men at mange barn har stor sosialiseringsutbytte av å være i barnehage - ja det tror jeg på! Ihvertfal min unge på 20 mnd.han elsker barnehagen, og han er svært flink til å uttrykke det. Han elsker også å være sammen med mamma og pappa, og det er overhodet ingen konkurranse mellom barnehagen og oss på noen plan.

Det jeg blir paff over er at dere sier at "Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen!" Dere kan da ikke mene det? Er det ikke oppdragelse når de ansatte i barnehagen griper inn når barnet ditt slår eller biter et annet barn? Er det ikke oppdragelse når en 6-åring på skolen lærer av frøken at det ikke er greit å velte stolen til medeleven forann? Er det ikke oppdragelser at barn lærer å være med gode mot hverandre i en større setting enn hjemme i stua med en eller to voksne og et søsken kanskje?

Mener dere at det BARE er dere som foreldre som skal kunne oppdra/veilede DERES barn?

Blir litt forvirra jeg...

M.v.h.

VELDIG godt sagt - som om jeg skulle sagt det selv Jeg for min del oppdrar f.eks. nabobarna i aller høyeste grad! - og ser veldig ofte at barn som begynner på skolen, og ikke har gått i barnehage, de mangler OFTE sosialiseringsbiten, og klarer ikke helt å skjønne hvordan de skal oppføre seg...

[Glimtipper]

Jeg jobber med de aller minste i barnehagen og ser at barnegruppen og oss voksne er et positivt suplement til foreldrene.

Opp gjennom årene har jeg sett barn som er redde og forsiktige av seg, blomstre opp og bli tøffere når de har andre enn foreldrene å bryne seg på. Kanskje blir de dyttet til å utforske litt mer også, når mammas fang ikke er i umiddelbar nærhet.

Andre barn er voldsomme og blir justert andre veien. Kanskje hadde foreldrene klart dette også, men ikke så effektivt som andre barn kan.

De danner vennskap fra 1,5 års alderen. Det er forskjell på en venn man ser en gang i uka, fordi det er da mamma møter andre mødre, enn noen de ser hver/annenhver dag. Noen sier at disse vennskapene ikke er så viktige, men det å se jevnaldrende _ofte_ er utrolig givende for små barn. De utfordrer hverandre, viser nye oppdagelser til hverandre og lager sine egne leker. Dette er ikke mulig å gjøre på samme måte med søsken. Og to timers kaffebesøk er ikke nok for å danne disse helt unike alliansene.

Mange barn finner det de savner hos foreldrene i barnehagen. Kanskje mamma er kjempeflink til å finne på morsomme ting, men ikke liker så godt å kose. Det er det sikkert en voksen i barnehagen som gjør. Kanskje pappa gjerne baker boller, men han har ikke lyst til å se i bilbøker i en halvtime av gangen. Det synes kanskje Petter i barnehagen er veldig morsomt. Man kan tro at man gir barna sine alt de kan trenge, men så super er bare ikke foreldre.

Nå sier jeg ikke at det er en dårlig idè å ha barna sine hjemme, men å påstå at det ikke finnes kjempegode grunner for å sende de i barnehage vitner om lite informasjon om hva en god barnehage kan gi.

[Gjest hans og grete]

Jeg jobber med de aller minste i barnehagen og ser at barnegruppen og oss voksne er et positivt suplement til foreldrene.

Opp gjennom årene har jeg sett barn som er redde og forsiktige av seg, blomstre opp og bli tøffere når de har andre enn foreldrene å bryne seg på. Kanskje blir de dyttet til å utforske litt mer også, når mammas fang ikke er i umiddelbar nærhet.

Andre barn er voldsomme og blir justert andre veien. Kanskje hadde foreldrene klart dette også, men ikke så effektivt som andre barn kan.

De danner vennskap fra 1,5 års alderen. Det er forskjell på en venn man ser en gang i uka, fordi det er da mamma møter andre mødre, enn noen de ser hver/annenhver dag. Noen sier at disse vennskapene ikke er så viktige, men det å se jevnaldrende _ofte_ er utrolig givende for små barn. De utfordrer hverandre, viser nye oppdagelser til hverandre og lager sine egne leker. Dette er ikke mulig å gjøre på samme måte med søsken. Og to timers kaffebesøk er ikke nok for å danne disse helt unike alliansene.

Mange barn finner det de savner hos foreldrene i barnehagen. Kanskje mamma er kjempeflink til å finne på morsomme ting, men ikke liker så godt å kose. Det er det sikkert en voksen i barnehagen som gjør. Kanskje pappa gjerne baker boller, men han har ikke lyst til å se i bilbøker i en halvtime av gangen. Det synes kanskje Petter i barnehagen er veldig morsomt. Man kan tro at man gir barna sine alt de kan trenge, men så super er bare ikke foreldre.

Nå sier jeg ikke at det er en dårlig idè å ha barna sine hjemme, men å påstå at det ikke finnes kjempegode grunner for å sende de i barnehage vitner om lite informasjon om hva en god barnehage kan gi.

Forsåvidt litt enig i det du skriver, men ikke helt.

Jeg er ikke noen supermamma som bruker hele dagen min på å finne på ting sammen med barna mine. Mener at de har godt av å finne på ting selv, og å kunne leke uten at det må være noen voksne sammen med de.

Min eldste sønn gikk ikke i barnehagen. Gikk i åpen barnehage sammen med meg, på mor-barn-samlinger og på lekeplass sammen med meg. Han var hos dagmamma i ett år. Han er skikkelig selvstendig, har alltid hatt mange venner og finner alltid på noe å gjøre, enten det er alene eller sammen med andre. Han liker ikke å ha skolefri, eller å komme tidligere hjem fra sfo eller skole dersom han har mulighet for dette, for han syns det er så gøy å være sammen med de andre barna der.

Min andre sønn har gått i barnehage siden han var ett år (han er nå 5). Han er veldig rolig av seg, leker med de andre barna i barnehagen men har ingen som han leker mer med enn andre. Han elsker å ha fri fra barnehagen å bare være hjemme (selv om de skal feire selskap eller gjøre noe kjempekjekt i barnehagen, og vi ikke har noen planer her hjemme). Går ikke i åpen barnehage, mor-barn-grupper eller noe med han. Han tør ikke å snakke med noen andre enn dem han kjenner veldig godt. Han tør ikke leke med noen andre barn (uten om broren sin da) på fritiden uten at vi er sammen med han. Tør ikke overnatte hos besteforeldrene eller tanter og onkler om ikke broren er med.

Barn er forskjellige, og jeg tror ikke at alle barn har like godt av å gå i barnehage. Jeg mener at min eldste sønn hadde hatt virkleig godt av å få benytte seg av barnehagetilbud noen ganger i uken, mens jeg mener at min minste sønn faktisk hadde hatt det bedre om han var hjemme med meg( slik han eldste fikk være).

[PieLill]

Jeg jobber med de aller minste i barnehagen og ser at barnegruppen og oss voksne er et positivt suplement til foreldrene.

Opp gjennom årene har jeg sett barn som er redde og forsiktige av seg, blomstre opp og bli tøffere når de har andre enn foreldrene å bryne seg på. Kanskje blir de dyttet til å utforske litt mer også, når mammas fang ikke er i umiddelbar nærhet.

Andre barn er voldsomme og blir justert andre veien. Kanskje hadde foreldrene klart dette også, men ikke så effektivt som andre barn kan.

De danner vennskap fra 1,5 års alderen. Det er forskjell på en venn man ser en gang i uka, fordi det er da mamma møter andre mødre, enn noen de ser hver/annenhver dag. Noen sier at disse vennskapene ikke er så viktige, men det å se jevnaldrende _ofte_ er utrolig givende for små barn. De utfordrer hverandre, viser nye oppdagelser til hverandre og lager sine egne leker. Dette er ikke mulig å gjøre på samme måte med søsken. Og to timers kaffebesøk er ikke nok for å danne disse helt unike alliansene.

Mange barn finner det de savner hos foreldrene i barnehagen. Kanskje mamma er kjempeflink til å finne på morsomme ting, men ikke liker så godt å kose. Det er det sikkert en voksen i barnehagen som gjør. Kanskje pappa gjerne baker boller, men han har ikke lyst til å se i bilbøker i en halvtime av gangen. Det synes kanskje Petter i barnehagen er veldig morsomt. Man kan tro at man gir barna sine alt de kan trenge, men så super er bare ikke foreldre.

Nå sier jeg ikke at det er en dårlig idè å ha barna sine hjemme, men å påstå at det ikke finnes kjempegode grunner for å sende de i barnehage vitner om lite informasjon om hva en god barnehage kan gi.

Grunnen til at man må sende barna i barnehagen for å lære dem sosialt samspill allerede fra 1-2-årsalderen er jo at alle de andre ungene er der.

Før trengte man bare dra ut på lekeplassen eller noe lignende for å lære sosialt sampill med jevnaldrede.

Vi valgte barnehage for våre primært fordi vi innså at hvor fortreffelige vi enn er som foreldre klarer vi ikke være 2, 3, 4, 5 og 6 år.

Jeg kommer ikke på noen ting som barn kan lære i barnehage som de ikke kan lære like godt i sitt nærmiljø med både barn og voksne hjemme. Ulike voksne vil utfylle hverandre i forhold til ulike barn. Men slike nærmiljø finnes knapt i dag.

Barnehager ble i utgangspunktet ikke laget på bakgrunn av barns behov for å komme seg ut av hjemmet, men på bakgrunn av foreldrenes behov for dette. Når man først lager barnehager skulle det bare mangle at man sørger for at de blir gode steder for barna å være.

mvh

[PieLill]

Min ett-åring har et enormt sosialt behov, som jeg ikke kan dekke når jeg er hjemme Så min hadde utvilsomt hatt det godt i barnehage/hos dagmamma. Om jeg bare hadde fått tak i det. Tror han hadde klart seg med 2-3 dager i uken

Men om det var en haug av unger i nabolaget, ville da behovet for barnehage vært like stort?

mvh