Hvem har barna det best hos?

[PieLill]

Jeg er helt enig med deg, jubalong!

Det er foreldrene sin rolle å oppdra, altså er det foreldrene som er viktigst for barna!

Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen! Det er foreldrene som er de viktigste rollemodellene, og dermed er det vi som er viktigst for barna!

Når det er sagt, mener jeg ikke at ikke barnehagen er viktigere for noen unger enn for andre, i forhold til dette med sosialisering, empati osv. Det har med forholdene hjemme hos ungene, hvor mange søsken de har, om det er nabobarn å leke med, osv.

Men at barnehagen er viktigere enn foreldrene, nei den går jeg ikke med på!

Etter mitt syn har en hver voksen som tilbringer mer enn fem minutter sammen med et barn et oppdrager-ansvar. Ansvaret ivaretas primært ved eksempelets makt, men også ved de tilbakemeldinger og grenser man setter.

Hvor stort ansvar og hvor langt inn i oppdragerrollen man skal gå avhenger selvsagt av forholdet til barnet og hvor langt unne en nærmere oppdragerperson befinner seg.

At for mye av barns oppdragelse kan overlates til skole / barnehage er en annen sak.

mvh

[fyrlykt]

Det er så mye som spiller inn, noen barn har det ikke godt hjemme, andre er uheldig og får plass i en barnehage med lav kvalitet.

Men uansett hvordan det er eller ikke er har vi alle ulike forutsetninger for å ta de valgene vi tar. Noen kan velge å være hjemme de første årene, andre er nødt til å gå ut i arbeidslivet når den betalte permisjonstiden er over. Da er barnehagen det beste alternativet mener jeg.

Å bombastisk påstå at barn har det best hjemme blir helt feil, både fordi det skaper dårlig samvittighet hos de mange som ikke har noe valg, og det er med på å skille foreldre i gode og dårlige foreldre som når alt kommer til alt blir et skille på god og dårlig økonomi. De rike blir automatisk gode foreldre fordi de kan ta et valg andre med færre ressurser ikke har mulighet for å ta uten at det går utover barnet på andre måter.

[PieLill]

Djupedals manglende evne, vilje eller selvtillit som far får stå på hans egen regning. Ikke alle andre foredres.

Klart at andre voksenpersoner og andre barn kan tilføre barna våre noe vi selv ikke kan. En av jobbene våre som foreldre er jo å finne fram til disse personene. Men at det rent prinsippielt må en barnehage til for å få til dette, er rent vissvass.

At samfunnet har utviklet seg dit hen at det rent praktisk ofte er mest realistisk å finne dette i en barnehage er en annen sak.

mvh

[PieLill]

Det er så mye som spiller inn, noen barn har det ikke godt hjemme, andre er uheldig og får plass i en barnehage med lav kvalitet.

Men uansett hvordan det er eller ikke er har vi alle ulike forutsetninger for å ta de valgene vi tar. Noen kan velge å være hjemme de første årene, andre er nødt til å gå ut i arbeidslivet når den betalte permisjonstiden er over. Da er barnehagen det beste alternativet mener jeg.

Å bombastisk påstå at barn har det best hjemme blir helt feil, både fordi det skaper dårlig samvittighet hos de mange som ikke har noe valg, og det er med på å skille foreldre i gode og dårlige foreldre som når alt kommer til alt blir et skille på god og dårlig økonomi. De rike blir automatisk gode foreldre fordi de kan ta et valg andre med færre ressurser ikke har mulighet for å ta uten at det går utover barnet på andre måter.

Mener du barehage er best for absolutt alle barn i hele landet om de ikke kan være hjemme hos foreldrene, eller det som er best for dine barn?

Er det ikke snakk om netteverk, tilgjengelige resurser og valgmuligheter også når det gjelder dagmamma / praktikant kontra besteforeldre kontra barnehage eller andre former for barnepass.

mvh

[kaffepiken]

Nå lurer jeg på om dette er en sak som har blitt litt spissformulert?

Det er vel ikke noe spørsmål om enten-eller?

Jeg tror barn har godt av en kombinasjon mellom hjem og barnehage, mine barn har i allefall hatt utbytte av dette.

Selvfølgelig er ikke dette likt for alle. Noen har masse familie rundt seg som stiller opp for barnet, andre er ganske alene uten noe stort nettverk rundt seg. Har man ikke et bra nettverk rundt seg kan barnehagen være viktig som en arena der barn kan bryne seg på andre enn foreldrene.

[Gjest M.Angelica]

Jeg jobber med de aller minste i barnehagen og ser at barnegruppen og oss voksne er et positivt suplement til foreldrene.

Opp gjennom årene har jeg sett barn som er redde og forsiktige av seg, blomstre opp og bli tøffere når de har andre enn foreldrene å bryne seg på. Kanskje blir de dyttet til å utforske litt mer også, når mammas fang ikke er i umiddelbar nærhet.

Andre barn er voldsomme og blir justert andre veien. Kanskje hadde foreldrene klart dette også, men ikke så effektivt som andre barn kan.

De danner vennskap fra 1,5 års alderen. Det er forskjell på en venn man ser en gang i uka, fordi det er da mamma møter andre mødre, enn noen de ser hver/annenhver dag. Noen sier at disse vennskapene ikke er så viktige, men det å se jevnaldrende _ofte_ er utrolig givende for små barn. De utfordrer hverandre, viser nye oppdagelser til hverandre og lager sine egne leker. Dette er ikke mulig å gjøre på samme måte med søsken. Og to timers kaffebesøk er ikke nok for å danne disse helt unike alliansene.

Mange barn finner det de savner hos foreldrene i barnehagen. Kanskje mamma er kjempeflink til å finne på morsomme ting, men ikke liker så godt å kose. Det er det sikkert en voksen i barnehagen som gjør. Kanskje pappa gjerne baker boller, men han har ikke lyst til å se i bilbøker i en halvtime av gangen. Det synes kanskje Petter i barnehagen er veldig morsomt. Man kan tro at man gir barna sine alt de kan trenge, men så super er bare ikke foreldre.

Nå sier jeg ikke at det er en dårlig idè å ha barna sine hjemme, men å påstå at det ikke finnes kjempegode grunner for å sende de i barnehage vitner om lite informasjon om hva en god barnehage kan gi.

Bra skrevet Glimtipper..=)

Kunne tenkt meg å fått mailadressen din en gang og diskutert litt b.hg (og andre ting)

[Gjest ibro]

Nå lurer jeg på om dette er en sak som har blitt litt spissformulert?

Det er vel ikke noe spørsmål om enten-eller?

Jeg tror barn har godt av en kombinasjon mellom hjem og barnehage, mine barn har i allefall hatt utbytte av dette.

Selvfølgelig er ikke dette likt for alle. Noen har masse familie rundt seg som stiller opp for barnet, andre er ganske alene uten noe stort nettverk rundt seg. Har man ikke et bra nettverk rundt seg kan barnehagen være viktig som en arena der barn kan bryne seg på andre enn foreldrene.

Enig! De barna som ikie er i barnehagen er ofte desto mer hos besteforeldre eller tanter o.l. Ikke nødvendigvis bedre for barna det!

[Gjest togli]

Han sier ingenting om alder her, men hvis han snakker om f.eks. fire-femåringer er jeg tilbøyelig til å være enig med han.

[Glimtipper]

Bra skrevet Glimtipper..=)

Kunne tenkt meg å fått mailadressen din en gang og diskutert litt b.hg (og andre ting)

Så koselig

[email protected]

Det er også MSN.

[Gjest girasol]

Jeg jobber med de aller minste i barnehagen og ser at barnegruppen og oss voksne er et positivt suplement til foreldrene.

Opp gjennom årene har jeg sett barn som er redde og forsiktige av seg, blomstre opp og bli tøffere når de har andre enn foreldrene å bryne seg på. Kanskje blir de dyttet til å utforske litt mer også, når mammas fang ikke er i umiddelbar nærhet.

Andre barn er voldsomme og blir justert andre veien. Kanskje hadde foreldrene klart dette også, men ikke så effektivt som andre barn kan.

De danner vennskap fra 1,5 års alderen. Det er forskjell på en venn man ser en gang i uka, fordi det er da mamma møter andre mødre, enn noen de ser hver/annenhver dag. Noen sier at disse vennskapene ikke er så viktige, men det å se jevnaldrende _ofte_ er utrolig givende for små barn. De utfordrer hverandre, viser nye oppdagelser til hverandre og lager sine egne leker. Dette er ikke mulig å gjøre på samme måte med søsken. Og to timers kaffebesøk er ikke nok for å danne disse helt unike alliansene.

Mange barn finner det de savner hos foreldrene i barnehagen. Kanskje mamma er kjempeflink til å finne på morsomme ting, men ikke liker så godt å kose. Det er det sikkert en voksen i barnehagen som gjør. Kanskje pappa gjerne baker boller, men han har ikke lyst til å se i bilbøker i en halvtime av gangen. Det synes kanskje Petter i barnehagen er veldig morsomt. Man kan tro at man gir barna sine alt de kan trenge, men så super er bare ikke foreldre.

Nå sier jeg ikke at det er en dårlig idè å ha barna sine hjemme, men å påstå at det ikke finnes kjempegode grunner for å sende de i barnehage vitner om lite informasjon om hva en god barnehage kan gi.

Er enig med mye i det du sier her! Vi ser bla.a at knærten vår allerede nå som 20 mnd.har fått venner og mennesker som betyr noe for ham i et nettverk via barnehagen. Han snakker om de andre barna i ett sett :-) Og de voksne og. Og vi synes det er flott å se at han er sosial og liker og omgås folk, både små og store!

M.v.h.

[Glimtipper]

Er enig med mye i det du sier her! Vi ser bla.a at knærten vår allerede nå som 20 mnd.har fått venner og mennesker som betyr noe for ham i et nettverk via barnehagen. Han snakker om de andre barna i ett sett :-) Og de voksne og. Og vi synes det er flott å se at han er sosial og liker og omgås folk, både små og store!

M.v.h.

Ja, tenk så verdifullt for han å danne sine egne forhold til andre mennesker, helt uavhengig av mor og far

[fyrlykt]

Mener du barehage er best for absolutt alle barn i hele landet om de ikke kan være hjemme hos foreldrene, eller det som er best for dine barn?

Er det ikke snakk om netteverk, tilgjengelige resurser og valgmuligheter også når det gjelder dagmamma / praktikant kontra besteforeldre kontra barnehage eller andre former for barnepass.

mvh

Som jeg skrev, ingen har like forutsetninger. Å si bombastisk at den ene tingen er bedre enn den andre kan man ikke gjøre så lenge vi alle har ulikt utgangspunkt.

[mariaflyfly]

Noe av det fjerneste med det hele er at fyren generaliserer og ser bombastisk at "sånn er det".

Jeg blir drit provosert av at mannen ikke ser at det er store individuelle forskjeller uansett, og den enkelte familie må finne ut hva som er best for dem.

Dessuten synes jeg dette lukter av at han prøver å rettferdiggjøre at han sjøl har sendt unga sine tidlig i barnehage.

For en dust.

[Lillemus]

Nei må må jeg si jeg blir litt paff av deres reaksjoner her. Er først og fremst heelt enig i at barn ikke har det BEDRE i barnehage ENN hjemme! Det er en tpåelig formulering... men at mange barn har stor sosialiseringsutbytte av å være i barnehage - ja det tror jeg på! Ihvertfal min unge på 20 mnd.han elsker barnehagen, og han er svært flink til å uttrykke det. Han elsker også å være sammen med mamma og pappa, og det er overhodet ingen konkurranse mellom barnehagen og oss på noen plan.

Det jeg blir paff over er at dere sier at "Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen!" Dere kan da ikke mene det? Er det ikke oppdragelse når de ansatte i barnehagen griper inn når barnet ditt slår eller biter et annet barn? Er det ikke oppdragelse når en 6-åring på skolen lærer av frøken at det ikke er greit å velte stolen til medeleven forann? Er det ikke oppdragelser at barn lærer å være med gode mot hverandre i en større setting enn hjemme i stua med en eller to voksne og et søsken kanskje?

Mener dere at det BARE er dere som foreldre som skal kunne oppdra/veilede DERES barn?

Blir litt forvirra jeg...

M.v.h.

Jeg er veldig glad for at andre tar seg bryderiet å rettlede mine barn om de gjør noe galt. Har en venninne med to i samme alder som mine og vi er enige om at vi har full tlov til å snakke til hverandres unger om vi ser dem gjøre noe som det er soleklart at de ikke har lov til. Heldigvis!

Og selv om den grunnleggende oppdragelsen legges i hjemmet så har både barnehage og skole også et oppdrageransvar.

[puttelull]

Etter mitt syn har en hver voksen som tilbringer mer enn fem minutter sammen med et barn et oppdrager-ansvar. Ansvaret ivaretas primært ved eksempelets makt, men også ved de tilbakemeldinger og grenser man setter.

Hvor stort ansvar og hvor langt inn i oppdragerrollen man skal gå avhenger selvsagt av forholdet til barnet og hvor langt unne en nærmere oppdragerperson befinner seg.

At for mye av barns oppdragelse kan overlates til skole / barnehage er en annen sak.

mvh

Hm, her er det mange misforståelser ute og går, skjønner jeg!

Jeg mener det jeg har skrevet, står 100% for det!

Men les nå hele innlegget,da!

Skulle sikkert forklart mer, gitt flere eksempler osv.

Jeg sier at det er foreldrene som er viktigst! UAnsett!

Det foreldrene gjør/sier er "lov" i ungenes øyne.

Det nytter ikke at jeg sier til 6.klassing at han ikke skal slå andre unger, hvis ungen er oppvokst i et hjem der det blir slått/er voldelig!

Jeg sier heller ikke at barnehagen _ikke_ er bra! Jeg har 3 unger, og alle har gått i bhg fra 1-1,5-års alder!

Når ungene mine har besøk, og de begynner å krangle/slåss, sier jeg selvfølgelig i fra til ungene, griper inn og forklarer dem "ting og tang"!

Men det ER foreldrene som er de viktigste rollemodellene for ungene sine, og hvis ikke foreldrene kan bidra til et godt _samarbeid_ mellom skole/hjem, da er det de dårlige modellene som "vinner" sine barn! Barna tar etter foreldra, om foreldra vil det eller ei!

De foreldrene som klager mest på samarbeidet mellom hjem/skole (evt. barnehage), er etter mi erfaring ofte de foreldra som selv ikke bidrar til samarbeid,men som tror/krever at initiativ til slikt samarbeid _alltid_ skal komme fra skolen/bhg, og som har unger med "vansker" av et eller annet slag. Oftest sosiale problemer, ikke nødvendigvis faglige!

Poenget mitt er: Det hjelper ikke at pedagoger sier til en unge at han ikke skal slå andre unger, hvis det hjemme (foreldrene/foresatte) blir oppfordret til å "ta" de som er litt annerledes og tenker litt annerledes enn en selv!

Mobberes foreldre er ofte de foreldrene som klager over at det er dårlig miljø på f.eks. skolen. De ser ikke at deres egne unger er årsaken til denne mobbingen, men krever at lærerene (og de alene! "De er jo pedagoger!" "Det er jo det de er der for-holdningen")

Men som sagt i innelegget jeg skrev aller først: JEg mener ikke at barnehagen/skolen er viktig for ungene! Et eller annet sted bør det jo bankes litt vett inn i skolten på ungene! Men det er IKKE den viktigste arenaen, det er i hjemmet!

[puttelull]

Hm, her er det mange misforståelser ute og går, skjønner jeg!

Jeg mener det jeg har skrevet, står 100% for det!

Men les nå hele innlegget,da!

Skulle sikkert forklart mer, gitt flere eksempler osv.

Jeg sier at det er foreldrene som er viktigst! UAnsett!

Det foreldrene gjør/sier er "lov" i ungenes øyne.

Det nytter ikke at jeg sier til 6.klassing at han ikke skal slå andre unger, hvis ungen er oppvokst i et hjem der det blir slått/er voldelig!

Jeg sier heller ikke at barnehagen _ikke_ er bra! Jeg har 3 unger, og alle har gått i bhg fra 1-1,5-års alder!

Når ungene mine har besøk, og de begynner å krangle/slåss, sier jeg selvfølgelig i fra til ungene, griper inn og forklarer dem "ting og tang"!

Men det ER foreldrene som er de viktigste rollemodellene for ungene sine, og hvis ikke foreldrene kan bidra til et godt _samarbeid_ mellom skole/hjem, da er det de dårlige modellene som "vinner" sine barn! Barna tar etter foreldra, om foreldra vil det eller ei!

De foreldrene som klager mest på samarbeidet mellom hjem/skole (evt. barnehage), er etter mi erfaring ofte de foreldra som selv ikke bidrar til samarbeid,men som tror/krever at initiativ til slikt samarbeid _alltid_ skal komme fra skolen/bhg, og som har unger med "vansker" av et eller annet slag. Oftest sosiale problemer, ikke nødvendigvis faglige!

Poenget mitt er: Det hjelper ikke at pedagoger sier til en unge at han ikke skal slå andre unger, hvis det hjemme (foreldrene/foresatte) blir oppfordret til å "ta" de som er litt annerledes og tenker litt annerledes enn en selv!

Mobberes foreldre er ofte de foreldrene som klager over at det er dårlig miljø på f.eks. skolen. De ser ikke at deres egne unger er årsaken til denne mobbingen, men krever at lærerene (og de alene! "De er jo pedagoger!" "Det er jo det de er der for-holdningen")

Men som sagt i innelegget jeg skrev aller først: JEg mener ikke at barnehagen/skolen er viktig for ungene! Et eller annet sted bør det jo bankes litt vett inn i skolten på ungene! Men det er IKKE den viktigste arenaen, det er i hjemmet!

Det skal stå:

"JEg mener ikke at barnehagen/skolen IKKE er viktig for ungene! Et eller annet sted bør det jo bankes litt vett inn i skolten på ungene! Men det er IKKE den viktigste arenaen, det er i hjemmet!

[puttelull]

Jeg er veldig glad for at andre tar seg bryderiet å rettlede mine barn om de gjør noe galt. Har en venninne med to i samme alder som mine og vi er enige om at vi har full tlov til å snakke til hverandres unger om vi ser dem gjøre noe som det er soleklart at de ikke har lov til. Heldigvis!

Og selv om den grunnleggende oppdragelsen legges i hjemmet så har både barnehage og skole også et oppdrageransvar.

Nei, Lillemus!

Det blir feil å si at skolen/barnehagen har et oppdrageransvar!

Og det er antagelig her misforståelsene oppstår:

Begrepet Oppdrageransvar: Det er det foreldrene som har!

Men å oppfordre unger til å vise folkeskikk, norml sunn folkeskikk, det skal selvfølgelig ALLE som er i kontakt med unger gjøre. Enten det er hos dagmamma, SFO, barnehage, skole....

[PieLill]

Hm, her er det mange misforståelser ute og går, skjønner jeg!

Jeg mener det jeg har skrevet, står 100% for det!

Men les nå hele innlegget,da!

Skulle sikkert forklart mer, gitt flere eksempler osv.

Jeg sier at det er foreldrene som er viktigst! UAnsett!

Det foreldrene gjør/sier er "lov" i ungenes øyne.

Det nytter ikke at jeg sier til 6.klassing at han ikke skal slå andre unger, hvis ungen er oppvokst i et hjem der det blir slått/er voldelig!

Jeg sier heller ikke at barnehagen _ikke_ er bra! Jeg har 3 unger, og alle har gått i bhg fra 1-1,5-års alder!

Når ungene mine har besøk, og de begynner å krangle/slåss, sier jeg selvfølgelig i fra til ungene, griper inn og forklarer dem "ting og tang"!

Men det ER foreldrene som er de viktigste rollemodellene for ungene sine, og hvis ikke foreldrene kan bidra til et godt _samarbeid_ mellom skole/hjem, da er det de dårlige modellene som "vinner" sine barn! Barna tar etter foreldra, om foreldra vil det eller ei!

De foreldrene som klager mest på samarbeidet mellom hjem/skole (evt. barnehage), er etter mi erfaring ofte de foreldra som selv ikke bidrar til samarbeid,men som tror/krever at initiativ til slikt samarbeid _alltid_ skal komme fra skolen/bhg, og som har unger med "vansker" av et eller annet slag. Oftest sosiale problemer, ikke nødvendigvis faglige!

Poenget mitt er: Det hjelper ikke at pedagoger sier til en unge at han ikke skal slå andre unger, hvis det hjemme (foreldrene/foresatte) blir oppfordret til å "ta" de som er litt annerledes og tenker litt annerledes enn en selv!

Mobberes foreldre er ofte de foreldrene som klager over at det er dårlig miljø på f.eks. skolen. De ser ikke at deres egne unger er årsaken til denne mobbingen, men krever at lærerene (og de alene! "De er jo pedagoger!" "Det er jo det de er der for-holdningen")

Men som sagt i innelegget jeg skrev aller først: JEg mener ikke at barnehagen/skolen er viktig for ungene! Et eller annet sted bør det jo bankes litt vett inn i skolten på ungene! Men det er IKKE den viktigste arenaen, det er i hjemmet!

Jeg grep fatt i det du skrev her:

"Barnehagen skal ikke, og har ikke!-noen oppdrager-rolle, ei heller i skolen! Det er foreldrene som er de viktigste rollemodellene, og dermed er det vi som er viktigst for barna!"

Den første setningen er virkelig egnet til å missforstås, selv om man leser hele innlegget i sammenheng. Det er ganske stor forskjell på å over hode ikke ha noen oppdragerrolle og at foreldrene har det grunnleggende ansvaret for oppdragelsen. Om det er det siste du mener er vi vel ganske enige, selv om jeg ikke ser riktig så sort-hvitt på foreldre som klager og barn som ikke oppfører seg.

En digresjon.

Om foreldrene skal ivareta sitt grunnleggende oppdrageransvar, krever det et visst minstemål av tid sammen med avkommet. Jeg tror at for en del familier lever under det minstemålet, enten fordi foreldrene har valgt det, eller fordi økonomi, arbeidsforhold etc. har tvunget dem til det.

mvh

[PieLill]

Nei, Lillemus!

Det blir feil å si at skolen/barnehagen har et oppdrageransvar!

Og det er antagelig her misforståelsene oppstår:

Begrepet Oppdrageransvar: Det er det foreldrene som har!

Men å oppfordre unger til å vise folkeskikk, norml sunn folkeskikk, det skal selvfølgelig ALLE som er i kontakt med unger gjøre. Enten det er hos dagmamma, SFO, barnehage, skole....

Tror du har noen definisjoner som ikke er så logiske for alle.

"Begrepet Oppdrageransvar: Det er det foreldrene som har!"

Kan du definere ordet oppdrageransvar, hva det _er_, ut over å beskrive hvem som _har_ det, etter ditt syn foreldrene? Hva går dette ansvaret ut på?

"Men å oppfordre unger til å vise folkeskikk, norml sunn folkeskikk, det skal selvfølgelig ALLE som er i kontakt med unger gjøre. Enten det er hos dagmamma, SFO, barnehage, skole...."

Hva er forskjellen på å oppfordre unger til å vise normal sunn folkeskikk og å oppdra dem?

Hva er forskjellen på å ha ansvar for og at "det skal selvfølgelig alle som er i kontakt med unger gjøre? Er ikke det siste bare en beskrivelse av et ansvar.

Tror at grunnen til at du synes mange missforstår deg, er at du muligens legger noe annet i ordene og begrepene enn det de fleste andre kanskje gjør.

mvh

[puttelull]

Tror du har noen definisjoner som ikke er så logiske for alle.

"Begrepet Oppdrageransvar: Det er det foreldrene som har!"

Kan du definere ordet oppdrageransvar, hva det _er_, ut over å beskrive hvem som _har_ det, etter ditt syn foreldrene? Hva går dette ansvaret ut på?

"Men å oppfordre unger til å vise folkeskikk, norml sunn folkeskikk, det skal selvfølgelig ALLE som er i kontakt med unger gjøre. Enten det er hos dagmamma, SFO, barnehage, skole...."

Hva er forskjellen på å oppfordre unger til å vise normal sunn folkeskikk og å oppdra dem?

Hva er forskjellen på å ha ansvar for og at "det skal selvfølgelig alle som er i kontakt med unger gjøre? Er ikke det siste bare en beskrivelse av et ansvar.

Tror at grunnen til at du synes mange missforstår deg, er at du muligens legger noe annet i ordene og begrepene enn det de fleste andre kanskje gjør.

mvh

Orker ikke!;-)