Bortskjemt liten drittunge (veldig langt)

[Gjest jeg gremmes]

I barnehagen har de julekalender der alle barna tar med en ting eller et klesplagg hjemmefra, og så drar de inn til Oslo og legger dem i julegryta til Frelsesarmeen oppunder jul. Lære empati og dele med andre osv. Jadda. I dag sa jeg at vi må finne noen klær som er blitt for små, eller en leke han kan avse, som vi skal pakke inn og ta med i barnehagen.

Neida. Alt som han har, det er hans, og ingen skal i hvertfall få noe av ham nei.

(Nå skal det sies at vi alle sammen var oppe i natt, fordi fireåringen hylte av magesmerter og måtte på do og diverse, så humøret og tålmodigheten er ikke akkurat på topp fra før. Og han blir vanligvis litt uspiselig når han er sliten og trøtt.Så det var kanskje et dumt utgangspunkt for hele diskusjonen)

Jeg kjenner at jeg blir utrolig provosert, men forklarer at det fins barn som ikke har det så godt som vi og ar vi må hjelpe de som ikke har det så bra og hele leksa. Det holder hardt å ikke kalle ham en bortskjemt drittunge høyt, for det er det jeg tenker.....

Han får _ikke_ mange leker til enhver tid, det er bursdager og jul og en sjelden gang når det er noe ekstra. Han får _ikke_ alt han peker på av leker og godterier. Han får _ikke_ noe i butikken når vi handler hvis det ikke er noe helt spesielt. Hjemme er det masse kyss klapp og klem, og Glad i Deg, men han får _ikke_ gjøre som han vil, ikke se på TV på formiddagen og ikke sitte med dataen osv osv, det jeg vil frem til er at vi har da regler. Men han tester og tester _hele_ tiden, og _alt_ vi gjør skal opponeres mot. Er det noen som er konsekvent her i huset, så er det han. Alt vi sier skal motsies. Rent prinsipielt.

En ting er at dette er en periode, og at jeg blir sprø, og at det dessverre blir endel påkledning av dress som skjer med megen møye fordi han ikke vil ut osv. I barnehagen gjør han alt selv når han får beskjed, um inkje så brått. Det kan jeg leve med, og jeg har innerst inne en tro på å være konsekvent, og gjøre det man sier man skal gjøre osv.

Men denne "alt som er mitt er mitt, og jeg skal værtfall ikke gi bort noe til noen andre" ble jeg litt betenkt av...!! En sånn sønn vil jeg da ikke ha, da må noe gjøres.

Men så er spørsmålet: er det for tidlig å vente at en fireåring skal skjønne dette med empati med "teoretiske" eller "abstrakte" mennesker "der ute et sted" som ikke har det så bra? Er det jeg som forventer for mye?

Å hjelpes meg, disse "periodene" tar nesten knekken på et ellers pragmatisk moresinn...

[tiliti]

Om det er noen trøst hadde vesla også en slik periode.

Tror det bedret seg allerede ved 4.5 års alderen.

[PieLill]

Noen barn har vondt for å dele fordi mitt er mitt, er mitt.

Men barn som voksne vil fra naturens side knytte seg mer til ting enn andre. For noen har nesten alt i verden en affeksjonsverdi og de klarer bare ikke å gjøre seg av med noe. Det knytter seg minner og følelser til ting.

Det blir feil å fullstendig overkjøre barn som knytter seg sterkt til tingene sine.

Andre har ikke så sterke følelser på dette området og synes derfor det er lett å gi bort noe de ikke lengre trenger.

Hva som er tilfelle for ditt barn, er du den beste til å bedømme.

mvh

[Gjest jeg gremmes]

Om det er noen trøst hadde vesla også en slik periode.

Tror det bedret seg allerede ved 4.5 års alderen.

Godt å høre ;-)

[kaffepiken]

Ikke vær bekymret! Har en venn som har greie på dette. Han sier at empati tar tid å lære, mulig jeg husker feil men jeg mener han sa at evnen til empati utvikles gradvis fram til 12 års alder. Før den tid skal man altså ikke forvente for mye - men man skal selvsagt gjøre som du gjør, nemlig jobbe med saken )

[AAA]

Jeg forstår godt at du gremmes. Men jeg tror ikke at alt håp er ute for gutten din. ;-) Det kommer nok.

Jeg kom på et eksempel her: Da min niese, nå 9 år og en snill, empatisk og grei jente, var 4-5 år, var det en lokal innsamlingsaksjon her, det skulle sendes en trailer med bl.a. leker til et barnehjem i østeuropa et sted.

Niesen min hadde et rom som bokstavelig talt fløt over av leker, og ble spurt hva hun kunne tenke seg å donere. Etter å ha tenkt...og tenkt...og tenkt... og tenkt, bestemte hun seg for at hun - under tvil - kunne avse et......... hoppetau!! Skikkelig generøst altså! ;-)

MVH

[Jeg er en annen]

"Men så er spørsmålet: er det for tidlig å vente at en fireåring skal skjønne dette med empati med "teoretiske" eller "abstrakte" mennesker "der ute et sted" som ikke har det så bra? Er det jeg som forventer for mye?"

Ja.

[nitni]

Noen barn har vondt for å dele fordi mitt er mitt, er mitt.

Men barn som voksne vil fra naturens side knytte seg mer til ting enn andre. For noen har nesten alt i verden en affeksjonsverdi og de klarer bare ikke å gjøre seg av med noe. Det knytter seg minner og følelser til ting.

Det blir feil å fullstendig overkjøre barn som knytter seg sterkt til tingene sine.

Andre har ikke så sterke følelser på dette området og synes derfor det er lett å gi bort noe de ikke lengre trenger.

Hva som er tilfelle for ditt barn, er du den beste til å bedømme.

mvh

Sånn er mine.

Mine vil gjerne gi bort til de som trenger det, men er så knyttet til alt de har og klarer rett og slett ikke å gi det ifra seg.

Det er krise i heimen om noe blir ødelagt, "for det er jo yndlingsen" )

Men vi putter penger på et glass hver dag i adventstida, og lillejulaften drar vi til byen og putter alt i frelsesarmeens julegryte.

De deler gjerne på hobbyutstyr/perler, godteri, og lager masse som de gir bort, og da vil de gjerne gi til "hele verden".

De bryr seg og har omtanke for andre selv om de ikke klarer å gi bort lekene sine.

[Lillemus]

Barnehagen vår har også slik kalender og mine har syntes det var stor stas hvert år. Som de andre sier - det kommer nok med alderen! ;o)

I fjor hadde Lille Frø (da 4 år) og jeg snakket om denne kalenderen, at det hun ga bort skulle gis til en liten pike som ikke hadde så mye, funnet frem et plagg og en liten bamse som vi pakket inn. Så begynte jeg å rydde i det ene kjøkkenskapet, satte alt ut benken og skulle vaske i skapet. Da kommer Lille Frø inn på k jøkkenet, ser hva jeg gjør, bråstopper og utbryter:"Mamma! Skal du gi alt det til den lille jenta som ikke har så mye?!" Jeg lo så jeg grein...! )

[nanna]

Det er veldig tidlig å forvente at en fireåring skal være fullstendig utlært. Enkelte fireåringer har kommet lengre enn andre, men sønnen din har mange år på seg før det er noe unormalt.

[Speak]

Vesla mi hadde også problemer med å dele en periode. Kunne ikke engang ha andre barn på besøk som skulle leke med hennes ting. Nå er ho 6 og er verdens flinkeste til å dele.

Så det er nok bare å fortsette å innprente det i han, så forandrer han seg nok etter hvert. Og gå også foran som gode forbilder.

[laban]

Jeg synes han høres nokså normal ut. De færreste forblir slik de er som 4-åringer når det gjelder empati, materialisme eller temperament.

Spør om han kan finne noe han er blitt for stor til, og som han derfor ikke kommer til å bruke mer. Den vinklingen pleier å være motiverende. Han har f.eks. kanskje en bok han kan utenat og som ingen av dere gidder å lese lenger.

Mht. klær kan dere finne noe sammen, det er jo lett å avsløre at f.eks. den forrige penbuksa er blitt for kort.

Når dere har funnet noe, kan du snakke litt om hva det skal brukes til, om at det finnes barn som ikke har så mye som ham, at dere skulle ønske at alle barn fikk fine gaver under juletreet osv.

[Gjest mamma til en godgutt og ei godjente]

Jeg tror det du beskriver er ganske vanlig. Min 4-åring veksler, fra å være den mest egoistiske og selvopptatte i verden, til å ville gi bort alt han har.

Nå har vi en litt annen filosofi, kanskje, på en del ting, enn det dere har. Vi er ikke så strenge på "ikke få noe utenom jul og bursdag". Ikke at de overøses med gaver og dyre leker, men nå og da, kanskje en gang i måneden, så får de noe.

Og i den forbindelse fikk jeg en tanke nå når jeg leser innlegget ditt. Kanskje at det å være "gjerrig" på gaver gjør barnet mer "gjerrig" på å dele også? Det man har ønsket seg i 8 måneder har man ikke så lyst til å gi i fra seg.

F.eks. nå på lørdag så var vi innom en stor leketøysbutikk for å handle bursdagsgave til ett barn i familien, og julegaver til nieser og nevøer. Vi sa at barna kunne få en liten ting hver, og endte opp med plastelina. Men plutselig får 4-åringen øye på noe han ønsker seg over alt på denne jord: en togstall til brio-toget sitt. Han står med stjerner i øynene og sier DEN vil jeg ha, jeg tar heller den enn plastelina! Vi sa først nei, for den var dyr, men da vi så tårene i øynene hans, og visste hvor intenst han ønsket seg den, så ga vi etter. Han fikk den togstallen. Rett før hadde vi vært på Burger King og spiste. Der fikk han en liten leke. Men da vi kom ut i bilen etter lekebutikken, så var han veldig klar: den andre leken (den fra Burger King) den ville han gi bort til noen andre, for han trengte ikke to nye leker på en dag.

Jeg syns den tanken var veldig god, jeg. Han ville dele. Og han ville så VELDIG gjerne ha den togstallen. Og for HAN spiller det ingen rolle om en ting koster 10 kroner eller 300 kroner, hvis det er akkurat den han virkelig ønsker seg.

Jeg tror kanskje at barn lettere lærer å dele hvis de vet at de får noe fint nå og da. Jeg vet ikke. Jeg syntes bare min sønn var så utrolig god på lørdag.