hva i huleste gjør man?

[Gjest trenger råd jeg]

i slike tilfeller: 2-åring som skriker og legger seg ned på bakken og vræler så fort hun ikke får viljen sin. Ikke alltid, men VELDIG ofte for tiden -skal da nesten ingenting til før det er helt ramaskrik. Eks. vil ikke spise "x" til middag, vil ikke bli med inn hvis hun er ute, vil ikke gå selv i matbutikken, vil bli bært, vil ikke legge seg, vil i leketøysbutikken, vil kjøpe noe i leketøysbutikken etc., etc.

Jeg begynner å føle meg som en mislykket mor rett og slett. Hun protesterer, jeg prøver å være tålmodig og snakke rolig men bestemt -noe som gjør det enda verre. Og etter x ant minutter med usaklig hyling sprekker jeg og blir sint; kan bli høyrøstet, nekte henne et gode (f.eks godteriet hun skulle få etter middagen lørdag), sette henne inn i stua fordi jeg ikke orker å høre på vrælene hennes etc. Det ender veldig ofte med at det ikke blir så koselig og det er fryktelig slitsomt!

Hva i all verden gjør man i slike situasjoner? Jeg begynner virklig å lure på meg selv.

[Åsemor]

Da tenker man: "Dette er trassalder. Slitsomt, normalt, og det går over."

[Gjest trenger råd jeg]

Da tenker man: "Dette er trassalder. Slitsomt, normalt, og det går over."

Ja, men hva gjør man der og da?

[Atene]

Dette er sikkert fryktelig upedagogisk, men jeg har aldri brydd meg med å diskutere med toåringer, eller engang å prøve å forklare dem ting.

Oppførte de seg sånn, løftet jeg dem opp og fjernet dem fra situasjonen.

[Lillemus]

Ja, men hva gjør man der og da?

Som du gjør. Løfter henne bort fra situasjonen og er konsekvent på det man har truet med, men tru for all del med noe som er veldig konkret og der og da! Ikke med godteriet ungen er lovt om 3 dager.

[Gjest togli]

Har du prøvd å avlede oppmerksomheten hennes når hun får raserianfallene?

Ellers kan jeg trøste deg med at dette er helt normalt!

Jeg merker allerede lignende tendenser hos minsten på 17 mnd ;-)

[Åsemor]

Ja, men hva gjør man der og da?

Prøver å være rolig og konsekvent, og sprekker når man har fått nok.

Nei, sorry... hehe... vet ikke egentlig, jeg har bare en liten baby foreløpig.

Men velg dine kamper. Og vær konsekvent når det er en kamp du velger å ta. La ungen ha på en rosa og en grønn sokk hvis hun vil det en dag, det er ikke noe poeng i å lage krangel og bråk av det.

[Gjest Flystripa]

Prøver å være rolig og konsekvent, og sprekker når man har fått nok.

Nei, sorry... hehe... vet ikke egentlig, jeg har bare en liten baby foreløpig.

Men velg dine kamper. Og vær konsekvent når det er en kamp du velger å ta. La ungen ha på en rosa og en grønn sokk hvis hun vil det en dag, det er ikke noe poeng i å lage krangel og bråk av det.

Hei Åsemor! Dette svaret ditt får du sikkert i retur om 3-4 år *ler*

[Åsemor]

Hei Åsemor! Dette svaret ditt får du sikkert i retur om 3-4 år *ler*

Hun viser allerede nå at hun har en sterk vilje, så jeg gleder meg......

[Gjest mirakel*2?]

Hei Åsemor! Dette svaret ditt får du sikkert i retur om 3-4 år *ler*

lol

[PieLill]

Du er verken misslykket eller dårlig mor fordi du ikke klarer å bevare den gode stemningen når ungen bestemmer seg for å være rabiat. Det er ingen krise at et barn erfarer at når jeg er utrivelig, blir det utrivelig rundt meg.

Konflikt og dårlig stemning er helt vanlig i en toårings liv. Men det går over, både på kort og lang sikt.

En felle som er lett å gå i er at man i større eller mindre grad forsøker å bligjøre barnet. Dette gir barnet en opplevelse av at det opplever en urrett så ille at hylingen er berettiget. Man kan avlede, men ikke forsøke å bligjøre et barn som hyler i ren trass. Bligjøring i slike situasjoner gjør som regel hylingen verre....

Usaklig hyling ved middagsbordet trenger du ikke høre på. Løft ungen inn på et annet rom å si at hun kan komme tilbake når hun er ferdig med å bråke så fælt.

En av grunnene til at man går av hengslene som voksen er at man føler man har mistet kontrollen. Du er stor, sterk, voksen og smart mamma. Ungen er sta, men du er staere. ;-) Du har kontrollen, og du slipper den ikke.

Når man får de små søte nurka og de er henrykte hver gang de ser en, er det vanskelig å forestille seg at de kan bli som illsprutende drager i toårsalderen. Man kan meget feilaktig ta det som en personlig avvisning og et nederlag som forelder.

Det er ikke noen du har gjort feil. Det er primært barnet som har forandret seg og begynner å bli litt mer selvstendig. Siden selvstendighetstrangen overgår selvinnsikten noen hundre ganger er det nødt til å bli bråk. ;-)

Man trenger å bli litt mer blassert i forhold til denne typen jeg-vil-ha-makten skrik og hyl. Det eneste som skjer er at ungen hyler og er rebelsk. Ungen har det ikke grusomt. Den har ikke lidd et alvorlig tap, er ikke offer for omsorgssvikt. Jenta har bare vondt i viljen. Jo mindre du lar deg påvirke av slik adferd, og bare fjerner barnet fra situasjonen eller setter skarpere grenser om nødvendig, jo mindre interessant blir det å holde på slik.

Avledning kan funke på en del barn. Som regel funker det best om man avleder i det man ser at en konflikt er i anmasj. Men må ikke bli så redd konfliker at barnet oppdager at hun kan få en "premie" ved å true med konflikt.

Hyling i butikker, rett ut. Prøv så langt det er mulig å organisere deg slik at dette er gjennomførbart.

Du kan ignorere ting. Vi har opp til flere ganger spist middag i en tilsynelatende uanstrengt atmosfære med et hylende barn under bordet.

;-) Andre ganger har vi syntes det er mer riktig å fjerne barnet.

Barn er svært forskjellige. Noen barn finner fort ut at dette gidder jeg ikke, og kommer på bedre tanker. Andre barn trenger å løpe linjen helt ut, og klarer ikke å gi seg før de vet at de vet at absolutt alle deres maktmidler er utnyttet til det ytterste uten at de har kommet noen som helst vei. Da kan de slutte å hyle og bli glade igjen.

Stå på, ikke gi deg! Men slitsomt, det er det.

mvh

[Gjest sofie34]

Mitt råd er å gi ungen minst mulig oppmerksomhet rundt "trassutbruddet". Her takles det ved at mor eller far klart sies fra at sånn oppførsel aksepteres ikke. Barnet fjernes fra situasjonen eller hvis det er et sånt "ligge på gulvet å skrike" anfall så sier vi bare "jaja, du får ligge der å skrike da" så overser vi barnet eller går ut i et annet rom og lar barnet rase ferdig.

Min eldste har hatt ett sånt anfall i butikken, da bare fortsatte je gå handle mens barnet lå der og var sint...hun stoppet ganske fort og har ikke gjort det siden. Dette var i nærbutikken og et par av naboene som var der skjønte jo hva som var på gang så de bare kikket på barnet og sa liksom helt vanlig "heisann, er du ikke helt i humør idag du da" og gikk videre.

Vesla ble nok litt flau av seg selv og som sagt, det ble med den ene gangen.

[bb71]

Du er en god mamma, og du har et barn som har en sterk egenvilje. Slitsomt i trassalderen, men en god egenskap. Man skal vel egentlig bare være rolig og sette grenser og la barnet rase i vei. Noen ganger må man ta barnet bort fra situasjonen når man f.eks. er i butikken eller det går ut over noen. Man kan gi støtte til barnet for at det føler sinne fordi ting ikke blir som barnet vil, men man må likevel holde på grensene. Dersom man sprekker så kan det være en fordel å gå fra situasjonen selv. Ellers så må man bare vente til denne perioden er over - det kommer bedre dager, og det er disse man legger grunnlaget for nå. Lettere sakt en gjort dette!

Denne linken er ganske bra: http://www.mammanett.no/design.php?side=barnets%20utvikling/utvikling%200-6%20aar/2aaringen

[favn]

Jeg har barn som aldri har vært slik, men hadde jeg hatt det, ville jeg aldri i livet diskutert med en 2-åring. Der hadde jeg bestemt. Punktum.

Forhandlinger og den slags kommer senere.

[Nikki]

Du er verken misslykket eller dårlig mor fordi du ikke klarer å bevare den gode stemningen når ungen bestemmer seg for å være rabiat. Det er ingen krise at et barn erfarer at når jeg er utrivelig, blir det utrivelig rundt meg.

Konflikt og dårlig stemning er helt vanlig i en toårings liv. Men det går over, både på kort og lang sikt.

En felle som er lett å gå i er at man i større eller mindre grad forsøker å bligjøre barnet. Dette gir barnet en opplevelse av at det opplever en urrett så ille at hylingen er berettiget. Man kan avlede, men ikke forsøke å bligjøre et barn som hyler i ren trass. Bligjøring i slike situasjoner gjør som regel hylingen verre....

Usaklig hyling ved middagsbordet trenger du ikke høre på. Løft ungen inn på et annet rom å si at hun kan komme tilbake når hun er ferdig med å bråke så fælt.

En av grunnene til at man går av hengslene som voksen er at man føler man har mistet kontrollen. Du er stor, sterk, voksen og smart mamma. Ungen er sta, men du er staere. ;-) Du har kontrollen, og du slipper den ikke.

Når man får de små søte nurka og de er henrykte hver gang de ser en, er det vanskelig å forestille seg at de kan bli som illsprutende drager i toårsalderen. Man kan meget feilaktig ta det som en personlig avvisning og et nederlag som forelder.

Det er ikke noen du har gjort feil. Det er primært barnet som har forandret seg og begynner å bli litt mer selvstendig. Siden selvstendighetstrangen overgår selvinnsikten noen hundre ganger er det nødt til å bli bråk. ;-)

Man trenger å bli litt mer blassert i forhold til denne typen jeg-vil-ha-makten skrik og hyl. Det eneste som skjer er at ungen hyler og er rebelsk. Ungen har det ikke grusomt. Den har ikke lidd et alvorlig tap, er ikke offer for omsorgssvikt. Jenta har bare vondt i viljen. Jo mindre du lar deg påvirke av slik adferd, og bare fjerner barnet fra situasjonen eller setter skarpere grenser om nødvendig, jo mindre interessant blir det å holde på slik.

Avledning kan funke på en del barn. Som regel funker det best om man avleder i det man ser at en konflikt er i anmasj. Men må ikke bli så redd konfliker at barnet oppdager at hun kan få en "premie" ved å true med konflikt.

Hyling i butikker, rett ut. Prøv så langt det er mulig å organisere deg slik at dette er gjennomførbart.

Du kan ignorere ting. Vi har opp til flere ganger spist middag i en tilsynelatende uanstrengt atmosfære med et hylende barn under bordet.

;-) Andre ganger har vi syntes det er mer riktig å fjerne barnet.

Barn er svært forskjellige. Noen barn finner fort ut at dette gidder jeg ikke, og kommer på bedre tanker. Andre barn trenger å løpe linjen helt ut, og klarer ikke å gi seg før de vet at de vet at absolutt alle deres maktmidler er utnyttet til det ytterste uten at de har kommet noen som helst vei. Da kan de slutte å hyle og bli glade igjen.

Stå på, ikke gi deg! Men slitsomt, det er det.

mvh

"Man trenger å bli litt mer blassert i forhold til denne typen jeg-vil-ha-makten skrik og hyl. Det eneste som skjer er at ungen hyler og er rebelsk. Ungen har det ikke grusomt. Den har ikke lidd et alvorlig tap, er ikke offer for omsorgssvikt. Jenta har bare vondt i viljen."

Det var utrolig god sagt

[Gjest GA]

Høres kjent ut! Særlig min eldste hadde sånne alvtimes anfall opptil 5 ganger om dagen fra han var 18 mndr til han var ca 3 år.

Jeg fant ut at det ikke hjalp å bli sint, det hjalp ikke å dulle og det hjalp ikke å prøve å snakke fornuft.

Det eneste som hjalp var å gjenta med rolig stemme " nei, du får ikke lov til å leke med brødkniven" (eller hva det nå gjaldt) til det kjedsommelige, overhøre brølene, eventuellt bære ungen til et sikkert sted, og vente til anfallet gikk over. Så kunne det trøstes og koses og snakkes og vi ble venner igjen.

[Gjest girasol]

Min elskede lille er mer eller mindre på samme planet som din om dagen ;-) Det er trassalder, og det er egenviljen som skal slipes , og det er nederlag etter nederlag som oppleves for ungen (og oss voksne og innimellom). Vi prøver og innimellom å snakke rasjonellt med ungen, men av og til går det rett og slett ikke. Da sier vi f.eks."skal du gå inn på rommet ditt og sitte i senga di litt?" Det pleier å hjelpe. Det er nemlig helt uaktuellt for ham å skulle befinne seg i et annet rom enn oss. Han er svært klengete om dagen og opplever det som alvorlige avvisninger hvis vi prøver å befinne oss i et annet rom enn ham. Dermed er ofte denne trusselen nok til at han roer seg ned. Skulle det likevel føre til at vi bærer ham ut på rommet hans fordi han ikke gir seg, pleier det å ende med at han vil sitte på fanget i en halv time etterpå...

Nettopp fordi han er så veldig sårbar for avvisning om dagen synes jeg er det er spesiellt vanskelig med denne trassen oppå det hele.

Så jeg underskriver, det er ikke enkelt... og unger er utrolig forskjellige! Men du har sannsynligvis ikke fått en spesiellt vanskelig unge... og du er heller sannsynligvis ingen spesiellt dårlig mor fordi du ikke føler du er helt på topp av situasjonen om dagen. Det er nok en relativt vanlig problemstilling for ganske mange det her.

Lykke til videre!

M.v.h.

[PieLill]

Høres kjent ut! Særlig min eldste hadde sånne alvtimes anfall opptil 5 ganger om dagen fra han var 18 mndr til han var ca 3 år.

Jeg fant ut at det ikke hjalp å bli sint, det hjalp ikke å dulle og det hjalp ikke å prøve å snakke fornuft.

Det eneste som hjalp var å gjenta med rolig stemme " nei, du får ikke lov til å leke med brødkniven" (eller hva det nå gjaldt) til det kjedsommelige, overhøre brølene, eventuellt bære ungen til et sikkert sted, og vente til anfallet gikk over. Så kunne det trøstes og koses og snakkes og vi ble venner igjen.

" nei, du får ikke lov til å leke med brødkniven"

Er du ikke litt overbeskyttende?

;-)

[Sofies mamma]

Vi hadde det også sånn. Løste seg opp meg følgende metode:

1. Snakke rolig, la ungen hyle ferdig hvis ungen var uenig. Får uansett ikke viljen sin, dermed ga hylingen seg stadig raskere. HVis vi ble sint tok hun det som seier.

2. Kunne ta fra gode men da med advarsel først. Hvis du .... en gang til så blir det ikke tur ut i dag/godteri... Når det etter et par ganger endte med ikke godteri, så ga hun seg med det.

3. Hyling som kun er viljestyrt foregår kun på kontoret.

[Gjest trenger råd jeg]

Vi hadde det også sånn. Løste seg opp meg følgende metode:

1. Snakke rolig, la ungen hyle ferdig hvis ungen var uenig. Får uansett ikke viljen sin, dermed ga hylingen seg stadig raskere. HVis vi ble sint tok hun det som seier.

2. Kunne ta fra gode men da med advarsel først. Hvis du .... en gang til så blir det ikke tur ut i dag/godteri... Når det etter et par ganger endte med ikke godteri, så ga hun seg med det.

3. Hyling som kun er viljestyrt foregår kun på kontoret.

Hva da hvis man f.eks er i en butikk og har det travelt med å komme seg hjem? Eller man er ute på tur og ungen nekter å gå...? Kan ikke bli stående der hele dagen heller.