hva i huleste gjør man?

[Sofies mamma]

Hva da hvis man f.eks er i en butikk og har det travelt med å komme seg hjem? Eller man er ute på tur og ungen nekter å gå...? Kan ikke bli stående der hele dagen heller.

Min erfaring er at ved å være konsekvent, ikke gi seg, ikke gi uttrykk for at man blir sint, så gir til slutt det staeste barnet seg. Det innebærer at man i starten må beregne god tid i de situasjonene. Skal ikke så mange ganger til før små barn ser mønster og blir enklere. Så kan de heller vinne ting eom er ubetydelige. De skal jo ikke bli tamme som dyr, men lære seg at i gitte situasjoner, så er det ikke de som bestemmer.

[Gjest trenger råd jeg]

Min erfaring er at ved å være konsekvent, ikke gi seg, ikke gi uttrykk for at man blir sint, så gir til slutt det staeste barnet seg. Det innebærer at man i starten må beregne god tid i de situasjonene. Skal ikke så mange ganger til før små barn ser mønster og blir enklere. Så kan de heller vinne ting eom er ubetydelige. De skal jo ikke bli tamme som dyr, men lære seg at i gitte situasjoner, så er det ikke de som bestemmer.

og hva gjør man da så i konkrete situasjoner som når man f.eks er på tur? og ungen nekter å gå videre. Man må hjem og har med seg en baby i vogn i tillegg, så å bære 2-åringen er helt uaktuelt. Man kan jo ikke bare gå! Og heller ikke stå der i evigheter...hvis man der og da ikke har tid til det. Hva gjør man??

[Atene]

og hva gjør man da så i konkrete situasjoner som når man f.eks er på tur? og ungen nekter å gå videre. Man må hjem og har med seg en baby i vogn i tillegg, så å bære 2-åringen er helt uaktuelt. Man kan jo ikke bare gå! Og heller ikke stå der i evigheter...hvis man der og da ikke har tid til det. Hva gjør man??

Jeg har pleid å late som det er helt greit for meg. "Du vil ikke gå? Ok, da blir vi her." Så nynner jeg litt, kikker ut i luften... og i løpet av kort tid har barnet ombestemt seg, og begynner å gå.

[Gjest trenger råd jeg]

Jeg har pleid å late som det er helt greit for meg. "Du vil ikke gå? Ok, da blir vi her." Så nynner jeg litt, kikker ut i luften... og i løpet av kort tid har barnet ombestemt seg, og begynner å gå.

Det har jeg også prøvd -med og uten hell. Hva da hvis hun alikevel ikke gir seg? Det er i sånne situasjoner jeg ikke vet hva jeg skal gjøre..

[favn]

" nei, du får ikke lov til å leke med brødkniven"

Er du ikke litt overbeskyttende?

;-)

*lol*

Den brødkniven, den brødkniven... den er noe for seg selv midt i den vanskelige barneoppdragelsen

[PieLill]

og hva gjør man da så i konkrete situasjoner som når man f.eks er på tur? og ungen nekter å gå videre. Man må hjem og har med seg en baby i vogn i tillegg, så å bære 2-åringen er helt uaktuelt. Man kan jo ikke bare gå! Og heller ikke stå der i evigheter...hvis man der og da ikke har tid til det. Hva gjør man??

Iblant tar man et godt tak om barnets hånd og sleper det med seg. Hverken enkelt eller greit, men nødvendig.

Andre ganger går man sakte avgårde, så kommer det en hylende unge løpende etter hvert.

Men klarer man og har tid til å ta det med det gode er det selvsagt mer behagelig.

Samtidig må man innse at den gode koselige tonen ikke er realistisk å bevare i en hver situasjon. Iblant er det rå makt som gjelder. Om barn merker at man er slave av den gode stemning vil de raskt lære å utnytte det.

mvh

[Sofies mamma]

og hva gjør man da så i konkrete situasjoner som når man f.eks er på tur? og ungen nekter å gå videre. Man må hjem og har med seg en baby i vogn i tillegg, så å bære 2-åringen er helt uaktuelt. Man kan jo ikke bare gå! Og heller ikke stå der i evigheter...hvis man der og da ikke har tid til det. Hva gjør man??

For det første sørget jeg for å ha god tid, sånn at tiden i seg selv aldri var et problem.

Det var vanskelig å gi en oppskrift når jeg ikke kjenner noen av dere, men å avklare ting på forhånd, gi klar beskjed om belønning/straff, så vet barnet hva det har å forholde seg til.

[Sofies mamma]

Jeg har pleid å late som det er helt greit for meg. "Du vil ikke gå? Ok, da blir vi her." Så nynner jeg litt, kikker ut i luften... og i løpet av kort tid har barnet ombestemt seg, og begynner å gå.

Enig. Det fungerer bra å være så rolig. Det har jeg sett med mange. I det mor/far hisser seg opp har barnet allerede tak på seieren. En likegyldig, plystrende mor med god tid er derimot ikke noe man gidder å krangle med.

[Sofies mamma]

Det har jeg også prøvd -med og uten hell. Hva da hvis hun alikevel ikke gir seg? Det er i sånne situasjoner jeg ikke vet hva jeg skal gjøre..

Du må ha god nok tid. Selv de staeste barna gir seg når mor/far er helt likegydlig, har god tid, koser seg ute og plystrer for seg selv. Da er det ingen vits for de å krangle etter hvert, hvis den voksne ikke bryr seg uansett.

[laban]

Det har jeg også prøvd -med og uten hell. Hva da hvis hun alikevel ikke gir seg? Det er i sånne situasjoner jeg ikke vet hva jeg skal gjøre..

Forsøk med en slags lek, si f.eks. at du hadde tenkt dere skulle løpe om kapp ned til lyktestolpen / furutreet. Om nødvendig med en liten premie (f.eks. av typen godbit), men ikke hver gang - da risikerer du at hun stadig vil trenger "bensin" for å forflytte seg.

Evt. bli en kort stund til, uten rom for forhandlinger - typen "javel, vi kan være her til du har..." (et eller annet hun holder på med, f.eks. hoppet ned fra steinen to ganger til). Og deretter må du leie henne avgårde med den største selvfølge, bestemt, men blid.

Hvis situasjonen holder på å låse seg, forsøk (når du er i humør til det) å løse den ved hjelp av humor, f.eks. "ja, vi kan selvfølgelig bli her i natt, furukongler smaker kjempegodt til middag, tror du ikke?" Og så kommer du med et sånt leke / konkurranseforslag som nevnt over, mens dere ler litt sammen.

Når hun blir litt større, går det bedre å gjøre faste avtaler, f.eks. av typen "vi må gå når langviseren står rett opp". Så dette varer ikke evig :-|

[PieLill]

Du må ha god nok tid. Selv de staeste barna gir seg når mor/far er helt likegydlig, har god tid, koser seg ute og plystrer for seg selv. Da er det ingen vits for de å krangle etter hvert, hvis den voksne ikke bryr seg uansett.

Iblant har man rett og slett ikke nok tid. Ikke alle foreldre har mulighet til å organisere dagen etter innfallene til en småttis.

Jeg mener dessuten at barn også når de er små har godt av å lære at de ikke alltid får sette dagsorden og bestemme tempo.

mvh

[Sofies mamma]

Iblant har man rett og slett ikke nok tid. Ikke alle foreldre har mulighet til å organisere dagen etter innfallene til en småttis.

Jeg mener dessuten at barn også når de er små har godt av å lære at de ikke alltid får sette dagsorden og bestemme tempo.

mvh

Jeg mente ikke å gjøre det til en vane å ha god tid. Men i den fase hvor vi fikk vår stae datter mer til å høre, så hadde vi god tid. kort tidsperspektiv. Men det ble mye bedre av den innsatsen. Etter det har ikke hun styrt tiden.

[PieLill]

Jeg mente ikke å gjøre det til en vane å ha god tid. Men i den fase hvor vi fikk vår stae datter mer til å høre, så hadde vi god tid. kort tidsperspektiv. Men det ble mye bedre av den innsatsen. Etter det har ikke hun styrt tiden.

Og når man ikke har god tid, uavhengig av flotte idealer står faktisk bare tvang igjen.

Barn er så forskjellige.

Vi opplevde det motsatt. Jo, mer dill vi tillot jo mer dill ble det.

Man får vel prøve seg frem å se hva som funker. Vi måtte definitivt sette strek for både hvor mye dill vi orket og hvor mye dill det er fornuftig å tåle.

mvh

[Sofies mamma]

Og når man ikke har god tid, uavhengig av flotte idealer står faktisk bare tvang igjen.

Barn er så forskjellige.

Vi opplevde det motsatt. Jo, mer dill vi tillot jo mer dill ble det.

Man får vel prøve seg frem å se hva som funker. Vi måtte definitivt sette strek for både hvor mye dill vi orket og hvor mye dill det er fornuftig å tåle.

mvh

Snakker ikke om dill. Det har jeg aldri praktisert det. Mulig jeg ordlegger meg veldig dårlig da.