Noen dager...

[Gjest mamma'n hans]

er verre enn alle andre dager, og i dag er en slik dag.

Det er som å leve i en helt uvirkelig verden: Ungen svarer 5 minutter etter at du spurte - hvis han svarer, han forteller noe som har skjedd og du skjønner at han ikke har forstått noen ting av det som egentlig skjedde og hvorfor, du gir beskjeder og de blir ikke oppfattet, dere har det travelt og aldri går ting så langsomt som da, du tenker du skal ringe barnas far, men husker bare så altfor godt at han er likedan, pluss med et snev av ODD?

Det er som å leve i en helt uvirkelig verden - kanskje er det slik våre kjære med adhd opplever sin egen tilværelse hele tida?

Men jeg holder på å tørne etter en hel helg som er slik - hva gjør dere andre - når dere opplever slikt? Ja, for det gjør dere vel?

[Gjest livet er ikke enkelt...]

Prøver å komme gjennom dagen og håper at den neste blir bedre.

Selvfølgelig vet vi innerst inne at neste dag blir lik, men håpet gir vi likevel ikke opp, heldigvis...