Er det ok at barnehageansatt bruker dette ordet som kallenavn på ungen min?

[Gjest vil egentlig ikke]

Min unge er barnehagens rabbagass. Vikaren i barnehagen kaller han "rampegutt". Hun sier det med godhet i stemmen og det er bare et "kosennavn" for henne, men jeg liker ikke dette. Hun sier det foran alle. Hvordan tar gutten min det at han blir kalt dette?

Overreagerer jeg?

[Gjest mamma til to gullunger]

Du overreagerer dersom gutten din ikke har noe i mot det. Hvis han derimot ikke liker det, så blir det noe annet.

[Gjest Persille]

Jeg synes du overreager. I hvertfall om det brukes i positive vendinger slik du skriver.

Jeg bruker ofte uttrykk som bølleunge, pøbler, tullegutt/jente, etc - og gjerne i sammenheng med litt "filleristing" etterfulgt av kiling eller annet tull.

Jeg jobber ikke i bhg min selv - men er der mye (jeg eier den) og jeg har aldri oppdaget at verken foreldre eller ansatte reagerer på dette. De pleier å le når barna deres hyler av latter over de seansene

Og jeg hadde heller ikke reagert om noen hadde sagt det om mitt barn, eller andre barn så jeg hadde hørt det.

[Gjest printa]

Nei, du overreagerer da slett ikke.

Å kalle et barn "rabbagast", "rampegutt eller for den saks skyld "Emil i Lønneberget" med eller uten godhet i stemmen, blir nøyaktig det samme.

Dette mener jeg er uheldig, fordi barn inntil en viss alder ikke skjønner ironi. Og heller ikke greier å skille mellom, abstrakt og konkret.

Kaller vi barnet "rampete" lenge nok, kan det lett oppfatte dette som sant, og begynne å oppføre seg deretter.

Syns du kan si det til de i barnehagen, om du selv mener at dette er feil- Jeg hadde iallfall ikke tolerert at noen tilsnakket mitt barn slik, selv om det var godt ment.

[PieLill]

Å si med litt humor og varme en gang i blant "Nå er du en rampegutt!" kan jo være koselig og greit - og sant.

Men om det går over til noe som kan være mer identitetsskapende, noe barnet opplever at det er hele tiden, blir det veldig feil. Bare faren for at det kan skje, gjør at man skal være forsiktig.

Vi forsøker å bruke kun positive ord når vi beskriver noe barna _er_. F.eks. "Du er jammen tålmodig." Når vi tar tak i noe negativt prøver vi å begrense oss til å beskrive handlingen: "Det var ikke noe greit gjort."

mvh

[Gjest mamma til to gullunger]

Nei, du overreagerer da slett ikke.

Å kalle et barn "rabbagast", "rampegutt eller for den saks skyld "Emil i Lønneberget" med eller uten godhet i stemmen, blir nøyaktig det samme.

Dette mener jeg er uheldig, fordi barn inntil en viss alder ikke skjønner ironi. Og heller ikke greier å skille mellom, abstrakt og konkret.

Kaller vi barnet "rampete" lenge nok, kan det lett oppfatte dette som sant, og begynne å oppføre seg deretter.

Syns du kan si det til de i barnehagen, om du selv mener at dette er feil- Jeg hadde iallfall ikke tolerert at noen tilsnakket mitt barn slik, selv om det var godt ment.

Skjønner ikke ironi? Barn skjønner den spøk som de har lært seg å forstå.

Vi har spøkt med ungene fra de var små, og når vi har sagt at vi skal spise støvlene til middag så har de første gangen lurt litt, men allerede som 1 1/2 åringer har de skjønt at det er tull, og er gjerne med på spøken.

Nå hender det vi sier f.eks. at "i dag er du mammaen og så er jeg den lille gutten / jenta", og det skjønner de også veldig godt at det ikke er riktig. Eller når vi tørker nesa og sier "oisann, hele nesa ramla visst av!", så ler de godt og inderlig.

Og vi kaller ungene våre for pøbelunger, småramp, krapyl... og de vet at vi på en måte bare "leker". Til gjengjeld må vi tåle at ungene sier at "du er ikke mammaen min for du er et troll" eller kaller meg for "dust" eller "sopp". Det er lek med ord, og unger som er vant med det forstår det.

Og så kaller vi dem gullunger, og omtaler seg selv som "gullungene dine" til meg. Joda, unger forstår både humor og ironi, og de vet når vi er alvorlige ut i fra måten man snakker på.

[skorpionfisken]

Jeg ville tatt det som et kompliment om noen med varme i stemmen kalte mitt barn rampegutt eller rampejente.

Men det er tonefallet. Om hun sa det med sinne eller spydighet i stemmen ville jeg reagert.

Synes du overreagerer jeg.

[Gjest vil egentlig ikke]

Ved henting blir jeg ofte møtt av barn som skal sladre på han for ting han har gjort i løpet av dagen. Atferden hans (skubbing) jobber vi og personalet med. I dag da jeg leverte i barnehagen ble han møtt av en jente som skulle fortelle meg og en ansatt om at han hadde skubbet en annen for en del dager siden. Han var i godt humør, men da så jeg at han ble helt rar i ansiktet. Sikkert ikke så hyggelig å komme slik i barnehagen. Han er 3 år

[fei1365380229]

Skjønner ikke ironi? Barn skjønner den spøk som de har lært seg å forstå.

Vi har spøkt med ungene fra de var små, og når vi har sagt at vi skal spise støvlene til middag så har de første gangen lurt litt, men allerede som 1 1/2 åringer har de skjønt at det er tull, og er gjerne med på spøken.

Nå hender det vi sier f.eks. at "i dag er du mammaen og så er jeg den lille gutten / jenta", og det skjønner de også veldig godt at det ikke er riktig. Eller når vi tørker nesa og sier "oisann, hele nesa ramla visst av!", så ler de godt og inderlig.

Og vi kaller ungene våre for pøbelunger, småramp, krapyl... og de vet at vi på en måte bare "leker". Til gjengjeld må vi tåle at ungene sier at "du er ikke mammaen min for du er et troll" eller kaller meg for "dust" eller "sopp". Det er lek med ord, og unger som er vant med det forstår det.

Og så kaller vi dem gullunger, og omtaler seg selv som "gullungene dine" til meg. Joda, unger forstår både humor og ironi, og de vet når vi er alvorlige ut i fra måten man snakker på.

Er veldig enig i det du sier her. Vi tuller også med ungene våre og jeg tror faktisk det er lurt å lære ungene til å forstå litt "småerting" uten at de blir dødelig fornærmet.

Her i huset er en av ungene blant annet formann i "dusteforbundet" og alle andre i familien får beskjed om å søke medlemsskap med jevne mellomrom )

[PieLill]

Skjønner ikke ironi? Barn skjønner den spøk som de har lært seg å forstå.

Vi har spøkt med ungene fra de var små, og når vi har sagt at vi skal spise støvlene til middag så har de første gangen lurt litt, men allerede som 1 1/2 åringer har de skjønt at det er tull, og er gjerne med på spøken.

Nå hender det vi sier f.eks. at "i dag er du mammaen og så er jeg den lille gutten / jenta", og det skjønner de også veldig godt at det ikke er riktig. Eller når vi tørker nesa og sier "oisann, hele nesa ramla visst av!", så ler de godt og inderlig.

Og vi kaller ungene våre for pøbelunger, småramp, krapyl... og de vet at vi på en måte bare "leker". Til gjengjeld må vi tåle at ungene sier at "du er ikke mammaen min for du er et troll" eller kaller meg for "dust" eller "sopp". Det er lek med ord, og unger som er vant med det forstår det.

Og så kaller vi dem gullunger, og omtaler seg selv som "gullungene dine" til meg. Joda, unger forstår både humor og ironi, og de vet når vi er alvorlige ut i fra måten man snakker på.

Vi tøyser en masse med ungene våre. Men vi tøyser ikke ved å bruke skjellsord på hverandre. Vi liker kort og godt ikke skjellsord uavhengig av sammenheng. Dessuten vet vi at balansegangen i en slik humor ikke er så lett å takle, spesielt ikke barn imellom. Det er ikke alltid like gøy å bli kallt tosk. Og det er slett ikke alle som vil skjønne denne humoren, uansett hvor fortreffelig morsomt vi synes at det er.

mvh

[keinstein]

Vet ikke, men de kalte meg "professoren" helt til jeg tente på avispapir i lekekomfyren inne. Da fikk jeg et annet navn. Til jeg hete lim i støvla til tantene, da fikk jeg nytt igjen osv osv.

[Gjest Elextra]

Gutten min ble kalt "tjukken" i forrige barnehagen han gikk i. De brukte det godmodig, og han var egentlig ikke tykk, bare litt kraftig. Men jeg er glad navnet ikke blir hengende ved mens han vokser opp!

[PieLill]

Ved henting blir jeg ofte møtt av barn som skal sladre på han for ting han har gjort i løpet av dagen. Atferden hans (skubbing) jobber vi og personalet med. I dag da jeg leverte i barnehagen ble han møtt av en jente som skulle fortelle meg og en ansatt om at han hadde skubbet en annen for en del dager siden. Han var i godt humør, men da så jeg at han ble helt rar i ansiktet. Sikkert ikke så hyggelig å komme slik i barnehagen. Han er 3 år

Jeg synes det er helt greit å raskt og kontant avbryte barn som sladrer. Kort og godt si at slik sladring vil jeg ikke høre på. Tenk om det var du som noen snakket slik om. Eller å si at det der var vi da ferdige med for lenge siden, så det vil jeg ikke høre et eneste ord om. Prøver de, blir de avbrutt med streng stemme.

Jeg konfronterer også barn med "Og hva har du med det og gjøre? Det er en sak mellom xxx og yyy."

Våre barn får ikke lov å rippe opp i andres ugjerninger. Den saken er vi ferdig med! Barn som er på besøk hos oss blir møtt med samme beskyttelse og krav om diskresjon.

Synes godt du kan ta dette opp med barnehagen.

mvh

[PieLill]

Jeg ville tatt det som et kompliment om noen med varme i stemmen kalte mitt barn rampegutt eller rampejente.

Men det er tonefallet. Om hun sa det med sinne eller spydighet i stemmen ville jeg reagert.

Synes du overreagerer jeg.

Men om dette gjentatte ganger blir sagt til det samme barnet foran andre barn og ingen andre over tid:

Tror du ikke det kan gi både barnet det gjelder og andre barn feil signaler, uavhegnig av tonefall?

mvh

[skorpionfisken]

Ved henting blir jeg ofte møtt av barn som skal sladre på han for ting han har gjort i løpet av dagen. Atferden hans (skubbing) jobber vi og personalet med. I dag da jeg leverte i barnehagen ble han møtt av en jente som skulle fortelle meg og en ansatt om at han hadde skubbet en annen for en del dager siden. Han var i godt humør, men da så jeg at han ble helt rar i ansiktet. Sikkert ikke så hyggelig å komme slik i barnehagen. Han er 3 år

Det blir noe annet. Man kaller ikke en ramp for ramp.

Man sier bare sånt til de man er trygge på tar det som en fleip.

Det er som en venninne sa til meg: Jeg vet at du ikke mener at jeg er en tosk, derfor er det greit at du kaller meg for tosk innimellom, jeg tar det som en kompliment".

Det ville aldri ramle meg inn å kalle en jeg virkelig mener er en tosk for tosk rett i ansiktet på vedkommende.

Det er dette med tonefallet da....

[Gjest printa]

Skjønner ikke ironi? Barn skjønner den spøk som de har lært seg å forstå.

Vi har spøkt med ungene fra de var små, og når vi har sagt at vi skal spise støvlene til middag så har de første gangen lurt litt, men allerede som 1 1/2 åringer har de skjønt at det er tull, og er gjerne med på spøken.

Nå hender det vi sier f.eks. at "i dag er du mammaen og så er jeg den lille gutten / jenta", og det skjønner de også veldig godt at det ikke er riktig. Eller når vi tørker nesa og sier "oisann, hele nesa ramla visst av!", så ler de godt og inderlig.

Og vi kaller ungene våre for pøbelunger, småramp, krapyl... og de vet at vi på en måte bare "leker". Til gjengjeld må vi tåle at ungene sier at "du er ikke mammaen min for du er et troll" eller kaller meg for "dust" eller "sopp". Det er lek med ord, og unger som er vant med det forstår det.

Og så kaller vi dem gullunger, og omtaler seg selv som "gullungene dine" til meg. Joda, unger forstår både humor og ironi, og de vet når vi er alvorlige ut i fra måten man snakker på.

Vet ikke hvilket grunnsyn du benytter deg av for å forklare det. Små barn har ikke evne til desentrering på samme måte som større barn har, fordi de ikke har knekt språkkoden de behøver for å forstå at vi benytter ironi.

Mitt utgangspunkt er kognitiv teori, og jeg har selv jobbet med små barn i et pedagogisk tilbud.

Man skal være svært varsom med å ta i bruk ironi og lite gjennomtenkte begreper og "merkelapper" på barn. Det har å gjøre med å vise respekt for barna, på barnas premisser.

[Gjest Persille]

Vi tøyser en masse med ungene våre. Men vi tøyser ikke ved å bruke skjellsord på hverandre. Vi liker kort og godt ikke skjellsord uavhengig av sammenheng. Dessuten vet vi at balansegangen i en slik humor ikke er så lett å takle, spesielt ikke barn imellom. Det er ikke alltid like gøy å bli kallt tosk. Og det er slett ikke alle som vil skjønne denne humoren, uansett hvor fortreffelig morsomt vi synes at det er.

mvh

Men er rampegutt et skjellsord?

Tosk, dust, idiot - det kan jeg være med på, men rampegutt, bøllefrø, etc?

Jeg anser ikke det som skjellsord...

[fei1365380229]

Gutten min ble kalt "tjukken" i forrige barnehagen han gikk i. De brukte det godmodig, og han var egentlig ikke tykk, bare litt kraftig. Men jeg er glad navnet ikke blir hengende ved mens han vokser opp!

Det er ikke fullt så greit syns jeg. Jeg turnet når jeg var ung og har alltid vært veldig muskuløs, men ikke tjukk. Jeg og en annen med masse muskler ble kalt "klumpen" av treneren og det har hengt med meg resten av livet for å si det sånn.

Skulle så gjerne hatt sånn pipestilker av noen armer og bein som andre har )

[PieLill]

Men er rampegutt et skjellsord?

Tosk, dust, idiot - det kan jeg være med på, men rampegutt, bøllefrø, etc?

Jeg anser ikke det som skjellsord...

Rampegutt og bøllefrø er skjellsord ut fra sammenhengen og hyppigheten de blir brukt. Også i forhold til hvor ensidig de blir brukt mot en enkelt og ikke de andre i en gruppe.

For øvrig ord som jeg av en eller annen grunn finner noe kunstige i mitt eget vokabular. Bruker heller ikke uttrykk som snill gutt eller flink gutt. Synes bare det låter keitete.

Min respons var før øvrig ikke i forhold til rampegutt, men til en del av mamma til to gullungers oppramsing av ord som jeg synes blir for injurierende av natur til at de kan være morsomme som fleip.

mvh

[Gjest Persille]

Rampegutt og bøllefrø er skjellsord ut fra sammenhengen og hyppigheten de blir brukt. Også i forhold til hvor ensidig de blir brukt mot en enkelt og ikke de andre i en gruppe.

For øvrig ord som jeg av en eller annen grunn finner noe kunstige i mitt eget vokabular. Bruker heller ikke uttrykk som snill gutt eller flink gutt. Synes bare det låter keitete.

Min respons var før øvrig ikke i forhold til rampegutt, men til en del av mamma til to gullungers oppramsing av ord som jeg synes blir for injurierende av natur til at de kan være morsomme som fleip.

mvh

Ok...

Vi har nok litt forskjellig oppfatning av dette. Jeg mener ikke det er ille å kalle noen for en rampegutt, forutsatt at det er brukt slik hovedskriver beskriver situasjonene.